onsdag 29. oktober 2008

Et snev av vinter

.
I går så jeg en hvitveis i grøftekanten. I dag er den samme grøftekanten hvit. Det er vel ikke akkurat vinteren som har kommet, bare en centimeter av den, den aller første snøen er her, og det får meg til å tenke på at vinteren kommer - helt sikkert.

Jeg liker ikke vinter. Jeg synes at vinteren er kald og ekkel, det kommer snø inn på steder det ikke skal være snø, det er glatt og skummelt å gå, og jeg tenker med gru på hvor skummelt det kommer til å bli når jeg blir en gammel dame, og ikke bare en middelaldrende som nå.

Katt liker heller ikke vinter. I dag, da hun egentlig var på vei ut, snudde hun i lufta da hun oppdaget snøen. Da hun likevel måtte ut litt senere, løftet hun potene høyt, høyt, i et forsøk på å unngå det kalde og våte.

Hun var ikke lenge ute i dag, Katt, og kjenner jeg henne rett, kommer hun til å tilbringe mye tid inne de neste månedene, og bare gå ut når hun absolutt må. Hun kommer til å sitte i vinduskarmen og kikke ut, og bli litt mer pjuskete i pelsen enn hun pleier, og hun kommer til se ut som en litt trist katt. Hun kommer til å trøstespise og bli stor og tung å bære, og hun kommer til å sove, sove og sove, mens hun venter på at det skal gå over. Eller, det er vel kanskje jeg som venter på at det skal gå over...

Jeg tror jeg skal henge opp meiseboller og fuglefrø i et av trærne ute, et vi kan se fra vinduet, både Katt og jeg. På den måten blir vi kanskje litt gladere, både Katt, jeg og småfuglene...
.

tirsdag 28. oktober 2008

Vårtegn i grøftekanten...

.

En forvirra hvitveis finner det for godt å blomstre i grøftekanten, og vet ikke at det straks er november og at den skal hvile i flere måneder til. Men når en hel liten bygd kan glemme at det er jul, kan jo en enkelt hvitveis glemme at det er høst, og stå der og lyse litt for oss som går forbi...
.

mandag 27. oktober 2008

Ikke akkurat flodhest...

.


Jeg skulle hekle en flodhest. Jeg fant et bilde av en hekla flodhest, og tenkte at en sånn skulle jeg lage også. Lenge så det ganske flodhestaktig ut, dyret mitt, helt til jeg startet monteringen. For første gang opplevde jeg at montering av hekling og montering av saker fra IKEA hadde noe felles. Ikke på den måten at jeg satt igjen med kroppsdeler jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av, men mer sånn at jeg fikk noe annet enn det jeg hadde tenkt, og at bilde og ferdig produkt ikke helt stemte overens....

Nå ble det nok ingen flodhest av heklegreiene mine, men et dyr ble det, av litt ukjent opphav. Jeg tenker at dette blå dyret mitt er litt i slekt med kosedyret til Lotta fra Bråkmakergata, kosedyret som hverken var gris eller bjørn, men en grisbjørn.

Og akkurat som når jeg monterer ting fra IKEA forsvinner frustrasjonene når noe er ferdig montert, man glemmer fort at det egentlig skulle bli noe annet. Man glemmer det helt til neste gang man pakker ut de flatpakka delene eller fester de siste trådene, da husker man det plutselig veldig godt, men skitt au, det er plass til både flere skeive hyller fra IKEA og flere grisbjørner i verden. Heldigvis.
.

fredag 24. oktober 2008

Å hekle seg en kake, og kanskje bake

.

Forleden dag, da jeg skreiv om de hekla andungene mine, ble jeg sulten og måtte ha fugl til middag. I dag dreier det seg om hekla kaker, men det er nok ingen fare for at jeg skal sette i gang med et bakeprosjekt av den grunn - jeg har nemlig bakt i år.

Jeg har hekla nåleputer - muffinsnåleputer, som snart havner i såpebutikken min. Det er fint å holde på med små prosjekter som fort setter seg i fingrene og går av seg selv, i alle fall nesten av seg selv.

Denne gangen klarte jeg å montere dem etterhvert som de var ferdig heklet, i stedet for å legge dem på vent i en kurv, og derfor setter jeg et lite kryss i taket. Nei, nå ljuger jeg - jeg setter ikke kryss i taket, jeg er et ganske lite menneske som ikke liker å stå på stol, så jeg setter ikke kryss i taket. Jeg ser opp på det krysset noen andre har satt i taket, og tenker at der kunne jeg også satt et kryss.

Og jeg tenker at siden det krysset som står der fra før handler om noe jeg har gjort, tenker jeg at jeg jo kan dele litt på det krysset, sånn at når det står ved siden av krysset at "i dag la mamma seg tidligere enn oss", kunne det også stått "og hun gjorde seg ferdig med en håndarbeidsgreie før hun begynte på en ny".

Og jeg tenker at jeg er glad for at jeg lever i den litt rare familien min, der ingen blir sure om mor lager sprittusjmerker på bordet eller noen skriver kryss i taket, og jeg tenker at kanskje jeg skal bake snart allikevel, men ikke i kveld, på søndag kanskje. Og da vil jeg bake Pære-cupcakes, for de var så innmari gode sist gang jeg bakte, særlig ostetoppingen, og det er jo lov å bake mer enn en gang i året, ikke sant?

Her er oppskriften på pærecupcakes, ca 15 stk

3 pærer, skjær i små terninger

125 g smør og 150 g sukker piskes
2 egg piskes inn, et av gangen
1 1/2 dl yoghurt naturell røres inn
150 g hvetemel, 1/2 ts kardemomme og 1 1/2 ts bakepulver røres inn
Bland inn pærebitene
Fyll i faste muffinsformer, ev doble papirformer
Stekes på 200 grader i 20 - 25 minutter

Den veldig gode glasuren består enkelt og greit av 200 g fløteost og 125 g melis, og litt grønn konditorfarge.

.

tirsdag 21. oktober 2008

Andungene mine

.

Ikke at jeg har levende andunger, akkurat. Ikke at jeg skal ha levende andunger noen gang, heller, ikke noen levende fugl skal noengang inn i mitt hus, så sant den ikke flyr inn et åpent vindu helt av seg selv, og hvis så skjer, skal jeg gjøre det jeg kan for å få den ut.

Jeg er redd for fugler - de ser skumle ut, og de ser ut som om de kan komme til å fly rett på deg, og jeg tror for eksempel det er ganske vondt å få et nebb i panna. Noen fugler, som høner, ser til og med onde ut, og det tror jeg de er også, etter å ha sett hendene til noen venner av meg etter eggsanking.

Ender ser ikke onde ut, og en høst så jeg hele Engervannet fullt av ender, de skulle reise til syden, og akkurat da jeg så dem, begynte de å fly - det så ut som om hele vannet løftet seg, og det var stilig å se på, men det fikk meg ikke til å like ender noe bedre. Ikke at jeg ikke liker ender, min danske venninne lager verdens beste andestek, med en saus man kan besvime av, men det var ikke akkurat mat jeg skulle skrive om nå.

Nå skulle jeg presentere mine nye heklegreier - andungene. Jeg pleier å navne dyrene mine, men disse har akkurat blitt montert og fått nebb, så det er ingen bråhast, men det aner meg at Andor, Andrine, Anders og Andrea er representert i flokken. De er akkurat passe store for små hender å holde i, og havner nok etterhvert i såpebutikken min under merkelappen "En liten venn".
.

søndag 19. oktober 2008

Ut på tur...

.

Det hender jeg ser de går forbi her jeg bor, de voksne som går søndagstur. Det er gjerne to par sammen - først går mennene, så kommer damene noen skritt etter. Av og til, men ikke så ofte, har de en sekk på ryggen. Enda sjeldnere bærer de med seg en kurv.

Det ser egentlig kjedelig ut, og det pleier ikke å se ut som om de koser seg så veldig, de som går. Det ser mer ut som om de gjør det fordi de alltid har gjort det, det er søndag - ut på tur, late som om man ikke er sur.

En jeg kjenner sa at noe av det han ble mest forundret over da han flyttet til Norge, var all den formålsløse gåingen. Det å gå bare for å gå, og ikke fordi man skulle et bestemt sted, var helt ukjent for ham, og han påstår at det er noe man aldri kan venne seg til, bare late som om man har vennet seg til...

I alle fall, jeg har vært på søndagstur i dag. Vi hadde med sekk. Riktignok hadde vi bare kaffe i sekken, men vi hadde med sekk, og når man har med sekk med noe som skal spises eller drikkes, er ikke turen formålsløs. Jeg synes egentlig at det i tillegg til kaffe må være med minst en sjokolade som belønning for å ha gått opp en ekstra lang bakke, og min mann, som har gått tur med meg før, synes også det. Men siden hun som jobbet i kiosken vi stoppet ved muligens kunne vunnet en pris i mesterskapet for tregeste kioskansatte og hun som stod foran oss i kioskkøen hadde veldig mange post-i-butikk ting hun skulle sende, hadde vi altså bare med oss kaffe.


Vi våget oss altså ut i skogen uten proviant. Vi vasset i høstløv, og plukket traktkantarell vi ikke visste at vokste i akkurat den skogen, og vi gikk på de små stiene der vi aldri kunne gå den gangen vi pleide å leie med oss små mennesker på tur. Og vi hadde glemt sitteplater, men siden vi var voksne kunne vi sitte på fjellet, vi pleier ikke å ramle og få skrubbsår på knærne som gjør at vi gråter lenge, lenge, helt til noen gir oss noe godt å spise, for eksempel.

Og vi tenkte at dette visste vi ikke da vi hadde små barn og det var hyggelig på tur, selv om vi hadde mye å bære på, og det var sitteplater og pølser og klesskift overalt. Vi trodde ikke at vi skulle få livene våre tilbake på denne måten, og i alle fall ikke at vi skulle like det så godt.

Og det gikk bra likevel, uten sjokolade, opp de bratte bakkene også. For da vi kom opp på et lite fjell stod de der og blomstret i vinden, Natt-og-dagene, som helt hadde glemt at det var høst. Og det var en belønning like god som sjokolade.


Og vi tenkte at voksne ikke trenger å gå to og to etter hverandre på tur langs veien, det går helt fint på små stier i skogen, og vi tenkte at dette skal vi gjøre igjen, for eksempel neste søndag, hvis det ikke regner eller er grisekaldt, vi er nemlig dypt uenige i utsagnet om at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Den samme som sa det først, var sikkert den samme som sa: "ut på tur, aldri sur", mens han egentlig var kjempesur uten at han viste det mer enn med de litt sammenbitte kjevene mens han snakket, og han slettes ikke syntes det var godt å putte føttene i gummistøvler.

Og hvis det ikke regner, eller er grisekaldt, skal vi ha med oss sitteplater og pølser, men ikke klesskift. Og vi skal forberede oss litt bedre, sånn at vi har med kaffe og belønningssjokolade. Det er jo ikke sikkert man finner stemorsblomster hver søndag i oktober.
.

fredag 10. oktober 2008

Mandy

.

Nei, hun er ikke oppkalt etter Mandy Smith, dukken min. For de som ikke husker hvem Mandy Smith er, minner jeg om at hun hadde et kort ekteskap med Bill Wyman i Rolling Stones fra 1989 til 1991. Hun hadde imidlertid hatt et forhold til ham siden 1983, da hun var 13 og han var 47. (Det grøsser i meg å skrive "hatt et forhold til", "date" eller "vært kjæreste med" - siden vi faktisk snakker om et barn, kan ikke jeg se for meg et likeverdig forhold, men det er en sak for et annet innlegg, uten dukken min...) I alle fall, Mandy Smith ga ut boka "It's all over now" i 1994, og det er jo litt trist å tenke på, siden hun da var 24 år gammel... Samme år ble hun forøvrig kåret til Rear of the Year i Storbritannia.

Min Mandy er en del av en søskenflokk, hun er søstra til Milly og Molly, som jeg har skrevet om før. Og da er det innlysende for noen av oss at hun er oppkalt etter barnebokkarakteren Milly Molly Mandy. Det var i alle fall meningen. For i tillegg til å være oppkalt etter den lille engelske jenta med alle navnene, velger jeg å kalle henne litt opp etter den lille engelske jenta som ga ut biografien med den triste, triste tittelen i 1994.
.

mandag 6. oktober 2008

Maurmotorveien

.


Ikke langt fra der jeg bor, finner vi både Maurveien og Maurstien. I høstferien oppdaget jeg Maurmotorveien - fra denne tua gikk det fire brede stier i hver sin retning, og det var tett av maur å se.

Jeg stod lenge og kikka på de små dyrene som gikk der, fram og tilbake, fram og tilbake. Det så ganske kjedelig ut å være maur, men litt trygt også, som om man alltid vet hvor man skal.

Og når jeg kikket litt bedre etter, så jeg en og annen opprører som ikke fulgte stia, men gikk sin helt egne vei, og jeg tenkte at kanskje det å være maur og det å vare menneske ikke er så forskjellig, tross alt...
.

onsdag 1. oktober 2008

Oktoberblues - Ungdomskonsert 2. oktober

.


Etter mye om og men, og høy puls og lite søvn hos arrangørene, er det klart at det blir Oktoberblues i år også, og at det blir i Verdensteateret. I fjor som i år starter arrangementet med en ungdomskonsert, og i fjor som i år er det den delen av festivalen jeg gleder meg mest til. Mer informasjon finnes på ungdomssida til Sandefjord Bluesklubb.

Jeg har plassert min blogg i Sandefjordbloggportalen Bloggurat!
.