.
Du skjønner at du rykker opp i generasjonene når ungen din ringer og spør om det er greit å binde opp kalkunen med ullgarn. Det skjedde bare så plutselig - hun pleide å være en som kasta skittentøyet sitt fra seg på gulvet, og som la fra seg bøker overalt , og som glemte å legge cd'er og dvd'er tilbake i covrene. Hun pleide ikke å bry seg om hva som passet som tilbehør til kalkun, eller hvor mange poteter hun måtte beregne til åtte. Hun pleide å lure på om døde fugler ble til jord, eller om de fløy til himmelen. Nå lurer hun på hvordan man tilbereder bønner på best mulig måte.
Plutselig ringer hun og spør om sånne ting. Og plutselig går det opp for meg at det er forventet at jeg skal kunne svare på all verdens spørsmål som har med mat å gjøre, og andre ting, vanskeligere ting, kanskje ting som har med flekkfjerning å gjøre, eller forsikringsgreier, ting jeg alltid har tenkt at man kan spørre noen som er eldre enn seg selv om.
Plutselig går det opp for meg at i kraft av alder har jeg fått en autoritet jeg tenker at tilhører foreldregenerasjonen. Og, herregud, det går opp for meg at jeg er foreldregenerasjonen. De under meg er ungdom, de over meg er gamle, og det skjedde helt av seg selv.
Og jeg tenker at jeg må finne ut om den finnes, den boka jeg trenger akkurat nå, den med svarene på alle spørsmålene om kalkuner og innboforsikringer....
.
onsdag 31. desember 2008
tirsdag 30. desember 2008
Nok nå...
.
Nok ribbe og kalkun. Nok av papir som er så glanset at det ikke kan resirkuleres, men står og tar opp plass vi strengt tatt kan bruke til noe annet. Nok av nisser og engler med skumle ansikter. Nok av småkaker som ingen spiser, julegodter vi glemte vi hadde, gløggen vi ikke drakk i år heller. Nok av kjølseskap fylt med ting vi synes må være der fordi det er jul, og en fryseboks med rester, man trenger faktisk ikke å kjøpe den største kalkunen man finner, selv om det er lurt med tanke på svinn - det kjennes ikke særlig lurt ut når man står der etterpå og plukker skroget og tenker at egentlig har man ikke lyst på restene, men man må, man må, for man er et fornuftig menneske som tenker at man både sparer tid og penger på å ha rester klare i fryseboksen.
Nok av Olsen-banden på TV, og programmer om Henki Kolstad, jeg orker ikke et eneste program til om Henki Kolstad, og ja, jeg vet at jeg kan slå av, og jeg gjør det, men bare det å vite at det finnes gjør meg irritert - det er nok nå. Nok av engelske kostymedramaer med handling fra 1800-tallet, med strenge damer og fnisete unge jenter, kan vi ikke få britisk krim i stedet, selv om det er jul, men ikke Poirot, vær så snill, det er nok nå. Vi tar heller en reprise på Morse, for eksempel, eller Frost.
Det er nok nå, nok av at noen tenker at de kan bombe andre bare fordi resten av verden er i julemodus og reagerer saktere og mildere enn ellers i året, det er nok nå, vi kan ikke late som om det er jevnbyrdige parter som slåss når den ene er mange, mange, mange ganger større enn den andre. Det er noens unger som blør og dør - helt virkelige unger som pleide å være levende og varme. Verden er ikke på liksom, og det er nok.
Nok. Nok papir. Nok søppel. Nok krig. Nok prat.
.
Nok ribbe og kalkun. Nok av papir som er så glanset at det ikke kan resirkuleres, men står og tar opp plass vi strengt tatt kan bruke til noe annet. Nok av nisser og engler med skumle ansikter. Nok av småkaker som ingen spiser, julegodter vi glemte vi hadde, gløggen vi ikke drakk i år heller. Nok av kjølseskap fylt med ting vi synes må være der fordi det er jul, og en fryseboks med rester, man trenger faktisk ikke å kjøpe den største kalkunen man finner, selv om det er lurt med tanke på svinn - det kjennes ikke særlig lurt ut når man står der etterpå og plukker skroget og tenker at egentlig har man ikke lyst på restene, men man må, man må, for man er et fornuftig menneske som tenker at man både sparer tid og penger på å ha rester klare i fryseboksen.
Nok av Olsen-banden på TV, og programmer om Henki Kolstad, jeg orker ikke et eneste program til om Henki Kolstad, og ja, jeg vet at jeg kan slå av, og jeg gjør det, men bare det å vite at det finnes gjør meg irritert - det er nok nå. Nok av engelske kostymedramaer med handling fra 1800-tallet, med strenge damer og fnisete unge jenter, kan vi ikke få britisk krim i stedet, selv om det er jul, men ikke Poirot, vær så snill, det er nok nå. Vi tar heller en reprise på Morse, for eksempel, eller Frost.
Det er nok nå, nok av at noen tenker at de kan bombe andre bare fordi resten av verden er i julemodus og reagerer saktere og mildere enn ellers i året, det er nok nå, vi kan ikke late som om det er jevnbyrdige parter som slåss når den ene er mange, mange, mange ganger større enn den andre. Det er noens unger som blør og dør - helt virkelige unger som pleide å være levende og varme. Verden er ikke på liksom, og det er nok.
Nok. Nok papir. Nok søppel. Nok krig. Nok prat.
.
tirsdag 23. desember 2008
... og vi har pynte tre ...
.
Jula kom sakte i år, men nå, som både neket er på plass ute og treet er pynta inne, er det jul hos oss også. Treet er riktignok av plast, sånn at ingen skal bli tette og nyse, og vi har ikke akkurat overdrevet pyntinga, men noen nisser og noen engler er på plass, og selvfølgelig den litt alternative julekrybba.
Og vi tenker at dette er julen hvor vi skal hvile oss og slappe av. Vi har minimalt med oppgaver og avtaler denne jula, men vi har mange uleste bøker, alle sammen, og en og annen film kan jeg tenke meg at kommer til å snurre i denne filmglade/filmgale familien.
Nå slapper vi av - det lukter krydder og appelsin, posten klarte å levere de siste bestilte gavene i tide, de er pakket inn og plassert under treet, det er ingen vits i å stresse mer i dag. Nå kan vi rett og slett bare glede oss over at det er ferie og feire jul.
.
Jula kom sakte i år, men nå, som både neket er på plass ute og treet er pynta inne, er det jul hos oss også. Treet er riktignok av plast, sånn at ingen skal bli tette og nyse, og vi har ikke akkurat overdrevet pyntinga, men noen nisser og noen engler er på plass, og selvfølgelig den litt alternative julekrybba.
Og vi tenker at dette er julen hvor vi skal hvile oss og slappe av. Vi har minimalt med oppgaver og avtaler denne jula, men vi har mange uleste bøker, alle sammen, og en og annen film kan jeg tenke meg at kommer til å snurre i denne filmglade/filmgale familien.
Nå slapper vi av - det lukter krydder og appelsin, posten klarte å levere de siste bestilte gavene i tide, de er pakket inn og plassert under treet, det er ingen vits i å stresse mer i dag. Nå kan vi rett og slett bare glede oss over at det er ferie og feire jul.
.
Og vi har sett opp fuggelband....
.
Neket er på plass, og nei, det er ikke, som enkelte onde tunger påstår, min julegave til katten.... Eller jo, på en måte er det det - min katt pleier å være litt trist om vinteren, og den ser ut tilå bli gladere når den ser småfuglene spise. Men altså - tanken bak å henge opp neket, er å mate småfuglene, ikke katten.
Vi pleide å henge fuglemat i plommetreet. Det var dyreplageri i dobbelt forstand. Det var synd på fuglene som så den deilige maten, men ikke turde å nærme seg. Og så var det synd på Katt - litt fordi fuglene ikke turde å nærme seg, og veldig fordi hun tredte seg inn i et veldig trangt fuglematehus og nesten ble sittende fast.
Vi har sluttet med dyreplageriet. Maten henger i et tre med torner, der Katt ikke klatrer. Fuglene spiser fornøyd av nek og meiseboller, og Katt ligger ganske fornøyd på en vedstabel like ved og følger med. Og kjenner vi katten vår rett, ligger hun der og gleder seg til at det skal flytte leieboere inn i fuglekassene til våren....
.
Neket er på plass, og nei, det er ikke, som enkelte onde tunger påstår, min julegave til katten.... Eller jo, på en måte er det det - min katt pleier å være litt trist om vinteren, og den ser ut tilå bli gladere når den ser småfuglene spise. Men altså - tanken bak å henge opp neket, er å mate småfuglene, ikke katten.
Vi pleide å henge fuglemat i plommetreet. Det var dyreplageri i dobbelt forstand. Det var synd på fuglene som så den deilige maten, men ikke turde å nærme seg. Og så var det synd på Katt - litt fordi fuglene ikke turde å nærme seg, og veldig fordi hun tredte seg inn i et veldig trangt fuglematehus og nesten ble sittende fast.
Vi har sluttet med dyreplageriet. Maten henger i et tre med torner, der Katt ikke klatrer. Fuglene spiser fornøyd av nek og meiseboller, og Katt ligger ganske fornøyd på en vedstabel like ved og følger med. Og kjenner vi katten vår rett, ligger hun der og gleder seg til at det skal flytte leieboere inn i fuglekassene til våren....
.
mandag 22. desember 2008
I år kommer jula sakte
.
Vi er litt på etterskudd når det gjelder jul. Vi sliter faktisk litt med å finne jula. Egentlig trodde vi at den befant i et skap under trappa, men nei, det var bare en anelse jul der. Vi tenker at dette er et år da jula kommer sakte, likevel regner vi med at den dukker opp, veldig snart og helt av seg selv, for det pleier juler å gjøre.
Det vi fant under trappa, var julekrybba, den som den største av ungene gråt seg til da hun var tre år. De veldig lite religiøse foreldrene klarte ikke å stå for de store tårene, og skaffet seg en krybbe, en krybbe som forøvrig har 20-års jubileum i år.
Vanligvis pleier Josef å få stå inne i krybba, men i år har husets to eldste barn, de to som juridisk sett, men bare juridisk sett, er voksne, byttet ham ut med en Furby. Og sånn skal den få stå i år, i år får Josef fri til å gjøre noe annet, og så får vi se til neste år, om han kommer tilbake, eller om flere av figurene rømmer etterhvert.
.
Vi er litt på etterskudd når det gjelder jul. Vi sliter faktisk litt med å finne jula. Egentlig trodde vi at den befant i et skap under trappa, men nei, det var bare en anelse jul der. Vi tenker at dette er et år da jula kommer sakte, likevel regner vi med at den dukker opp, veldig snart og helt av seg selv, for det pleier juler å gjøre.
Det vi fant under trappa, var julekrybba, den som den største av ungene gråt seg til da hun var tre år. De veldig lite religiøse foreldrene klarte ikke å stå for de store tårene, og skaffet seg en krybbe, en krybbe som forøvrig har 20-års jubileum i år.
Vanligvis pleier Josef å få stå inne i krybba, men i år har husets to eldste barn, de to som juridisk sett, men bare juridisk sett, er voksne, byttet ham ut med en Furby. Og sånn skal den få stå i år, i år får Josef fri til å gjøre noe annet, og så får vi se til neste år, om han kommer tilbake, eller om flere av figurene rømmer etterhvert.
.
torsdag 18. desember 2008
1979: The Greedies synger julen inn...
.
The Greedies, eller The Greedy Bastards som de kalte seg først, var et kortvarig prosjekt som bestod av medlemmer fra Thin Lizzy og Sex Pistols. Bandet har ikke akkurat gått inn i musikkhistorien som en stor og viktig greie, men jeg er på desperat jakt etter jula, og benytter meg av alle hjelpemidler for å finne den. Også "A Merry Jingle". Det kan jo hende at det hjelper....
.
The Greedies, eller The Greedy Bastards som de kalte seg først, var et kortvarig prosjekt som bestod av medlemmer fra Thin Lizzy og Sex Pistols. Bandet har ikke akkurat gått inn i musikkhistorien som en stor og viktig greie, men jeg er på desperat jakt etter jula, og benytter meg av alle hjelpemidler for å finne den. Også "A Merry Jingle". Det kan jo hende at det hjelper....
.
Huset som ikke sover...
.
Jeg har sagt det før, at jeg bor i et hus der det nesten alltid er mulig å treffe et våkent menneske. "Egentlig trenger vi ikke så mange senger", sa mannen min her en dag, "det står jo alltid en ubrukt seng et sted selv om alle er hjemme."
Jeg er våken og tegner små damer som bærer ting, og når jeg ikke gjør det, leiter jeg etter jula. Ei jeg kjenner fortalte meg at hun fant jula i kjelleren, selv holder jeg en knapp på at jula bor i skapet under trappa.
Jeg bor i huset som ikke sover, og forleden natt ble jeg jaget ut av kjøkkenet av husets 18-åring, han sier at mellom klokka 0400 og 0600 er kjøkkenet hans. Han romsterer rundt og koker ting, jeg romsterer rundt og leiter etter jula.
De gangene noen ringer meg tidlig om morgenen og lurer på om jeg har stått opp, vet jeg ikke alltid hva jeg skal si. Har man stått opp hvis man ikke har lagt seg? Om jeg sier nei, høres det ut som om jeg er i senga uten å ha stått opp - det er jo ikke riktig det heller.
"Våken, på en måte", skal jeg si neste gang noen spør, da trenger jeg ikke å forholde meg til uttrykket stå opp - norsklærere kan bruke veldig mye tid på å tenke over ord og uttrykk. "Våken, på en måte". Akkurat sånn kjennes det ut.
.
Jeg har sagt det før, at jeg bor i et hus der det nesten alltid er mulig å treffe et våkent menneske. "Egentlig trenger vi ikke så mange senger", sa mannen min her en dag, "det står jo alltid en ubrukt seng et sted selv om alle er hjemme."
Jeg er våken og tegner små damer som bærer ting, og når jeg ikke gjør det, leiter jeg etter jula. Ei jeg kjenner fortalte meg at hun fant jula i kjelleren, selv holder jeg en knapp på at jula bor i skapet under trappa.
Jeg bor i huset som ikke sover, og forleden natt ble jeg jaget ut av kjøkkenet av husets 18-åring, han sier at mellom klokka 0400 og 0600 er kjøkkenet hans. Han romsterer rundt og koker ting, jeg romsterer rundt og leiter etter jula.
De gangene noen ringer meg tidlig om morgenen og lurer på om jeg har stått opp, vet jeg ikke alltid hva jeg skal si. Har man stått opp hvis man ikke har lagt seg? Om jeg sier nei, høres det ut som om jeg er i senga uten å ha stått opp - det er jo ikke riktig det heller.
"Våken, på en måte", skal jeg si neste gang noen spør, da trenger jeg ikke å forholde meg til uttrykket stå opp - norsklærere kan bruke veldig mye tid på å tenke over ord og uttrykk. "Våken, på en måte". Akkurat sånn kjennes det ut.
.
mandag 15. desember 2008
The Wombats: Is this Christmas?
.
Jeg trenger julestemning, og siden jeg både er svak for unge britiske menn som synger og spiller og merkelige australske pungdyr, prøver jeg å komme i julestemning med The Wombats "Is this Christmas". Jeg er særlig litt svak for åpningen, ...Not A Creature Was Stirring, Except A Wombat...
Jeg vet ikke helt om det hjelper på julestemningen, men det er forsøket verdt. Forøvrig skal The Wombats spille på Slottfjellsfestivalen 2009, men da er det vel neppe julesanger som står på repertoaret.
.
Jeg trenger julestemning, og siden jeg både er svak for unge britiske menn som synger og spiller og merkelige australske pungdyr, prøver jeg å komme i julestemning med The Wombats "Is this Christmas". Jeg er særlig litt svak for åpningen, ...Not A Creature Was Stirring, Except A Wombat...
Jeg vet ikke helt om det hjelper på julestemningen, men det er forsøket verdt. Forøvrig skal The Wombats spille på Slottfjellsfestivalen 2009, men da er det vel neppe julesanger som står på repertoaret.
.
lørdag 13. desember 2008
En gang var jeg mammaen til Lucia
.
Det er mange år siden jeg stod tidlig opp på Lucia-dagen, det er i alle fall mange år siden jeg stod tidlig opp bare fordi det var Lucia-dag. Da ungene var små, stod jeg grytidlig opp, eller lot være å legge meg, det passer egentlig min natur best, og vekket dem kl 0600 med kakao og lusse-katter. Så satt vi med tente lys og så på Lucia-morgen programmene på svensk TV, helt like hvert eneste år, med scener fra kjøkkenet og fra stallen, de samme sangene, ikke bare Lucia-sangen, men også om å komme fra pepperkakeland.
Vi fortalte aldri ungene om den egentlige Lucia, vi husket alt for godt de sjokkerte blikkene vi fikk den gangen vi fortalte om det å være barnearbeider i gruvene i England, så vi tenkte at historien om Lucia og tortur og vold og øyne på et fat kanskje ikke ville falle helt i smak, og noen fortellinger var det greit å overlate til skolen senere.
I noen år var det barnehage med Lucia-frokost og Lucia-tog, det var slitsomt, vi likte egentlig den barnehagen som hadde Lucia-feiringen lagt til ettermiddagen bedre - frokost i barnehager passer ikke morgengretne mammaer så godt.
Et år var min unge Lucia. Det var et privilegium som ble de eldste jentene til del, de som gikk siste året i barnehagen. Vi husker enda hun som ikke ville gi fra seg kronen til nestemann, og moren hennes som kjefta, og vi husker hvor fort det toget gikk, og hvor vanskelig det var å fotografere ungen vår i fart. Og vi husker gutten som ikke ville ha på seg trollmannshatt, men ville ha glitter i stedet. Det var den samme gutten som sang "Santa Lucia dreit oppi lia" så høyt han bare kunne da verdens raskeste Lucia-tog løp forbi. Og vi husker han som slikka på lussekattene på fatet, og vi visste at han hadde vært med på å bake, så vi hadde ikke så veldig lyst på akkurat de kakene, og det var veldig vanskelig å late som om man spiste samtidig som de små bakerne stod der klare til å servere mer.
Det er mange år siden jeg stod tidlig opp og laget kakao på Lucia-dagen. Det er ikke det helt samme med tenåringer, de er ikke like lette å få opp om morgenen, og egentlig likte vi aldri lussekatter så tidlig om morgenen. Og ikke har vi svensk TV lenger, heller.
.
Det er mange år siden jeg stod tidlig opp på Lucia-dagen, det er i alle fall mange år siden jeg stod tidlig opp bare fordi det var Lucia-dag. Da ungene var små, stod jeg grytidlig opp, eller lot være å legge meg, det passer egentlig min natur best, og vekket dem kl 0600 med kakao og lusse-katter. Så satt vi med tente lys og så på Lucia-morgen programmene på svensk TV, helt like hvert eneste år, med scener fra kjøkkenet og fra stallen, de samme sangene, ikke bare Lucia-sangen, men også om å komme fra pepperkakeland.
Vi fortalte aldri ungene om den egentlige Lucia, vi husket alt for godt de sjokkerte blikkene vi fikk den gangen vi fortalte om det å være barnearbeider i gruvene i England, så vi tenkte at historien om Lucia og tortur og vold og øyne på et fat kanskje ikke ville falle helt i smak, og noen fortellinger var det greit å overlate til skolen senere.
I noen år var det barnehage med Lucia-frokost og Lucia-tog, det var slitsomt, vi likte egentlig den barnehagen som hadde Lucia-feiringen lagt til ettermiddagen bedre - frokost i barnehager passer ikke morgengretne mammaer så godt.
Et år var min unge Lucia. Det var et privilegium som ble de eldste jentene til del, de som gikk siste året i barnehagen. Vi husker enda hun som ikke ville gi fra seg kronen til nestemann, og moren hennes som kjefta, og vi husker hvor fort det toget gikk, og hvor vanskelig det var å fotografere ungen vår i fart. Og vi husker gutten som ikke ville ha på seg trollmannshatt, men ville ha glitter i stedet. Det var den samme gutten som sang "Santa Lucia dreit oppi lia" så høyt han bare kunne da verdens raskeste Lucia-tog løp forbi. Og vi husker han som slikka på lussekattene på fatet, og vi visste at han hadde vært med på å bake, så vi hadde ikke så veldig lyst på akkurat de kakene, og det var veldig vanskelig å late som om man spiste samtidig som de små bakerne stod der klare til å servere mer.
Det er mange år siden jeg stod tidlig opp og laget kakao på Lucia-dagen. Det er ikke det helt samme med tenåringer, de er ikke like lette å få opp om morgenen, og egentlig likte vi aldri lussekatter så tidlig om morgenen. Og ikke har vi svensk TV lenger, heller.
.
torsdag 11. desember 2008
Hjertevenner
.
Disse to figurene minner meg litt om Barbapapafamilien, både i form og farge. Jeg kaller dem hjertevenner, siden de har hvert sitt hjerte festet på kroppen.
.
Disse to figurene minner meg litt om Barbapapafamilien, både i form og farge. Jeg kaller dem hjertevenner, siden de har hvert sitt hjerte festet på kroppen.
.
Jeg er en bygd
.
Jeg er en bygd. Ikke en by, det overlater jeg til Anne Grethe Preus, en bygd er mer enn nok. Jeg er den vesle bygda som glemte at det var jul - i alle fall oppfører jeg meg som om jeg er det. Hver morgen våkner jeg og tenker at det er noe jeg burde gjøre, og det har noe med fuglenek og granbar å gjøre. Hver natt legger jeg meg, og tenker at det er noe jeg har glemt.
Bake, tenker jeg, det hadde kanskje vært en idé å bake noe, men så vet jeg ikke helt hva, og så har jeg glemt det like etterpå, da går jeg rundt og gjør noe helt annet, flytter på noe, for eksempel, eller tegner litt.
Her en dag forsøkte jeg å berolige en som var julestresset med at det er god tid, det er lenge til jul. Da fikk jeg blikket. Det oppgitte blikket som så tydelig viser deg at du ikke har skjønt noenting, og at det du sier er helt bak mål. Jeg ønsker meg litt julestress jeg også, bare litt, sånn at menneskene jeg bryr meg om i alle fall får en julegave fra meg, som ikke er kjøpt på bensinstasjon kl 14 julaften. (Men for sikkerhets skyld skal jeg sjekke på bensinstasjonen hva de har som eventuelt kan brukes i ytterste nød, bare sånn for sikkerhets skyld)
Jeg pleide å være et julemenneske som bakte 7 slag, hengte opp julegardiner og fylte huset med nisser. Hallo - hvor ble jeg av? Når ble jeg ei bygd? Er det en viss mengde juleting vi skal gjøre i livet, og fordi jeg hadde noen voldsomme år, har jeg brukt opp julegreiene for alltid? Eller er det sju magre og sju fete juleår, og jeg er inne i de magre? Og det er ikke første året jeg har det sånn, jeg skrev om akkurat det samme i fjor, om å være kjerringa når julekvelden kommer.
Jeg har laget en liten lapp der det står noen få juleting. Den skal jeg se på i morgen, og plukke ut en av tingene; skaffe et nek, tenne litt røkelse, kanskje, eller stappe en appelsin full av nellik. Man trenger ikke å være veldig entusiastisk for å klare noen av de tingene der. Og så kan jeg late som om det er en del av veien mot jul - den bittelille grusveien gjennom bygda. Og jeg tenker at grusveier kan være hyggelige de også, selv om de ikke er like brede og fulle av lys som byveiene.
.
Jeg er en bygd. Ikke en by, det overlater jeg til Anne Grethe Preus, en bygd er mer enn nok. Jeg er den vesle bygda som glemte at det var jul - i alle fall oppfører jeg meg som om jeg er det. Hver morgen våkner jeg og tenker at det er noe jeg burde gjøre, og det har noe med fuglenek og granbar å gjøre. Hver natt legger jeg meg, og tenker at det er noe jeg har glemt.
Bake, tenker jeg, det hadde kanskje vært en idé å bake noe, men så vet jeg ikke helt hva, og så har jeg glemt det like etterpå, da går jeg rundt og gjør noe helt annet, flytter på noe, for eksempel, eller tegner litt.
Her en dag forsøkte jeg å berolige en som var julestresset med at det er god tid, det er lenge til jul. Da fikk jeg blikket. Det oppgitte blikket som så tydelig viser deg at du ikke har skjønt noenting, og at det du sier er helt bak mål. Jeg ønsker meg litt julestress jeg også, bare litt, sånn at menneskene jeg bryr meg om i alle fall får en julegave fra meg, som ikke er kjøpt på bensinstasjon kl 14 julaften. (Men for sikkerhets skyld skal jeg sjekke på bensinstasjonen hva de har som eventuelt kan brukes i ytterste nød, bare sånn for sikkerhets skyld)
Jeg pleide å være et julemenneske som bakte 7 slag, hengte opp julegardiner og fylte huset med nisser. Hallo - hvor ble jeg av? Når ble jeg ei bygd? Er det en viss mengde juleting vi skal gjøre i livet, og fordi jeg hadde noen voldsomme år, har jeg brukt opp julegreiene for alltid? Eller er det sju magre og sju fete juleår, og jeg er inne i de magre? Og det er ikke første året jeg har det sånn, jeg skrev om akkurat det samme i fjor, om å være kjerringa når julekvelden kommer.
Jeg har laget en liten lapp der det står noen få juleting. Den skal jeg se på i morgen, og plukke ut en av tingene; skaffe et nek, tenne litt røkelse, kanskje, eller stappe en appelsin full av nellik. Man trenger ikke å være veldig entusiastisk for å klare noen av de tingene der. Og så kan jeg late som om det er en del av veien mot jul - den bittelille grusveien gjennom bygda. Og jeg tenker at grusveier kan være hyggelige de også, selv om de ikke er like brede og fulle av lys som byveiene.
.
onsdag 26. november 2008
Et øyeblikk var verden rosa...
.
... i skrivende stund er det bare et kvarter siden at verden, i alle fall min lille verden, var helt rosa. Den var så rosa at min ellers ikke så veldig observante sønn kom og dro med seg mora si ut for å se. Det varte ikke lenge, nå er det ikke rosa ute lenger, nå er det rett før mørkt. Men et øyeblikk var verden rosa...
.
... i skrivende stund er det bare et kvarter siden at verden, i alle fall min lille verden, var helt rosa. Den var så rosa at min ellers ikke så veldig observante sønn kom og dro med seg mora si ut for å se. Det varte ikke lenge, nå er det ikke rosa ute lenger, nå er det rett før mørkt. Men et øyeblikk var verden rosa...
.
søndag 16. november 2008
Engler
.
Her er årets engleproduksjon. Det vil si, de ble strikka og tova i fjor, i romjula. Jeg begynner ofte på julegreier i romjula, da har jeg god tid, og julestemning. Nå varer julestemninga sjelden lenge nok til at jeg får fullført prosjektene, så disse englene har ligget som slappe skall i en pose og sett ut som om de skulle bli noe helt annet enn engler fram til nå.
Nå er de ferdig monterte, de er sydd og stappet, og de har fått hver sin lille pose med tørkete bønner inne i seg, sånn at de kan stå støtt.
.
Her er årets engleproduksjon. Det vil si, de ble strikka og tova i fjor, i romjula. Jeg begynner ofte på julegreier i romjula, da har jeg god tid, og julestemning. Nå varer julestemninga sjelden lenge nok til at jeg får fullført prosjektene, så disse englene har ligget som slappe skall i en pose og sett ut som om de skulle bli noe helt annet enn engler fram til nå.
Nå er de ferdig monterte, de er sydd og stappet, og de har fått hver sin lille pose med tørkete bønner inne i seg, sånn at de kan stå støtt.
.
torsdag 13. november 2008
Sur Katt
.
Katt tramper når hun er sur. Andre katter beveger seg helt stille, og sniker seg innpå deg. Katt tramper, og ser på deg med et strengt blikk. Da hjelper ingenting. Jeg spør om hun vil ha mat. Hun stirrer. Jeg spør om hun vil bæres litt. Hun stirrer. Jeg spør om jeg skal klappe henne litt. Hun snur seg bort og tramper til døra. Katt masjerer når hun ikke får det som hun vil. I dag måtte hun flytte seg fra de reine klærne hun ville ligge på. Katt er sur. Når Katt er sur, går hun ofte ut. Hun går ikke langt, ikke lenger at vi ser henne fra døra, og fra minst et vindu. Hun ligger og stirrer og ser ut som en forærmet katt, en som ikke har fått vilja si.
Flaks for Katt at det var fint vær i dag - da var kunne hun ligge i solveggen og kikke stygt på alle som gikk forbi, helt uten å fryse.
.
Katt tramper når hun er sur. Andre katter beveger seg helt stille, og sniker seg innpå deg. Katt tramper, og ser på deg med et strengt blikk. Da hjelper ingenting. Jeg spør om hun vil ha mat. Hun stirrer. Jeg spør om hun vil bæres litt. Hun stirrer. Jeg spør om jeg skal klappe henne litt. Hun snur seg bort og tramper til døra. Katt masjerer når hun ikke får det som hun vil. I dag måtte hun flytte seg fra de reine klærne hun ville ligge på. Katt er sur. Når Katt er sur, går hun ofte ut. Hun går ikke langt, ikke lenger at vi ser henne fra døra, og fra minst et vindu. Hun ligger og stirrer og ser ut som en forærmet katt, en som ikke har fått vilja si.
Flaks for Katt at det var fint vær i dag - da var kunne hun ligge i solveggen og kikke stygt på alle som gikk forbi, helt uten å fryse.
.
mandag 10. november 2008
Retrorangler
.
Egentlig lager jeg nisser. Det er bare det at jeg stakk meg i fingrene så mange ganger da jeg nålefiltet nisser sist, at jeg måtte ha en liten pause. Da passet det godt å ta fram heklenåla og hekle flere retro-rangler. Disse har jeg hatt flere av i såpebutikken min, men nå var det så få igjen at det var lurt å lage noen flere.
De er heklet av bomullsgarn, og de er inspirert av 70-tallet, både i farge og fasong, derav navnet retro-rangler. Inne i rangla er det en bjelle, hvis ikke hadde det jo ikke vært en rangle. Jeg har lært at en rangle ikke skal bjelle mer enn at når du slår deg i hodet med den skal lyden fortsatt være behagelig, hvis ikke er det alt for høyt for en baby. Så hver gang jeg har laget en rangle slår jeg meg i hodet med den, og håper at ingen ser meg....
.
Egentlig lager jeg nisser. Det er bare det at jeg stakk meg i fingrene så mange ganger da jeg nålefiltet nisser sist, at jeg måtte ha en liten pause. Da passet det godt å ta fram heklenåla og hekle flere retro-rangler. Disse har jeg hatt flere av i såpebutikken min, men nå var det så få igjen at det var lurt å lage noen flere.
De er heklet av bomullsgarn, og de er inspirert av 70-tallet, både i farge og fasong, derav navnet retro-rangler. Inne i rangla er det en bjelle, hvis ikke hadde det jo ikke vært en rangle. Jeg har lært at en rangle ikke skal bjelle mer enn at når du slår deg i hodet med den skal lyden fortsatt være behagelig, hvis ikke er det alt for høyt for en baby. Så hver gang jeg har laget en rangle slår jeg meg i hodet med den, og håper at ingen ser meg....
.
søndag 9. november 2008
Museflesk og sms
.
Jeg og den største ungen, Studentungen, har av og til litt sms-utvekslinger om litt uvanlige emner. Denne er fra et par uker tilbake.
Studentungen: Synes det er litt ekkelt at Bolla Pinnsvin har med seg museflesk på skolen...
Jeg: Det er jo bra og fornuftig med matpakke. Og det er sikkert lett å pakke inn...
Studentungen: Det er jeg forsåvidt enig i. Det jeg reagerte mest på, er at hun har med seg museflesk på en skole der det går flere forskjellige dyr. Det er jo litt slemt.
Jeg: Det er sikkert ikke mus igjen i november. De har blitt matpakke. Da gleder Bolla seg til lemenår.
Studentungen: Og annethver år er det sykt mange lemen på skolen. Neste år er det sykt mange begravelser.
Jeg: Og Bolla er sulten og mett annenhvert år. Hun er en jojo-slanker.
Studentungen: Huff. For en slem barnesang. Eller, så mye stygt vi klarer å legge i den...
Vi glemte visst å spørre hverandre hvordan det gikk sånn ellers...
.
Jeg og den største ungen, Studentungen, har av og til litt sms-utvekslinger om litt uvanlige emner. Denne er fra et par uker tilbake.
Studentungen: Synes det er litt ekkelt at Bolla Pinnsvin har med seg museflesk på skolen...
Jeg: Det er jo bra og fornuftig med matpakke. Og det er sikkert lett å pakke inn...
Studentungen: Det er jeg forsåvidt enig i. Det jeg reagerte mest på, er at hun har med seg museflesk på en skole der det går flere forskjellige dyr. Det er jo litt slemt.
Jeg: Det er sikkert ikke mus igjen i november. De har blitt matpakke. Da gleder Bolla seg til lemenår.
Studentungen: Og annethver år er det sykt mange lemen på skolen. Neste år er det sykt mange begravelser.
Jeg: Og Bolla er sulten og mett annenhvert år. Hun er en jojo-slanker.
Studentungen: Huff. For en slem barnesang. Eller, så mye stygt vi klarer å legge i den...
Vi glemte visst å spørre hverandre hvordan det gikk sånn ellers...
.
onsdag 5. november 2008
Jeg lager nisser i november...
.
Jada, det er fortsatt noen uker igjen. Og nei, jeg har ikke blitt en av de tidlig julegale som drar fram pynten tidlig i november. Ikke skal jeg pynte huset mitt med lys, og ikke skal jeg sette opp plastreinsdyr i hagen.
Jeg skal bare lage noen nisser. I fjor solgte jeg flere av nissene mine, sånn at jeg ikke syntes at jeg hadde nok av dem selv, og da julekvelden kom på kjerringa, var det for seint å lage nye. Derfor lager jeg nisser nå. Og jeg selv om jeg nok kommer til å selge noen av dem fra såpebutikken min, skal jeg i alle fall beholde nok av dem til at jeg har en liten nisseflokk hos meg selv.
Nissene er nålefilta, og krever litt mer konsentrasjon enn jeg liker å gi. Jeg liker håndarbeid som ikke krever at hjernen er tilstede, sånn at jeg f.eks kan se på TV mens jeg holder på. Det kan jeg ikke når jeg filter. Eller, jeg kan, men da må jeg være villig til å blø, nålene man bruker er skarpe saker. Det er med på å begrense antall nisser jeg kommer til å produsere, men noen fler enn disse tre kommer det nok til å bli. Jeg må bare huske å kjøpe mer plaster...
.
Jada, det er fortsatt noen uker igjen. Og nei, jeg har ikke blitt en av de tidlig julegale som drar fram pynten tidlig i november. Ikke skal jeg pynte huset mitt med lys, og ikke skal jeg sette opp plastreinsdyr i hagen.
Jeg skal bare lage noen nisser. I fjor solgte jeg flere av nissene mine, sånn at jeg ikke syntes at jeg hadde nok av dem selv, og da julekvelden kom på kjerringa, var det for seint å lage nye. Derfor lager jeg nisser nå. Og jeg selv om jeg nok kommer til å selge noen av dem fra såpebutikken min, skal jeg i alle fall beholde nok av dem til at jeg har en liten nisseflokk hos meg selv.
Nissene er nålefilta, og krever litt mer konsentrasjon enn jeg liker å gi. Jeg liker håndarbeid som ikke krever at hjernen er tilstede, sånn at jeg f.eks kan se på TV mens jeg holder på. Det kan jeg ikke når jeg filter. Eller, jeg kan, men da må jeg være villig til å blø, nålene man bruker er skarpe saker. Det er med på å begrense antall nisser jeg kommer til å produsere, men noen fler enn disse tre kommer det nok til å bli. Jeg må bare huske å kjøpe mer plaster...
.
tirsdag 4. november 2008
Å se på trær...
.
Jeg liker å se på trær når jeg går tur. Jeg liker å se på krokete, rare trær som står der og ser ut som om de når som helst skal strekke ut armene sine og fange den som går forbi. Jeg liker å se på lange, tynne trær som bøyer seg i vinden, av og til ser det ut som om de gjør alt for å unngå å bli truffet av andre, de nærmest danser til siden når noe truer. Men de knekker ikke.
Jeg liker veldig godt å se på trær som har vokst sammen, som slynger seg i hverandre, og gir hverandre støtte. Jeg blir rolig av å se sånne trær, det går an, tenker jeg, det går an å være sammen med noen lenge, og fortsatt være sin helt egen.
Jeg liker å se trær det bor noen i, der ekorn løper opp og ned langs stammen, og der hakkespetten lager hull. Ekornføttene tipper jeg bare kiler litt langs stammen på en hyggelig måte, men det er sikkert ikke veldig deilig for treet at hakkespetten lager alle disse hullene, men så er det ikke sikkert at det er så deilig for hakkespetten heller, og på et litt masochistisk vis tenker jeg at de er til gjensidig nytte og glede for hverandre.
Det er fint å se gamle trær som har falt også, som er i ferd med å forsvinne. Nei, ikke forsvinne, bli noe annet, bli til skogbunn, og mens de blir det, er de hjem og hjemmested for fugler og småkryp.
Jeg liker å se på de bittesmå trærne i hagen min, de som har fått en slags små bur rundt seg sånn at naboens hunder eller barn ikke skal leke dem i stykker, de bittesmå trærne som blir pleiet av en optimist som en gang håper å ligge i en hengekøye der, mellom de små trærne som har blitt store.
Jeg liker å høre på løvet, enten fordi det rasler i vinden om sommeren, eller fordi jeg hører at det faller om høsten. Jeg liker å se de nakne trærne om høsten, se hvilke veier greinene strekker seg, og formene som dannes mellom dem. De ser ut som tegninger, og jeg vil ha dem med hjem.
Og av og til, når man ser nøye på trær, kan man se at de stirrer tilbake - det er øyne på stammene. Og jeg vet at ikke trær kan tenke, men jeg leker at de kan det, og jeg tenker litt på hva trærne tenker når de ser på oss som går forbi. Jeg er ikke overbevist om at de er fascinerte av hvor flotte vi er å følge med på...
.
Jeg liker å se på trær når jeg går tur. Jeg liker å se på krokete, rare trær som står der og ser ut som om de når som helst skal strekke ut armene sine og fange den som går forbi. Jeg liker å se på lange, tynne trær som bøyer seg i vinden, av og til ser det ut som om de gjør alt for å unngå å bli truffet av andre, de nærmest danser til siden når noe truer. Men de knekker ikke.
Jeg liker veldig godt å se på trær som har vokst sammen, som slynger seg i hverandre, og gir hverandre støtte. Jeg blir rolig av å se sånne trær, det går an, tenker jeg, det går an å være sammen med noen lenge, og fortsatt være sin helt egen.
Jeg liker å se trær det bor noen i, der ekorn løper opp og ned langs stammen, og der hakkespetten lager hull. Ekornføttene tipper jeg bare kiler litt langs stammen på en hyggelig måte, men det er sikkert ikke veldig deilig for treet at hakkespetten lager alle disse hullene, men så er det ikke sikkert at det er så deilig for hakkespetten heller, og på et litt masochistisk vis tenker jeg at de er til gjensidig nytte og glede for hverandre.
Det er fint å se gamle trær som har falt også, som er i ferd med å forsvinne. Nei, ikke forsvinne, bli noe annet, bli til skogbunn, og mens de blir det, er de hjem og hjemmested for fugler og småkryp.
Jeg liker å se på de bittesmå trærne i hagen min, de som har fått en slags små bur rundt seg sånn at naboens hunder eller barn ikke skal leke dem i stykker, de bittesmå trærne som blir pleiet av en optimist som en gang håper å ligge i en hengekøye der, mellom de små trærne som har blitt store.
Jeg liker å høre på løvet, enten fordi det rasler i vinden om sommeren, eller fordi jeg hører at det faller om høsten. Jeg liker å se de nakne trærne om høsten, se hvilke veier greinene strekker seg, og formene som dannes mellom dem. De ser ut som tegninger, og jeg vil ha dem med hjem.
Og av og til, når man ser nøye på trær, kan man se at de stirrer tilbake - det er øyne på stammene. Og jeg vet at ikke trær kan tenke, men jeg leker at de kan det, og jeg tenker litt på hva trærne tenker når de ser på oss som går forbi. Jeg er ikke overbevist om at de er fascinerte av hvor flotte vi er å følge med på...
.
onsdag 29. oktober 2008
Et snev av vinter
.
I går så jeg en hvitveis i grøftekanten. I dag er den samme grøftekanten hvit. Det er vel ikke akkurat vinteren som har kommet, bare en centimeter av den, den aller første snøen er her, og det får meg til å tenke på at vinteren kommer - helt sikkert.
Jeg liker ikke vinter. Jeg synes at vinteren er kald og ekkel, det kommer snø inn på steder det ikke skal være snø, det er glatt og skummelt å gå, og jeg tenker med gru på hvor skummelt det kommer til å bli når jeg blir en gammel dame, og ikke bare en middelaldrende som nå.
Katt liker heller ikke vinter. I dag, da hun egentlig var på vei ut, snudde hun i lufta da hun oppdaget snøen. Da hun likevel måtte ut litt senere, løftet hun potene høyt, høyt, i et forsøk på å unngå det kalde og våte.
Hun var ikke lenge ute i dag, Katt, og kjenner jeg henne rett, kommer hun til å tilbringe mye tid inne de neste månedene, og bare gå ut når hun absolutt må. Hun kommer til å sitte i vinduskarmen og kikke ut, og bli litt mer pjuskete i pelsen enn hun pleier, og hun kommer til se ut som en litt trist katt. Hun kommer til å trøstespise og bli stor og tung å bære, og hun kommer til å sove, sove og sove, mens hun venter på at det skal gå over. Eller, det er vel kanskje jeg som venter på at det skal gå over...
Jeg tror jeg skal henge opp meiseboller og fuglefrø i et av trærne ute, et vi kan se fra vinduet, både Katt og jeg. På den måten blir vi kanskje litt gladere, både Katt, jeg og småfuglene...
.
I går så jeg en hvitveis i grøftekanten. I dag er den samme grøftekanten hvit. Det er vel ikke akkurat vinteren som har kommet, bare en centimeter av den, den aller første snøen er her, og det får meg til å tenke på at vinteren kommer - helt sikkert.
Jeg liker ikke vinter. Jeg synes at vinteren er kald og ekkel, det kommer snø inn på steder det ikke skal være snø, det er glatt og skummelt å gå, og jeg tenker med gru på hvor skummelt det kommer til å bli når jeg blir en gammel dame, og ikke bare en middelaldrende som nå.
Katt liker heller ikke vinter. I dag, da hun egentlig var på vei ut, snudde hun i lufta da hun oppdaget snøen. Da hun likevel måtte ut litt senere, løftet hun potene høyt, høyt, i et forsøk på å unngå det kalde og våte.
Hun var ikke lenge ute i dag, Katt, og kjenner jeg henne rett, kommer hun til å tilbringe mye tid inne de neste månedene, og bare gå ut når hun absolutt må. Hun kommer til å sitte i vinduskarmen og kikke ut, og bli litt mer pjuskete i pelsen enn hun pleier, og hun kommer til se ut som en litt trist katt. Hun kommer til å trøstespise og bli stor og tung å bære, og hun kommer til å sove, sove og sove, mens hun venter på at det skal gå over. Eller, det er vel kanskje jeg som venter på at det skal gå over...
Jeg tror jeg skal henge opp meiseboller og fuglefrø i et av trærne ute, et vi kan se fra vinduet, både Katt og jeg. På den måten blir vi kanskje litt gladere, både Katt, jeg og småfuglene...
.
tirsdag 28. oktober 2008
Vårtegn i grøftekanten...
.
En forvirra hvitveis finner det for godt å blomstre i grøftekanten, og vet ikke at det straks er november og at den skal hvile i flere måneder til. Men når en hel liten bygd kan glemme at det er jul, kan jo en enkelt hvitveis glemme at det er høst, og stå der og lyse litt for oss som går forbi...
.
En forvirra hvitveis finner det for godt å blomstre i grøftekanten, og vet ikke at det straks er november og at den skal hvile i flere måneder til. Men når en hel liten bygd kan glemme at det er jul, kan jo en enkelt hvitveis glemme at det er høst, og stå der og lyse litt for oss som går forbi...
.
mandag 27. oktober 2008
Ikke akkurat flodhest...
.
Jeg skulle hekle en flodhest. Jeg fant et bilde av en hekla flodhest, og tenkte at en sånn skulle jeg lage også. Lenge så det ganske flodhestaktig ut, dyret mitt, helt til jeg startet monteringen. For første gang opplevde jeg at montering av hekling og montering av saker fra IKEA hadde noe felles. Ikke på den måten at jeg satt igjen med kroppsdeler jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av, men mer sånn at jeg fikk noe annet enn det jeg hadde tenkt, og at bilde og ferdig produkt ikke helt stemte overens....
Nå ble det nok ingen flodhest av heklegreiene mine, men et dyr ble det, av litt ukjent opphav. Jeg tenker at dette blå dyret mitt er litt i slekt med kosedyret til Lotta fra Bråkmakergata, kosedyret som hverken var gris eller bjørn, men en grisbjørn.
Og akkurat som når jeg monterer ting fra IKEA forsvinner frustrasjonene når noe er ferdig montert, man glemmer fort at det egentlig skulle bli noe annet. Man glemmer det helt til neste gang man pakker ut de flatpakka delene eller fester de siste trådene, da husker man det plutselig veldig godt, men skitt au, det er plass til både flere skeive hyller fra IKEA og flere grisbjørner i verden. Heldigvis.
.
Jeg skulle hekle en flodhest. Jeg fant et bilde av en hekla flodhest, og tenkte at en sånn skulle jeg lage også. Lenge så det ganske flodhestaktig ut, dyret mitt, helt til jeg startet monteringen. For første gang opplevde jeg at montering av hekling og montering av saker fra IKEA hadde noe felles. Ikke på den måten at jeg satt igjen med kroppsdeler jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av, men mer sånn at jeg fikk noe annet enn det jeg hadde tenkt, og at bilde og ferdig produkt ikke helt stemte overens....
Nå ble det nok ingen flodhest av heklegreiene mine, men et dyr ble det, av litt ukjent opphav. Jeg tenker at dette blå dyret mitt er litt i slekt med kosedyret til Lotta fra Bråkmakergata, kosedyret som hverken var gris eller bjørn, men en grisbjørn.
Og akkurat som når jeg monterer ting fra IKEA forsvinner frustrasjonene når noe er ferdig montert, man glemmer fort at det egentlig skulle bli noe annet. Man glemmer det helt til neste gang man pakker ut de flatpakka delene eller fester de siste trådene, da husker man det plutselig veldig godt, men skitt au, det er plass til både flere skeive hyller fra IKEA og flere grisbjørner i verden. Heldigvis.
.
fredag 24. oktober 2008
Å hekle seg en kake, og kanskje bake
.
Forleden dag, da jeg skreiv om de hekla andungene mine, ble jeg sulten og måtte ha fugl til middag. I dag dreier det seg om hekla kaker, men det er nok ingen fare for at jeg skal sette i gang med et bakeprosjekt av den grunn - jeg har nemlig bakt i år.
Jeg har hekla nåleputer - muffinsnåleputer, som snart havner i såpebutikken min. Det er fint å holde på med små prosjekter som fort setter seg i fingrene og går av seg selv, i alle fall nesten av seg selv.
Denne gangen klarte jeg å montere dem etterhvert som de var ferdig heklet, i stedet for å legge dem på vent i en kurv, og derfor setter jeg et lite kryss i taket. Nei, nå ljuger jeg - jeg setter ikke kryss i taket, jeg er et ganske lite menneske som ikke liker å stå på stol, så jeg setter ikke kryss i taket. Jeg ser opp på det krysset noen andre har satt i taket, og tenker at der kunne jeg også satt et kryss.
Og jeg tenker at siden det krysset som står der fra før handler om noe jeg har gjort, tenker jeg at jeg jo kan dele litt på det krysset, sånn at når det står ved siden av krysset at "i dag la mamma seg tidligere enn oss", kunne det også stått "og hun gjorde seg ferdig med en håndarbeidsgreie før hun begynte på en ny".
Og jeg tenker at jeg er glad for at jeg lever i den litt rare familien min, der ingen blir sure om mor lager sprittusjmerker på bordet eller noen skriver kryss i taket, og jeg tenker at kanskje jeg skal bake snart allikevel, men ikke i kveld, på søndag kanskje. Og da vil jeg bake Pære-cupcakes, for de var så innmari gode sist gang jeg bakte, særlig ostetoppingen, og det er jo lov å bake mer enn en gang i året, ikke sant?
Her er oppskriften på pærecupcakes, ca 15 stk
3 pærer, skjær i små terninger
125 g smør og 150 g sukker piskes
2 egg piskes inn, et av gangen
1 1/2 dl yoghurt naturell røres inn
150 g hvetemel, 1/2 ts kardemomme og 1 1/2 ts bakepulver røres inn
Bland inn pærebitene
Fyll i faste muffinsformer, ev doble papirformer
Stekes på 200 grader i 20 - 25 minutter
Den veldig gode glasuren består enkelt og greit av 200 g fløteost og 125 g melis, og litt grønn konditorfarge.
.
Forleden dag, da jeg skreiv om de hekla andungene mine, ble jeg sulten og måtte ha fugl til middag. I dag dreier det seg om hekla kaker, men det er nok ingen fare for at jeg skal sette i gang med et bakeprosjekt av den grunn - jeg har nemlig bakt i år.
Jeg har hekla nåleputer - muffinsnåleputer, som snart havner i såpebutikken min. Det er fint å holde på med små prosjekter som fort setter seg i fingrene og går av seg selv, i alle fall nesten av seg selv.
Denne gangen klarte jeg å montere dem etterhvert som de var ferdig heklet, i stedet for å legge dem på vent i en kurv, og derfor setter jeg et lite kryss i taket. Nei, nå ljuger jeg - jeg setter ikke kryss i taket, jeg er et ganske lite menneske som ikke liker å stå på stol, så jeg setter ikke kryss i taket. Jeg ser opp på det krysset noen andre har satt i taket, og tenker at der kunne jeg også satt et kryss.
Og jeg tenker at siden det krysset som står der fra før handler om noe jeg har gjort, tenker jeg at jeg jo kan dele litt på det krysset, sånn at når det står ved siden av krysset at "i dag la mamma seg tidligere enn oss", kunne det også stått "og hun gjorde seg ferdig med en håndarbeidsgreie før hun begynte på en ny".
Og jeg tenker at jeg er glad for at jeg lever i den litt rare familien min, der ingen blir sure om mor lager sprittusjmerker på bordet eller noen skriver kryss i taket, og jeg tenker at kanskje jeg skal bake snart allikevel, men ikke i kveld, på søndag kanskje. Og da vil jeg bake Pære-cupcakes, for de var så innmari gode sist gang jeg bakte, særlig ostetoppingen, og det er jo lov å bake mer enn en gang i året, ikke sant?
Her er oppskriften på pærecupcakes, ca 15 stk
3 pærer, skjær i små terninger
125 g smør og 150 g sukker piskes
2 egg piskes inn, et av gangen
1 1/2 dl yoghurt naturell røres inn
150 g hvetemel, 1/2 ts kardemomme og 1 1/2 ts bakepulver røres inn
Bland inn pærebitene
Fyll i faste muffinsformer, ev doble papirformer
Stekes på 200 grader i 20 - 25 minutter
Den veldig gode glasuren består enkelt og greit av 200 g fløteost og 125 g melis, og litt grønn konditorfarge.
.
tirsdag 21. oktober 2008
Andungene mine
.
Ikke at jeg har levende andunger, akkurat. Ikke at jeg skal ha levende andunger noen gang, heller, ikke noen levende fugl skal noengang inn i mitt hus, så sant den ikke flyr inn et åpent vindu helt av seg selv, og hvis så skjer, skal jeg gjøre det jeg kan for å få den ut.
Jeg er redd for fugler - de ser skumle ut, og de ser ut som om de kan komme til å fly rett på deg, og jeg tror for eksempel det er ganske vondt å få et nebb i panna. Noen fugler, som høner, ser til og med onde ut, og det tror jeg de er også, etter å ha sett hendene til noen venner av meg etter eggsanking.
Ender ser ikke onde ut, og en høst så jeg hele Engervannet fullt av ender, de skulle reise til syden, og akkurat da jeg så dem, begynte de å fly - det så ut som om hele vannet løftet seg, og det var stilig å se på, men det fikk meg ikke til å like ender noe bedre. Ikke at jeg ikke liker ender, min danske venninne lager verdens beste andestek, med en saus man kan besvime av, men det var ikke akkurat mat jeg skulle skrive om nå.
Nå skulle jeg presentere mine nye heklegreier - andungene. Jeg pleier å navne dyrene mine, men disse har akkurat blitt montert og fått nebb, så det er ingen bråhast, men det aner meg at Andor, Andrine, Anders og Andrea er representert i flokken. De er akkurat passe store for små hender å holde i, og havner nok etterhvert i såpebutikken min under merkelappen "En liten venn".
.
Ikke at jeg har levende andunger, akkurat. Ikke at jeg skal ha levende andunger noen gang, heller, ikke noen levende fugl skal noengang inn i mitt hus, så sant den ikke flyr inn et åpent vindu helt av seg selv, og hvis så skjer, skal jeg gjøre det jeg kan for å få den ut.
Jeg er redd for fugler - de ser skumle ut, og de ser ut som om de kan komme til å fly rett på deg, og jeg tror for eksempel det er ganske vondt å få et nebb i panna. Noen fugler, som høner, ser til og med onde ut, og det tror jeg de er også, etter å ha sett hendene til noen venner av meg etter eggsanking.
Ender ser ikke onde ut, og en høst så jeg hele Engervannet fullt av ender, de skulle reise til syden, og akkurat da jeg så dem, begynte de å fly - det så ut som om hele vannet løftet seg, og det var stilig å se på, men det fikk meg ikke til å like ender noe bedre. Ikke at jeg ikke liker ender, min danske venninne lager verdens beste andestek, med en saus man kan besvime av, men det var ikke akkurat mat jeg skulle skrive om nå.
Nå skulle jeg presentere mine nye heklegreier - andungene. Jeg pleier å navne dyrene mine, men disse har akkurat blitt montert og fått nebb, så det er ingen bråhast, men det aner meg at Andor, Andrine, Anders og Andrea er representert i flokken. De er akkurat passe store for små hender å holde i, og havner nok etterhvert i såpebutikken min under merkelappen "En liten venn".
.
søndag 19. oktober 2008
Ut på tur...
.
Det hender jeg ser de går forbi her jeg bor, de voksne som går søndagstur. Det er gjerne to par sammen - først går mennene, så kommer damene noen skritt etter. Av og til, men ikke så ofte, har de en sekk på ryggen. Enda sjeldnere bærer de med seg en kurv.
Det ser egentlig kjedelig ut, og det pleier ikke å se ut som om de koser seg så veldig, de som går. Det ser mer ut som om de gjør det fordi de alltid har gjort det, det er søndag - ut på tur, late som om man ikke er sur.
En jeg kjenner sa at noe av det han ble mest forundret over da han flyttet til Norge, var all den formålsløse gåingen. Det å gå bare for å gå, og ikke fordi man skulle et bestemt sted, var helt ukjent for ham, og han påstår at det er noe man aldri kan venne seg til, bare late som om man har vennet seg til...
I alle fall, jeg har vært på søndagstur i dag. Vi hadde med sekk. Riktignok hadde vi bare kaffe i sekken, men vi hadde med sekk, og når man har med sekk med noe som skal spises eller drikkes, er ikke turen formålsløs. Jeg synes egentlig at det i tillegg til kaffe må være med minst en sjokolade som belønning for å ha gått opp en ekstra lang bakke, og min mann, som har gått tur med meg før, synes også det. Men siden hun som jobbet i kiosken vi stoppet ved muligens kunne vunnet en pris i mesterskapet for tregeste kioskansatte og hun som stod foran oss i kioskkøen hadde veldig mange post-i-butikk ting hun skulle sende, hadde vi altså bare med oss kaffe.
Vi våget oss altså ut i skogen uten proviant. Vi vasset i høstløv, og plukket traktkantarell vi ikke visste at vokste i akkurat den skogen, og vi gikk på de små stiene der vi aldri kunne gå den gangen vi pleide å leie med oss små mennesker på tur. Og vi hadde glemt sitteplater, men siden vi var voksne kunne vi sitte på fjellet, vi pleier ikke å ramle og få skrubbsår på knærne som gjør at vi gråter lenge, lenge, helt til noen gir oss noe godt å spise, for eksempel.
Og vi tenkte at dette visste vi ikke da vi hadde små barn og det var hyggelig på tur, selv om vi hadde mye å bære på, og det var sitteplater og pølser og klesskift overalt. Vi trodde ikke at vi skulle få livene våre tilbake på denne måten, og i alle fall ikke at vi skulle like det så godt.
Og det gikk bra likevel, uten sjokolade, opp de bratte bakkene også. For da vi kom opp på et lite fjell stod de der og blomstret i vinden, Natt-og-dagene, som helt hadde glemt at det var høst. Og det var en belønning like god som sjokolade.
Og vi tenkte at voksne ikke trenger å gå to og to etter hverandre på tur langs veien, det går helt fint på små stier i skogen, og vi tenkte at dette skal vi gjøre igjen, for eksempel neste søndag, hvis det ikke regner eller er grisekaldt, vi er nemlig dypt uenige i utsagnet om at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Den samme som sa det først, var sikkert den samme som sa: "ut på tur, aldri sur", mens han egentlig var kjempesur uten at han viste det mer enn med de litt sammenbitte kjevene mens han snakket, og han slettes ikke syntes det var godt å putte føttene i gummistøvler.
Og hvis det ikke regner, eller er grisekaldt, skal vi ha med oss sitteplater og pølser, men ikke klesskift. Og vi skal forberede oss litt bedre, sånn at vi har med kaffe og belønningssjokolade. Det er jo ikke sikkert man finner stemorsblomster hver søndag i oktober.
.
Det hender jeg ser de går forbi her jeg bor, de voksne som går søndagstur. Det er gjerne to par sammen - først går mennene, så kommer damene noen skritt etter. Av og til, men ikke så ofte, har de en sekk på ryggen. Enda sjeldnere bærer de med seg en kurv.
Det ser egentlig kjedelig ut, og det pleier ikke å se ut som om de koser seg så veldig, de som går. Det ser mer ut som om de gjør det fordi de alltid har gjort det, det er søndag - ut på tur, late som om man ikke er sur.
En jeg kjenner sa at noe av det han ble mest forundret over da han flyttet til Norge, var all den formålsløse gåingen. Det å gå bare for å gå, og ikke fordi man skulle et bestemt sted, var helt ukjent for ham, og han påstår at det er noe man aldri kan venne seg til, bare late som om man har vennet seg til...
I alle fall, jeg har vært på søndagstur i dag. Vi hadde med sekk. Riktignok hadde vi bare kaffe i sekken, men vi hadde med sekk, og når man har med sekk med noe som skal spises eller drikkes, er ikke turen formålsløs. Jeg synes egentlig at det i tillegg til kaffe må være med minst en sjokolade som belønning for å ha gått opp en ekstra lang bakke, og min mann, som har gått tur med meg før, synes også det. Men siden hun som jobbet i kiosken vi stoppet ved muligens kunne vunnet en pris i mesterskapet for tregeste kioskansatte og hun som stod foran oss i kioskkøen hadde veldig mange post-i-butikk ting hun skulle sende, hadde vi altså bare med oss kaffe.
Vi våget oss altså ut i skogen uten proviant. Vi vasset i høstløv, og plukket traktkantarell vi ikke visste at vokste i akkurat den skogen, og vi gikk på de små stiene der vi aldri kunne gå den gangen vi pleide å leie med oss små mennesker på tur. Og vi hadde glemt sitteplater, men siden vi var voksne kunne vi sitte på fjellet, vi pleier ikke å ramle og få skrubbsår på knærne som gjør at vi gråter lenge, lenge, helt til noen gir oss noe godt å spise, for eksempel.
Og vi tenkte at dette visste vi ikke da vi hadde små barn og det var hyggelig på tur, selv om vi hadde mye å bære på, og det var sitteplater og pølser og klesskift overalt. Vi trodde ikke at vi skulle få livene våre tilbake på denne måten, og i alle fall ikke at vi skulle like det så godt.
Og det gikk bra likevel, uten sjokolade, opp de bratte bakkene også. For da vi kom opp på et lite fjell stod de der og blomstret i vinden, Natt-og-dagene, som helt hadde glemt at det var høst. Og det var en belønning like god som sjokolade.
Og vi tenkte at voksne ikke trenger å gå to og to etter hverandre på tur langs veien, det går helt fint på små stier i skogen, og vi tenkte at dette skal vi gjøre igjen, for eksempel neste søndag, hvis det ikke regner eller er grisekaldt, vi er nemlig dypt uenige i utsagnet om at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Den samme som sa det først, var sikkert den samme som sa: "ut på tur, aldri sur", mens han egentlig var kjempesur uten at han viste det mer enn med de litt sammenbitte kjevene mens han snakket, og han slettes ikke syntes det var godt å putte føttene i gummistøvler.
Og hvis det ikke regner, eller er grisekaldt, skal vi ha med oss sitteplater og pølser, men ikke klesskift. Og vi skal forberede oss litt bedre, sånn at vi har med kaffe og belønningssjokolade. Det er jo ikke sikkert man finner stemorsblomster hver søndag i oktober.
.
fredag 10. oktober 2008
Mandy
.
Nei, hun er ikke oppkalt etter Mandy Smith, dukken min. For de som ikke husker hvem Mandy Smith er, minner jeg om at hun hadde et kort ekteskap med Bill Wyman i Rolling Stones fra 1989 til 1991. Hun hadde imidlertid hatt et forhold til ham siden 1983, da hun var 13 og han var 47. (Det grøsser i meg å skrive "hatt et forhold til", "date" eller "vært kjæreste med" - siden vi faktisk snakker om et barn, kan ikke jeg se for meg et likeverdig forhold, men det er en sak for et annet innlegg, uten dukken min...) I alle fall, Mandy Smith ga ut boka "It's all over now" i 1994, og det er jo litt trist å tenke på, siden hun da var 24 år gammel... Samme år ble hun forøvrig kåret til Rear of the Year i Storbritannia.
Min Mandy er en del av en søskenflokk, hun er søstra til Milly og Molly, som jeg har skrevet om før. Og da er det innlysende for noen av oss at hun er oppkalt etter barnebokkarakteren Milly Molly Mandy. Det var i alle fall meningen. For i tillegg til å være oppkalt etter den lille engelske jenta med alle navnene, velger jeg å kalle henne litt opp etter den lille engelske jenta som ga ut biografien med den triste, triste tittelen i 1994.
.
Nei, hun er ikke oppkalt etter Mandy Smith, dukken min. For de som ikke husker hvem Mandy Smith er, minner jeg om at hun hadde et kort ekteskap med Bill Wyman i Rolling Stones fra 1989 til 1991. Hun hadde imidlertid hatt et forhold til ham siden 1983, da hun var 13 og han var 47. (Det grøsser i meg å skrive "hatt et forhold til", "date" eller "vært kjæreste med" - siden vi faktisk snakker om et barn, kan ikke jeg se for meg et likeverdig forhold, men det er en sak for et annet innlegg, uten dukken min...) I alle fall, Mandy Smith ga ut boka "It's all over now" i 1994, og det er jo litt trist å tenke på, siden hun da var 24 år gammel... Samme år ble hun forøvrig kåret til Rear of the Year i Storbritannia.
Min Mandy er en del av en søskenflokk, hun er søstra til Milly og Molly, som jeg har skrevet om før. Og da er det innlysende for noen av oss at hun er oppkalt etter barnebokkarakteren Milly Molly Mandy. Det var i alle fall meningen. For i tillegg til å være oppkalt etter den lille engelske jenta med alle navnene, velger jeg å kalle henne litt opp etter den lille engelske jenta som ga ut biografien med den triste, triste tittelen i 1994.
.
mandag 6. oktober 2008
Maurmotorveien
.
Ikke langt fra der jeg bor, finner vi både Maurveien og Maurstien. I høstferien oppdaget jeg Maurmotorveien - fra denne tua gikk det fire brede stier i hver sin retning, og det var tett av maur å se.
Jeg stod lenge og kikka på de små dyrene som gikk der, fram og tilbake, fram og tilbake. Det så ganske kjedelig ut å være maur, men litt trygt også, som om man alltid vet hvor man skal.
Og når jeg kikket litt bedre etter, så jeg en og annen opprører som ikke fulgte stia, men gikk sin helt egne vei, og jeg tenkte at kanskje det å være maur og det å vare menneske ikke er så forskjellig, tross alt...
.
Ikke langt fra der jeg bor, finner vi både Maurveien og Maurstien. I høstferien oppdaget jeg Maurmotorveien - fra denne tua gikk det fire brede stier i hver sin retning, og det var tett av maur å se.
Jeg stod lenge og kikka på de små dyrene som gikk der, fram og tilbake, fram og tilbake. Det så ganske kjedelig ut å være maur, men litt trygt også, som om man alltid vet hvor man skal.
Og når jeg kikket litt bedre etter, så jeg en og annen opprører som ikke fulgte stia, men gikk sin helt egne vei, og jeg tenkte at kanskje det å være maur og det å vare menneske ikke er så forskjellig, tross alt...
.
onsdag 1. oktober 2008
Oktoberblues - Ungdomskonsert 2. oktober
.
Etter mye om og men, og høy puls og lite søvn hos arrangørene, er det klart at det blir Oktoberblues i år også, og at det blir i Verdensteateret. I fjor som i år starter arrangementet med en ungdomskonsert, og i fjor som i år er det den delen av festivalen jeg gleder meg mest til. Mer informasjon finnes på ungdomssida til Sandefjord Bluesklubb.
Jeg har plassert min blogg i Sandefjord på bloggportalen Bloggurat!
.
Etter mye om og men, og høy puls og lite søvn hos arrangørene, er det klart at det blir Oktoberblues i år også, og at det blir i Verdensteateret. I fjor som i år starter arrangementet med en ungdomskonsert, og i fjor som i år er det den delen av festivalen jeg gleder meg mest til. Mer informasjon finnes på ungdomssida til Sandefjord Bluesklubb.
Jeg har plassert min blogg i Sandefjord på bloggportalen Bloggurat!
.
fredag 19. september 2008
Molly - endelig ferdig
.
Da jeg laget Milly, sa søstra mi akkurat det jeg visste hun ville si. "Hvor er Molly og Mandy?", spurte hun. Da vi var små, leste vi i boka Milly Molly Mandy. Jeg husker ikke veldig mye fra den boka, selv om vi leste den i fillebiter, men jeg tror hovedpersonen hadde tre navn fordi hun hadde fått et fra hver av bestemødrene og et som bare var hennes, men det kan hende jeg tar feil her og lanserer en teori bare fordi jeg synes den høres troverdig ut. (Og i samme slengen - hvorfor i all verden fikk ikke Ola Ola Heia et navn som bare var hans eget - det tror jeg han hadde likt å ha)
Det jeg husker fra Milly Molly Mandy boka, er de søte tegningene av den lille jenta med det svarte håret og den stripete kjolen. Ikke som min Molly, akkurat, hun er nok av den mer lurvete typen, men Molly heter hun likevel, for det har jeg lovet søstra mi. Og derfor har jeg laget Mandy nesten ferdig også - hvis jeg bare finner armen hennes ender nok hun også opp her, sammen med Milly og Molly.
.
Da jeg laget Milly, sa søstra mi akkurat det jeg visste hun ville si. "Hvor er Molly og Mandy?", spurte hun. Da vi var små, leste vi i boka Milly Molly Mandy. Jeg husker ikke veldig mye fra den boka, selv om vi leste den i fillebiter, men jeg tror hovedpersonen hadde tre navn fordi hun hadde fått et fra hver av bestemødrene og et som bare var hennes, men det kan hende jeg tar feil her og lanserer en teori bare fordi jeg synes den høres troverdig ut. (Og i samme slengen - hvorfor i all verden fikk ikke Ola Ola Heia et navn som bare var hans eget - det tror jeg han hadde likt å ha)
Det jeg husker fra Milly Molly Mandy boka, er de søte tegningene av den lille jenta med det svarte håret og den stripete kjolen. Ikke som min Molly, akkurat, hun er nok av den mer lurvete typen, men Molly heter hun likevel, for det har jeg lovet søstra mi. Og derfor har jeg laget Mandy nesten ferdig også - hvis jeg bare finner armen hennes ender nok hun også opp her, sammen med Milly og Molly.
.
lørdag 13. september 2008
Litt uheldig logo, kanskje....
.
I alle fall minner den meg litt mer om noen av de klønete tegningene (unnskyld, unnskyld) noen av elevene mine av og til tegna på tavla når de kom over et kritt, enn om et sted jeg har lyst til å gå inn for å spise maten min....
Det kan også tenkes at jeg har en ualminnelig skitten fantasi....
.
I alle fall minner den meg litt mer om noen av de klønete tegningene (unnskyld, unnskyld) noen av elevene mine av og til tegna på tavla når de kom over et kritt, enn om et sted jeg har lyst til å gå inn for å spise maten min....
Det kan også tenkes at jeg har en ualminnelig skitten fantasi....
.
onsdag 10. september 2008
Om svidde fingre og hekla grytekluter
For noen år siden tenkte jeg at grytekluter var en veldig kjekk ting å gi i julegave - jeg brenner meg ofte når jeg lager mat, og grytekluter laget på gryteklutfabrikken er ofte enten for tynne eller laget i et materiale som i alle fall ikke egner seg til grytekluter.
Og siden jeg kan hekle, og siden jeg kan en slags vaffelhekling som gjør at arbeidet blir så fast og tykt at man ikke brenner seg når man tar i varme ting, satte jeg i gang. Jeg heklet og jeg heklet, og som vanlig serieheklet jeg.
Jeg vet ikke helt hva som skjedde, enten gikk jeg lei, og det er en sannsynlig forklaring, eller så kom julekvelden for fort på kjerringa, noe som også kan ha skjedd, poenget er at jeg ikke ble ferdig. I fire år har det ligget seks par av noe som skulle bli til grytekluter i en pose i en håndarbeidskurv.
Jeg har sett på dem av og til og tenkt at jeg burde jo, og det tar jo ikke lang tid, og de er egentlig både fine og praktiske. Det eneste de har manglet har vært kant og hempe, og nå har de fått det. Og ikke tok det lang tid, heller, å lage kanten.
Og jeg tenker at jeg har flere poser jeg skal kikke i, og kanskje fullføre en og annen ting jeg startet på en gang, og i min håndarbeidskrok er fire år ingen alder på et uferdig objekt, så her er det duket for gjensyn med glemte prosjekter.
Om gryteklutene er en kjekk julegave i år? Vet ikke sikkert, eventuelt kan jeg selge dem til andre som er lei av å brenne fingrene sine når de lager mat.
.
fredag 5. september 2008
Knappeøyne og tidligere elever
.
Jeg strikker fortsatt figurene mine. Og som vanlig er strikkingen grei, monteringen er det verre med - arbeidet kan ligge lenge før jeg somler meg til å sy det sammen og lage historien rundt vesenet.
Dette er Harefrøken. Hun har ikke så veldig lange ører, hun er jo ikke helt kanin, heller, men som sagt, en harefrøken. Hun har ligget en stund i en kurv uten ansikt, og uten armer og ben festa til kroppen.
Da jeg laget henne, tenkte jeg at hun skulle ha grønne øyne, men da jeg kikket i knappeglasset mitt, var det ingen grønne knapper der. Og hun ble liggende umontert.
Da visste jeg ikke at hun var Harefrøken, heller. Det oppdaget jeg da en av mine tidligere elever plantet en liten blå pose med mange knapper i under en busk utenfor såpebutikken min. Oppi der var det blant annet to grønne knapper, og Harefrøken ble til.
Og jeg tenker at jeg er heldig - jeg er heldig som har tidligere elever som ikke bare er tidligere elever lenger, men noen man kjenner fordi man har lyst til å kjenne dem fordi de er interessante personer, som forteller om spennende bøker de har lest og som jeg burde lese, eller kjedelige bøker de har lest, som jeg ikke burde lese, og som kommer med blå poser med knapper i sånn at Harefrøken kan bli et helt ferdig vesen.
.
Jeg strikker fortsatt figurene mine. Og som vanlig er strikkingen grei, monteringen er det verre med - arbeidet kan ligge lenge før jeg somler meg til å sy det sammen og lage historien rundt vesenet.
Dette er Harefrøken. Hun har ikke så veldig lange ører, hun er jo ikke helt kanin, heller, men som sagt, en harefrøken. Hun har ligget en stund i en kurv uten ansikt, og uten armer og ben festa til kroppen.
Da jeg laget henne, tenkte jeg at hun skulle ha grønne øyne, men da jeg kikket i knappeglasset mitt, var det ingen grønne knapper der. Og hun ble liggende umontert.
Da visste jeg ikke at hun var Harefrøken, heller. Det oppdaget jeg da en av mine tidligere elever plantet en liten blå pose med mange knapper i under en busk utenfor såpebutikken min. Oppi der var det blant annet to grønne knapper, og Harefrøken ble til.
Og jeg tenker at jeg er heldig - jeg er heldig som har tidligere elever som ikke bare er tidligere elever lenger, men noen man kjenner fordi man har lyst til å kjenne dem fordi de er interessante personer, som forteller om spennende bøker de har lest og som jeg burde lese, eller kjedelige bøker de har lest, som jeg ikke burde lese, og som kommer med blå poser med knapper i sånn at Harefrøken kan bli et helt ferdig vesen.
.
mandag 1. september 2008
Trærne mine
Jeg liker trær. Jeg liker å stå under store trær, kikke opp, og se lyset og himmelen gjennom løvhullene. Jeg liker lyden av å gå i tørt løv, og jeg liker å se løvet virvle avgårde i vinden. Jeg liker skyggen fra trærne når det er sommer, og jeg liker at trærne får vokse seg store og frie. Jeg liker ikke friserte miniatyrtrær så veldig godt, selv om jeg selvfølgelig forstår at folk med små hager også skal kunne ha trær.
Av og til, også når man har stor hage og bor i skogkanten, hender det at trær må bort. Noen ganger må man sage dem ned, andre ganger velter de bare helt av seg selv. Som dette bøketreet, som ikke er et tre lenger, men en vedstabel i hagen min. Det er forresten ikke en vedstabel heller - det er en stubbestabel som skal hogges opp og bli til en vedstabel.
Og jeg tenker at jeg er heldig, som har store, levende trær jeg kan sitte under, og som har døde trær som skal varme meg om vinteren. Og så er jeg heldig som bor sammen med en som både er flink til å sage med motorsag og til å lage pene stabler etterpå....
.
torsdag 28. august 2008
Om å gjøre hagearbeid sammen med Katt
.
Den bortskjemte katten og jeg har vært ute i hagen og gjort høstting. Det vil si, den bortskjemte katten har gjort katteting: den har fanget og spist en mus, den har lagt seg ned og rullet alle steder jeg skulle luke, og da jeg gravde et hull til en høstdelt plante, skyndet den seg å gjøre fra seg i det ferdiggravde hullet før jeg rakk å sette planten ned.
Jeg ga opp gravingen, og gikk en liten tur med katten i stedet, det vil si at jeg gikk, katten ble båret. Hun er en bortskjemt dame som liker å sitte på skulderen min og betrakte verden.
Det er en ting jeg alltid får gjøre i fred for katten, det er å bruke plantemakuleringsmaskinen - kompostkvernen bråker litt for mye til at katten gidder være i nærheten. Så mens jeg sørget for at ulikt plantemateriale ble hakket opp i småbiter og brukt som jorddekke ved den nyplanta hekken, lå pus og sov blant floksene.
Og hun gjorde et godt valg av sovested - det er ikke mye som blomstrer hos oss akkurat nå, men floksene står der i år også, og varsler om at høsten er her.
.
Den bortskjemte katten og jeg har vært ute i hagen og gjort høstting. Det vil si, den bortskjemte katten har gjort katteting: den har fanget og spist en mus, den har lagt seg ned og rullet alle steder jeg skulle luke, og da jeg gravde et hull til en høstdelt plante, skyndet den seg å gjøre fra seg i det ferdiggravde hullet før jeg rakk å sette planten ned.
Jeg ga opp gravingen, og gikk en liten tur med katten i stedet, det vil si at jeg gikk, katten ble båret. Hun er en bortskjemt dame som liker å sitte på skulderen min og betrakte verden.
Det er en ting jeg alltid får gjøre i fred for katten, det er å bruke plantemakuleringsmaskinen - kompostkvernen bråker litt for mye til at katten gidder være i nærheten. Så mens jeg sørget for at ulikt plantemateriale ble hakket opp i småbiter og brukt som jorddekke ved den nyplanta hekken, lå pus og sov blant floksene.
Og hun gjorde et godt valg av sovested - det er ikke mye som blomstrer hos oss akkurat nå, men floksene står der i år også, og varsler om at høsten er her.
.
onsdag 27. august 2008
Fra ufo til fo...
.
Hadde jeg vært et dyr, så hadde jeg vært en hamster. Det hoper seg opp rundt meg, av ting jeg tenker jeg kanskje kan få bruk for en dag, og av prosjekter jeg har tenkt å gjøre ferdig. En dag.
Akkurat nå prøver jeg å få orden og oversikt, i det minste litt orden og oversikt, og jeg kikker i esker og poser, jeg sorterer og kaster. Jeg innrømmer at jeg sorterer mer enn jeg kaster, men allikevel, jeg tar i alle fall i ting jeg ikke har sett på lenge.
Og jeg møter ufo'ene mine, alle de uferdige objektene som av en eller annen grunn har blitt liggende - det var ikke gøy mer, noe annet fristet mer, eller jeg glemte dem, rett og slett. Som denne lille veska som bare manglet en hank. Nå har den fått det, og ufo'en har blitt fo og flyttet inn i et skap, der den skal bo til jeg finner ut hva jeg skal gjøre med den.
Og i vaskemaskinen ligger det noe som skal bli tova strikkevesker, på vei til å bli fo'er, de også. Kanskje....
.
Hadde jeg vært et dyr, så hadde jeg vært en hamster. Det hoper seg opp rundt meg, av ting jeg tenker jeg kanskje kan få bruk for en dag, og av prosjekter jeg har tenkt å gjøre ferdig. En dag.
Akkurat nå prøver jeg å få orden og oversikt, i det minste litt orden og oversikt, og jeg kikker i esker og poser, jeg sorterer og kaster. Jeg innrømmer at jeg sorterer mer enn jeg kaster, men allikevel, jeg tar i alle fall i ting jeg ikke har sett på lenge.
Og jeg møter ufo'ene mine, alle de uferdige objektene som av en eller annen grunn har blitt liggende - det var ikke gøy mer, noe annet fristet mer, eller jeg glemte dem, rett og slett. Som denne lille veska som bare manglet en hank. Nå har den fått det, og ufo'en har blitt fo og flyttet inn i et skap, der den skal bo til jeg finner ut hva jeg skal gjøre med den.
Og i vaskemaskinen ligger det noe som skal bli tova strikkevesker, på vei til å bli fo'er, de også. Kanskje....
.
fredag 22. august 2008
Kantarell i hagen
.
Jeg er glad i hagen min. Jeg er glad i hagen min selv om jeg ofte føler at jeg er i en evig kamp med naturen, en kamp jeg er nødt til å tape, siden hver gang jeg rydder et lite felt, eller luker et bed, står naturen klar til å rykke inn å ta landet tilbake.
Jeg er glad i hagen min, selv om jeg ikke liker alle som bor i den, jeg misliker liljebillene, selv om de har fin farge, jeg liker ikke veps, eller brennesle. Jeg er glad i hagen min, selv om skvallerkålen er mye mer utholdende og levedyktig enn plantene jeg prøver å passe på.
Jeg er glad i hagen min, og kjemper for harde livet mot at iberiasneglene skal få herredømme over den og overta den fullstendig.
Jeg er glad i hagen min, men jeg tenker ganske ofte at det er slitsomt å ha den, og at jeg kanskje ville hatt det bedre uten.
På sånne dager er det ekstra godt å gå ut i den uoppdragne hagen å se kantarellene lyse opp, og tenke at i en tam, velfrisert hage skjer ikke det så ofte. Og da tenker jeg at akkurat så rotete vil jeg ha det, sånn at jeg kan bli overrasket og glad når jeg finner noe jeg ikke visste var der...
.
Jeg er glad i hagen min. Jeg er glad i hagen min selv om jeg ofte føler at jeg er i en evig kamp med naturen, en kamp jeg er nødt til å tape, siden hver gang jeg rydder et lite felt, eller luker et bed, står naturen klar til å rykke inn å ta landet tilbake.
Jeg er glad i hagen min, selv om jeg ikke liker alle som bor i den, jeg misliker liljebillene, selv om de har fin farge, jeg liker ikke veps, eller brennesle. Jeg er glad i hagen min, selv om skvallerkålen er mye mer utholdende og levedyktig enn plantene jeg prøver å passe på.
Jeg er glad i hagen min, og kjemper for harde livet mot at iberiasneglene skal få herredømme over den og overta den fullstendig.
Jeg er glad i hagen min, men jeg tenker ganske ofte at det er slitsomt å ha den, og at jeg kanskje ville hatt det bedre uten.
På sånne dager er det ekstra godt å gå ut i den uoppdragne hagen å se kantarellene lyse opp, og tenke at i en tam, velfrisert hage skjer ikke det så ofte. Og da tenker jeg at akkurat så rotete vil jeg ha det, sånn at jeg kan bli overrasket og glad når jeg finner noe jeg ikke visste var der...
.
fredag 15. august 2008
All the lonely Socks, where do they all come from ?
.
Jeg er på jakt om dagen. Jeg leiter høyt og lavt, kryper inn i mørke skap, åler meg inn under senger, kikker bak alt som har ei bakside. Nei, jeg driver ikke med matauk, og det jeg jakter på har verken puls eller pust - jeg jakter på sokker.
Vår klappkasse med enslige sokker er full - og det går mange enslige sokker i en klappkasse. Det er et par år siden vi hadde forrige runde med jakten på forsvunne sokker, da hele familien satt i ring og laget par, og kastet alle sokkene som ikke fant en som så ut som dem selv. Nå er vi i gang igjen.
Her vaskes det sokker. Vi visste ikke at vi hadde så mange sokker, så mange at håpet om å lage mange par ut av dem stiger. Vi lurer litt på når alle disse sokkene kom inn i huset - noen må ha kjøpt dem en gang, for vi tror ikke at sokker kommer gående inn i huset av seg selv.
Imidlertid tror vi at sokkene av og til går ut av huset helt av seg selv, for eksempel når de blir uvenner med partneren sin. Og de som mener at det folk tar for lettvint på sine forhold, burde ta en kikk på sokkeverdenen: Vi tror at sokker ofte marsjerer i sinne, for aldri mer å komme tilbake. I alle fall kan det forklare alle alene-sokkene - vi kan i hvert fall ikke huske at vi ofte har gått ut av huset med to sokker på, for så å komme hjem med en.
Et annet alternativ er at vaskemaskiner spiser sokker, at de må ha et visst antall sokker for å orke litt til. Her døde vaskemaskinen for noen uker siden, den kan for eksempel ha forspist seg på sokker og rett og slett dødd av grådighet. Og da kan det hende at nå, med en annen vaskemaskin, som kanskje er mer måteholden, at det vil endre seg, at vi får ha sokkene våre i fred...
I alle fall: her vaskes det, og her jaktes det. Og om ikke lenge er det klart for å lage par, mens vi fortsetter å fundere over hvor de blir av, disse sokkene som er borte. Vi har en teori som vi kanskje vil komme nærmere inn på en annen dag - at sokker som forsvinner blir til plastposer i plastposeskuffen...
.
Jeg er på jakt om dagen. Jeg leiter høyt og lavt, kryper inn i mørke skap, åler meg inn under senger, kikker bak alt som har ei bakside. Nei, jeg driver ikke med matauk, og det jeg jakter på har verken puls eller pust - jeg jakter på sokker.
Vår klappkasse med enslige sokker er full - og det går mange enslige sokker i en klappkasse. Det er et par år siden vi hadde forrige runde med jakten på forsvunne sokker, da hele familien satt i ring og laget par, og kastet alle sokkene som ikke fant en som så ut som dem selv. Nå er vi i gang igjen.
Her vaskes det sokker. Vi visste ikke at vi hadde så mange sokker, så mange at håpet om å lage mange par ut av dem stiger. Vi lurer litt på når alle disse sokkene kom inn i huset - noen må ha kjøpt dem en gang, for vi tror ikke at sokker kommer gående inn i huset av seg selv.
Imidlertid tror vi at sokkene av og til går ut av huset helt av seg selv, for eksempel når de blir uvenner med partneren sin. Og de som mener at det folk tar for lettvint på sine forhold, burde ta en kikk på sokkeverdenen: Vi tror at sokker ofte marsjerer i sinne, for aldri mer å komme tilbake. I alle fall kan det forklare alle alene-sokkene - vi kan i hvert fall ikke huske at vi ofte har gått ut av huset med to sokker på, for så å komme hjem med en.
Et annet alternativ er at vaskemaskiner spiser sokker, at de må ha et visst antall sokker for å orke litt til. Her døde vaskemaskinen for noen uker siden, den kan for eksempel ha forspist seg på sokker og rett og slett dødd av grådighet. Og da kan det hende at nå, med en annen vaskemaskin, som kanskje er mer måteholden, at det vil endre seg, at vi får ha sokkene våre i fred...
I alle fall: her vaskes det, og her jaktes det. Og om ikke lenge er det klart for å lage par, mens vi fortsetter å fundere over hvor de blir av, disse sokkene som er borte. Vi har en teori som vi kanskje vil komme nærmere inn på en annen dag - at sokker som forsvinner blir til plastposer i plastposeskuffen...
.
tirsdag 12. august 2008
Fruktfluer
.
Du skjønner at det er på tide med skolestart når ungene dine helt av seg selv setter i gang med naturfageksperimenter og klekker ut fruktfluer på et høyt nivå på rommene sine....
.
Du skjønner at det er på tide med skolestart når ungene dine helt av seg selv setter i gang med naturfageksperimenter og klekker ut fruktfluer på et høyt nivå på rommene sine....
.
Veierlandfestivalen nærmer seg ...
.
Lørdag 16. august er det igjen klart for Veierlandfestivalen, og nok en gang skal Philips Pirater opptre. Programmet i år er sterkt, med Myhre & Børretzen og Unni Wilhelmsen som "headlinere", og i tillegg får man råknråll fra Piratene og Norske Byggeklosser. Se websida til festivalen for nærmere info om priser, tider, ferge, camping og lignende.
Jeg gleder meg, og håper på godt vær - hyggelige mennesker vet jeg at jeg møter uansett.
.
Lørdag 16. august er det igjen klart for Veierlandfestivalen, og nok en gang skal Philips Pirater opptre. Programmet i år er sterkt, med Myhre & Børretzen og Unni Wilhelmsen som "headlinere", og i tillegg får man råknråll fra Piratene og Norske Byggeklosser. Se websida til festivalen for nærmere info om priser, tider, ferge, camping og lignende.
Jeg gleder meg, og håper på godt vær - hyggelige mennesker vet jeg at jeg møter uansett.
.
torsdag 31. juli 2008
En rakkar
.
Reke eller akkar - jeg vet ikke hva det minner mest om, dette vesenet jeg har strikka. Han ser ut som noe som bor i havet, og det gjør han jo lurt i i sommervarmen.
Når jeg tenker meg om, ser jeg jo at jeg selvfølgelig har laget en Rakkar - en slektning av både reka og akkaren. Bare jeg får tid og lyst, og det ikke er så varmt, tror jeg at jeg skal strikke en annen nær slektning; en stakkar...
.
Reke eller akkar - jeg vet ikke hva det minner mest om, dette vesenet jeg har strikka. Han ser ut som noe som bor i havet, og det gjør han jo lurt i i sommervarmen.
Når jeg tenker meg om, ser jeg jo at jeg selvfølgelig har laget en Rakkar - en slektning av både reka og akkaren. Bare jeg får tid og lyst, og det ikke er så varmt, tror jeg at jeg skal strikke en annen nær slektning; en stakkar...
.
tirsdag 29. juli 2008
Om våkne gresshopper og trøtte damer...
Det er en gresshoppe i huset mitt. Den er absolutt våken, og den skulle helt sikkert ønske at den var ute sammen med gresshoppevennene sine. Jeg er absolutt våken og skulle også ønske at den var ute sammen med gresshoppevennene sine. Det kommer lyd fra gresshoppen. Høy lyd. Likevel finner jeg den ikke.
Egentlig liker jeg gresshopper. Særlig om dagen. Og ute. Best liker jeg de små brune gresshoppene, de ser hyggelige ut der de hopper rundt i grøftekanten. Katten min liker dem også. Katten min liker i grunnen flere innsekter - rett som det er kommer hun inn med både gresshoppeben og sommerfuglvinger festet i værhårene.
De store grønne gresshoppene liker jeg ikke så veldig godt. Særlig ikke etter at jeg tråkka på en sånn en gang - barbeint. Jeg husker fortsatt den knasende lyden og de ekle gresshoppegreiene som satt fast på foten min.
Innegresshoppen er stille et par minutter, og så kommer den plutselig med en gresshoppelyd igjen. Egentlig pleier jeg å være glad for å høre gresshoppelydene - jeg går på en måte rundt og venter på at de skal forsvinne. Man kan av og til høre ikke så veldig gamle mennesker si at det ikke finnes gresshopper lenger, sånn som det gjorde før. Jeg har opplevd at folk har sagt det i sommerkvelden, mens jeg vitterlig har hørt gresshoppene lage lydene sine. Visstnok er gresshoppelydene noe av det første som pleier å forsvinne når hørselen blir dårligere med alderen. Så altså - jeg pleier å være litt glad når jeg opplever å høre gresshoppene enda en sommer.
Men ikke i natt. Det er heller ikke mange netter siden det var en gresshoppe på mitt soverom om natta. I min fantasi ble den større og større, og da jeg gikk på gresshoppejakt forventet jeg å finne en kjempestor grønn gresshoppe. Jeg fant en liten brun en i en krok, og jeg bar den forsiktig ut.
Natten etter hørte jeg gresshoppene ute - det var på en måte to typer lyder fra dem - det virket som om det var en gruppe med litt rolige brumlete lyder, og en annen gruppe som var mer høye og hektiske. Og innimellom var det en avviker som ikke hørtes ut som noen av de andre. Jeg tenkte at det var min gresshoppe, den jeg reddet, og at den var jaget inn i huset av de andre gresshoppene, som rett og slett ikke orket å høre på den mer. Og nå tror jeg jammen at de har jaget den igjen, og at den nå befinner seg et sted i nærheten av meg, men bedre gjemt denne gangen.
Og jeg tenker at bare jeg finner den, skal jeg bære den helt bort i skogkanten, og håpe at den ikke finner veien tilbake. Hvis ikke katten finner den først...
søndag 20. juli 2008
Om store lastebiler, kø, og å måtte tisse....
.
Når vi er på ferie i Europa og kjører gjennom Tyskland, varierer alltid humøret mitt veldig. Det er ikke sånn at det skifter fra kjempeglad til trist på et blunk, nei, det varierer mellom litt sur, veldig sur, aggressiv og av og til redd.
Det er alltid kø ved Hamburg, og trafikken står stille når man må tisse, store deler av veien er sperret av på grunn av veiarbeid (men hvor er veiarbeiderne?), det går sakte, sakte.
Av og til er det de som kjører i de kjempestore lastebilene og trailerne sin skyld at det går sakte. Günter, for eksempel, tror nemlig at han kan kjøre mye fortere enn han egentlig kan, og at det er Hans i lastebilen foran som er sinka, og om han bare kommer forbi den, da vil det gå fort. Det er bare det at Günter ikke kommer forbi - han kan ikke kjøre så fort som han tror. I tillegg er Hans ganske sur fordi Günter prøver å kjøre forbi, og ikke faen om han slipper konkurrenten inn foran seg. Og bak disse to lastebilene som fyller veien, kjører vi, og mange andre. Sure, fordi vi må tisse, eller fordi vi er sultne. Sure, fordi Günter og Hans oppfører seg som to små gutter som konkurrerer i å tisse lengst. Som om det å tisse langt betyr noe - det som betyr noe er å treffe skåla, og å ikke blokkere døra til do....
De tyske motorveiene er fulle av Hans og Günter - og det hjelper ikke på mitt humør at arbeidsforholda sikkert er tøffe, og at de må rekke ei ferje et sted. Det hjelper ikke i det hele tatt, når de blokkerer veien fordi de skal kjøre forbi noen, og skremmer oss som er små når de plutselig legger seg ut. Ikke i det hele tatt hjelper det.
Det hjelper litt å strikke, faktisk. Man kan strikke sånn at man glemmer at man egentlig skal tisse, og man kan se på stikketøyet for å slippe å se på de store bilene som kjører alt for fort, men ikke fort nok. Riktignok forutsetter det at man strikker i bil at man er passasjer - det er en viktig forutsetning, hvis man ikke vil være mer skummel enn Günter på de tyske motorveiene.
Så jeg strikket en Günter. Han er litt i slekt med Snoppe - i alle fall har han ingen bukser på. Det er fordi han har veldig dårlig tid når han skal tisse - han hopper bare ut av bilen på en rasteplass, og stiller seg ved siden av en annen lastebilsjafør, og så ser de hvem som kan tisse lengst. Han har korte armer - det er for at han ikke skal bli frista til å holde hendene på noe annet enn rattet når han kjører - da kan det nemlig bli enda farligere. Og så har han hvite sokker på.
Og etterhvert som jeg strikket, og ble litt mer kjent med Günter, begynner jeg å håpe at han skal rekke hjem til familien før minsteungen skal sove, sånn at han kan gi henne en nattaklem, særlig siden han bare skal være hjemme en natt før han skal ut på enda en tur. Og jeg tenker at for henne er han en hyggelig pappa med litt skjegg som stikker henne på kinnet når han klemmer henne om kvelden, og hun vet ikke at jeg synes han er skummel og dum som kjører alt for farlig på motorveien.
Og mens man sitter og lager historier om trailersjafører og familiene deres, og strikketøyet vokser, løser køen seg litt, for en liten stund. Og man kommer til en bensinstasjon der de både har do og kaffe, og humøret svinger fra veldig sur til litt blid ...
.
Når vi er på ferie i Europa og kjører gjennom Tyskland, varierer alltid humøret mitt veldig. Det er ikke sånn at det skifter fra kjempeglad til trist på et blunk, nei, det varierer mellom litt sur, veldig sur, aggressiv og av og til redd.
Det er alltid kø ved Hamburg, og trafikken står stille når man må tisse, store deler av veien er sperret av på grunn av veiarbeid (men hvor er veiarbeiderne?), det går sakte, sakte.
Av og til er det de som kjører i de kjempestore lastebilene og trailerne sin skyld at det går sakte. Günter, for eksempel, tror nemlig at han kan kjøre mye fortere enn han egentlig kan, og at det er Hans i lastebilen foran som er sinka, og om han bare kommer forbi den, da vil det gå fort. Det er bare det at Günter ikke kommer forbi - han kan ikke kjøre så fort som han tror. I tillegg er Hans ganske sur fordi Günter prøver å kjøre forbi, og ikke faen om han slipper konkurrenten inn foran seg. Og bak disse to lastebilene som fyller veien, kjører vi, og mange andre. Sure, fordi vi må tisse, eller fordi vi er sultne. Sure, fordi Günter og Hans oppfører seg som to små gutter som konkurrerer i å tisse lengst. Som om det å tisse langt betyr noe - det som betyr noe er å treffe skåla, og å ikke blokkere døra til do....
De tyske motorveiene er fulle av Hans og Günter - og det hjelper ikke på mitt humør at arbeidsforholda sikkert er tøffe, og at de må rekke ei ferje et sted. Det hjelper ikke i det hele tatt, når de blokkerer veien fordi de skal kjøre forbi noen, og skremmer oss som er små når de plutselig legger seg ut. Ikke i det hele tatt hjelper det.
Det hjelper litt å strikke, faktisk. Man kan strikke sånn at man glemmer at man egentlig skal tisse, og man kan se på stikketøyet for å slippe å se på de store bilene som kjører alt for fort, men ikke fort nok. Riktignok forutsetter det at man strikker i bil at man er passasjer - det er en viktig forutsetning, hvis man ikke vil være mer skummel enn Günter på de tyske motorveiene.
Så jeg strikket en Günter. Han er litt i slekt med Snoppe - i alle fall har han ingen bukser på. Det er fordi han har veldig dårlig tid når han skal tisse - han hopper bare ut av bilen på en rasteplass, og stiller seg ved siden av en annen lastebilsjafør, og så ser de hvem som kan tisse lengst. Han har korte armer - det er for at han ikke skal bli frista til å holde hendene på noe annet enn rattet når han kjører - da kan det nemlig bli enda farligere. Og så har han hvite sokker på.
Og etterhvert som jeg strikket, og ble litt mer kjent med Günter, begynner jeg å håpe at han skal rekke hjem til familien før minsteungen skal sove, sånn at han kan gi henne en nattaklem, særlig siden han bare skal være hjemme en natt før han skal ut på enda en tur. Og jeg tenker at for henne er han en hyggelig pappa med litt skjegg som stikker henne på kinnet når han klemmer henne om kvelden, og hun vet ikke at jeg synes han er skummel og dum som kjører alt for farlig på motorveien.
Og mens man sitter og lager historier om trailersjafører og familiene deres, og strikketøyet vokser, løser køen seg litt, for en liten stund. Og man kommer til en bensinstasjon der de både har do og kaffe, og humøret svinger fra veldig sur til litt blid ...
.
onsdag 9. juli 2008
Noen elsker Vibeke...
.
Noen elsker Vibeke i Svendborg. Noen elsker Vibeke så mye at han eller hun har brukt flere meter av en vegg til å si det. Det er jo å håpe at Vibeke setter pris på dette, og uansett om hun elsker tilbake eller ikke, finnes det en der ute som vil at alle skal vite at hun eller han elsker Vibeke.
Og om det nå ender med at hun eller han som elsket Vibeke så mye at det måtte skrives med rødt på veggen slutter å elske Vibeke, vil det stå der og minne om at noe som forhåpentligvis var godt. Og jeg tenker at de er heldige, både Vibeke og forfatteren. Jeg håper i alle fall at de er heldige, i virkeligheten kan det jo faktisk være en psykopat som forfølger Vibeke som har skrevet dette.
Jeg velger å tro at Vibeke er heldig, og at Vibeke ble glad (og sikkert litt flau) da hun så dette, og at hun smilte til forfatteren, sånn at han eller hun ble glad også.
Og jeg kom til å tenke på Magli Elster, og diktet om den tyrkiske piken i Zagreb, hun som gikk på hendene. Og jeg tenker at man jammen elsker noen høyt når man tenker på å hinke til Drammen på et ben...
.
Noen elsker Vibeke i Svendborg. Noen elsker Vibeke så mye at han eller hun har brukt flere meter av en vegg til å si det. Det er jo å håpe at Vibeke setter pris på dette, og uansett om hun elsker tilbake eller ikke, finnes det en der ute som vil at alle skal vite at hun eller han elsker Vibeke.
Og om det nå ender med at hun eller han som elsket Vibeke så mye at det måtte skrives med rødt på veggen slutter å elske Vibeke, vil det stå der og minne om at noe som forhåpentligvis var godt. Og jeg tenker at de er heldige, både Vibeke og forfatteren. Jeg håper i alle fall at de er heldige, i virkeligheten kan det jo faktisk være en psykopat som forfølger Vibeke som har skrevet dette.
Jeg velger å tro at Vibeke er heldig, og at Vibeke ble glad (og sikkert litt flau) da hun så dette, og at hun smilte til forfatteren, sånn at han eller hun ble glad også.
Og jeg kom til å tenke på Magli Elster, og diktet om den tyrkiske piken i Zagreb, hun som gikk på hendene. Og jeg tenker at man jammen elsker noen høyt når man tenker på å hinke til Drammen på et ben...
Erklæring
En tyrkisk pike i Zagreb ble forelsket
og fortalte det til sin elskede
ved å gå på hendene
ved å stå på hendene
flott rundt hele gulvet
før hun begeistret kastet seg i sengen
Kunne jeg gå på hendene,
så gikk jeg på hendene for deg,
rundt hele stuen og bortover veien,
slo kollbøtter frem og tilbake,
og spiste 20 boller uten saft og vann eller brus
og hinket til Drammen på et ben.
Da ville du vel forstå at jeg elsket deg.
- Magli Elster
En tyrkisk pike i Zagreb ble forelsket
og fortalte det til sin elskede
ved å gå på hendene
ved å stå på hendene
flott rundt hele gulvet
før hun begeistret kastet seg i sengen
Kunne jeg gå på hendene,
så gikk jeg på hendene for deg,
rundt hele stuen og bortover veien,
slo kollbøtter frem og tilbake,
og spiste 20 boller uten saft og vann eller brus
og hinket til Drammen på et ben.
Da ville du vel forstå at jeg elsket deg.
- Magli Elster
.
onsdag 25. juni 2008
En heraff med gule prikker
.
Jeg hadde tenkt å strikke en hest. Og jeg har strikket et dyr, men hest er det ikke. Ikke sjiraff heller. Det er noe som ikke finnes i virkeligheten, men som ser ut som om det kunne vært bosatt et sted ikke langt fra mummidalen.
Og det spiller ingen rolle hva slags dyr det er - den ser snill ut, har fire bein, horn? og hale, og den er myk og god å ta i. Og den er sjelden - den er den eneste i sitt slag, ikke fordi alle artsfrendene er utryddet, men fordi akkurat den har blitt funnet opp. Og det er ikke så verst.
Jeg hadde tenkt å strikke en hest. Det gjorde jeg ikke. Men en ganske fin heraff har jeg i alle fall laget.
.
Jeg hadde tenkt å strikke en hest. Og jeg har strikket et dyr, men hest er det ikke. Ikke sjiraff heller. Det er noe som ikke finnes i virkeligheten, men som ser ut som om det kunne vært bosatt et sted ikke langt fra mummidalen.
Og det spiller ingen rolle hva slags dyr det er - den ser snill ut, har fire bein, horn? og hale, og den er myk og god å ta i. Og den er sjelden - den er den eneste i sitt slag, ikke fordi alle artsfrendene er utryddet, men fordi akkurat den har blitt funnet opp. Og det er ikke så verst.
Jeg hadde tenkt å strikke en hest. Det gjorde jeg ikke. Men en ganske fin heraff har jeg i alle fall laget.
.
lørdag 21. juni 2008
Pi eller pe...
.
Noen bruker navnet som starter på pi, som f.eks. Institutt for plante- og miljøvitenskap. Andre, som f.eks hageprogrammet Grønn Glede, bruker pe. Pi eller pe, for meg spiller det ingen rolle, hun kan ikke lese, silkepeonen som akkurat nå blomstrer i hagen min, med blomster som er så store at de rett som det er lener seg ned mot bakken og blir der.
Hagen min, som på mange måter er penest på bilder, ingen ser liljebillene på plantene ved siden av silkepionen, eller sneglen som forsyner seg av hostaene. På bildet ser vi bare henne, peonen, uten ugresset som spruter opp etter de siste dagenes regnvær.
Og jeg tenker at ugress er også gress, og at det å ha hage er en evig kamp mot naturen, en kamp i alle fall jeg er dømt til å tape, hvis jeg ikke tar sterker midler i bruk enn mine to hender, og av og til et par ekstra. Og så tenker jeg at de ryddige hagene får de ha, de ryddige menneskene der ute, de som utrettelig og alltid er på jakt etter skvallerkål og snegler.
Og selv om jeg er litt misunnelig på de som alltid har rene bed og rette kanter, velger jeg heller å sitte med en bok i skyggen, mens jeg tenker at skvallerkålen er ganske pen der den blomstrer, og jeg tenker at noen må jo legge tingene litt til rette for neslesommerfuglen også, og jeg liker sommerfugler, og akkurat det å passe på at larvene har et sted de kan utvikle seg, det er en hagejobb jeg klarer.
Så jeg ser på sommerfuglene og skvallerkålen, og jeg tenker at alt trenger jo ikke å ha rette kanter, heller.
.
Noen bruker navnet som starter på pi, som f.eks. Institutt for plante- og miljøvitenskap. Andre, som f.eks hageprogrammet Grønn Glede, bruker pe. Pi eller pe, for meg spiller det ingen rolle, hun kan ikke lese, silkepeonen som akkurat nå blomstrer i hagen min, med blomster som er så store at de rett som det er lener seg ned mot bakken og blir der.
Hagen min, som på mange måter er penest på bilder, ingen ser liljebillene på plantene ved siden av silkepionen, eller sneglen som forsyner seg av hostaene. På bildet ser vi bare henne, peonen, uten ugresset som spruter opp etter de siste dagenes regnvær.
Og jeg tenker at ugress er også gress, og at det å ha hage er en evig kamp mot naturen, en kamp i alle fall jeg er dømt til å tape, hvis jeg ikke tar sterker midler i bruk enn mine to hender, og av og til et par ekstra. Og så tenker jeg at de ryddige hagene får de ha, de ryddige menneskene der ute, de som utrettelig og alltid er på jakt etter skvallerkål og snegler.
Og selv om jeg er litt misunnelig på de som alltid har rene bed og rette kanter, velger jeg heller å sitte med en bok i skyggen, mens jeg tenker at skvallerkålen er ganske pen der den blomstrer, og jeg tenker at noen må jo legge tingene litt til rette for neslesommerfuglen også, og jeg liker sommerfugler, og akkurat det å passe på at larvene har et sted de kan utvikle seg, det er en hagejobb jeg klarer.
Så jeg ser på sommerfuglene og skvallerkålen, og jeg tenker at alt trenger jo ikke å ha rette kanter, heller.
.
søndag 15. juni 2008
Møt Milly
Dette er Milly - hun er en del av mitt nåværende håndarbeidsprosjekt - det som går ut på å strikke dukker uten mønster selv om man egentlig ikke er så veldig flink til å strikke og man egentlig burde hekle, siden man er en jævel med heklenål... Puuuh...
I alle fall, Milly er ferdig. Hun har bare skjørt på, og sko, og noe sier meg at hun er kjæresten til Snoppe. Hun er i alle fall blid og fornøyd, for nå er det sommerferie, og det liker hun. Og så er hun litt trist, for nå er det sommerferie, og hun vet ikke helt hva hun skal gjøre til høsten, og det er litt skummelt.
Nei, nå overfører jeg igjen - det er jeg som synes det er litt skummelt. Milly ligger i en skuff sammen med Snoppe, der er det trygt og godt, og dukker trenger ikke å bekymre seg så mye om hva som skjer til høsten, de kan bare ta det med ro og tenke at det er deilig med sommerferie. Akkurat som jeg skal gjøre noen uker framover. Høsten kommer tidsnok likevel.
.
lørdag 14. juni 2008
Om å være Katt og om å vente på mat
Katt venter. Hun har et blandet forhold til fugler, Katt. Noen er hun redd for. Kråkene, for eksempel, de kjefter på henne hvis hun kommer for nær. Skjærene flyr av og til over henne og slipper pinner på henne. Hun liker ikke store fugler som bråker.
De små derimot, de liker hun. Hun liker dem så godt at hun av og til kommer hjem med fjær rundt munnen, eller sittende fast i pelsen. En gang satt det en fuglefot fast i pelsen hennes. Det var ekkelt. Vingene liker hun ikke, de legger hun igjen på plenen, sånn at de kan bli tatt av gressklipperen. Eller de kan bli spist av naboen hund - den liker alt.
Vi prøvde å ha fuglebrett en periode, det var kaldt og fuglene sultet. Maten vår ville de ikke ha, vi forstod jo hvorfor da vi så at Katt hadde presset seg inn i det lille fuglehuset en av ungene hadde snekret på skolen. Etter at maten ble plassert et kattesikkert sted, kunne vi også redde småfugler fra sult og nød, og ikke bare lure dem i døden.
Vi har mange fuglekasser, og fuglereir både her og der. Oppunder taket, for eksempel, bor det fugler. Vår store skrekk er at Katt skal ta en av fugleforeldrene. Vi har nemlig observert at det å være foreldre til fugleunger er en stor oppgave - fuglene flyr fram og tilbake absolutt hele dagen med mat til ungene sine. Etter å ha sett hvordan de sliter, unner vi ingen fugl å være aleneforsørger.
Foreløpig har det gått bra for fuglene - alle kassene har fortsatt to voksenfugler, og et ukjent antall unger. Og det er det Katt venter på nå - at de skal forlate redet. Hun slår seg av og til ned på sin nye trone, den tidligere hoggestabben vår. Fra den stubben kan hun se tre fuglekasser, og det aner oss at hun ligger der håper at ungene snart skal ut å fly, og at de skal fly rett inn i gapet hennes.
Det pleier å gå bra - de er overraskende dyktige, de små fuglene. Det har hendt at en og annen har bommet på åpningen når de skal hjem igjen etter de første flyturene, men stort sett klarer de seg. Og så er det plutselig over. Og Katt setter seg på jordet og venter på at museungene skal løpe forbi. Helt til neste fuglepar bosetter seg i kassene og Dronningen bestiger tronen sin igjen.
.
onsdag 11. juni 2008
Flått!
Flått er en skapning som får en høy plassering på lista over levende ting jeg ikke liker. Den slår liljebilla klart, og konkurrerer med iberiasneglen om plasseringen høyest på pallen. Jeg bor i skogkanten, jeg har katt, rådyrene rusler forbi hver dag - altså; her lever det flått.
Jeg dråpevaksinerer katten min mot flått - gjør jeg ikke det må jeg plukke sju - åtte av de ekle kreka fra pelsen hennes hver dag - når jeg vaksinerer er det kanskje en og to i uka.
I dag vandra det en stor flått på gulvet mitt. Det vil si, ikke akkurat vandra. Den var så full av blod at den rulla og landa på sida og lå der og sprella med de små, små beina sine. Å måtte plukke opp et sånt dyr er ekkelt, ekkelt.
Når jeg skal plukke flått fra katten, bruker jeg en liten grønn krok jeg har kjøpt på apoteket, fester den under flåtten og vrir rundt. En flåttekspert uttalte en gang på tv at det var helt unødvendig å vri for å løsne en flått, siden den faktisk ikke har gjenger. Til ham vil jeg si at små unger som holder seg fast i noe og nekter å slippe ikke har gjenger de heller, men det hjelper å vri litt for å løsne dem - akkurat som med flått - det vet i alle fall alle mammaer.OK - hva skal jeg fram til, bortsett fra å opplyse om at jeg ikke liker flått? Ingenting, egentlig. Akkurat som det flåtten er til - ingenting. Ikke som jeg vet i alle fall. Andre skumle og farlige insekter er nyttige fordi de sprer pollen og lager honning, for eksempel. Flåtten sprer sykdom og suger blod.
Noe må den være til, tenkte jeg, en eller annen nisje må jo den også fylle, en eller annen formildende omstendighet må det være, men nei, jeg finner ingen grunn til å ikke fortsette å hate flåtten, eller i alle fall mislike den sterkt.
Flåtten kan bli gammel, gammel. Seks år er mye for et insekt, synes jeg, og den kan sitte lenge i krattet uten mat, og bare vente på at for eksempel katten min skal komme forbi. Og så møter den kanskje meg, blir vridd løs, kastet i do og spylt ned. Og ute på det store, store havet driver det kanskje mange flåter rundt, med sultne flåtter som er triste og gråter. V
Vanligvis synes jeg synd på sånne som er sultne og gråter, men ikke i dette tilfellet, kanskje jeg skal vurdere det på nytt hvis de begynner å lage noe de også, som biene, eller i alle fall begynner å bruke en eller annen form for beskyttelse når de først skal suge blodet ut av oss, sånn at vi ikke får farlige sykdommer.
Fram til det skal jeg gjøre mitt for å gjøre verden flåttfri, og spyle hver eneste flått jeg møter ned i do.
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)