Jeg fant, jeg fant. Et gammelt minne.

.

En container står i gården min, og tar mot rusk og rask. Den fylles opp av bøker jeg aldri mer skal lese, stoler jeg aldri skal sitte i. Og mange gamle minner.

Første gangen de to største ungene mine var på bytur alene, skulle de kjøpe julgegaver. Fornøyd gikk fireåringen av gårde, med hånden godt festa til storesøster på ni.

Ikke fullt så fornøyde var de da de ble henta av pappaen senere. Niåringen var oppgitt og sur, og det var fireåringen også. Han hadde laget en scene i butikken, fordi han heller ville kjøpe noe til seg selv, og søsteren hadde til slutt marsjert av gårde. Da de ble henta, satt de iskalde på en fortauskant. Men gaver hadde de fått kjøpt til slutt.

Jeg fikk en sparegris. Eller, egentlig fikk jeg to, men den ene knuste for noen år siden. Nå går den andre, også. Han har lenge stått med tom mage og bare samlet støv. Fireåringen og niåringen har blitt flotte voksne, som klarer det å handle sammen helt uten å furte. Tror jeg, da.

Og sparegrisen, han ligger i en container og vinker. Den som ikke har penger, trenger ingen sparegris. Og i alle fall hvis hun sjelden tørker støv. Men minnene om to små mennesker og en bytur før jul, de tar jeg vare på...
.

Skikkelig voksen

.

Du skjønner at du er skikkelig voksen når ungen din har større boliglån enn det du har sjøl. Plutselig har tida gått fortere enn man trodde var mulig, og man skjønner at de snakker sant, de gamle, når de sier at det var som om ting skjedde i går.

Plutselig er det ikke deg hun snakker om, når hun sier at hun må ringe hjem og fortelle noe, og det er ikke du som får de kalde føttene hennes i ryggen om natta, og må tviholde på din egen dyne for å ikke fryse.
Og plutselig er det sant at ting som skjedde før, var som i går.

Du skjønner at du er voksen når hun ringer og spør om sånt man spør mødre, svigermødre, eller andre voksne om, som for eksempel hvordan man steker en kalkun, eller om man kan bytte ut hornsalt med natron. Og man etterlyser den boka der alle sånne ting står, de man regner med at voksne skal kunne.

Og du tenker at det var jo i går du satt der med det bittelille mennesket som ikke ville sove, hun som ble stiv som en pinne når du prøvde å ta på henne noe hun ikke ville ha på, hun som gikk rundt en hel sommer med gul boblejakke på, fordi hun av rein stahet nektet for at det var varmt. Hun som insiterte på å ha høyt hår og hadde med seg kosedyr overalt.

Og du tenker at hun er voksen, hun bestemmer når hun skal sove og hva hun skal ha på. Og om hun vil gå en hel sommer med boblejakke på, kan hun det.
Hun er voksen. Med boliglån og studielån og samboer. Men høyt hår har hun ikke lenger.

Og du er voksen. Definitivt voksen. Du er det når ungen din har større boliglån enn det du har sjøl.
.

Muffins!

 .

Når man kommer hjem og ser at den store minsteungen har bakt, og ikke en gang tatt med seg hele baksten, glemmer man at det ofte er slitsomt å være mora til noen, og de store haugene med skittentøy ser plutselig mindre ut. Og en tenker at jammen er det mye som blir bedre med litt kake....
.

Å, jeg strever så med mine små, du

.

Av en eller annen grunn står jeg ofte og nynner på en Margrethe Munthe sang når jeg kikker på fuglene som jobber og sliter for å forsørge barna sine. De strever og strever, inn i kassa med mat, ut med avfallstoffer fra reiret. Hele dagen. Tusen ting å tenke på, har de, fuglene, eller ikke så mange forskjellige ting, da, heller den samme tingen mange ganger. Men streve gjør de i alle fall - så får vi bare håpe at armer og bein holder seg der de skal.

Å, jeg strever så med mine små, du!
Jeg har tusen ting å tenke på, du!
Siden hodet gikk av gamle Rikka,
må jeg alltid her alene gå, du,
passe dem, du,
alle fem, du,
holde orden i mitt hus og hjem, du!

Det gikk enda an hvis de var bra, du!
Huff, men ben og armer de går a', du!
Hodene er skralle,
på dem nesten alle,
snart så må vi på klinikken dra, du!
Tenk nå går, du,
Evas hår, du!
Bare ny parykk til jul hun får, du.

Se nå har jeg nettopp vasket klær, du,
derfor har jeg dem i sengen her, du!
De må ligge syke
nå, mens jeg skal stryke,
for de har så altfor lite hver, du.
Ha dem pene,
hele, rene,
det er ikke greit for en alene!

Og så er den minste ikke snill, du.
Hun vil slettes ikke sitte still, du.
Tenker lille Lise
må få litt av rise',
for jeg skjønner nok at det må til, du.
Mine små, du,
pleier få, du,
og jeg synes at det hjelper så, du!

.

Generasjonsskifte

.
Du skjønner at du rykker opp i generasjonene når ungen din ringer og spør om det er greit å binde opp kalkunen med ullgarn. Det skjedde bare så plutselig - hun pleide å være en som kasta skittentøyet sitt fra seg på gulvet, og som la fra seg bøker overalt , og som glemte å legge cd'er og dvd'er tilbake i covrene. Hun pleide ikke å bry seg om hva som passet som tilbehør til kalkun, eller hvor mange poteter hun måtte beregne til åtte. Hun pleide å lure på om døde fugler ble til jord, eller om de fløy til himmelen. Nå lurer hun på hvordan man tilbereder bønner på best mulig måte.

Plutselig ringer hun og spør om sånne ting. Og plutselig går det opp for meg at det er forventet at jeg skal kunne svare på all verdens spørsmål som har med mat å gjøre, og andre ting, vanskeligere ting, kanskje ting som har med flekkfjerning å gjøre, eller forsikringsgreier, ting jeg alltid har tenkt at man kan spørre noen som er eldre enn seg selv om.

Plutselig går det opp for meg at i kraft av alder har jeg fått en autoritet jeg tenker at tilhører foreldregenerasjonen. Og, herregud, det går opp for meg at jeg er foreldregenerasjonen. De under meg er ungdom, de over meg er gamle, og det skjedde helt av seg selv.

Og jeg tenker at jeg må finne ut om den finnes, den boka jeg trenger akkurat nå, den med svarene på alle spørsmålene om kalkuner og innboforsikringer....
.