Dyreliv i lurvehagen

.

I hagen min bor det liljebiller. De er pene, røde og slemme. Et og annet vepsebol finnes det, og en ganske stor mengde edderkopper. I grønnsakshagen har jeg maur som biter skikkelig hardt, og på gresset sklir brune ekle snegler framover på slimet sitt.

I jordskokkbedet bor det jordrotter. De er minst like glad i jordskokker som det jeg er, og mye flinkere enn meg til å høste dem. Kattene mine liker at vi dyrker jordrotter, og særlig Pandapus kan sitte time etter time ved inngangene og vente. Hun venter ikke forgjeves. I går så vi at hun tok fire.

Det bor mange fugler her. Jeg er skikkelig dårlig på fuglenavn, men jeg vet hva en trost er, og det har vi. En hel familie med troster. Jeg synes synd på trosteforeldrene som flyr fram og tilbake med mat til ungene. Ungene oppfører seg som utakknemlige tenåringer, de er aldri fornøyde, og roper hele tida på mer.

Tidlig på kvelden går reven forbi. Det er et hi like inn i skogkanten, og i år har vi vært så heldige å se reveunger på plenen. Det er ikke hvert år, så det setter vi ekstra stor pris på.

Vi liker grevlingene, også. De ser på en måte ut som forvokste marsvin, og ikke ut som noe som kan klare seg selv i naturen. Men det kan de, bare de holder seg unna veien. Det er trist de årene vi ser at ungene blir færre og færre.

Vi liker dyrene "våre". De fleste. Vi liker ikke de som spiser hagen vår. Vi kan ikke fordra liljebiller og iberiasnegler. Ikke jordrotter, heller, men de beholder vi for kattenes skyld.

Fem rådyr holder til her i år. De går rundt husveggen, og står på jordet nedenfor huset. Om natta lager de voldsomme rådyrlyder, lyder man ikke skulle tro kunne komme ut av så søte skapninger.

Rådyra synes lurvehagen er skikkelig god, og forsyner seg av det de vil ha. I kveld hadde vi besøk av en søt rådyrgutt. Han lå lenge og slappa av, og fulgte nysgjerrig med på folk og katter. Etter en stund reiste han seg opp, hoppet litt rundt på plenen, og løp inn i skogen. Han kommer ofte på besøk.

Han liker syrinene. Det er derfor det som vi ønsket skulle bli en høy hekk bare har knehøyde.

Men hallo, når noen er så søte, da kan de spise i hagen min. Så mye de bare vil.

Jeg vil ha en geit

.

Jeg har stor hage, med mye gress. Og siden de dyrene som bor her, er ubrukelige når det kommer til gressklipping, ønsker jeg meg en geit.

En snill og sulten geit, som kan gå rundt og gjøre det geiter gjør. På hele plenen. Så ofte den vil.

Nå er jeg bittelitte grann redd for geiter, de har jo tross alt horn, men det kan jo hende jeg kan venne meg til den. Eller at jeg kan tove en slags myk hornhatt i ull, sånn at det ikke gjør vondt når den stanger. Men da blir den kanskje sur, og stanger enda mer, eller flau og trist, sånn at den ikke orker å spise.

OK, jeg vil kanskje ikke ha geit, likevel. Det funker tross alt godt med en mann med gressklipper, også... 
.

Humlefest

.

I hagen min vokser det lavendel. En hel liten hekk, faktisk, og jeg har laga den sjøl. Jeg tok stiklinger av en gammel, sliten lavendelplante, og vips, mange nye. Trives gjør de, også.

Trives gjør også humlene. De har fest hver dag, så lenge lavendelen blomstrer. De brummer rundt, og ser ut som om de er i ferd med å fly hverandre ned rett som det er.

Hadde jeg vært insekt, hadde jeg sikkert vært humle. Liten, rund og dårlig til å fly....


.

Hagevandring med Katt

.

Katt liker å gå sammen med meg i hagen. Hun liker å se på at jeg jobber der, også, særlig når jeg graver hull. Da tenker hun sikkert at hun jammen har et snilt menneske, et som graver do til henne. Kanskje hun er litt stolt av meg, også.
Men, altså, Katt liker å gå sammen med meg i hagen.
Jeg liker å se på blomstene mine. Jeg kan stå lenge å se på sommerfugler som lander i tustenellikene som kommer fra min oldemors hage.

Katt liker ikke å stå stille lenge, men hun kan godt legge seg på føttene mine, og kile meg på tærne med tunga.
Etter å ha ligget der et øyeblikk, syntes hun pausen hadde vært lang nok. Da spiste hun sommerfuglen.
 

I nellikene surret humlene. Katt ville heller klatre på benet mitt. Det er vondt, når man har på shorts. Da hun ikke fikk komme opp, spiste hun humla i stedet.

Og jeg, som ikke ville ha flere liv på samvittigheten, eller klamrende Katt rundt beinet, løftet opp Katt, og gikk på hagevandring som hun liker det best.

.

En god dag for snegler

.

Noen har i alle fall hatt en god dag i hagen min i dag. Etter regnet boltret sneglene seg både i og utenfor bedene. Over alt hvor jeg gikk, hadde noen slimet rundt før meg. Og jeg tenkte at det er nok nå, nå kan de bare få hagen min, iberiasneglene. Jeg har kjempet mot dem med hele meg, og de leder fortsatt stort.

Så gikk jeg forbi rosa mi, som sto der med vanndråper på, og så ganske fornøyd ut, og jeg tenkte at når den ikke gir opp, kan ikke jeg gi meg, heller. Og jeg bestemte meg for at jeg vil ha hage likevel. En hage med plass til rådyr, roser og damer. Men ikke snegler. Definitivt ikke snegler.

.

Etter regnet...

 .

Til og med rosene henger med hodet i hagen min i dag....

Regndråpene henger på alt det går an å henge på, sånn at jeg blir våt når jeg går forbi.

... men sneglene ser fornøyde ut. Kanskje det er lettere å slime rundt når det er vått på bakken?
 .

Lurvehagen

.

Rotete damer har rotete hager. I alle fall har jeg det.

I hagen min er det iberiasnegler og liljebiller. Brennesle og skvallerkål trives utmerket. Det står planter på vent som skal få mer jord rundt føttene, og det må mye luking til for at det skal se ryddig ut.

Men i hagen min vokser det også løytnantshjerter og akelejer. Valmuene lyser rødt under bjørka, og klematisen slynger seg opp etter veggen. De bor i en rotete hage med en rotete hagedame.

Heldigvis vet de det ikke selv, og ser ut som om de ikke bryr seg om verken den lurvete hagen eller den lurvete dama....
.

Forventning

.

Jeg har hagen full av markjordbær. Egentlig skulle jeg bare ha noen få planter, men markjordbær gjør akkurat som de selv vil, og sprer seg i rasende fart.

Og det får de lov til. Til å være rampete hageplanter, er de i alle fall søte og hyggelige.

Jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å lage markjordbæris og markjordbærkake. Og jeg gleder meg til å gå barbeint i gresset mens jeg plukker de søte, røde bære og trer dem på et strå. Kanskje katten går ved siden av, katten liker å være der jeg er, og kjenner jeg den rett, vil den smake. Og spytte.

Og jeg gleder meg til å følge med på bærene hver eneste dag, for å se hvor langt de har kommet. Og jeg tenker at jeg er heldig, som har små blaff av lykke som gror i hagen min.

Snegler

.

Jeg liker disse klatrende sneglene med hus mye bedre enn de som slimer seg rundt i hagen min.
.

Fornøyde krokus

.

OK, jeg tror ikke krokusene er fornøyde. Jeg tror ikke at de er misfornøyde, heller. Siden de er planter, tror jeg de rett og slett bare er der, og det er jammen meg nok i seg selv.

Jeg er fornøyd. Jeg er fornøyd over at krokusene blomstrer, og over at de ikke kan snakke. Da hadde de sagt at her ville de neimen ikke være, ikke i det rotete bedet som var urørt av menneskehender i hele fjor.

Jeg er fornøyd, og krokousene vet ikke bedre, de vet ikke at noen av slektningene deres vokser i vårklare, sirlige bed, mens de selv er overlatt til en rotete hagedame som tar et skippertak av og til, men aldri når de blomstrer. Hadde de visst det, hadde de sikkert visna på flekken...
.

Snev av vinter

.

Det er ikke sånn at jeg har lengta etter vinter og snø, absolutt ikke. Likevel var det greit å se at favorittreet mitt plutselig så ut som et vintertre, himmelen var hvit, og at det ble spor på bakken der jeg gikk.

Og jeg så Hroar, den rare katten, gå i sine egne spor. Ikke bare en gang, men mange, og lekende lett så det ut til å være. Ikke visste jeg at katter går i sine egne spor, men nå vet jeg det...
.

La vie en rose

.
 

Ikke alle finner seg i at det er over, at det er november nå. Som rosa i hagen min, for eksempel. Den gir seg ikke. Her er det rose i alle stadier. Her er optimistiske knupper, som fortsatt tror de har en framtid, akkurat som alle andre ungdommer står de og strutter og venter på det som skal komme. De har enda ikke kjent frosten bite skikkelig.

Rosene i sin beste aldre, som står der og bare er blendene vakre, tror heller ikke helt på vinteren, selv om et og annet begynner å henge på dem også.

De mer eldre er slitne, og har mistet både glans, og et og annet kronblad. Kontrasten blir så stor, så stor, til knuppene som står ved siden av. Men fortsatt er det lett å se at det er en rose, sliten og resignert, men rose.

På slutten er det ikke mye igjen, men det er som om hodet reiser seg igjen. De riktig gamle rosene ser bedre ut enn de halvgamle. De bøyer ikke hodene, selv om bladene faller av.

Og på bakken ligger et kronblad, og vitner om at det er helt sant, ting tar slutt.

Og jeg tenker at noen ganger er det med roser som med folk.
.

Som i en gammeldags kjærlighetshistorie

.

Ute, sent i oktober, fant jeg dem, blomsten og bien. Det er rett før blomsten visner, de ved siden av henne har allerede sluppet kronbladene sine ned på bakken.

Og der, i fanget hennes, lå han, helt død, bien. Hverandres, helt til det siste.
.

Hjertelig hilsen høsten

.

Selv om sommeren ble borte før
vi forstod at den var her,
kan det være fint ute.
Det sier høsten,
og det er jeg enig i.

Plutselig fikk jeg lyst til å være venn med hagen min igjen

 .

 Etter en sommer der hagen min og jeg ikke har vært på talefot, fikk jeg plutselig lyst til å være venn med den igjen. Eller i alle fall deler av den.

Som denne rosebusken. Den gir seg ikke. Det er oktober, og den blomstrer og blomstrer. Den er jeg venn med.

Men grasset, det som skulle vært klippet for ukesvis siden, det er jeg ikke venn med. Og de fleste plantene mine hater meg.

Men løvetannen synes at jeg er ganske grei. Det er sjelden den får utfolde seg så fritt som i hagen min.

Og jeg tenker at jeg har vært en skikkelig dårlig hagedame i år. Men det ser det ikke ut som om den nye rosevennen min bryr seg om. Heldigvis.
.

Solsikka mi

.

Jeg har bare en solsikke. Og akkurat som resten av familien min, er den ikke særlig høy, den heller.

Men inne i seg har den i alle fall et hjerte....

.

I bedene mine vokser ingen valmuer i år....

.

... for de har mannen tatt....
.

Jeg pleide å ha blå valmuesøstre i hagen....

.

... og jeg skulle ønske noen spiste iberiasnegler....
.

I hagen min vokser det tomater...

.

Og plutselig kjenner jeg at jeg er litt venn med den igjen, hagen. Vi har ikke vært så gode venner i år, hagen har grodd ugrasset for fort, og jeg har luka for sakte, og alt for mange iberiasnegler har slima rundt.

Men i kveld plukket jeg modne tomater, det er 25 varmegrader klokka 21, og ikke en regnsky er i sikte. I dag er vi venner igjen, hagen og jeg. Så gode venner at jeg setter meg litt på det grønne fanget og kjenner at, jo, det ble sommer, til slutt.
.

Nattlig besøk....

.

Det er ikke bare rådyr og grevling som går forbi om natta....
.