Bare Josef

.

Den tristeste julekrybba noensinne, fant jeg på et loppemarked. Så trist var den, at jeg kunne ikke gå fra den.

Bare Josef er her. Ingen Maria. Ikke noe Jesusbarn. Ikke en gang et lite lam har han til å holde seg med selskap.

Kanskje Maria har tatt med seg Jesusbarnet og reist sin vei. Eller kanskje de bare er i butikken. Jeg håper de bare er i butikken. Jeg håper i alle fall ikke at de sitter i en annen krybbe, eller at de er helt knust.

Kanskje Josef tenkte at han kunne få det koselig i krybba si, og kanskje har han det koselig, men det ser aller mest ensomt ut.

I alle fall, jeg kunne ikke gå forbi. Jeg tenkte at Josef kunne få bo hos meg, at jeg kunne sette en liten katt eller to i krybba, sånn at han har noen å klappe på. Eller en barbiedukke, kanskje.

- Slapp av, Josef, sier jeg når jeg går forbi, det ordner seg. Noen kommer til å stå i krybba sammen med deg om ikke så lenge. Og klarer ikke jeg å ordne det, kommer det helt sikkert til å skje når de store ungene kommer hjem til jul.
.

Jeg fant, jeg fant. Et gammelt minne.

.

En container står i gården min, og tar mot rusk og rask. Den fylles opp av bøker jeg aldri mer skal lese, stoler jeg aldri skal sitte i. Og mange gamle minner.

Første gangen de to største ungene mine var på bytur alene, skulle de kjøpe julgegaver. Fornøyd gikk fireåringen av gårde, med hånden godt festa til storesøster på ni.

Ikke fullt så fornøyde var de da de ble henta av pappaen senere. Niåringen var oppgitt og sur, og det var fireåringen også. Han hadde laget en scene i butikken, fordi han heller ville kjøpe noe til seg selv, og søsteren hadde til slutt marsjert av gårde. Da de ble henta, satt de iskalde på en fortauskant. Men gaver hadde de fått kjøpt til slutt.

Jeg fikk en sparegris. Eller, egentlig fikk jeg to, men den ene knuste for noen år siden. Nå går den andre, også. Han har lenge stått med tom mage og bare samlet støv. Fireåringen og niåringen har blitt flotte voksne, som klarer det å handle sammen helt uten å furte. Tror jeg, da.

Og sparegrisen, han ligger i en container og vinker. Den som ikke har penger, trenger ingen sparegris. Og i alle fall hvis hun sjelden tørker støv. Men minnene om to små mennesker og en bytur før jul, de tar jeg vare på...
.

Mora mi sier at...

.

Jeg har blomst. En stor, fin og rosa blomst.

OK, det er ikke akkurat uvanlig at folk har blomster hjemme hos seg selv. Det er bare litt uvanlig at jeg har det. Fra før av har jeg en gammel porselensblomst, en arv fra da jeg hadde såpebutikk. Den får jeg til, men det er fordi jeg allerede kjente den godt da den flytta inn her.

Og så har jeg tre spragler. De får jeg også til. I alle fall nesten. Når de legger seg ned og ser triste ut, får de et glass vann, og vips, så reiser de seg igjen.

Nå har jeg en blomst til. Den er en gave fra da jeg var og snakket om blogging på Sandefjord bibliotek da det var seniorsurfedag. Den er stor og fin, og foreløpig ser den fornøyd ut (men så har den bare vært her noen dager).

Vanligvis er pleier ikke jeg å høre på det mora mi sier. Jeg gjorde ikke det da jeg var liten, og har ikke sett noen grunn til å begynne med det som voksen heller.

Men når mamma sier at denne planta skal ha et eggeglass vann i uka, tror jeg at jeg skal gjøre et unntak, og gjøre som mora mi sier...
.

Jeg fant, jeg fant....

.

Hele verden er full av skatter. Jeg har funnet et egg, et egg med noe som ser ut som om det kunne blitt en dinosaur, hvis det var ekte, og ikke av plast.

Jeg fant det i Bergen, der noen hadde gitt det til Fretex, sånn at jeg kunne kjøpe det og ta det med til Sandefjord.

Hva jeg skal med egget? Ja, hva skal man egentlig med egg av plast? Jeg skal ikke kaste det på noen, i alle fall, det ville ikke vært pent gjort. Jeg skal rett og slett se litt på det av og til, og ikke noe mer. Det holder det. Det får meg til å smile.
.

Postmann Pat

.

I mange år har denne bilen ligget i skuffen, postbilen til Postmann Pat. Jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke den til, det er derfor den ligger i en skuff, men av og til tar jeg den fram og ser litt på den, og tenker at den dag kommer den nok til nytte, denne fine, lille lekebilen.

Den er slitt og brukt, postbilen. Jeg vet ikke hvem som har eid den, jeg fant den, og plutselig var den i lomma mi. Det er ikke som om jeg har stjålet den, akkurat, den var en forlatt leke, jeg hadde sett den mange ganger over lang tid før jeg tenkte at den var ment for meg.

Men hva jeg skal bruke den til - det er fortsatt ikke klart. Kanskje den bare blir liggende i skuffen, for så å bli tatt fram og lufta litt et par ganger i året. Det er i så fall greit det også, uansett blir jeg glad når jeg kommer på at jeg har den fine, fine bilen liggende, og jeg tenker at egentlig er den fin nok som den er, bare til pynt.
.

Et funn i bokhylla

Denne boka fant jeg i bokhylla mi. Jeg kjøpte den på en bokmesse en gang fordi det var så fine bilder i den. Jeg tenkte at jeg kunne klippe i den, tegne i den, leke med den. Jeg kan ikke det. Den skal få stå i hylle, med den fine, fine, gullsjiraffen på ryggen.

Det er vanskelig å klippe i en bok der informasjonssiden ser sånn ut:

Flodhester er skumle og farlige dyr. Denne ser ikke så verst ut.

Sidene med fugler er veldig fine. Fuglesidene var den egentlige grunnen til at jeg trengte denne boka.

Favoritten min er likevel frosken. Eller, han der vel kanskje en padde, han her.

Så nei, denne boka skal ikke klippes i. Den skal jeg se på og bla i, mens jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å kunne klippe i bøker jeg synes er fine.
.

Jeg samler. På garn også.

 .

Jeg samler. Jeg samler på mange ting det er kjekt å ha. Og så samler jeg på mange ting jeg skal lage noe av en gang. Garn, for eksempel. Det er bare det at når man skal lage noe av garn, er det veldig fristende å gå inn i en garnbutikk å kjøpe noe nytt.

Sånn har det seg at selv om man bruker garn hele tiden, minker ikke garnlageret, det vokser. Noe av det som ligger på lager, har ligget der lenge. Noen garnnøster har vært med på flere flyttelass, og om de hadde vært mennesker, hadde de både hatt stemmerett og flytta hjemmerfra.

Noen av tinga som ligger på lager aner man ikke hva man skal bruke til. Hvorfor i all verden kjøpte jeg det tjukke bomullsgarnet, for eksempel? Jeg som liker tynt garn og tynne pinner. Jeg har sett på det i mer enn 20 år, en gang hekla jeg ei mus av det garnet, og fikk brukt mikroskopiske mengder. Så la jeg det tilbake på lageret.

Jeg lurer på om jeg skal hekle ei mus til. Eller kanskje en gryteklut. Før jeg legger det tilbake på lageret....
.

Fot i vinduskarmen

.


Siden jeg allerede har sagt noe om at jeg ikke akkurat pleier å anstrenge meg for å ha en blomstrende vinduskarm, vil det vel ikke overraske at jeg har en fot stående et sted der mange heller ville hatt en plante. Skjønt fot, vi snakker heller om et bein - det strekker seg til et stykke over kneet.

Jeg skulle bare kjøpe brodergarn da jeg så beinet stå på et bord i sybutikken min. Tidligere har det vært et strømpeutstillingsbein, nå var det pensjonert. Jeg skal ikke påstå at det ropte etter meg, men det hvisket i alle fall, og det ville helt klart være med meg hjem.

Så nå eier jeg et bein. Jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke det til, men en vet aldri når en kan få bruk for et bein. Jeg er strålende fornøyd med tingen min, og jeg tror ikke beinet har det så verst, det heller. Det har i alle fall ikke prøvd å gå sin vei...
.

Hattifnatt-dag

.


Noen dager er hattifnatt-dager. Da virrer jeg rundt og leiter etter kompasset mitt. Og ja, jeg vet at hattifnattene har barometer, de er på jakt etter tordenværet for å lades opp av lynet. På hattifnatt-dager kunne jeg godt tenkt meg litt lynlading, jeg også, men aller mest trenger jeg å finne veien.

Ikke at jeg skal så langt. Kanskje jeg bare skal på arbeidsrommet og leite fram stoffene jeg skal ha med meg på kurs i helga. Eller kanskje jeg skal besøke noen. Eller jobbe litt. Jeg tror definitivt jeg skal jobbe litt. Men jeg trenger altså kompasset for å finne veien.

Heldigvis har jeg hattifnattkoppen min med kaffe i. Jeg har to kopper, faktisk, helt like. To som kjenner meg godt har gitt meg dem. Helt uavhengig av hverandre ga de meg koppene, de kjenner ikke hverandre, men begge vet nok at jeg pleier å leite etter et kompass av og til. Og siden jeg ikke er verdens mest ryddige, er det veldig fint å ha to like kopper, den ene kan jo stå et lurt sted når jeg vil drikke kaffe av hattifnattkoppen min.

Og når jeg holder rundt den varme hattifnattkoppen blir det mye lettere å bestemme seg for hva jeg skal gjøre etter kaffepausen. Sånn er det med hattifnattkopper - de viser vei og gir energi, og er kompass og barometer på en gang.
.

Dølle-hatt

.


De som kjenner meg vet at jeg har et noe anstrengt forhold til korps. For meg er det med korps ganske mystisk - jeg skjønner at det må være noe helt spesielt, noe jeg ikke vet om eller forstår.

Joda, jeg kan forstå at folk vil ha en sosial aktivitet, men jeg skjønner ikke hvordan de holder ut musikken. Og etter å ha hørt diverse juniorkorps opp gjennom åra, skjønner jeg ikke at ikke de som spiller der slutter, når de må gjennom den fryktelig fasen med grusomme marsjer de ikke klarer å spille. Og jeg skjønner ikke at de ikke har storesøsken som tvinger dem til å slutte for å slippe å høre all øvinga.

Musikken er den ene tingen som gjør at jeg ikke skjønner at noen orker å gå i korps. Det andre er klærne. At ungdom helt frivillig, eller i alle fall nesten frivillig, hver 17. mai ifører seg uniformer som ser ut som om de ble sydd i Øst-Europa på 1970-tallet er i alle fall uforståelig, og gjør meg enda mer sikker på at det er noe med korpslivet jeg ikke forstår, noe hemmelig, spennende og morsomt.

Men kanskje jeg er et skritt nærmere innsikt i det nå, etter at jeg fikk min helt egne korpshatt i julegave. Den lå i en eske merket med "Dette er en veldig stygg gave", og den er ikke pen, korpshatten min. Det finnes faktisk en egen facebook-gruppe for folk med sånne hatter, "Dølle-hattene" heter gruppa, og der er jeg medlem. Fram til nå har jeg vært det eneste medlemmet som aldri har hatt en sånn sak på hodet, og overgangen er stor til å eie sin helt egen.

Jeg kommer sikkert til å gjøre skam på den, for det følger sikkert med regler for når og hvor man skal bruke den. Jeg prøver å finne ut av det, og har prøvd å ha den på av og til, jeg prøvde å si at det var en TV-hatt, men ingen av de andre som bor i mitt hus klarte å se på TV så lenge en med dølle-hatt var i rommet, så jeg må finne et annet bruksområde.

Og kanskje dølle-hatten min på mystisk vis vil gi meg innsikt i korpslivet, eller i alle fall være inngangsbillett til en fest med andre damer med dølle-hatter.... Eller kanskje jeg må vente enda lenger før jeg blir innvia i hemmelighetene, og at hatten bare er første trinnet på en stige, og jeg kanskje f.eks. får hansker til neste år. Jeg vet ikke, og foreløpig leiter jeg etter anledninger som gjør det naturlig å iføre seg en dølle-hatt.
.

Glassfugl

.


I vinduet henger en glassfugl. Den har hengt der i flere år, så lenge har den hengt der at jeg ikke pleier å se den, den har blitt til noe som er der, akkurat som vinduet selv er det. I dag så jeg den igjen, både den og den andre fuglen som er nesten tvillinglik, og som også henger der.

Og jeg husket på en sommerdag i Flensburg, med byvandring etter å ha overnattet på et alt for dyrt hotell, som vi hadde overnattet på flere ganger før, så vi visste at det var for dyrt, men ungene elsket det, og hvert år på vei hjem fra ferie sov vi der. Vi gikk i de samme små butikkene i de mange bakgårdene, var hos den samme glassblåseren, spiste samme type is.

Og i vinduet mitt henger en glassfugl som gjør at jeg husker ikke bare glassblåseren som pleide å være på ferie i Norge og som snakka litt norsk, men keramikeren og de som laget barnehusker av gamle bildekk, og den fine, fine, badestranda utenfor byen. Glassfuglen som har vært usynlig i flere år dukket plutselig opp igjen, sammen med et glimt av sommer.
.