Når man ser rosa elefanter, pleier det vel vanligvis å være et uttrykk for at alt ikke er helt sånn som det skal. Min rosa elefant er bare snill og vennlig, ikke særlig klok, kanskje, men det gjør ikke noe når du er en lekeelefant. Herregud, jeg tror at kloke kosedyr ville hatt det veldig vanskelig - mange barn gjør slemme ting med lekene sine, og det ville vært vanskelig for en klok lekeelefant å akseptere et liv i ufrihet. Kosedyr må rett og slett stille opp på mange rare ting, og de kan pakkes bort eller kastes når de har gjort nytta si. Sånn sett er det greit at de er dumme - tenk så leit å vite at du har en begrensa nytte, og at du plutselig kan bli overflødig, selv om du fortsatt er fullt brukbar. Og i dagens samfunn er kosedyra så mange, at eieren kan ha vanskelig for å knytte seg til og bli kjent med hver enkelt. De blir sett på som bare en elefant, og ikke som elefanten med den ekstra morsomme snabelen, eller den som er best å klemme på. Dette kunne lett endt opp i betraktinger om hvorvidt de kloke har det verre enn de dumme, så jeg vil presisere at jeg snakker om kosedyr, og at all likhet man måtte kunne finne med synet på folk i den virkelige verden er tilfeldig.
Denne rosa elefanten står i min såpebutikk, enn så lenge. Det står og ser ut vinduet, og i dag er det det første av sesongens lørdagsmarkeder, så det er vel noen nye å se på der ute. Det kan jo være at den finner et hjem hos et snillt lite menneske som vil kose og klemme på den. Og er den ekstra heldig, blir den kost helt opp. Og da er plutselig en rosa elefant blitt til et uttrykk for at noe er akkurat som det skal...
