Kaffe

.

Jeg trenger kaffe ofte. Og nei, jeg pleier ikke å pynte med skåla med blomster. Ikke pleier mannen min å servere meg kaffe på denne måten, heller. Han pleier mer å stikke til meg et krus hvis han synes jeg er sur og trenger koffein.

Og strengt tatt ville jeg heller hatt større kopp og færre blomster...

.

Kuer blir også slitne

.

Nei, kua er ikke død, hun bare hviler seg.

Eller, for alt jeg vet, kan det jo faktisk hende at den er død, og spist, men den var ikke død da jeg så den for noen uker siden, da jeg var på ferie i Tyrkia. Den lå helt stille, lenge, men den vifta med halen og rørte på ørene, og døde kuer vifter ikke med halen.

Og da den syntes den hadde ligget lenge nok, sto den opp, og gjorde sånne ting som kuer pleier å gjøre. Den spiste grass, vifta med halen, og rørte på ørene. Og det tror jeg i grunnen holder i massevis, for den som er ku.
.

Lukter man husker

.

Lukten av appelsiner som ligger på bakken.
.

Å klappe katter...

.
Alle som kjenner meg, vet at jeg både bærer og klapper mye på katter. Noen ganger gjør jeg det med liv og lemmer som innsats, siden en av kattene som bor hos meg er av den mer mannevonde typen. Men klappe de skal jeg, og det gjør jeg hver eneste dag.

Og det greie med å være katteklapper, er at man treffer alltid en katt å klappe på når man er borte fra sine egne. Da jeg var i Tyrkia, mysset det av klappekatter. Klappekatter er vanskelige å fotografere, siden de har en tendens til å stikke snuta si opp i andres saker, som f.eks. et kamera. Jeg tror det finnes to typer katter, noen man kan klappe, og noen man bare kan se på.

Denne katten klappet jeg faktisk også. Etter jeg hadde tatt bilde av den. Jeg burde skjønt at den egentlig ikke var noen klappekatt. Den beit meg.

Klok av skade, bare så jeg på de kattene som lå helt stille etter det. Selv om de så snille ut.

Dette er Sides svar på Hroar. Han var møkkete, og preget av å ha sloss med noen som var større enn seg. Hroar liker å ligge i gangen å gnage på sko. Denne katten voktet en skobutikk.

Den prøvde jeg ikke  å klappe.
.

Når jeg får god tid om morgenen...

.
Når jeg får god tid om morgenen, skal jeg begynne å re opp senga. Det er langt dit, først må jeg vel lære meg å huske at det er lurt å legge seg om natta, så må jeg lære meg å høre på vekkerklokka. Jeg må sikkert lære meg å være litt mindre morragretten, også. Jeg trur at blide mennesker er flinkere til å re opp senga enn sånne sure som meg, sånne som forlater den varme dyna med sorg hver morgen, og er nærmet bevisstløs den første halve timen etterpå.

Men altså, når jeg får god tid om morgenen, skal jeg re opp senga.
Og ikke bare skal jeg re opp senga, jeg skal pynte den med håndklefigurer, også. Våken, opplagt og glad, skal jeg brette sammen svaner som får stå i min seng når jeg ikke er der selv.

 

Noen dager, når jeg er lei av fugler, skal jeg kanskje lage et annet dyr. 

  

Men hvis jeg har litt dårlig tid en gang, lager jeg kanskje bare en pen skulptur, helt uten vinger eller bein.

Og hvis jeg får gjester, skal jeg gjøre skikkelig arbeid, med et hjerte hvis det er en jeg setter særlig pris på.

Og de dagene jeg ikke klarer å velge, og har ekstra god tid, lager jeg litt av hvert. Ikke med sukker på, men med blomster på.

Og kanskje jeg avslutter det hele med en fin blomst på i do.

Altså, hvis jeg får god tid om morgenen noen gang. Og er blid samtidig...
.

Nesten som på ferie...

.

Det er natt, og det er varmt. Det er så varmt at jeg kan sitte ute på trappa i shorts og røyke og kikke på et og annet dyr som tusler forbi.

For to uker siden satt jeg i deilige Side i Tyrkia, i shorts, midt på natta, og røkte.

Og nå er det så varmt her, at jeg kan late som om jeg er på ferie i mitt eget hus...
Og om jeg tar av meg brillene, og er naturlig nærsynt, ser bygningene i nærheten nesten eksotiske ut, og en og annen valmue blomstrer i min hage, også.
Og på kjøkkenet lukter det fortsatt av auberginene jeg laget middag av, og jeg tenker at jammen er jeg litt heldig, som først hadde ekte varm ferie i mai, og som får fortsette med jukse-ferie hjemme...
.

Målbevisst snegle

.

Jeg kan ikke fordra slimete dyr som spiser opp plantene i hagen min, men av og til treffer jeg på en snegle jeg kan like. Jeg liker de som bærer med seg husene sine på ryggen, alt sitt har de med seg, og er evige campingturister.

Denne sneglen møtte jeg i Sverige. Hun krabbet på et turistinformasjonsskilt som lå på bakken, veldig turistaktig, med campingvognen på ryggen, og det var helt klart hvor hun skulle - på en stripe av slim skled hun mot blomsten.

Kanskje hun syntes det var et passende sted å stoppe for å gjøre sånt som snegler gjør når de hviler - hva nå det er. Jeg fikk i alle fall noe å se på da jeg var på reise og trengte noen minutters hvile.
.

Sang fra baksetet

.

En hel ferie sang fireåringen "Svart katt over veien, Tuva leker med døden" hver gang vi satte oss inn i bilen. Og det gjorde vi ofte.

Igjen og igjen sang hun de samme ordene. Vi trodde vi skulle bli gale.

Når hun ikke sang, var det for at vi hadde stoppet i en grøftekant eller på en rasteplass for at hun skulle tisse. Bilturene tok veldig lang tid, for en fireåring kan tisse veldig ofte. Vi trodde vi skulle bli gale av det også....
.

Sommerferien, som om det var en stil

.

Vi var på ferie. Vi hadde med familiene våre. Vi fant en isbar. Kanskje verdens beste. De laga i alle fall verdens beste rabarbarais. Vi ville ikke dele med noen. Vi gikk dit hver dag. Etter en stund syntes vi at vi måtte si det til menn og barn, så de også fikk smake. Men vi sa aldri hvor ofte vi egentlig var der. Så dro vi hjem.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
.

I Danmark brenner de hekser....

 .

... i alle fall på St. Hans aften. Alle bålene vi så, hadde en heks i toppen. En dansk venn sier at de brente riktig mange hekser i virkeligheten også, i den tiden man gjorde sånt. Jeg synes det er en merkelig skikk å feste en heks i toppen av et bål - til minne om barbari, på en måte.

Ellers tilbrakte jeg St. Hans aften i år på Louisiana - hele området var fullt av små og store mennesker som så kust, spiste, fulgte med på underholdningen, og koste seg i gresset. Og avsluttet aftenen med å brenne ei heks.
.

Glassfugl

.


I vinduet henger en glassfugl. Den har hengt der i flere år, så lenge har den hengt der at jeg ikke pleier å se den, den har blitt til noe som er der, akkurat som vinduet selv er det. I dag så jeg den igjen, både den og den andre fuglen som er nesten tvillinglik, og som også henger der.

Og jeg husket på en sommerdag i Flensburg, med byvandring etter å ha overnattet på et alt for dyrt hotell, som vi hadde overnattet på flere ganger før, så vi visste at det var for dyrt, men ungene elsket det, og hvert år på vei hjem fra ferie sov vi der. Vi gikk i de samme små butikkene i de mange bakgårdene, var hos den samme glassblåseren, spiste samme type is.

Og i vinduet mitt henger en glassfugl som gjør at jeg husker ikke bare glassblåseren som pleide å være på ferie i Norge og som snakka litt norsk, men keramikeren og de som laget barnehusker av gamle bildekk, og den fine, fine, badestranda utenfor byen. Glassfuglen som har vært usynlig i flere år dukket plutselig opp igjen, sammen med et glimt av sommer.
.

Noe med gravemaskiner

.




Det er noe med gravemaskiner. Det er noe med hull i bakken og metall som ligger der og ser ut som om det er en installasjon, der både lys og lyd spiller en rolle.

Det er noe med støvet og lydene, med fotgjengertrafikklysene som fortsetter å pipe når man skal gå selv om de er pakket inn og det ikke er noe sted å gå fordi der man gikk over veien er det bare et hull akkurat nå. Jeg tenker at jeg er ekstra glad for at jeg bare er nærsynt når trafikklysene er pakket inn og de fortsetter å si at man kan gå selv om det bare er et hull der det skulle vært hvite striper.

Og jeg lurer på hvorfor jeg alltid kommer hjem med bilder av gravemaskiner og hull i bakken og rustent metall og tomme drikkebegre og ispapir når jeg har vært i en by som ikke er min.

Og jeg husker den ferien da jeg hadde flere bilder av søppelkasser enn av barna mine, selv om jeg hadde mange bilder av dem også. Og jeg tror jeg vet hvorfor - at jeg husker ting når jeg knytter dem opp mot lyden av veiarbeid eller lukten av søppel, jeg husker hele dagen, ikke bare øyeblikket, og jeg husker andre ting enn når jeg ser på bilder av barna mine, og jeg tenker at det er godt å ha begge deler, bilder av barn, og bilder av søppel. Eller veiarbeid.
.

... og vi har pynte tre ...

.


Jula kom sakte i år, men nå, som både neket er på plass ute og treet er pynta inne, er det jul hos oss også. Treet er riktignok av plast, sånn at ingen skal bli tette og nyse, og vi har ikke akkurat overdrevet pyntinga, men noen nisser og noen engler er på plass, og selvfølgelig den litt alternative julekrybba.

Og vi tenker at dette er julen hvor vi skal hvile oss og slappe av. Vi har minimalt med oppgaver og avtaler denne jula, men vi har mange uleste bøker, alle sammen, og en og annen film kan jeg tenke meg at kommer til å snurre i denne filmglade/filmgale familien.

Nå slapper vi av - det lukter krydder og appelsin, posten klarte å levere de siste bestilte gavene i tide, de er pakket inn og plassert under treet, det er ingen vits i å stresse mer i dag. Nå kan vi rett og slett bare glede oss over at det er ferie og feire jul.
.

Fruktfluer

.


Du skjønner at det er på tide med skolestart når ungene dine helt av seg selv setter i gang med naturfageksperimenter og klekker ut fruktfluer på et høyt nivå på rommene sine....
.

Om store lastebiler, kø, og å måtte tisse....

.


Når vi er på ferie i Europa og kjører gjennom Tyskland, varierer alltid humøret mitt veldig. Det er ikke sånn at det skifter fra kjempeglad til trist på et blunk, nei, det varierer mellom litt sur, veldig sur, aggressiv og av og til redd.

Det er alltid kø ved Hamburg, og trafikken står stille når man må tisse, store deler av veien er sperret av på grunn av veiarbeid (men hvor er veiarbeiderne?), det går sakte, sakte.

Av og til er det de som kjører i de kjempestore lastebilene og trailerne sin skyld at det går sakte. Günter, for eksempel, tror nemlig at han kan kjøre mye fortere enn han egentlig kan, og at det er Hans i lastebilen foran som er sinka, og om han bare kommer forbi den, da vil det gå fort. Det er bare det at Günter ikke kommer forbi - han kan ikke kjøre så fort som han tror. I tillegg er Hans ganske sur fordi Günter prøver å kjøre forbi, og ikke faen om han slipper konkurrenten inn foran seg. Og bak disse to lastebilene som fyller veien, kjører vi, og mange andre. Sure, fordi vi må tisse, eller fordi vi er sultne. Sure, fordi Günter og Hans oppfører seg som to små gutter som konkurrerer i å tisse lengst. Som om det å tisse langt betyr noe - det som betyr noe er å treffe skåla, og å ikke blokkere døra til do....

De tyske motorveiene er fulle av Hans og Günter - og det hjelper ikke på mitt humør at arbeidsforholda sikkert er tøffe, og at de må rekke ei ferje et sted. Det hjelper ikke i det hele tatt, når de blokkerer veien fordi de skal kjøre forbi noen, og skremmer oss som er små når de plutselig legger seg ut. Ikke i det hele tatt hjelper det.

Det hjelper litt å strikke, faktisk. Man kan strikke sånn at man glemmer at man egentlig skal tisse, og man kan se på stikketøyet for å slippe å se på de store bilene som kjører alt for fort, men ikke fort nok. Riktignok forutsetter det at man strikker i bil at man er passasjer - det er en viktig forutsetning, hvis man ikke vil være mer skummel enn Günter på de tyske motorveiene.

Så jeg strikket en Günter. Han er litt i slekt med Snoppe - i alle fall har han ingen bukser på. Det er fordi han har veldig dårlig tid når han skal tisse - han hopper bare ut av bilen på en rasteplass, og stiller seg ved siden av en annen lastebilsjafør, og så ser de hvem som kan tisse lengst. Han har korte armer - det er for at han ikke skal bli frista til å holde hendene på noe annet enn rattet når han kjører - da kan det nemlig bli enda farligere. Og så har han hvite sokker på.

Og etterhvert som jeg strikket, og ble litt mer kjent med Günter, begynner jeg å håpe at han skal rekke hjem til familien før minsteungen skal sove, sånn at han kan gi henne en nattaklem, særlig siden han bare skal være hjemme en natt før han skal ut på enda en tur. Og jeg tenker at for henne er han en hyggelig pappa med litt skjegg som stikker henne på kinnet når han klemmer henne om kvelden, og hun vet ikke at jeg synes han er skummel og dum som kjører alt for farlig på motorveien.

Og mens man sitter og lager historier om trailersjafører og familiene deres, og strikketøyet vokser, løser køen seg litt, for en liten stund. Og man kommer til en bensinstasjon der de både har do og kaffe, og humøret svinger fra veldig sur til litt blid ...

.