Ikke alt bør spises...

.

OK, det er sikkert menneskemat, det ser bare ikke sånn ut.

Dette er noe av det man risikerer å få på en ellers hyggelig frokostrestaurant i Berlin, hvis man er bråtøff og sier at man liker alt...

Hvordan jeg kunne finne på å si at jeg liker alt, er en annen sak. Det gjør jeg slettes ikke.

Og til de som sier at all mat er god: dere har ikke smakt denne pølsa...
.

Mormor og mat

.

- Jeg kunne ikke tenke meg å dra til utlanda, sier mormor, all den rare maten.
Hun kikker opp fra kabalen hun holder på å legge.
- Og jeg har sett på TV at det er mannfolka som lager maten. Det synes jeg er ekkelt, jeg vet jo ikke om de vasker seg en gang!
.

Appelsinhode

.

Ikke alle går en glad påske i møte, for atskillige appelsiner betyr påsken slutten på tilværelsen. Jeg tipper at båtpåske ikke er spesielt hyggelig om man er appelsin.
.

Torskerogn...

.

Jeg følger opp gårsdagens mandarinsteinhjerte med et bilde av torskerogn, også med en slags hjerteform.
Jeg har aldri tilberedt fersk torskerogn før, og skal aldri gjøre det igjen heller, men en liten prat på lærerværelset i dag brakte fram minner om barndommens torskerognmiddag.

Jeg likte torskerogn. Jeg likte smaken og konsistensen, og syntes formen var spennende. Det synes jeg fortsatt, at formen er spennende. Men min torskerogn smakte ikke som barndommens torskerogn, selv om jeg leste lenge og vel i Ingrid Espelids kokebok. Enten har torskerogna endra seg med åra, eller mine smaksløker har endra seg, eller så var mora mi flinkere til å lage torskerogn enn det jeg er...

Ofte leker jeg med maten. Jeg har utført avanserte hjernekirurgiske inngrep på blomkål, for eksempel. Og da torskrogna la på fjøla og så ut som en hjerne, hadde jeg veldig lyst til å skjære i den. Jeg gjorde det ikke, siden jeg hadde lest at man for all del ikke måtte stikke hull på posen, da ville nemlig en million egg lekke ut.

Jeg angrer. Noen typer mat bør man heller leke med enn å spise, og for meg faller torskerogn i den kategorien. Jeg ville garantert likt torskerogn bedre om jeg hadde lobotomert den i stedet for å spise den.

Jeg skal aldri mer tilberede torskerogn, og jeg tror at jeg skal la noen andre ting som er minner om barndommens smaker, fortsette å være minner. Og kommer jeg over en torskerogn igjen, skal jeg finne fram skalpellen og leke med den.....

Men pus var i alle fall fornøyd.
.

Alle hjerters dag...

.

Til og med mandarinsteinene formet et hjerte i dag, nesten helt av seg selv....
.

Vår tidligere venn poteta

.

Før var poteta en venn. Hver eneste dag var den der, i alle fall nesten, og utgjorde en stor del av middagen. Vi lærte om poteta, hvor viktig den var for at folk skulle unngå å sulte. Vi lærte om potetprest og potetpest.

De færreste av oss hadde vel tatt opp en potet noen gang, men fortsatt var det noen som kalte høstferien for potetferie. Og vi sang om poteta. Kom, Kåre, Petter, Hans og Frans, sang vi, om å lete etter poteter.Jeg husker ikke teksten helt. Jeg har funnet en variant av den, på Tromøy historielags side. Jeg tror ikke den er akkurat sånn som vi sang den, men det er i alle fall nesten den samme sangen. Jeg kan ikke huske at vi sang om å støte i trompeten, jeg trodde vi sang at vi synger mens vi leter, men hukommelsen er en skjør ting, så sikker er jeg ikke...
 

POTETVISE

Fra engelsk av Jakob Fjalestad.

 

Kom. Kåre, Petter, Hans og Frans, vi støter i trompeten

Og stemmer i en munter sang til ære for poteten!

 

Hipp hipp, hei, hurra! Leve den som leter!

Det var en indianer visst som spiste først poteter.

 

Nå alle folk fortærer dem, du verden hva vi eter!

For alle mann i alle land, vi liker jo poteter!

 

Hver vise har sin egen klang, sin tone, som det heter.

Og denne visa er en sang som handler om poteter.

Noen år etter kom "Ta en potet"-sangen. Noen ganger har jeg lurt på om all kjefta poteta har fått, egentlig var for å bli kvitt den sangen.

I alle fall: Plutselig var ikke poteta en venn lenger. Poteta som før reddet oss, gikk over til å gjøre oss tjukke og dumme. Jeg lurer på om noen synger for poteta nå?
.

Gulrot

.

Noen ganger er gulrøtter små kunstverk, uten at de vet det selv.

.

Purre

 .

Jeg innrømmer det. Av og til er det gammel ekkel mat i kjøleskapet mitt. Men av og til er det gammel mat der som ikke er ekkel. Som en purre som bare stille og rolig har tørka inn, for eksempel....
.

Noen dager er bare litt råtne...

 .
 Først tenkte jeg at jeg skulle spise et eple. 

Da det ikke frista, delte jeg en avokado.

Noen dager er bare litt råtne....
.

Græsk bøf...

.

Årets Danmarkstur er over for denne gang, jeg rydder i bilder, og for en gangs skyld har jeg også fotografert mat.

Jeg bruker fotografier som huskelapper, og denne gangen skal jeg huske at når jeg bestiller en liten frokost-rett med en græsk bøf, kan det hende jeg får en bøf som ligger på en seng av flødekartofler og dekker hele den digre tallerkenen. Og at jeg kanskje, hvis jeg har planer om å spise middag senere den dagen, kanskje heller bør velge noe annet enn bøf...

...og jeg tenker at Danmark er noe av det metteste jeg vet....
.

Når maten ser på deg...

.

I vår familie har vi lekt mye med maten. Vi har hatt kålhoder med påtegna ansikt, og selvfølgelig hadde det navn, og selvfølgelig fikk Kål-Arne sove på et av barneromma. Vi har lekt at den slemme purren har slått de andre grønnsakene, fordi han var misunnelig for at de var runde. En gang hadde vi et rått egg med ansikt på veldig lenge, så lenge at vi egentlig ble ganske redde for det.

Det er mulig at det er disse lekene som får meg til å se ansikter i maten av og til. I løken er det nesten alltid ansikter, og overraskende ofte likner disse på Klaus Hagerup, snille og søte. Det var kanskje derfor jeg ble så overraska da jeg kikka på løken og så et ansikt jeg ikke hadde sett før. Han mista det ene øyet da jeg skulle flytte på ham, så han ser litt sur ut, men et ansikt er det, helt sikkert. Og når jeg tenker meg om er han litt sur og misunnelig på tomatene, fordi de har så fin farge, mens han selv ligger vinterblek på en skål.
.

Mat, mat, mat, over hele linja....

.


Det er nok nå. Mer enn nok. Etter å ha spist oss gjennom utallige mattyper som har jule- foran seg, er vi mette. Vi har spist juleribbe, julesylte, julekaker, julegrøt.... Det er nok nå. Vi er så mette.

Å si at vi er jævla mette, høres ikke bra ut. Ordene jævla og mett har ingenting i samme setning å gjøre, men det er det vi er, jævla mette. Og det er nok nå.
.

Å partere en gris....

I anledning at det var verden bokdag i går, skriver Jakob Arvola om Husmorboken. Dette fikk meg til å huske at jeg også har et eksemplar av den boka, og jeg har av og til brukt den også.

Jeg hadde blant annet stor glede av denne boka den ene gangen jeg kjøpte en halv gris. Jeg satt hjemme hos meg selv med min ene halvdel grovpartert gris og Husmorboka, en venn av meg satt med den andre halvdelen grovpartert gris og en moderne kokebok med fargebilder hjemme hos seg selv, og vi findelte grisebitene våre med kniv i den ene hånda og telefon i den andre. Ektefellene våre var selvfølgelig veldig opptatte den kvelden, de hadde vett til å forstå at det var lurt å rømme huset når partering sto på kartet.

Det hadde sikkert vært morsomt å tjuvlytte på den syke, syke telefonsamtalen som utspant seg over flere timer den kvelden: en som leser høyt fra en bok om hvordan kjøttstykket skal se ut, mens en annen forsøker å beskrive bildet. Hallo - vi snakker om kjøtt. Ganske rødt og ganske dødt, alt sammen. Særlig morsomt, og ganske absurd, ble det da vi forsøkte å instruere hverandre i hvordan kniven skulle føres. Vi skar og delte, og fikk pakket ned griseliket i fryseposer til slutt. OK - det var nok mer bog på den grisen enn det som er normalt, alt vi ikke visste hva var endte i den kategorien.

Litt artig er også at både min medparterer og jeg syntes det luktet vondt av kjøttet hver gang vi tok det opp fra fryseboksen - det luktet som da vi parterte, men bare for oss, våre lure ektefeller som ikke hadde tilbrakt tid med slaktet syntes det luktet helt vanlig gris. Så ikke bare sleit vi med å dele dyret, vi fikk liten glede av det i tillegg.

Min venn kasta det halve grisehodet med en gang. Det skulle jeg også gjøre, hodesylte var ikke noe å tenke på en gang i mitt hus, men jeg fant ikke hodet noe sted. Ikke før dagen etter - da fant jeg det liggende i dukkevogna til den yngste datteren min, med en liten dyne over seg. Til store protester fra små mennesker som ville ha en gris, endte Grynte i søpla.

Jeg har ikke kjøpt halve døde dyr siden. Jeg har nok ikke sett i Husmorboken heller. Jeg innser at den er for vanskelig for meg. Men om noen skulle skrive Husmorboka for dummies lover jeg å kjøpe den, og bruke den. Bare jeg slipper å partere en gris.
.

365 middager på en halv time....

.
Jeg har kjøpt kokebok. Egentlig kjøper jeg ikke bøker, man har da nyttårsforsetter, men jeg gjør enkelte unntak for nyttige fagbøker. "365 middager på en halv time" må sies å være en nyttig fagbok, om den virker.

OK - jeg skjønner at man ikke kan lage 365 middager på en halv time i virkeligheten, siden det bare blir noen sekunder på hver, men bare det å kunne lage en middag på en halv time er bra nok for meg, siden jeg er en sakte middagslager til vanlig.

I dag har vi spist "Wok med fiskekaker og kinakål". Som husets voksne sønn sa: man bytter ut alle ingrediensene man vanligvis har i en wok med ting man aldri har i en wok og lager noe nytt, og tror at det skal gå bra.

16-åringen kikka på oppskriften og sa: "Herregud, sånne som lager kokebøker spiser hva som helst".

Jeg synes i grunnen at fiskekakene smakte bra sammen med kinakål, hvitløk og ingefær, men det så ikke bra ut, ingen matfotograf kunne fått det måltidet til å se bra ut uten å ty til omfattende retusjering.

Men: boka holdt det den lovte - det tok under en halv time å lage retten, og det står ikke noe sted at det skulle være 365 gode og pene middager på under en halv time. Jeg skal absolutt lage flere ting fra boka, så det kommer nok flere innlegg i serien stygg, rask og vond mat etterhvert.
.

Jeg har bakt!

Nei, jeg skal ikke starte med matblogging. Det er det nok av andre som gjør, og det finnes massevis av mennesker der ute som lager pene, pene kaker, som helt sikkert smaker godt også. Jeg er ingen baker. Jeg er absolutt ingen baker. Dersom stekeovnen min skulle avgå med døden i løpet av kvelden, er det helt sikkert av sjokk over at noen har bakt i den. Og noen er meg.

Jeg fikk nemlig en oppskrift av Kari, ei jeg har gått sammen med på kunstskole, en oppskrift på en banankake. Karis banankake var kjempegod, og i et par uker har jeg tenkt at jeg burde bake den, og det har jeg gjort. Og det var akkurat like lett som Kari sa, og nå står det to banankaker på benken min og lukter godt, og er pene, i den grad man kan kalle en banankake for pen.

Det er flere år siden jeg bakte sist, og det blir sikkert flere år til neste gang. Og jeg skal ikke begynne med matblogging, og jeg skal ikke ta bilder av kaker jeg lager, en av grunnene til at jeg ikke baker, er muligens at mye nok ville kommet til å se ut som kakene på den morsomme bloggen "Cake Wrecks". Men altså, to banankaker, ser helt greie ut, på mitt kjøkken.

Siden Kari sier at det er en slumpeoppskrift, regner jeg med at det ikke gjør noe at jeg legger den ut her, mulig den allerede er litt endra av meg, siden jeg ikke klarer å la det være, og i alle fall er flere av kommentarene til oppskriften mine egne, som denne:

Læreren i meg minner om at det vi ofte feilaktig tror et en frukt egentlig er et stort bær, et kjempestort bær, faktisk. Og banansykdommer truer verdens bananproduksjon, banana som vi kjenner den er faktisk utrydningstrua, hvis man ikke finner en måte å kurere trærne på. (I så fall har jeg en kjempegod oppskrift på squashkake.)

Karis veldig gode og lettbakte banankake

2 modne bananer moses med gaffel.
50 g smelta smør/margarin
1,5 dl sukker
2,5 del hvetemel
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker
1/2 ts natron
1 egg
1 yoghurt, fritt valg, jeg brukte ikke uventa, banan

180 grader, 30 minutter, i en brødform

Kari tipsa om at det går an å erstatte litt mel med lettkokte havregryn, så i den ene jeg bakte hadde jeg en halv desiliter av det. Den heva litt mindre enn den andre.

Rør sammen, putt i form, sett inn når Dagsrevyen begynner, ta ut når det er slutt. Du kan selvfølgelig bruke klokke i stedet for Dagsrevyen. Røra så veldig ekkel ut, men kaka ble bra likevel. Og det var lett, lett. Nå skal jeg stå på stol og sette et kryss i taket, for jeg har bakt....
.

Tørka oksepenis

.
Det var med litt forundring jeg leste om Baltasar som fikk tørket penis i julegave, oksepenis, selv om jeg selvfølgelig synes det er fint å utnytte alle ressurser på dyret. Fascinerende er det også at man kaller det tørka muskel i dyrebutikken, det lurer jeg også litt på, er det sånn at det er litt flaut å si penis, eller er det sånn at man tenker at det er best at hunden ikke vet hva den spiser?

Jeg hadde i alle fall ikke tenkt det før, at man kunne gå i butikken å be om oksepenis, og jeg lurte litt på hvordan en oksepenis egentlig så ut. Det kunne hun Baltasar eier ikke fortelle meg, hun erklærte at hun ikke var penisekspert, og syntes det var vanskelig å vite hva som var strupe og hva som var penis.

Søsteren hennes, derimot, kan skille penis fra strupe, og har lagt ut bilde. Og jeg er takknemmelig og beæret over at bloggposten heter Til Vigdis. Takk, Helle, dette var oppklarende. Og jeg regner med at dette bare var starten på serien "tørkete kroppsdeler hunden min spiser", eventuelt "ting du ikke visste det gikk an å kjøpe i løsvekt".
.

Å hekle seg en kake, og kanskje bake

.

Forleden dag, da jeg skreiv om de hekla andungene mine, ble jeg sulten og måtte ha fugl til middag. I dag dreier det seg om hekla kaker, men det er nok ingen fare for at jeg skal sette i gang med et bakeprosjekt av den grunn - jeg har nemlig bakt i år.

Jeg har hekla nåleputer - muffinsnåleputer, som snart havner i såpebutikken min. Det er fint å holde på med små prosjekter som fort setter seg i fingrene og går av seg selv, i alle fall nesten av seg selv.

Denne gangen klarte jeg å montere dem etterhvert som de var ferdig heklet, i stedet for å legge dem på vent i en kurv, og derfor setter jeg et lite kryss i taket. Nei, nå ljuger jeg - jeg setter ikke kryss i taket, jeg er et ganske lite menneske som ikke liker å stå på stol, så jeg setter ikke kryss i taket. Jeg ser opp på det krysset noen andre har satt i taket, og tenker at der kunne jeg også satt et kryss.

Og jeg tenker at siden det krysset som står der fra før handler om noe jeg har gjort, tenker jeg at jeg jo kan dele litt på det krysset, sånn at når det står ved siden av krysset at "i dag la mamma seg tidligere enn oss", kunne det også stått "og hun gjorde seg ferdig med en håndarbeidsgreie før hun begynte på en ny".

Og jeg tenker at jeg er glad for at jeg lever i den litt rare familien min, der ingen blir sure om mor lager sprittusjmerker på bordet eller noen skriver kryss i taket, og jeg tenker at kanskje jeg skal bake snart allikevel, men ikke i kveld, på søndag kanskje. Og da vil jeg bake Pære-cupcakes, for de var så innmari gode sist gang jeg bakte, særlig ostetoppingen, og det er jo lov å bake mer enn en gang i året, ikke sant?

Her er oppskriften på pærecupcakes, ca 15 stk

3 pærer, skjær i små terninger

125 g smør og 150 g sukker piskes
2 egg piskes inn, et av gangen
1 1/2 dl yoghurt naturell røres inn
150 g hvetemel, 1/2 ts kardemomme og 1 1/2 ts bakepulver røres inn
Bland inn pærebitene
Fyll i faste muffinsformer, ev doble papirformer
Stekes på 200 grader i 20 - 25 minutter

Den veldig gode glasuren består enkelt og greit av 200 g fløteost og 125 g melis, og litt grønn konditorfarge.

.