Dyreliv i lurvehagen

.

I hagen min bor det liljebiller. De er pene, røde og slemme. Et og annet vepsebol finnes det, og en ganske stor mengde edderkopper. I grønnsakshagen har jeg maur som biter skikkelig hardt, og på gresset sklir brune ekle snegler framover på slimet sitt.

I jordskokkbedet bor det jordrotter. De er minst like glad i jordskokker som det jeg er, og mye flinkere enn meg til å høste dem. Kattene mine liker at vi dyrker jordrotter, og særlig Pandapus kan sitte time etter time ved inngangene og vente. Hun venter ikke forgjeves. I går så vi at hun tok fire.

Det bor mange fugler her. Jeg er skikkelig dårlig på fuglenavn, men jeg vet hva en trost er, og det har vi. En hel familie med troster. Jeg synes synd på trosteforeldrene som flyr fram og tilbake med mat til ungene. Ungene oppfører seg som utakknemlige tenåringer, de er aldri fornøyde, og roper hele tida på mer.

Tidlig på kvelden går reven forbi. Det er et hi like inn i skogkanten, og i år har vi vært så heldige å se reveunger på plenen. Det er ikke hvert år, så det setter vi ekstra stor pris på.

Vi liker grevlingene, også. De ser på en måte ut som forvokste marsvin, og ikke ut som noe som kan klare seg selv i naturen. Men det kan de, bare de holder seg unna veien. Det er trist de årene vi ser at ungene blir færre og færre.

Vi liker dyrene "våre". De fleste. Vi liker ikke de som spiser hagen vår. Vi kan ikke fordra liljebiller og iberiasnegler. Ikke jordrotter, heller, men de beholder vi for kattenes skyld.

Fem rådyr holder til her i år. De går rundt husveggen, og står på jordet nedenfor huset. Om natta lager de voldsomme rådyrlyder, lyder man ikke skulle tro kunne komme ut av så søte skapninger.

Rådyra synes lurvehagen er skikkelig god, og forsyner seg av det de vil ha. I kveld hadde vi besøk av en søt rådyrgutt. Han lå lenge og slappa av, og fulgte nysgjerrig med på folk og katter. Etter en stund reiste han seg opp, hoppet litt rundt på plenen, og løp inn i skogen. Han kommer ofte på besøk.

Han liker syrinene. Det er derfor det som vi ønsket skulle bli en høy hekk bare har knehøyde.

Men hallo, når noen er så søte, da kan de spise i hagen min. Så mye de bare vil.

Edderkoppbesøk og lat katt

.

I gamle hus bor det gamle edderkopper. Eller, i alle fall store edderkopper. Sånn som denne, som spankulerte forbi på gulvet.


Og, hallo! Det er sånne ting jeg har katt til, å fange ubudne gjester som tar seg til rette.

Akkurat det tar Hroar med knusende ro. Han kastet et blikk på edderkoppen, rørte den forsiktig med poten, skvatt, og trakk seg tilbake.

Og der ligger han i trappa, og tar livet med knusende ro.
Og edderkoppene leder en - null over Hroar.

.

Ubudt gjest på kjøkkenet

.

OK, jeg liker å ha gjester. Jeg pleier ikke å kaste dem ut, og jeg pleier i alle fall ikke å knuse dem.

Men når digre edderkopper kommer på besøk, er jeg ikke veldig fornøyd. Det er greit at det finnes edderkopper i verden, men de trenger ikke å se på meg når jeg vasker opp....

Og nei, jeg knuste ikke denne gjesten, heller. Det trengte jeg ikke. Pandapus var heller ikke fornøyd med inntrengeren. Eller, forresten, kanskje. Hun spiste ham, i alle fall...
.

Kuer blir også slitne

.

Nei, kua er ikke død, hun bare hviler seg.

Eller, for alt jeg vet, kan det jo faktisk hende at den er død, og spist, men den var ikke død da jeg så den for noen uker siden, da jeg var på ferie i Tyrkia. Den lå helt stille, lenge, men den vifta med halen og rørte på ørene, og døde kuer vifter ikke med halen.

Og da den syntes den hadde ligget lenge nok, sto den opp, og gjorde sånne ting som kuer pleier å gjøre. Den spiste grass, vifta med halen, og rørte på ørene. Og det tror jeg i grunnen holder i massevis, for den som er ku.
.

Edderkopp

.

En edderkopp har laget et stort spinn utenfor vinduet mitt. Jeg sto lenge og så på den, der den løp fram og tilbake for å gjøre nettet sitt enda større.

Og jeg er veldig glad for at jeg ikke er en liten flue.
.

Den fine veien hjem - i dag igjen

.

I dag møtte jeg ingen orm, bare rådyr. To stykker, faktisk. Mor og barn. Som mødre flest, holder også denne et øye med kalven sin, og ser om den holder seg der den skal.

Jeg har fulgt disse to i hele sommer, og har kikka litt ekstra etter dem, og bekymra meg om jeg ikke har sett dem. Det er nemlig ikke hvert år jeg har anledning til å følge med på en funksjonshemma rådyrmamma. Da vi så henne, hinkende på tre bein, med en bitteliten kalv, ble vi bekymra, og tenkte at dette ikke kunne gå bra. Og det var ikke bare en forbigående skade, hun mangler den nederste delen på det ene beinet.

Det har gått bra. Mor og barn har gressa på jordet i hele sommer. Ungen er nysgjerrig, og ingen av dem er særlig redde. Som unger flest, løper også denne fort fra sted til sted, og den kan hoppe kjempehøyt.

Og moren, hun rekker tunge til verden, og viser at også de som ikke er perfekte kan klare seg bra.

.

Den fine veien hjem

.

Noen ganger møter jeg dyr når jeg går den fine veien hjem. Ofte møter jeg rådyr, de gresser på jordet, eller spiser blomster. Jeg liker å møte rådyr.

Det hender at jeg møter grevling, også, om kvelden. Selv om jeg synes det er fint å se grevlingen tusle forbi, liker jeg ikke å møte den. Når jeg sier hei høyt, hopper den så høyt den kan, og løper inn i skogen. I alle fall har den gjort det til nå, og det håper jeg den vil fortsette med.

I dag møtte jeg en orm. Jeg tror det er en stålorm, og da er den vel egentlig en øgle, men den ser i alle fall ut som en orm. Jeg var ikke redd for den, eller noe, det var fint å se den sole seg i veikanten, jeg håper den har vett nok til å passe seg når det kommer biler.  For selv om jeg synes det er litt skummelt med skapninger som ikke har bein, deler jeg gjerne det fine, fine veien hjem med dem.
.

Målbevisst snegle

.

Jeg kan ikke fordra slimete dyr som spiser opp plantene i hagen min, men av og til treffer jeg på en snegle jeg kan like. Jeg liker de som bærer med seg husene sine på ryggen, alt sitt har de med seg, og er evige campingturister.

Denne sneglen møtte jeg i Sverige. Hun krabbet på et turistinformasjonsskilt som lå på bakken, veldig turistaktig, med campingvognen på ryggen, og det var helt klart hvor hun skulle - på en stripe av slim skled hun mot blomsten.

Kanskje hun syntes det var et passende sted å stoppe for å gjøre sånt som snegler gjør når de hviler - hva nå det er. Jeg fikk i alle fall noe å se på da jeg var på reise og trengte noen minutters hvile.
.

Høner i hodet

 .

Av og til tenker jeg at det hadde vært hyggelig å hatt noen høner. Jeg liker å se høner som sparker litt i bakken og pirker litt med nebbene sine i jorda, og kakler til hverandre, akkurat som vi mennesker gjør det. Når jeg tenker at jeg ønsker meg høner, vet jeg akkurat hvor hønsehuset skal ligge, jeg vet hvordan hønene skal se ut, og jeg vet nesten hva de heter. For mine høner skal selvfølgelig ha navn, selv om andre hønseeiere har sagt at det er ulurt, i alle fall hvis man skal spise hønene. Og det tenker jo jeg at jeg skal.

Samtidig vet jeg at jeg ikke spiser de jeg kjenner, og vet at om jeg får høner noen gang, kommer jeg sikkert til å ha kjempegamle fugler som må passes på når jeg skal på ferie. Og jeg er ikke sikker på om hønsevaktene akkurat står i kø. I kø står sikkert revene som har hi rett oppe i skogen.

Når jeg ønsker meg høner, glemmer jeg at jeg egentlig er redd for dem. Ikke at høns noen gang har gjort meg noe vondt, men de ser slemme ut i øynene sine, og nebbene er spisse. Jeg har også sett hendene til små gutter som har blitt sendt i hønsehuset for å hente egg - de var klare bevis på at høner ikke alltid er snille.

Noen ganger tenker jeg at jeg vil ha høner. Brune snille høner som løper rundt i hagen. Da finnes det ingen slemme høner eller rever, og de våkner ikke tidlig og bråker - mine høner sover til kl 9. Og jeg er selvfølgelig ikke redd for mine egne høner, de jeg har valgt navn til, og som bor i det lille røde hønsehuset jeg akkurat vet hvor skal ligge....
.

Biller svermer i hagen min

 .

Noen svermer i hagen min. Det er tusenvis av dem, de flyr like over gresset og de er i buskene. Det kan se ut som om de bare virrer rundt, uten mål og mening, men ser man nærmere etter, ser man at de har et mål: de skal overta jorda, eller i alle fall hagen min.

Dette er svermeri. De svermer rundt hverandre, stopper opp i et par sekunder på et blad i en busk, parrer seg, og svermer videre til neste bille. Jeg vet ikke helt hva de gjør i gresset, med gru tenker jeg at de kanskje legger egg og blir til enda flere.

Ikke vet jeg hva denne billa gjør til vanlig, heller. Er det en snill bille som bare flyr rundt og er vennlig? Eller er det kanskje luftas svar på iberiasneglen, som har til hensikt å spise opp hagen min? Jeg aner ikke. Jeg kan ingenting om biller. Jeg har ikke lyst til å kunne noe om biller, heller, men kjenner jeg meg selv rett, kommer jeg til å leite i en billebok og se om jeg finner noen som likner på de som har invadert hagen min....
.

Lukten av død

.



Når det begynner å lukte rart på kjøkkenet, og man har kikka de stedene mat kan stå og bli ekkel, kan det være lurt å sjekke musefellene - særlig hvis det er et par dager siden sist.

Når man bor i et gammelt hus, må man regne med at man ikke bor der helt alene. I perioder kan man høre lyden av løpende små føtter i tak og vegger, og man vet at det bare er å finne fram fellene. Jo, vi har katt, og hun er en dyktig jeger, hun fanger både mus og fugl. Ute. Inne fanger hun ingenting, det er mulig at hun er en ødelagt innejeger etter å ha levd sammen med marsvin, hamstre og rotter - uansett, hun leer ikke et øyelokk selv om musene romsterer like ved henne.

Vi vet jo at mus ikke lever alene, de liker seg i familiegrupper, og innemus formerer seg året rundt. Vi vet det, og det burde innebære at vi sjekka fellene ofte.

OK, vi glemte det. Vi glemmer det aldri igjen. Ikke etter å ha kjent lukta som begynte å bre seg på kjøkkenet. Og historiene vi leser om mennesker som bokstavlig talt har levd sammen med lik i lasta, eller i skapene, over lengre tid, gir oss helt nye bilder. I hodet og i nesa.

Fella med museliket er båret ut av huset. Katten ligger så rolig at hun ser ut til å være utstoppa.
Og vi hører små løpende skritt i taket. Og fortsatt kjenner vi lukten av død.
.

Sommerfugldager

.

De gjentar seg hvert år, sommerfugldagene. Noen dager i august er verden full av sommerfugler, i alle fall min lille verden. I hundetall kommer de, og koser seg på den store sommerfuglbusken vår.


Når de ikke henger rundt på busken ligger de i grusen eller hviler seg på husveggen. Det hender vi må stoppe bilen og slippe ut sommerfugler som har kommet seg inn og som gjerne vil på bytur. Og vi må jage dem ut av huset, forsiktig, uten å skade de skjøre vingene. Og de dagene det er sommerfugldager må vi se hvor vi setter føttene.


Dronningkatten liker også sommerfugldager. Hun ligger under den største sommerfuglbusken, og av og til strekker hun ut en labb og fanger en sommerfugl, som hun så spiser med noe som ser ut til å være stort velbehag. Vi andre nøyer oss med å se på dem.

Og etter sommerfugldager kommer gresshoppenetter, med gresshoppespill overalt vi beveger oss. Katten liker gresshopper, hun også...
.

Rådyrbråk

.


Jeg kaller ham Roar, rådyret som står og roper i hagen min. Han er ikke oppkalt etter noen jeg kjenner, jeg bare tenkte at det passet å gi ham et navn på r, siden han nå en gang er et rådyr, og det han roper kan, om man legger massevis av godvilje til, tolkes som noe roar-aktig. Vent, da er det vel ikke han som heter Roar, siden det er sjelden man står og roper på seg selv... OK - jeg kaller ham Roger.

Roger kommer hver eneste natt, når det nærmer seg morgen. Han står i hagen og gresser, eller ugresser som det heter på disse kanter. Han er søt, så søt at man til og med kan tenke seg å kalle ham for Bambi. Men det er før han åpner munnen. Ut av dette vakre dyret kommer det lyder man forbinder med store fulle menn som spyr. Det er like overraskende å høre som når små rosa bebier raper med hele seg, eller som da datteren min sa snutefaen til politiet, hun var to år, hadde store blå øyne og var søt, og hadde barnevakter med dårlig innflytelse....

Roger står forresten ganske stille og spiser for seg selv, helt til han får øye på meg. Da tramper han i bakken og går mot meg mens han kommer med rådyrlydene sine. Han liker virkelig ikke at jeg er i hagen, han vil helt tydelig ha alt selv.

Lenge kan han stå og trampe med bena, før han fortsetter å spise, eller han løper sin vei. Særlig hvis det kommer lyd fra kameraet mitt løper han, eller hvis han har trampet så nær meg at jeg føler meg truet og bruker den strenge lærerstemmen min og ber ham gå sin vei.

Jeg trøster meg med at han vel ikke kan være så veldig farlig - som jeg ble enig med en venninne: i verste fall, om han angriper, får jeg legge hendene rundt halsen hans og klemme til - jeg er tross alt en voksen dame. Det er lite sannsynlig, men tenk hvis, tenk om akkurat han er et Psykopat-rådyr, og selv om de fleste rådyr er snille, kan det vel finnes en og annen gærning blant dem også. Og jeg er sikker på at de begynner i det små, de slemme rådyrene også, de begynner kanskje med å skremme en dame, så blir de avhengige og det går lenger og lenger, til de plutselig en dag angriper. Og akkurat da er sikkert jeg der...

OK - noen synes nok at jeg er urettferdig mot Roger, så jeg gir meg nå. Men de som syntes dette er nevrotisk, kan jo lure på hvordan det går om jeg klarer å fotografere Gunnar Grevling....
.

Å, jeg strever så med mine små, du

.

Av en eller annen grunn står jeg ofte og nynner på en Margrethe Munthe sang når jeg kikker på fuglene som jobber og sliter for å forsørge barna sine. De strever og strever, inn i kassa med mat, ut med avfallstoffer fra reiret. Hele dagen. Tusen ting å tenke på, har de, fuglene, eller ikke så mange forskjellige ting, da, heller den samme tingen mange ganger. Men streve gjør de i alle fall - så får vi bare håpe at armer og bein holder seg der de skal.

Å, jeg strever så med mine små, du!
Jeg har tusen ting å tenke på, du!
Siden hodet gikk av gamle Rikka,
må jeg alltid her alene gå, du,
passe dem, du,
alle fem, du,
holde orden i mitt hus og hjem, du!

Det gikk enda an hvis de var bra, du!
Huff, men ben og armer de går a', du!
Hodene er skralle,
på dem nesten alle,
snart så må vi på klinikken dra, du!
Tenk nå går, du,
Evas hår, du!
Bare ny parykk til jul hun får, du.

Se nå har jeg nettopp vasket klær, du,
derfor har jeg dem i sengen her, du!
De må ligge syke
nå, mens jeg skal stryke,
for de har så altfor lite hver, du.
Ha dem pene,
hele, rene,
det er ikke greit for en alene!

Og så er den minste ikke snill, du.
Hun vil slettes ikke sitte still, du.
Tenker lille Lise
må få litt av rise',
for jeg skjønner nok at det må til, du.
Mine små, du,
pleier få, du,
og jeg synes at det hjelper så, du!

.

Å eie en fuglekasse

.


Det har vært liv i fuglekassene lenge. Så lenge at beboerne har begynt å flytte ut. Det er spennende hvert år, å se hvor de velger å bosette seg, fuglene, og hvilken fuglekasse som blir tatt først. Denne lille fuglen har bodd i den aller fineste fuglekassa, den som er malt blå med mønster på og som datteren min har laget. De som kom etterpå, måtte bo i de vanlige ubehandla fuglekassene. Det så forresten ikke ut til å gjøre dem noe særlig.

Hvert år synes jeg det er like morsomt å følge med på fuglene som kommer. Det er morsomt å høre på pipinga fra kassene, og det er fint å se at ungene begynner å fly. Katten følger også med - det hender nemlig at fugleungene bommer på åpningen i huset når de skal hjem igjen etter den første flyturen, og da sitter hun klar. Hun sitter forresten klar i ukesvis. I år har hun ikke tatt en eneste fugleunge, ikke det jeg vet, i alle fall, og jeg pleier å vite det, siden hun alltid er stolt av byttet sitt, Jegerkatten.

Hvert år synes jeg synd på foreldrefuglene - å fostre opp fugleunger må være noe av det mest slitsomme som finnes - først fly fram og tilbake, fram og tilbake, med reirmateriale, så ruge og ruge, før ungene endelig er der.

Å ha spebarn i huset er ingenting i forhold til å være moren til en fugleunge. Og faren. For der flyr de, fram og tilbake, hele dagen, mens det skriker i fuglekassa. Med nebbene fulle av mark kommer de hjem til de sultne skrikerungene som bare tier still akkurat i det noen putter mat inn i dem. Så skriker de igjen.

Jeg lurer på om fugleforeldrene av og til tenker at de ikke gidder å dra rett hjem fra jobben, siden det bare er mas likevel, eller at de angrer på alle eggene, det var jo ikke akkurat sånn de hadde tenkt at det skulle bli. Og så lurer jeg på om de aller tynneste fuglene er de som kommer fra oppløste hjem - du kan ikke bli fet fugl med bare en forelder, det er jeg helt sikker på.

Og jeg tenker at jeg er veldig glad for at jeg ikke har vinger og fjær, og at mine unger ikke har skreket like mye som fugleungene gjør. Jeg hadde sikkert ikke kommet rett hjem fra jobben. Og mine unger hadde vært de mest pjuskete i klassen....
.

Om bilder av våpen og det å lukte elgku

.


Jeg syntes han kikka litt ekstra lenge på meg, mannen i Narvesenkiosken, da jeg brukte lang tid på å spørre ham om de ulike våpenbladene de forhandlet, blant annet om hvilke som hadde de saftigste bildene. Han guidet meg til manneavdelingen, og viste meg utvalget. Jeg tror nok ikke han var en kjenner på feltet, det hørtes ikke sånn ut, men han tok oppgaven som kundeveileder på alvor, og bladde i de forskjellige bladene sammen med meg.

"Nei, der er bildene for store", sa jeg, om det første magasinet han kom med. Helt uten å spørre hvorfor jeg trengte mindre bilder, hjalp han meg til å finne det rette bladet. Og som sagt, han fulgte med på alt jeg gjorde til jeg gikk ut av kiosken, som om det var viktig for ham å memorere meg. Kanksje han tenkte at han vil få bruk for det en dag, at han en dag skal si at "Det var her i kiosken min våpeninteressen hennes begynte, jeg solgte henne det første bladet. Jeg kunne jo ikke vite at det skulle gå så fryktelig galt".

I alle fall, i kveld har jeg sittet og bladd i våpenbladet mitt. Og jeg har funnet mange pene bilder, bilder som jeg gleder meg til å klippe ut og legge ut over bordet og kikke ekstra godt på. Før jeg velger de aller fineste. Eller kanskje jeg velger en stor serie, jeg vet ikke enda.

Våpen får meg til å bli litt kvalm og til å grøsse, men det var jammen ikke bare det som fikk meg til å grøsse i det bladet. Tanken på at noen smører seg inn med syntetisk elglukt i geléform og så går ut i skogen, får meg i alle fall til å grøsse. Og ikke ante jeg at jegere juksa og smørte seg inn med elgkulukt for å narre oksene. Og jeg lurer litt på den bukkelukta de har i flaske, den som lukter dominerende bukk og får revirbukken til å bli vill og gal, hvordan lukter den egentlig? Jeg tipper bukk... Dette var i alle fall litt i ekleste laget for meg.

Det er mulig noen lurer på hva jeg skal med alle disse våpenbildene. Saken er selvfølgelig at jeg skal bruke våpenbildene inn i dametegningene mine, en eller annen gang. Foreløpig skal de ligge på vent, sammen med bildene av klokker og kniver. Og jeg må nok se litt mer i våpenbladet mitt før jeg ødelegger det.

Jeg tror forresten ikke at det blir en vane, det å kjøpe våpenblader. Og av en eller annen grunn var det litt flaut å spørre etter det. Like flaut som den gangen jeg var på jakt etter sykepleierporno. I alle fall nesten like flaut.
.

Tørka oksepenis

.
Det var med litt forundring jeg leste om Baltasar som fikk tørket penis i julegave, oksepenis, selv om jeg selvfølgelig synes det er fint å utnytte alle ressurser på dyret. Fascinerende er det også at man kaller det tørka muskel i dyrebutikken, det lurer jeg også litt på, er det sånn at det er litt flaut å si penis, eller er det sånn at man tenker at det er best at hunden ikke vet hva den spiser?

Jeg hadde i alle fall ikke tenkt det før, at man kunne gå i butikken å be om oksepenis, og jeg lurte litt på hvordan en oksepenis egentlig så ut. Det kunne hun Baltasar eier ikke fortelle meg, hun erklærte at hun ikke var penisekspert, og syntes det var vanskelig å vite hva som var strupe og hva som var penis.

Søsteren hennes, derimot, kan skille penis fra strupe, og har lagt ut bilde. Og jeg er takknemmelig og beæret over at bloggposten heter Til Vigdis. Takk, Helle, dette var oppklarende. Og jeg regner med at dette bare var starten på serien "tørkete kroppsdeler hunden min spiser", eventuelt "ting du ikke visste det gikk an å kjøpe i løsvekt".
.

Om mormorer og rotter

.


"Si meg en ting", sa mormor, jeg var på besøk hos henne og satt og drakk kaffe. "Si meg en ting, da jeg snakket med deg i telefonen i stad, sa du at dere har rotter? Som dere har tatt inn i huset? Som kjæledyr?"

Joda, jeg måtte jo innrømme at vi har rotter, to stykker, Raymond og Ronny, og at de er veldig hyggelige dyr å ha i huset, selv om de ikke akkurat går løse mesteparten av tida, men bor i bur. Mormor, som er nesten 100 år, rista på huet, og sa: "Dere finner på mye rart".

Og jeg skjønner at det er rart for en som er født i 1911 og oppvokst på bondegård der alle, både folk og dyr, skylle være til nytte, og der rotter var skadedyr som spredte smitte og spiste av de lagrete matvarene. Jeg skjønner at det er rart at vi har rotter i bur, og at folk har kaniner som bare er der for kosens skyld og som ikke skal bidra med kjøtt til familien.

Da det hadde gått enda litt tid og vi hadde snakka om både unger og situasjonen i verden, kom mormor tilbake til det med rottene våre. "Si meg en ting," sa hun, "sa du at de andre er hos dyrlegen med den ene rotta mens du er her?" Joda, hun hadde fått det med seg, men var ikke sikker på om hun hadde hørt rett - å gå til veterinær med en rotte hørtes for utrolig ut, og det kan jeg godt forstå, jeg syntes det var litt utrolig selv, å ringe til en veterinær å forsøke å forklare rottesymptomene over telefonen.

Akkurat da tror jeg mormor tenkte at jeg ikke var riktig vel bevart. Og jeg tenkte at jeg i alle fall ikke skulle si at det kosta 500 kroner å behandle den lille gnageren....
.

Og vi har sett opp fuggelband....

.

Neket er på plass, og nei, det er ikke, som enkelte onde tunger påstår, min julegave til katten.... Eller jo, på en måte er det det - min katt pleier å være litt trist om vinteren, og den ser ut tilå bli gladere når den ser småfuglene spise. Men altså - tanken bak å henge opp neket, er å mate småfuglene, ikke katten.

Vi pleide å henge fuglemat i plommetreet. Det var dyreplageri i dobbelt forstand. Det var synd på fuglene som så den deilige maten, men ikke turde å nærme seg. Og så var det synd på Katt - litt fordi fuglene ikke turde å nærme seg, og veldig fordi hun tredte seg inn i et veldig trangt fuglematehus og nesten ble sittende fast.

Vi har sluttet med dyreplageriet. Maten henger i et tre med torner, der Katt ikke klatrer. Fuglene spiser fornøyd av nek og meiseboller, og Katt ligger ganske fornøyd på en vedstabel like ved og følger med. Og kjenner vi katten vår rett, ligger hun der og gleder seg til at det skal flytte leieboere inn i fuglekassene til våren....
.

Et snev av vinter

.
I går så jeg en hvitveis i grøftekanten. I dag er den samme grøftekanten hvit. Det er vel ikke akkurat vinteren som har kommet, bare en centimeter av den, den aller første snøen er her, og det får meg til å tenke på at vinteren kommer - helt sikkert.

Jeg liker ikke vinter. Jeg synes at vinteren er kald og ekkel, det kommer snø inn på steder det ikke skal være snø, det er glatt og skummelt å gå, og jeg tenker med gru på hvor skummelt det kommer til å bli når jeg blir en gammel dame, og ikke bare en middelaldrende som nå.

Katt liker heller ikke vinter. I dag, da hun egentlig var på vei ut, snudde hun i lufta da hun oppdaget snøen. Da hun likevel måtte ut litt senere, løftet hun potene høyt, høyt, i et forsøk på å unngå det kalde og våte.

Hun var ikke lenge ute i dag, Katt, og kjenner jeg henne rett, kommer hun til å tilbringe mye tid inne de neste månedene, og bare gå ut når hun absolutt må. Hun kommer til å sitte i vinduskarmen og kikke ut, og bli litt mer pjuskete i pelsen enn hun pleier, og hun kommer til se ut som en litt trist katt. Hun kommer til å trøstespise og bli stor og tung å bære, og hun kommer til å sove, sove og sove, mens hun venter på at det skal gå over. Eller, det er vel kanskje jeg som venter på at det skal gå over...

Jeg tror jeg skal henge opp meiseboller og fuglefrø i et av trærne ute, et vi kan se fra vinduet, både Katt og jeg. På den måten blir vi kanskje litt gladere, både Katt, jeg og småfuglene...
.