Etter en krangel

.



Han: Vet du hvor brødkniven er?
Hun: Den sitter i ryggen din, du er bare så ufølsom at du ikke merker det!


.

I bedene mine vokser ingen valmuer i år....

.

... for de har mannen tatt....
.

Jeg så på endene og tenkte på søstrene mine...

.
Plutselig, da jeg så på endene, tenkte jeg at de var litt som folk der de gikk. Noen hadde store ungeflokker, noen små, og noen var uten. Noen sto i grupper og snadra, noen sløva i skyggen. Som folk. Og jeg tenkte at jammen fant jeg meg selv og søstrene mine også.

Her er lillesøstra mi. Hun passer på ungen sin. Hun er opptatt av at han skal være trygg i trafikken, og få nok mat. Hun gløtter av og til opp og kikker på de andre, men er ganske fort opptatt med avkommet igjen.

Her er mellomsøstra mi og jeg. Vi går og snadrer og spiser. Det er mulig at ungene våre er så store at de klarer seg helt selv, men like sannsynlig er det at vi har stukket av for å spise godsakene alene - vi gjorde i alle fall det en gang vi fant en fantastisk isbar i Danmark.

OK - ikke alt ligner. Selv om vi søstrene kan ligne på fugler, driter vi ikke på gata ...
.

Sang fra baksetet

.

En hel ferie sang fireåringen "Svart katt over veien, Tuva leker med døden" hver gang vi satte oss inn i bilen. Og det gjorde vi ofte.

Igjen og igjen sang hun de samme ordene. Vi trodde vi skulle bli gale.

Når hun ikke sang, var det for at vi hadde stoppet i en grøftekant eller på en rasteplass for at hun skulle tisse. Bilturene tok veldig lang tid, for en fireåring kan tisse veldig ofte. Vi trodde vi skulle bli gale av det også....
.

Når maten ser på deg...

.

I vår familie har vi lekt mye med maten. Vi har hatt kålhoder med påtegna ansikt, og selvfølgelig hadde det navn, og selvfølgelig fikk Kål-Arne sove på et av barneromma. Vi har lekt at den slemme purren har slått de andre grønnsakene, fordi han var misunnelig for at de var runde. En gang hadde vi et rått egg med ansikt på veldig lenge, så lenge at vi egentlig ble ganske redde for det.

Det er mulig at det er disse lekene som får meg til å se ansikter i maten av og til. I løken er det nesten alltid ansikter, og overraskende ofte likner disse på Klaus Hagerup, snille og søte. Det var kanskje derfor jeg ble så overraska da jeg kikka på løken og så et ansikt jeg ikke hadde sett før. Han mista det ene øyet da jeg skulle flytte på ham, så han ser litt sur ut, men et ansikt er det, helt sikkert. Og når jeg tenker meg om er han litt sur og misunnelig på tomatene, fordi de har så fin farge, mens han selv ligger vinterblek på en skål.
.

Når mormor drikker kaffe

.


-Denne koppen fikk jeg av Gunvor, sier mormor. Hver eneste søndag, når vi drikker kaffe hos henne, sier hun det. Hun drikker alltid kaffen sin av akkurat den koppen, den som hun fikk av den eldste datteren sin, hun som ikke lever lenger.

Hun forteller gjerne små historier, om hvor tidlig Gunvor lærte å gå, eller hvor flink hun var til å jobbe. For mormor er koppen en kjær ting som gjør at hun husker. -Jeg drikker av den koppen, sier mormor, sånn har jeg Gunvor foran meg hver eneste dag.
.

Katt med kontroll

.


"Nå kan vi aldri se på TV igjen", sa husets voksne sønn, "hvis ikke katten vil". I et anfall av kjedsomhet kasta nemlig katten seg rundt, grep tak i fjernkontrollen med potene sine, og rulla seg tilbake, og lå der med fjernkontrollen mellom potene.

Noen vil kanskje tenke at sønnen i huset enten er dum, snill eller redd for katten siden han sa det han sa, noe jeg som mor på det sterkeste vil avvise. Altså, jeg avviser det med dum - han er snill, og han er av og til redd for katten, med rette. Vi har rett og slett en skummel katt, ingen vil ta fra den katten noe den har bestemt seg for å eie og beskytte, når Diktatorpus bestemmer seg for å ligge et sted, ligger den der. Når den bestemmer seg for å ligge på noe, ligger den også der.

Vi innrømmer det, vi har skjemt henne bort, Katten over alle katter, og vi får som fortjent. Og fortjent kan være at vi ikke kan skifte TV-kanal når vi vil. Eller at noen av husets innbyggere har oppklorte hender "fordi pus liker å leke på den måten". Heldigvis for oss er hun ikke opptatt av å se på TV veldig ofte, og enda mer heldig for oss er at hun ikke kan ringe på døra - hun ville mest sannsynlig ringt på og løpt sin vei, ofte, og særlig om natta.
.

Sorg

.
Det kom ikke som noe sjokk da min morfar døde lørdag kveld. Han var født i 1911, så han var gammel. Og han var sliten, han hadde virkelig gjort jobben sin, akkurat som en gammel lastebil. Jeg besøkte morfar fredag, han var mer sliten og enda mindre enn han var i jula, og jeg tenkte at han var i ferd med å forsvinne, bestefaren min. Men selv om jeg tenkte at det kanskje var siste gangen jeg så ham, trodde jeg det vel egentlig ikke, egentlig, innerst inne, har jeg vel tenkt at han skulle være her bestandig, for det har han jo alltid vært.

Astrid Lindgren beskriver det sånn, når Skalle-Per dør i boka om Ronja Røverdatter.

Det gikk en tid, og Skalle-Per ble stadig svakere. Til slutt kom det en natt da alle våket hos ham. Mattis og Lovis og Ronja og Røverne. Skalle-Per lå med lukkede øyne uten å røre seg. Mattis lette engstelig etter tegn til liv. Men det var halvmørkt rundt senga trass i ildsskjæret og talglyset som Lovis hadde tent, nei, han kunne ikke se noe livstegn, og med ett ropte Mattis:
"Han er død!"

Da åpnet Skalle-Per det ene øyet og så bebreidende på ham: "Det er jeg slett ikke! Tror du ikke jeg har så mye folkeskikk at jeg tar farvel før jeg drar av gårde?"
Så halvsov han igjen en lang stund, og de stod der uten å si noe og hørte bare noen små pipende åndedrag.
"Men nå," sa Skalle-Per og slo øynene opp, "nå, gode venner, tar jeg farvel med dere alle! For nå dør jeg."
Og så døde han.

Ronja hadde aldri sett noen dø, og hun gråt en stund. Men han var så trett den siste tiden, tenkte hun, nå får han kanskje hvile seg et sted som jeg ikke vet om.

Mattis storgråt, han gikk fram og tilbake i steinsalen og ropte:
"Han har alltid vært her! Og nå er han her ikke lenger!"
Da sa Lovis:
"Mattis, du vet at ingen kan være her alltid. Vi blir født, og vi dør, slik er det, hva er det du klager for?"
"Men jeg savner ham," ropte Mattis. "Jeg savner ham, så det stikker i brystet."
"Vil du at jeg skal holde rundt deg en stund," spurte Lovis.
"Ja, gjør endelig det," ropte Mattis. "Og du Ronja også!"

Så satt han en stund og lente seg litt mot Lovis og litt mot Ronja og gråt ut sorgen over Skalle-Per som alltid hadde vært med i livet hans, men som ikke var der lenger.

.

Generasjonsskifte

.
Du skjønner at du rykker opp i generasjonene når ungen din ringer og spør om det er greit å binde opp kalkunen med ullgarn. Det skjedde bare så plutselig - hun pleide å være en som kasta skittentøyet sitt fra seg på gulvet, og som la fra seg bøker overalt , og som glemte å legge cd'er og dvd'er tilbake i covrene. Hun pleide ikke å bry seg om hva som passet som tilbehør til kalkun, eller hvor mange poteter hun måtte beregne til åtte. Hun pleide å lure på om døde fugler ble til jord, eller om de fløy til himmelen. Nå lurer hun på hvordan man tilbereder bønner på best mulig måte.

Plutselig ringer hun og spør om sånne ting. Og plutselig går det opp for meg at det er forventet at jeg skal kunne svare på all verdens spørsmål som har med mat å gjøre, og andre ting, vanskeligere ting, kanskje ting som har med flekkfjerning å gjøre, eller forsikringsgreier, ting jeg alltid har tenkt at man kan spørre noen som er eldre enn seg selv om.

Plutselig går det opp for meg at i kraft av alder har jeg fått en autoritet jeg tenker at tilhører foreldregenerasjonen. Og, herregud, det går opp for meg at jeg er foreldregenerasjonen. De under meg er ungdom, de over meg er gamle, og det skjedde helt av seg selv.

Og jeg tenker at jeg må finne ut om den finnes, den boka jeg trenger akkurat nå, den med svarene på alle spørsmålene om kalkuner og innboforsikringer....
.

... og vi har pynte tre ...

.


Jula kom sakte i år, men nå, som både neket er på plass ute og treet er pynta inne, er det jul hos oss også. Treet er riktignok av plast, sånn at ingen skal bli tette og nyse, og vi har ikke akkurat overdrevet pyntinga, men noen nisser og noen engler er på plass, og selvfølgelig den litt alternative julekrybba.

Og vi tenker at dette er julen hvor vi skal hvile oss og slappe av. Vi har minimalt med oppgaver og avtaler denne jula, men vi har mange uleste bøker, alle sammen, og en og annen film kan jeg tenke meg at kommer til å snurre i denne filmglade/filmgale familien.

Nå slapper vi av - det lukter krydder og appelsin, posten klarte å levere de siste bestilte gavene i tide, de er pakket inn og plassert under treet, det er ingen vits i å stresse mer i dag. Nå kan vi rett og slett bare glede oss over at det er ferie og feire jul.
.

I år kommer jula sakte

.


Vi er litt på etterskudd når det gjelder jul. Vi sliter faktisk litt med å finne jula. Egentlig trodde vi at den befant i et skap under trappa, men nei, det var bare en anelse jul der. Vi tenker at dette er et år da jula kommer sakte, likevel regner vi med at den dukker opp, veldig snart og helt av seg selv, for det pleier juler å gjøre.

Det vi fant under trappa, var julekrybba, den som den største av ungene gråt seg til da hun var tre år. De veldig lite religiøse foreldrene klarte ikke å stå for de store tårene, og skaffet seg en krybbe, en krybbe som forøvrig har 20-års jubileum i år.

Vanligvis pleier Josef å få stå inne i krybba, men i år har husets to eldste barn, de to som juridisk sett, men bare juridisk sett, er voksne, byttet ham ut med en Furby. Og sånn skal den få stå i år, i år får Josef fri til å gjøre noe annet, og så får vi se til neste år, om han kommer tilbake, eller om flere av figurene rømmer etterhvert.
.

Huset som ikke sover...

.

Jeg har sagt det før, at jeg bor i et hus der det nesten alltid er mulig å treffe et våkent menneske. "Egentlig trenger vi ikke så mange senger", sa mannen min her en dag, "det står jo alltid en ubrukt seng et sted selv om alle er hjemme."

Jeg er våken og tegner små damer som bærer ting, og når jeg ikke gjør det, leiter jeg etter jula. Ei jeg kjenner fortalte meg at hun fant jula i kjelleren, selv holder jeg en knapp på at jula bor i skapet under trappa.

Jeg bor i huset som ikke sover, og forleden natt ble jeg jaget ut av kjøkkenet av husets 18-åring, han sier at mellom klokka 0400 og 0600 er kjøkkenet hans. Han romsterer rundt og koker ting, jeg romsterer rundt og leiter etter jula.

De gangene noen ringer meg tidlig om morgenen og lurer på om jeg har stått opp, vet jeg ikke alltid hva jeg skal si. Har man stått opp hvis man ikke har lagt seg? Om jeg sier nei, høres det ut som om jeg er i senga uten å ha stått opp - det er jo ikke riktig det heller.

"Våken, på en måte", skal jeg si neste gang noen spør, da trenger jeg ikke å forholde meg til uttrykket stå opp - norsklærere kan bruke veldig mye tid på å tenke over ord og uttrykk. "Våken, på en måte". Akkurat sånn kjennes det ut.

.

En gang var jeg mammaen til Lucia

.


Det er mange år siden jeg stod tidlig opp på Lucia-dagen, det er i alle fall mange år siden jeg stod tidlig opp bare fordi det var Lucia-dag. Da ungene var små, stod jeg grytidlig opp, eller lot være å legge meg, det passer egentlig min natur best, og vekket dem kl 0600 med kakao og lusse-katter. Så satt vi med tente lys og så på Lucia-morgen programmene på svensk TV, helt like hvert eneste år, med scener fra kjøkkenet og fra stallen, de samme sangene, ikke bare Lucia-sangen, men også om å komme fra pepperkakeland.

Vi fortalte aldri ungene om den egentlige Lucia, vi husket alt for godt de sjokkerte blikkene vi fikk den gangen vi fortalte om det å være barnearbeider i gruvene i England, så vi tenkte at historien om Lucia og tortur og vold og øyne på et fat kanskje ikke ville falle helt i smak, og noen fortellinger var det greit å overlate til skolen senere.

I noen år var det barnehage med Lucia-frokost og Lucia-tog, det var slitsomt, vi likte egentlig den barnehagen som hadde Lucia-feiringen lagt til ettermiddagen bedre - frokost i barnehager passer ikke morgengretne mammaer så godt.

Et år var min unge Lucia. Det var et privilegium som ble de eldste jentene til del, de som gikk siste året i barnehagen. Vi husker enda hun som ikke ville gi fra seg kronen til nestemann, og moren hennes som kjefta, og vi husker hvor fort det toget gikk, og hvor vanskelig det var å fotografere ungen vår i fart. Og vi husker gutten som ikke ville ha på seg trollmannshatt, men ville ha glitter i stedet. Det var den samme gutten som sang "Santa Lucia dreit oppi lia" så høyt han bare kunne da verdens raskeste Lucia-tog løp forbi. Og vi husker han som slikka på lussekattene på fatet, og vi visste at han hadde vært med på å bake, så vi hadde ikke så veldig lyst på akkurat de kakene, og det var veldig vanskelig å late som om man spiste samtidig som de små bakerne stod der klare til å servere mer.

Det er mange år siden jeg stod tidlig opp og laget kakao på Lucia-dagen. Det er ikke det helt samme med tenåringer, de er ikke like lette å få opp om morgenen, og egentlig likte vi aldri lussekatter så tidlig om morgenen. Og ikke har vi svensk TV lenger, heller.
.

Museflesk og sms

.

Jeg og den største ungen, Studentungen, har av og til litt sms-utvekslinger om litt uvanlige emner. Denne er fra et par uker tilbake.

Studentungen: Synes det er litt ekkelt at Bolla Pinnsvin har med seg museflesk på skolen...

Jeg: Det er jo bra og fornuftig med matpakke. Og det er sikkert lett å pakke inn...

Studentungen: Det er jeg forsåvidt enig i. Det jeg reagerte mest på, er at hun har med seg museflesk på en skole der det går flere forskjellige dyr. Det er jo litt slemt.

Jeg: Det er sikkert ikke mus igjen i november. De har blitt matpakke. Da gleder Bolla seg til lemenår.

Studentungen: Og annethver år er det sykt mange lemen på skolen. Neste år er det sykt mange begravelser.

Jeg: Og Bolla er sulten og mett annenhvert år. Hun er en jojo-slanker.

Studentungen: Huff. For en slem barnesang. Eller, så mye stygt vi klarer å legge i den...

Vi glemte visst å spørre hverandre hvordan det gikk sånn ellers...
.

Ut på tur...

.

Det hender jeg ser de går forbi her jeg bor, de voksne som går søndagstur. Det er gjerne to par sammen - først går mennene, så kommer damene noen skritt etter. Av og til, men ikke så ofte, har de en sekk på ryggen. Enda sjeldnere bærer de med seg en kurv.

Det ser egentlig kjedelig ut, og det pleier ikke å se ut som om de koser seg så veldig, de som går. Det ser mer ut som om de gjør det fordi de alltid har gjort det, det er søndag - ut på tur, late som om man ikke er sur.

En jeg kjenner sa at noe av det han ble mest forundret over da han flyttet til Norge, var all den formålsløse gåingen. Det å gå bare for å gå, og ikke fordi man skulle et bestemt sted, var helt ukjent for ham, og han påstår at det er noe man aldri kan venne seg til, bare late som om man har vennet seg til...

I alle fall, jeg har vært på søndagstur i dag. Vi hadde med sekk. Riktignok hadde vi bare kaffe i sekken, men vi hadde med sekk, og når man har med sekk med noe som skal spises eller drikkes, er ikke turen formålsløs. Jeg synes egentlig at det i tillegg til kaffe må være med minst en sjokolade som belønning for å ha gått opp en ekstra lang bakke, og min mann, som har gått tur med meg før, synes også det. Men siden hun som jobbet i kiosken vi stoppet ved muligens kunne vunnet en pris i mesterskapet for tregeste kioskansatte og hun som stod foran oss i kioskkøen hadde veldig mange post-i-butikk ting hun skulle sende, hadde vi altså bare med oss kaffe.


Vi våget oss altså ut i skogen uten proviant. Vi vasset i høstløv, og plukket traktkantarell vi ikke visste at vokste i akkurat den skogen, og vi gikk på de små stiene der vi aldri kunne gå den gangen vi pleide å leie med oss små mennesker på tur. Og vi hadde glemt sitteplater, men siden vi var voksne kunne vi sitte på fjellet, vi pleier ikke å ramle og få skrubbsår på knærne som gjør at vi gråter lenge, lenge, helt til noen gir oss noe godt å spise, for eksempel.

Og vi tenkte at dette visste vi ikke da vi hadde små barn og det var hyggelig på tur, selv om vi hadde mye å bære på, og det var sitteplater og pølser og klesskift overalt. Vi trodde ikke at vi skulle få livene våre tilbake på denne måten, og i alle fall ikke at vi skulle like det så godt.

Og det gikk bra likevel, uten sjokolade, opp de bratte bakkene også. For da vi kom opp på et lite fjell stod de der og blomstret i vinden, Natt-og-dagene, som helt hadde glemt at det var høst. Og det var en belønning like god som sjokolade.


Og vi tenkte at voksne ikke trenger å gå to og to etter hverandre på tur langs veien, det går helt fint på små stier i skogen, og vi tenkte at dette skal vi gjøre igjen, for eksempel neste søndag, hvis det ikke regner eller er grisekaldt, vi er nemlig dypt uenige i utsagnet om at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Den samme som sa det først, var sikkert den samme som sa: "ut på tur, aldri sur", mens han egentlig var kjempesur uten at han viste det mer enn med de litt sammenbitte kjevene mens han snakket, og han slettes ikke syntes det var godt å putte føttene i gummistøvler.

Og hvis det ikke regner, eller er grisekaldt, skal vi ha med oss sitteplater og pølser, men ikke klesskift. Og vi skal forberede oss litt bedre, sånn at vi har med kaffe og belønningssjokolade. Det er jo ikke sikkert man finner stemorsblomster hver søndag i oktober.
.

Fruktfluer

.


Du skjønner at det er på tide med skolestart når ungene dine helt av seg selv setter i gang med naturfageksperimenter og klekker ut fruktfluer på et høyt nivå på rommene sine....
.

Om store lastebiler, kø, og å måtte tisse....

.


Når vi er på ferie i Europa og kjører gjennom Tyskland, varierer alltid humøret mitt veldig. Det er ikke sånn at det skifter fra kjempeglad til trist på et blunk, nei, det varierer mellom litt sur, veldig sur, aggressiv og av og til redd.

Det er alltid kø ved Hamburg, og trafikken står stille når man må tisse, store deler av veien er sperret av på grunn av veiarbeid (men hvor er veiarbeiderne?), det går sakte, sakte.

Av og til er det de som kjører i de kjempestore lastebilene og trailerne sin skyld at det går sakte. Günter, for eksempel, tror nemlig at han kan kjøre mye fortere enn han egentlig kan, og at det er Hans i lastebilen foran som er sinka, og om han bare kommer forbi den, da vil det gå fort. Det er bare det at Günter ikke kommer forbi - han kan ikke kjøre så fort som han tror. I tillegg er Hans ganske sur fordi Günter prøver å kjøre forbi, og ikke faen om han slipper konkurrenten inn foran seg. Og bak disse to lastebilene som fyller veien, kjører vi, og mange andre. Sure, fordi vi må tisse, eller fordi vi er sultne. Sure, fordi Günter og Hans oppfører seg som to små gutter som konkurrerer i å tisse lengst. Som om det å tisse langt betyr noe - det som betyr noe er å treffe skåla, og å ikke blokkere døra til do....

De tyske motorveiene er fulle av Hans og Günter - og det hjelper ikke på mitt humør at arbeidsforholda sikkert er tøffe, og at de må rekke ei ferje et sted. Det hjelper ikke i det hele tatt, når de blokkerer veien fordi de skal kjøre forbi noen, og skremmer oss som er små når de plutselig legger seg ut. Ikke i det hele tatt hjelper det.

Det hjelper litt å strikke, faktisk. Man kan strikke sånn at man glemmer at man egentlig skal tisse, og man kan se på stikketøyet for å slippe å se på de store bilene som kjører alt for fort, men ikke fort nok. Riktignok forutsetter det at man strikker i bil at man er passasjer - det er en viktig forutsetning, hvis man ikke vil være mer skummel enn Günter på de tyske motorveiene.

Så jeg strikket en Günter. Han er litt i slekt med Snoppe - i alle fall har han ingen bukser på. Det er fordi han har veldig dårlig tid når han skal tisse - han hopper bare ut av bilen på en rasteplass, og stiller seg ved siden av en annen lastebilsjafør, og så ser de hvem som kan tisse lengst. Han har korte armer - det er for at han ikke skal bli frista til å holde hendene på noe annet enn rattet når han kjører - da kan det nemlig bli enda farligere. Og så har han hvite sokker på.

Og etterhvert som jeg strikket, og ble litt mer kjent med Günter, begynner jeg å håpe at han skal rekke hjem til familien før minsteungen skal sove, sånn at han kan gi henne en nattaklem, særlig siden han bare skal være hjemme en natt før han skal ut på enda en tur. Og jeg tenker at for henne er han en hyggelig pappa med litt skjegg som stikker henne på kinnet når han klemmer henne om kvelden, og hun vet ikke at jeg synes han er skummel og dum som kjører alt for farlig på motorveien.

Og mens man sitter og lager historier om trailersjafører og familiene deres, og strikketøyet vokser, løser køen seg litt, for en liten stund. Og man kommer til en bensinstasjon der de både har do og kaffe, og humøret svinger fra veldig sur til litt blid ...

.

Å leke med maten

Så burde jeg kanskje rydde litt oftere i kjøleskapet. Det er ikke bra å la maten bli gammel - for det første er det sløsing med ressurser, og for det andre er det både sjuskete og uhygienisk. Det er bare det at om jeg hadde ryddet i kjøleskapet før, hadde jeg aldri fått sett disse to rynkete gamle.

OK, jeg liker å lage historier. Av og til lager jeg historier om mat. Ikke så ofte lenger, men da det bodde små unger i huset her var det ganske vanlig at de hissige gulrøttene fekta litt med hverandre før de badet i de varme kildene, eller at de sjenerte agurkskiven gjemte seg under saltpølsa. En gang bodde det et egg på kjøkkenet nesten et år, og det ble behandlet som nettopp et skjørt egg, bare tanken på at det kunne knuse fikk oss til å liste oss rundt, og eksperimentet med melkekartongen som stod to år i kjøleskapet fører fortsatt til at brekningsrefleksen rører seg. Og det er faktisk ikke mer enn et år siden en overnattende gjest på 17 år sov med et kålhode sittende ved siden av senga, for anledningen med påtegnet ansikt og høytidelig døpt til Kål-Arne.

Men altså; disse to rykete, gamle paprikaene. De som har levet et liv sammen, og fortsatt ser ut til å trives i hverandres selskap. De er riktignok litt slappere enn de var, og huden har rynket seg, men fortsatt er det litt saft igjen under det skrukkete skinnet. Og stilken har hverken falt sammen eller falt av. Disse to ligger på kjøkkenet mitt akkurat nå. De er ikke unge lenger. Ikke nyttige heller. Men de er der. Rynkete og rare og røde. Og sammen. De skal få ligge der en stund til, til fargen blir mørkere og mindre intens. Til skinnet rynker seg enda mer. Til de faller sammen. Og da skal de få ligge på komposten. Sammen.

Og jeg tenker at når jeg blir gammel, kan jeg i grunnen godt tenke meg å ha det sånn - jeg og paprikamannen min; litt mer slitne, litt mer rynkete, og fortsatt røde. Og sammen.

Rotter i huset

"Når ungene dine flytter hjemmefra, må du huske på å markere eiendom på rommene deres," sa hun, den kloke damen jeg var i kollokviegruppe sammen med, "om ikke annet må du sette inn en symaskin eller en bokhylle for å vise at det ikke er deres suverene territorium lenger," fortsatte hun. Hun visste hva hun snakket om, hennes voksne sønn hadde flyttet hjem på gutterommet som om ingenting hadde hendt, og som om årene på medisinstudiet ikke eksisterte.

Hun var voksen, over 40. Jeg var tidlig, tidlig i 20-åra, og det virkelt utenkelig at mitt bittelille barn noen gang skulle ha lyst til å flytte fra meg. Etterhvert så ble det klarere og klarere at mitt lille menneske var helt sitt eget, og at hun en dag skulle ut i verden å klare seg selv, var en selvfølge. Da hun flyttet for å studere, visste jeg at hun var voksen, og at hun aldri mer skulle bo hos meg.

Likevel, jeg husket på det den kloke damen en gang sa, og vi satte inn en arbeidspult med pc på det som hadde vært hennes rom.

Det jeg glemte, var råd nummer to fra den kloke voksne damen, det om å aldri la utflytta unger ta med seg kjæledyr hjem.... Min største unge har akkurat vært på besøk, og denne gangen kom hun ikke alene. Hun kom med sine to rotter, Ronny og Raymond. To søte, morsomme dyr, som er snille og sosiale, som er morsomme å se på og hyggelige å kose med. Og som er her. Hos meg. For den eldste datteren har reist hjem til seg selv for mange dager siden. Rottene har ikke reist noe sted. De bor på rommet til den eldste hjemmeboende. Selvfølgelig er det bare midlertidig. Og de er jo så søte...

Og jeg har begynt å leite i hukommelsen, for jeg er sikker på at det var tre ting hun sa, den kloke damen, om hva man burde gjøre når barna flyttet hjemmefra...

Om småsøsken, lesing og Margrethe Kind

Det å være storesøster innebærer ansvar og forpliktelser, av og til blir man tvunget til å passe småsøsken, for eksempel, eller man må leke med dem når man egentlig ikke har lyst. Eller man må lese for dem fordi de maser.

Nå var det sånn at jeg likte å lese, så det var ikke noe stort problem å lese høyt for småsøsken. Det var bare det at de ikke alltid valgte det jeg hadde lyst til å lese.

Den ene søstra mi elsket historien om Margrethe Kind, skrevet av Dikken Zwilgmeyer. Utgaven jeg leste stod i en av Torbjørn Egners lesebøker. Historien om Margrethe Kind var så sørgelig, så sørgelig. Den handler om ei jente som ikke får være med i leken, hun gjør alt for å få være med, men blir oversett og ignorert.

Hun var saa græsselig almindelig. En lang, almindelig næse - lyseblaa øine - almindelig lysebrunt haar, almindelig mund, og almindelige ord kom der altid ut av den, - alt hvad Magrete vilde si, kunde jeg gjerne sagt fem minutter i forveien. Det var altid saadanne sandheter som ingen mennesker kunde motsi, det Magrete Kind kom med.

De andre jentene i klassen er i selskaper og arrangere selskaper - Margrethe blir aldri bedt. En dag ber hun til selskap, og de andre bestemmer seg for å gå, selv om de riktignok ikke vil ha på seg de fineste kjolene sine. Selskapet blir gjennomført, og for oss som ser det utenfra, er det fryktelig, fryktelig synd på Margrethe.

Dagen etter dro Margrethe til en av klassevenninnene, Inger Johanne, som også er fortellingens jeg-person. Inger Johanne sniker seg ut, for å unngå Margrethe, som likevel oppdager det.

Det var sidste gang Magrete var oppe hos mig. Aldrig mere kom hun. Og ikke kom hun til nogen av de andre. Ikke gik hun paa gaten mere, bare paa skolen; der var hun stille, akkurat som før. Kanske litt stillere forresten; for hun kom aldrig med saadanne sandheter mere, som vi alle syntes var saa kjedelige.

Hele historien ender selvfølgelig trist; Margrethe blir syk og dør. På dødsleiet er det Inger Johanne hun vil treffe, og motvillig drar hun til Margrethe.

"Tænk jeg skal dø," sa Magrete pludselig ut i stilheten. Aa, hvor jeg graat; jeg bet i lommetørklæet, graat og hikstet. "Ikke graat," sa Magrete – "for jeg vilde gjerne, jeg vilde gjerne dø –" Fru Kind stod og glattet hodeputen. "Aa, saa glad hun har været i dere veninderne; – saa gjerne hun vilde være sammen med dere, stakkar; – men saa har det nu været saare stunder ogsaa, naar dere ikke vilde ha hende med dere. Stakkar, hun har nu ikke hat det hjem, som dere har hat – hun kunde staa bak gardinet der og kikke og graate naar dere gik forbi, og ikke kom indom hende. Aa, saa saart det var! Saa vilde hun nu endelig ha dette selskapet, da; – men da blev det rent galt efter det. Aa ja, nu trænger du ikke nogen stort længer, du vesle guldet mit." "Aa vær ikke vred, Magrete, vær ikke vred!" Jeg laa med hodet ned i sengeteppet og graat saa usigelig.

Det er så uendelig trist. Og jeg leste fortellingen igjen og igjen. Og søstra mi gråt og gråt. Og jeg fikk kjeft av mamma, fordi jeg fikk henne til å gråte.

Hver gang jeg skulle lese for søstra mi, ville hun at jeg skulle lese Margrethe Kind. Jeg vegra meg, siden jeg visste hvordan det ville gå, men hun lovet på tro og ære at hun ikke skulle gråte. Likevel - hun begynte å hulke, og jeg fikk kjeft. Igjen og igjen.

Det er mange år siden jeg har lest Margrethe Kind. Men historien finnes på nettet, og søstra mi er snart 40 år og kan lese selv. Og jeg tipper at hun fortsatt gråter på de samme stedene....