Den fine veien hjem

.

Noen ganger ser det ut som om jeg er på vei inn i et eventyr når jeg går hjem.

Solstrålene lager fine mønstre på veien, når de presser seg gjennom det tette bladverket. Solkunst, tenker jeg det er.

Det er forresten ikke bare veien som slynger seg. Det som heter ugress når det er i hagen min, er fine blomster når det vokser i veikanten...
.

Kjør sakte...

.

Det hjelper ikke alltid å sette opp skilt som forteller folk hva de skal gjøre...
.

Høy som et hus

.

Noen ganger er jeg høy som et hus, helt av meg selv. Eller, nesten helt av meg selv, bare med litt hjelp fra sola.
.

Skilt

.

Noen viker faen ikke....

...mens andre har lagt seg flate...
.

Blomstrende hjemvei

.



Plutselig eksploderer våren, og verden blir full av farger igjen.

Jeg bruker lang tid på å gå hjem, det er så mye å se på. Jeg er litt misunnelig på de som har magnolia i hagen. Hvert år tenker jeg at jeg skal skaffe meg mitt eget magnoliatre, men jeg kommer aldri så langt. Det er alltid noe jeg trenger mer når jeg er i et hagesenter.

Forsythia som blomstrer må være det guleste som finnes.

Og fiolene lyser blått i grøftekanten, mye tidligere enn de pleier.



.

Gjennom skogen

.

Noen ganger går jeg gjennom skogen for å komme hjem. Det er også en fin vei. Vanligvis er det bløtt å gå der på denne tiden av året, og det pleier å ligge snøflekker rundt om kring.

Nå står det små soler og lyser i skogkanten, og bare vår er i sikte.
.

.

Den fine veien hjem

.

 Blomster små,

gule, blå,

titter opp av marken og

vinker til

Vigdis-lill,

for hun er så snill...

OK, jeg er kanskje ikke sååå snill, men jeg blir i alle fall ikke slemmere av å gå den fine veien hjem...

 .

Noen er alene....

.

 Når snøen blir borte, kommer de fram, de som har blitt alene denne vinteren. Mer eller mindre uskadet har de kommet fra atskillelsen.

Denne hvite votten, for eksempel, ser ganske optimistisk ut, som om den fortsatt håper å bli gjenforent med partneren sin. Den er ikke klar for å bøye hodet, og strekker ut tommelen og prøver å nå fram til den andre.

Denne votten, mest sannsynlig strikket med kjærlighet, er i ferd med å gi opp. Den bøyer seg nedover, men har heller ikke gitt helt opp. Den har fortsatt mye å gi, og kan varme en hånd når den trenger det. Jeg lurer på om noen savner den...

Som et rødt hjerte ligger den i gresset. Her er det ikke mye håp igjen, men den er fortsatt ganske hel. Det kan fortsatt skje et under, og noen som kjenner den kan komme forbi. Men optimistisk ser den ikke ut, heller som en som vil legge seg under dyna og håpe at det går over.

Denne ser litt trassig ut. Mulig den har ligget der en stund, men den ser ikke ut til å gi seg. Den spriker med fingrene, og hadde sikkert ropt med mye stemme om den hadde kunnet.

Mens andre er i ferd med å gå i oppløsning. Knust, glemt og forlatt.

Og noen er så ødelagt at de nærmest er utslettet og går i ett med underlaget....

.

Den våte veien hjem

.

Den som går den fine veien hjem i dag, kan tro at hun er et annet sted. Det bråker i grøftekanten, vi har fått en egen minifoss, med stemme som en stor.

Og regnet har laget små bekker der vi ikke vil ha bekker.

Til og med iberiasneglene synes det er for vått på bakken, og søker tilflukt i trærne.

.

Den fine veien hjem - i dag igjen

.

I dag møtte jeg ingen orm, bare rådyr. To stykker, faktisk. Mor og barn. Som mødre flest, holder også denne et øye med kalven sin, og ser om den holder seg der den skal.

Jeg har fulgt disse to i hele sommer, og har kikka litt ekstra etter dem, og bekymra meg om jeg ikke har sett dem. Det er nemlig ikke hvert år jeg har anledning til å følge med på en funksjonshemma rådyrmamma. Da vi så henne, hinkende på tre bein, med en bitteliten kalv, ble vi bekymra, og tenkte at dette ikke kunne gå bra. Og det var ikke bare en forbigående skade, hun mangler den nederste delen på det ene beinet.

Det har gått bra. Mor og barn har gressa på jordet i hele sommer. Ungen er nysgjerrig, og ingen av dem er særlig redde. Som unger flest, løper også denne fort fra sted til sted, og den kan hoppe kjempehøyt.

Og moren, hun rekker tunge til verden, og viser at også de som ikke er perfekte kan klare seg bra.

.

Den fine veien hjem

.

Noen ganger møter jeg dyr når jeg går den fine veien hjem. Ofte møter jeg rådyr, de gresser på jordet, eller spiser blomster. Jeg liker å møte rådyr.

Det hender at jeg møter grevling, også, om kvelden. Selv om jeg synes det er fint å se grevlingen tusle forbi, liker jeg ikke å møte den. Når jeg sier hei høyt, hopper den så høyt den kan, og løper inn i skogen. I alle fall har den gjort det til nå, og det håper jeg den vil fortsette med.

I dag møtte jeg en orm. Jeg tror det er en stålorm, og da er den vel egentlig en øgle, men den ser i alle fall ut som en orm. Jeg var ikke redd for den, eller noe, det var fint å se den sole seg i veikanten, jeg håper den har vett nok til å passe seg når det kommer biler.  For selv om jeg synes det er litt skummelt med skapninger som ikke har bein, deler jeg gjerne det fine, fine veien hjem med dem.
.

Den fine veien hjem

.

Da jeg gikk hjem, gikk jeg forbi et epletre med nesten modne epler. Jeg husket barndommens smak av eplekart bare ved å se dem, men likevel måtte jeg smake....

Rognebæra henger høyt i år, også, og jeg antar at de er sure. De smakte jeg ikke på.

De bjørnebæra som har fått mest sol, er modne. Og søte, søte.

Og jeg tenker at jeg er heldig, som så alle de fine tingene, og fikk smake både surt og søtt på den fine veien hjem.