To the nice couple that bought us

.





We usually come with a card that explains that we are one-of-a-kind creatures, there are no patterns for us, and we are hand-knitted in Sandefjord, Norway. Thank you for buying us both when you visited our little shop in Bakgården.
.

Mandy

.

Nei, hun er ikke oppkalt etter Mandy Smith, dukken min. For de som ikke husker hvem Mandy Smith er, minner jeg om at hun hadde et kort ekteskap med Bill Wyman i Rolling Stones fra 1989 til 1991. Hun hadde imidlertid hatt et forhold til ham siden 1983, da hun var 13 og han var 47. (Det grøsser i meg å skrive "hatt et forhold til", "date" eller "vært kjæreste med" - siden vi faktisk snakker om et barn, kan ikke jeg se for meg et likeverdig forhold, men det er en sak for et annet innlegg, uten dukken min...) I alle fall, Mandy Smith ga ut boka "It's all over now" i 1994, og det er jo litt trist å tenke på, siden hun da var 24 år gammel... Samme år ble hun forøvrig kåret til Rear of the Year i Storbritannia.

Min Mandy er en del av en søskenflokk, hun er søstra til Milly og Molly, som jeg har skrevet om før. Og da er det innlysende for noen av oss at hun er oppkalt etter barnebokkarakteren Milly Molly Mandy. Det var i alle fall meningen. For i tillegg til å være oppkalt etter den lille engelske jenta med alle navnene, velger jeg å kalle henne litt opp etter den lille engelske jenta som ga ut biografien med den triste, triste tittelen i 1994.
.

Molly - endelig ferdig

.

Da jeg laget Milly, sa søstra mi akkurat det jeg visste hun ville si. "Hvor er Molly og Mandy?", spurte hun. Da vi var små, leste vi i boka Milly Molly Mandy. Jeg husker ikke veldig mye fra den boka, selv om vi leste den i fillebiter, men jeg tror hovedpersonen hadde tre navn fordi hun hadde fått et fra hver av bestemødrene og et som bare var hennes, men det kan hende jeg tar feil her og lanserer en teori bare fordi jeg synes den høres troverdig ut. (Og i samme slengen - hvorfor i all verden fikk ikke Ola Ola Heia et navn som bare var hans eget - det tror jeg han hadde likt å ha)

Det jeg husker fra Milly Molly Mandy boka, er de søte tegningene av den lille jenta med det svarte håret og den stripete kjolen. Ikke som min Molly, akkurat, hun er nok av den mer lurvete typen, men Molly heter hun likevel, for det har jeg lovet søstra mi. Og derfor har jeg laget Mandy nesten ferdig også - hvis jeg bare finner armen hennes ender nok hun også opp her, sammen med Milly og Molly.
.

Knappeøyne og tidligere elever

.

Jeg strikker fortsatt figurene mine. Og som vanlig er strikkingen grei, monteringen er det verre med - arbeidet kan ligge lenge før jeg somler meg til å sy det sammen og lage historien rundt vesenet.

Dette er Harefrøken. Hun har ikke så veldig lange ører, hun er jo ikke helt kanin, heller, men som sagt, en harefrøken. Hun har ligget en stund i en kurv uten ansikt, og uten armer og ben festa til kroppen.

Da jeg laget henne, tenkte jeg at hun skulle ha grønne øyne, men da jeg kikket i knappeglasset mitt, var det ingen grønne knapper der. Og hun ble liggende umontert.

Da visste jeg ikke at hun var Harefrøken, heller. Det oppdaget jeg da en av mine tidligere elever plantet en liten blå pose med mange knapper i under en busk utenfor såpebutikken min. Oppi der var det blant annet to grønne knapper, og Harefrøken ble til.

Og jeg tenker at jeg er heldig - jeg er heldig som har tidligere elever som ikke bare er tidligere elever lenger, men noen man kjenner fordi man har lyst til å kjenne dem fordi de er interessante personer, som forteller om spennende bøker de har lest og som jeg burde lese, eller kjedelige bøker de har lest, som jeg ikke burde lese, og som kommer med blå poser med knapper i sånn at Harefrøken kan bli et helt ferdig vesen.
.

En rakkar

.


Reke eller akkar - jeg vet ikke hva det minner mest om, dette vesenet jeg har strikka. Han ser ut som noe som bor i havet, og det gjør han jo lurt i i sommervarmen.

Når jeg tenker meg om, ser jeg jo at jeg selvfølgelig har laget en Rakkar - en slektning av både reka og akkaren. Bare jeg får tid og lyst, og det ikke er så varmt, tror jeg at jeg skal strikke en annen nær slektning; en stakkar...
.

Om store lastebiler, kø, og å måtte tisse....

.


Når vi er på ferie i Europa og kjører gjennom Tyskland, varierer alltid humøret mitt veldig. Det er ikke sånn at det skifter fra kjempeglad til trist på et blunk, nei, det varierer mellom litt sur, veldig sur, aggressiv og av og til redd.

Det er alltid kø ved Hamburg, og trafikken står stille når man må tisse, store deler av veien er sperret av på grunn av veiarbeid (men hvor er veiarbeiderne?), det går sakte, sakte.

Av og til er det de som kjører i de kjempestore lastebilene og trailerne sin skyld at det går sakte. Günter, for eksempel, tror nemlig at han kan kjøre mye fortere enn han egentlig kan, og at det er Hans i lastebilen foran som er sinka, og om han bare kommer forbi den, da vil det gå fort. Det er bare det at Günter ikke kommer forbi - han kan ikke kjøre så fort som han tror. I tillegg er Hans ganske sur fordi Günter prøver å kjøre forbi, og ikke faen om han slipper konkurrenten inn foran seg. Og bak disse to lastebilene som fyller veien, kjører vi, og mange andre. Sure, fordi vi må tisse, eller fordi vi er sultne. Sure, fordi Günter og Hans oppfører seg som to små gutter som konkurrerer i å tisse lengst. Som om det å tisse langt betyr noe - det som betyr noe er å treffe skåla, og å ikke blokkere døra til do....

De tyske motorveiene er fulle av Hans og Günter - og det hjelper ikke på mitt humør at arbeidsforholda sikkert er tøffe, og at de må rekke ei ferje et sted. Det hjelper ikke i det hele tatt, når de blokkerer veien fordi de skal kjøre forbi noen, og skremmer oss som er små når de plutselig legger seg ut. Ikke i det hele tatt hjelper det.

Det hjelper litt å strikke, faktisk. Man kan strikke sånn at man glemmer at man egentlig skal tisse, og man kan se på stikketøyet for å slippe å se på de store bilene som kjører alt for fort, men ikke fort nok. Riktignok forutsetter det at man strikker i bil at man er passasjer - det er en viktig forutsetning, hvis man ikke vil være mer skummel enn Günter på de tyske motorveiene.

Så jeg strikket en Günter. Han er litt i slekt med Snoppe - i alle fall har han ingen bukser på. Det er fordi han har veldig dårlig tid når han skal tisse - han hopper bare ut av bilen på en rasteplass, og stiller seg ved siden av en annen lastebilsjafør, og så ser de hvem som kan tisse lengst. Han har korte armer - det er for at han ikke skal bli frista til å holde hendene på noe annet enn rattet når han kjører - da kan det nemlig bli enda farligere. Og så har han hvite sokker på.

Og etterhvert som jeg strikket, og ble litt mer kjent med Günter, begynner jeg å håpe at han skal rekke hjem til familien før minsteungen skal sove, sånn at han kan gi henne en nattaklem, særlig siden han bare skal være hjemme en natt før han skal ut på enda en tur. Og jeg tenker at for henne er han en hyggelig pappa med litt skjegg som stikker henne på kinnet når han klemmer henne om kvelden, og hun vet ikke at jeg synes han er skummel og dum som kjører alt for farlig på motorveien.

Og mens man sitter og lager historier om trailersjafører og familiene deres, og strikketøyet vokser, løser køen seg litt, for en liten stund. Og man kommer til en bensinstasjon der de både har do og kaffe, og humøret svinger fra veldig sur til litt blid ...

.

Møt Milly

Dette er Milly - hun er en del av mitt nåværende håndarbeidsprosjekt - det som går ut på å strikke dukker uten mønster selv om man egentlig ikke er så veldig flink til å strikke og man egentlig burde hekle, siden man er en jævel med heklenål... Puuuh...

I alle fall, Milly er ferdig. Hun har bare skjørt på, og sko, og noe sier meg at hun er kjæresten til Snoppe. Hun er i alle fall blid og fornøyd, for nå er det sommerferie, og det liker hun. Og så er hun litt trist, for nå er det sommerferie, og hun vet ikke helt hva hun skal gjøre til høsten, og det er litt skummelt.

Nei, nå overfører jeg igjen - det er jeg som synes det er litt skummelt. Milly ligger i en skuff sammen med Snoppe, der er det trygt og godt, og dukker trenger ikke å bekymre seg så mye om hva som skjer til høsten, de kan bare ta det med ro og tenke at det er deilig med sommerferie. Akkurat som jeg skal gjøre noen uker framover. Høsten kommer tidsnok likevel.

.

Hils på Snoppe

Dette er Snoppe. Han har ingen bukser på. Hadde han vært et menneske, ville han blitt sett på som en raring, kanskje en litt skummel raring, der han gikk bortover veien med naken rumpe og sin lille rosa snopp. Siden han er en dukke, er han bare rar, for han kan vel ikke akkurat beskyldes for å se skummel ut.

Det var lenge tvil om denne figuren skulle bli en dukke eller en akkar. Han ble en dukke, men det er vel ikke usannsynlig at det kommer til å dukke opp en akkar eller to etterhvert.

Etter all kosedyrheklinga trengte jeg å gjøre noe annet, så jeg har tatt fram strikkepinner og strikker i vei - jeg begynner et sted og ser hvor jeg havner. Siden jeg ikke bruker mønster, vil det bare finnes en av hver av figurene mine, og det er mulig at jeg etterhvert vil la dem gå inn i en monsterdukkeserie som muligens kan bli et kunstprosjekt. (og her var det jammen mange forbehold: det er mulig at jeg kanskje på en måte...)

.