I vår familie har vi lekt mye med maten. Vi har hatt kålhoder med påtegna ansikt, og selvfølgelig hadde det navn, og selvfølgelig fikk Kål-Arne sove på et av barneromma. Vi har lekt at den slemme purren har slått de andre grønnsakene, fordi han var misunnelig for at de var runde. En gang hadde vi et rått egg med ansikt på veldig lenge, så lenge at vi egentlig ble ganske redde for det.
Det er mulig at det er disse lekene som får meg til å se ansikter i maten av og til. I løken er det nesten alltid ansikter, og overraskende ofte likner disse på Klaus Hagerup, snille og søte. Det var kanskje derfor jeg ble så overraska da jeg kikka på løken og så et ansikt jeg ikke hadde sett før. Han mista det ene øyet da jeg skulle flytte på ham, så han ser litt sur ut, men et ansikt er det, helt sikkert. Og når jeg tenker meg om er han litt sur og misunnelig på tomatene, fordi de har så fin farge, mens han selv ligger vinterblek på en skål.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar