Tur på kirkegårder...

.

Helt fra jeg var liten, har jeg likt å gå på kirkegårder. Den gangen pleide jeg å plukke markblomster som jeg la på gravene til folk jeg ikke kjente, til de som hadde ustelte graver og så ut som om de var glemt. Den gangen kjente jeg ingen som lå på kirkegårder.

Nå kjenner jeg mange. Jeg er ikke like flink til å legge blomster på kirkegården, ikke til de jeg kjenner, en gang. Ikke fordi jeg har glemt, men fordi jeg har andre måter å huske på.

Fortsatt liker jeg å gå på kirkegårder. Jeg går nesten alltid på kirkegården når jeg kommer til et nytt sted. Jeg leser navn jeg ikke kjenner så godt, navnetradisjonene på et sted er godt synlig på kirkegården. Og jeg lager små historier inne i hodet mitt. jeg stopper ofte litt ekstra opp ved barnegraver.

Noen ganger finner jeg små, fine ting på kirkegården. Som det lille røde hjertet noen har laget ved et av navnene på minnesmerket over Estonia-ofrene. Jeg liker å se små tegn på at noen husker.

Og noen ganger gråter jeg litt.
.

Søppel

.

Jeg liker ikke at folk kaster søppel. Jeg liker det virkelig ikke. Jeg tenker ofte at jeg ser mest søppel der det ikke er så pent fra før, eller der det er tomt og nakent. Der er det liksom ikke så farlig at folk kaster fra seg ting, eller tømmer søppelkassa, tenker jeg at noen tror.

Og jeg tenker at om det hadde ligget noe annet der, lett henslengt som søpla gjør det, blomster, for eksempel, eller små skulpturer, ville jeg stoppet opp og tenkt at noen hadde pynta. Og når jeg ser på søpla bare som objekt, og ikke som noens avfall, latskap eller sinne, tenker jeg at selvfølgelig ville byen vært renere uten søppel, men penere blir den ikke før vi pynter. Med blomster eller små skulpturer....
.

Sneip og tyggis

.

På en søppelkasse hadde noen installert en tyggegummi og en sigarettsneip. Mest sannsynlig helt uten å vite det, hadde noen laga en skulptur.

Jeg ble litt trist for at jeg ikke hadde en liten plastfigur med spade i veska mi, sånn at jeg også kunne bidratt til installasjonen....
.

Frankie who?

.
... tenkte jeg, da skulle inn på jernbanestasjonen...

Og så begynte jeg å lure på hvem som har hengt opp denne. Hvorfor skrev hun ikke rett på veggen, men på en klistrelapp på vinduet? Og jeg tenkte at hun kanskje kjenner noen som jobber med å rydde og vaske på T-banen, eller et annet sted, eller kanskje hun har gjort det selv, og vet hvor vanskelig det er å fjerne skrift fra veggen. Og kanskje hun tenkte at uansett hva man måtte mene om skrift på vegg, var det jo ikke meninga å gjøre arbeidsdagen vanskeligere for helt vanlige arbeidsfolk.

Eller kanskje hun ikke tenkte det i det hele tatt, det spiller ingen rolle, for hvem hun nå er, ga i alle fall meg mye å lure. Som for eksempel, hvem er Frankie... Og hva har han gjort....
.

Ut av veggen...

.

Plutselig, i Stockholm, var det som om noen prøvde å komme seg ut av murveggen.

Og sån kan vi jo ha det av og til, noen hver av oss....
.

Forlatt og fastlenka i Stockholm

.

Som bildet viser, dreier det seg ikke om folk. Det er ingen dramatisk overskrift fra en løssalgsavis, eller handling fra en kriminalroman.

Kanskje det dreier seg om en som kjørte til byen, glemte det, og tok T-banen hjem. Da vi hadde gått forbi denne flere ganger da vi var i Stockholm tidligere i sommer, begynte jeg å lage små historier inne i hodet mitt... Og enda en historie ble til, da jeg oppdaget at noen hadde tegnet et hjerte i støvet.
.

Sommervær

.

Regn er også sommervær. Og det lyse lette sommerregnet kan man ikke klage over, det som gjør at man slipper å vanne og at det lukter friskt og godt ute. Det som har med seg fine regnbuer med løfter om at et sted der framme har man noe godt i vente. Det regnet gjør ikke noe.

Men det tunge, plaskende regnet, det som lager groper i bedene og gjør at det sier scvupp når jeg går over over plenen, det forbeholder jeg meg retten til å klage på....
.

Jeg så på endene og tenkte på søstrene mine...

.
Plutselig, da jeg så på endene, tenkte jeg at de var litt som folk der de gikk. Noen hadde store ungeflokker, noen små, og noen var uten. Noen sto i grupper og snadra, noen sløva i skyggen. Som folk. Og jeg tenkte at jammen fant jeg meg selv og søstrene mine også.

Her er lillesøstra mi. Hun passer på ungen sin. Hun er opptatt av at han skal være trygg i trafikken, og få nok mat. Hun gløtter av og til opp og kikker på de andre, men er ganske fort opptatt med avkommet igjen.

Her er mellomsøstra mi og jeg. Vi går og snadrer og spiser. Det er mulig at ungene våre er så store at de klarer seg helt selv, men like sannsynlig er det at vi har stukket av for å spise godsakene alene - vi gjorde i alle fall det en gang vi fant en fantastisk isbar i Danmark.

OK - ikke alt ligner. Selv om vi søstrene kan ligne på fugler, driter vi ikke på gata ...
.

Tyggis i nesa

.

Et sted i Stockholm gikk jeg i en park med skulpturer. Jeg skulle ikke se på skulpturer, jeg var sliten i beina og sutrete, jeg skulle drikke øl, og ta toget hjem til hotellet.

Så fikk jeg se denne damen, med en tyggis plassert i det ene neseboret, og det ble spennende å se på skulpturer likevel. Ingen av de andre hadde tyggis i noen av kroppsåpningene, og jeg hadde ikke tyggis i veska.
.