Undrer meg på hva jeg får se...

.

... over de høye fjelle....

Det er vakkert, det lange, rare landet mitt. Og jeg skjønner hvorfor diktere har stoppet opp og nesten mistet pusten av fjell og daler...

.

Den fine veien over fjellet...

.

Jeg pleier å si at jeg ikke liker natur så godt, men helt sant er det ikke. Nylig kjørte vi til Bergen, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa: Vi bor i et pent land!

Og jeg er bittelitt forelska i fjellene, jeg liker å se på dem om vinteren, når verden ser ut som TV da jeg var liten - svart og hvitt.

Mønstrene og linjene, jo, jeg er definitivt forelska i fjellene....

.

Snev av vinter

.

Det er ikke sånn at jeg har lengta etter vinter og snø, absolutt ikke. Likevel var det greit å se at favorittreet mitt plutselig så ut som et vintertre, himmelen var hvit, og at det ble spor på bakken der jeg gikk.

Og jeg så Hroar, den rare katten, gå i sine egne spor. Ikke bare en gang, men mange, og lekende lett så det ut til å være. Ikke visste jeg at katter går i sine egne spor, men nå vet jeg det...
.

Fuglehus

.

Hvis jeg var fugl, ville jeg bodd i et sånt hus. Jada, jeg vet at fugler ikke pleier å bo i hus, men jeg ville bodd i et sånt hus, likevel, for å slippe å bli våt på fjæra, og for å sitte i ly for vinden. Hadde jeg vært en heldig fugl, hadde jeg hatt TV, også.

Huset fant jeg på Kongsberg, det er laget av elever ved kulturskolen, og er det absolutt fineste fuglehuset jeg noen gang har sett.
.

Fin tur i skogen...

.

Noen ganger, på en fin tur i skogen, finner man så mye kantarell og svart trompetsopp at man glemmer å ta fram kameraet.... Og, for å være ærlig, det som var veldig mye svart trompetsopp i skogen, er ikke like imponerende når det ligger ferdig tørket på glass. Da er det bare kjennere som vil nikke, og si "God fangst", med et snev av misunnelse i stemmen.

Men før vi fant alt det gode i skogbunnen, så vi dette lille huset som holdt på å gå i oppløsning. Hadde vi hatt barn på tur, hadde vi sikkert laget en historie om at der hadde det en gang bodd en heks... Vent, vi laget jo akkurat den historien, selv om vi ikke hadde barn med. Om heksenes hus som faller sammen i skogen, fordi ingen tror på dem mer....

Synd vi ikke hadde med en unge vi kunne skremme litt....

.

Tur på kirkegårder...

.

Helt fra jeg var liten, har jeg likt å gå på kirkegårder. Den gangen pleide jeg å plukke markblomster som jeg la på gravene til folk jeg ikke kjente, til de som hadde ustelte graver og så ut som om de var glemt. Den gangen kjente jeg ingen som lå på kirkegårder.

Nå kjenner jeg mange. Jeg er ikke like flink til å legge blomster på kirkegården, ikke til de jeg kjenner, en gang. Ikke fordi jeg har glemt, men fordi jeg har andre måter å huske på.

Fortsatt liker jeg å gå på kirkegårder. Jeg går nesten alltid på kirkegården når jeg kommer til et nytt sted. Jeg leser navn jeg ikke kjenner så godt, navnetradisjonene på et sted er godt synlig på kirkegården. Og jeg lager små historier inne i hodet mitt. jeg stopper ofte litt ekstra opp ved barnegraver.

Noen ganger finner jeg små, fine ting på kirkegården. Som det lille røde hjertet noen har laget ved et av navnene på minnesmerket over Estonia-ofrene. Jeg liker å se små tegn på at noen husker.

Og noen ganger gråter jeg litt.
.

Ut av veggen...

.

Plutselig, i Stockholm, var det som om noen prøvde å komme seg ut av murveggen.

Og sån kan vi jo ha det av og til, noen hver av oss....
.

Valdemars Slot

 .

På Tåsinge, utenfor Fyn, ligger Valdemars Slot. På området ligger også flere museer, bl.a. Jagt- og trofæmuseet og Museum for lystsejlads. Jeg tror det er helt sant når jeg sier at jeg aldri kommer til å oppsøke noen av de museene. Derimot kan jeg tenke meg å rusle rundt på området og gå på leketøysmuseet som også ligger der.

Da vi var der i sommer, var det på kveldstid, og alt var stengt. Men pent var det, i kveldssola. Bygningen her tror jeg er tepaviljongen, det så i alle fall sånn ut på kartet.
.