Edderkoppbesøk og lat katt

.

I gamle hus bor det gamle edderkopper. Eller, i alle fall store edderkopper. Sånn som denne, som spankulerte forbi på gulvet.


Og, hallo! Det er sånne ting jeg har katt til, å fange ubudne gjester som tar seg til rette.

Akkurat det tar Hroar med knusende ro. Han kastet et blikk på edderkoppen, rørte den forsiktig med poten, skvatt, og trakk seg tilbake.

Og der ligger han i trappa, og tar livet med knusende ro.
Og edderkoppene leder en - null over Hroar.

.

Hagevandring med Katt

.

Katt liker å gå sammen med meg i hagen. Hun liker å se på at jeg jobber der, også, særlig når jeg graver hull. Da tenker hun sikkert at hun jammen har et snilt menneske, et som graver do til henne. Kanskje hun er litt stolt av meg, også.
Men, altså, Katt liker å gå sammen med meg i hagen.
Jeg liker å se på blomstene mine. Jeg kan stå lenge å se på sommerfugler som lander i tustenellikene som kommer fra min oldemors hage.

Katt liker ikke å stå stille lenge, men hun kan godt legge seg på føttene mine, og kile meg på tærne med tunga.
Etter å ha ligget der et øyeblikk, syntes hun pausen hadde vært lang nok. Da spiste hun sommerfuglen.
 

I nellikene surret humlene. Katt ville heller klatre på benet mitt. Det er vondt, når man har på shorts. Da hun ikke fikk komme opp, spiste hun humla i stedet.

Og jeg, som ikke ville ha flere liv på samvittigheten, eller klamrende Katt rundt beinet, løftet opp Katt, og gikk på hagevandring som hun liker det best.

.

Å klappe katter...

.
Alle som kjenner meg, vet at jeg både bærer og klapper mye på katter. Noen ganger gjør jeg det med liv og lemmer som innsats, siden en av kattene som bor hos meg er av den mer mannevonde typen. Men klappe de skal jeg, og det gjør jeg hver eneste dag.

Og det greie med å være katteklapper, er at man treffer alltid en katt å klappe på når man er borte fra sine egne. Da jeg var i Tyrkia, mysset det av klappekatter. Klappekatter er vanskelige å fotografere, siden de har en tendens til å stikke snuta si opp i andres saker, som f.eks. et kamera. Jeg tror det finnes to typer katter, noen man kan klappe, og noen man bare kan se på.

Denne katten klappet jeg faktisk også. Etter jeg hadde tatt bilde av den. Jeg burde skjønt at den egentlig ikke var noen klappekatt. Den beit meg.

Klok av skade, bare så jeg på de kattene som lå helt stille etter det. Selv om de så snille ut.

Dette er Sides svar på Hroar. Han var møkkete, og preget av å ha sloss med noen som var større enn seg. Hroar liker å ligge i gangen å gnage på sko. Denne katten voktet en skobutikk.

Den prøvde jeg ikke  å klappe.
.

En veldig skitten katt

.

At Hroar er en skitten katt hele året, vet alle som kjenner ham. Om våren er han ekstra skitten. Da løper han etter damekatter, og er så sliten at han ikke orker å vaske seg.

Noen ganger er han så sliten at han rett og slett hvelver i trappa, og hviler seg før han kommer helt opp. Men ok, han er skitten, og han virker ikke så veldig klok, men han kan i alle fall male høyere enn noen annen katt vi har møtt.
.

Sliten og møkkete hankatt

.

Den som er ute og løper etter damer om natta, må sove om dagen, hvis han skal orke det harde livet.

At han må kjempe for kjærligheten, er tydelig. Han kommer inn, med nye rifter i øret, og små sår rundt om kring. Forleden dag hadde noen tatt en liten bit av hodet hans, også. Hroar er ikke verdens klokeste katt, ikke ser det ut til at han blir klokere av skade, heller. Og at han virkelig står på når det gjelder, er nok sikkert.

Altså, han kommer inn og hviler, og spiser. Vaske seg er han ikke like flink til, etter å ha spist ser han ut til å besvime av utmattelse. Han fyller dagene med sex, mat og søvn, og jeg tror det er i den rekkefølgen.

Vaske seg blir det sikkert tid til senere, og når jeg ser på tilstanden han er i, tror jeg ikke kattedamer kan være særlig kresne.

Hroar hviler...

.

Når man kommer hjem etter en lang natt ute, møkkete og med stram kroppslukt, er det godt å strekke seg ut på sofaen.

Hadde han kunnet lese, er jeg sikker på at han hadde hatt en avis i potene. Nei, vent, han hadde sikkert hatt et pornoblad av varianten "Shaved pussy"....
.

Sommerfugl første mars

.

Jeg så en sommerfugl i hagen, og ble så glad, at jeg fulgte etter den med kameraet mitt for å forstå at det virkelig var sant.
Det er ikke ofte jeg ser sommerfugler så tidlig, og jeg kjente vårfornemmelsene begynte å prikke litt i huden.

Katten ble minst like glad som jeg over den uventede gjesten. Jeg tror hun også kjente at våren er her, hun så i alle fall veldig glad ut da hun spiste sommerfuglen....

Sommerfuglen, derimot, var neppe så veldig fornøyd med dagen.... Men på tross av dens tragiske endelikt, var den i alle fall til stor glede for minst to den korte tiden den var her...
.

Hva jeg gjorde i Bergen...

.

Jeg spiste potetkake på konditori i stedet for å gå på kunstutstilling.

Og når jeg var ekstra heldig, fikk jeg klappe litt på Herman...
.

Innekatt

.

Panda er innekatt om dagen. Hun bruker store deler av dagen til å sove. Når hun ikke sover, spiser hun. Eller hun sitter i vinduskarmen og lengter ut.

Et par ganger om dagen glemmer hun at det er vinter, og skraper på døra og vil ut. Så kommer hun på at det er kaldt på labbene, og gjør det hun må så fort hun bare kan, før hun kommer inn og setter seg i vinduskarmen igjen.

Det er bare når det er snø Panda er en klappekatt. Resten av året må vi be pent om å få klappe henne, og aller nådigst lar dronningen oss slippe til av og til. Men om vinteren, da får vi klappe nesten så mye vi vil.

Og jeg, som heller ikke liker å være kald på føttene, tar en klappe-på-katt dag, og tenker at vinterdagen ble litt hyggeligere med en gang....
.

En god dag å være katt...

.

Dette er en god dag å være katt på - i alle fall for kattene som bor hos meg. Hvis jeg var katt, ville jeg så absolutt likt å bo sammen med meg, og fått maten ferdig servert, og blitt klappet når jeg trengte det.

I dag har kattene ligget urørlige og sett ut som utstoppa varianter av arten. Av og til har de gløtta opp, for å forsikre seg om at alt er som det skal, og Panda har hoppet opp i vinduskarmen og kikket ut flere ganger, før hun har lagt seg tilbake i godstolen.

Hroar har fått katteseng, laget av noe som skulle bli en ullgenser for sikkert 20 år siden. Når noe har ligget så lenge uten å bli ferdig, er det på tide å innse at løpet er kjørt, den UFO'en (unfinished object) kommer aldri til å fly. Da må det enten kastes, eller tenkes nytt. For å strikke ermer 20 år etter, er ikke aktuelt.

Jeg kasta i alle fall delene jeg hadde i vaskemaskinen, krympa de, og sydde de sammen til en katteseng. Tanken var at Panda skulle ligge der og se vakker ut, men Hroar, som egentlig er litt for stor for en seng i størresle medium, har okkupert plassen.

Og der har han ligget i hele dag. Og hadde de ikke vært for snorkelydene og for at han av og til gløtter opp med gule, trøtte øyne, hadde han sett utstoppa ut.

Og jeg tenker at det er godt å være katt. I alle fall for katter som bor hos meg....
.

Da det var jul...

.

Også dyra var interessert i pakkene under treet. I alle fall Hroar. Og han var veldig fornøyd med tomme esker, bånd og julepapir. Sånn sett er han grei å ha med å gjøre, og det er i alle fall noe.
.

Gjev eg var i eit varmare land

.

Nei, Pandapus synger ikke mellom bakkar og berg. Men på regnværsdager maler hun noe som høres ut som rolige vuggesanger for seg selv, og har lagt seg til i en koffert, som om hun også lengter etter varmere dager.
.

Hroar snuser rundt

.

Hver dag lukter Hroar på bilen for å finne ut om noen fremmede har tisset på den.
Og hver dag tisser han på den selv, for å markere at han har bil, han også.
.

Hroar hviler, på en måte...

.

Hroar hviler i trappa. OK, dette ser ikke ut som en stilling som er behagelig å ligge i, men han kan ligge sånn lenge, lenge. Hadde han ikke snorket så høyt, er det nesten så man måtte pirket i ham, for å sjekke at han er i live.

Hroar gløtter med øyne som er preget av forrige ukes kattekamp. Og rett etter at kameraet er lagt bort, setter den ikke så veldig kloke katten hodet fast i sprinklene i trappa.... Igjen....

.

Katt og avis

.

Nei, han følger ikke med i hva som skjer i verden. Som de fleste katter jeg kjenner, er han opptatt av to ting: mat og søvn. Bortsett fra enkelte perioder, og særlig om våren. Da er han opptatt av tre ting.

Men som så mange andre, liker også Hroar å slenge seg på sofaen med en avis....
.

Da Hroar erklærte krig

.

Den ikke så veldig kloke katten Hroar og mannen i huset, liker hverandre ikke. De går rundt og kikker stygt på hverandre, og noen ganger ser det ut som om de hater hverandre. Noen ganger biter Hroar Mannen. Hardt, så det blør.

- Han har blitt snillere, sier jeg til Mannen, han biter ikke lenger, se, han vil bli vennen din.
Hroar legger seg i fanget mitt, og maler og brummer. Høyt. Av og til stopper han opp, og ser på Mannen.

- Se, han hater meg, sier Mannen. Han ser i alle fall stygt på meg.
- Neida, svarer jeg, klapper den lurvete katten, og belønnes med dyp brumming, og et hode som stryker seg inntil meg.

Så en kveld mistenkte jeg Mannen for å ha rett. Hroar kom inn, gned seg inn til beina mine og hilste. Så gikk han rett ut i gangen, der Mannens arbeidstøy hang. Han gikk rett bort til klærne, og markerte, på hannkatters vis, revir.
Så gikk han videre inn på mannens arbeidsrom, stilte seg med rumpa mot bassgitaren, rista på halen og spredte dråpene sine. Jeg tørket og vasket så godt jeg kunne, og tenkte at der, Hroar, der gikk du til krig.

- Hva skal jeg svare med, sa Mannen dagen etter, jeg kan jo ikke akkurat pisse i matskåla, heller.

Jeg har tatt en alvorsprat med Hroar. Jeg har sagt at nå kommer ballene til å forsvinne, dette var bokstavelig talt dråpen. Det er bare det at katten aldri er hjemme når det passer med et besøk hos veterinæren.

Nå er det våpenstillstand i hjemmet. Mannen rører ikke katten, og katten pisser ikke på bassgitarer. De går rundt og kikker på hverandre, på god avstand.

Katten har fortsatt baller, men ikke så lenge til. Selv om han nok er en dyktig kattekriger ute i verden, er det ikke sånn hjemme i huset. Her er nemlig resultatet gitt : Den med de største ballene vinner....
.

Hroar sier: Det er vår!

.

Nå kan ikke Hroar snakke, akkurat, han er jo en katt, og selv om jeg av og til oppfører meg som om kattene mine er folk, vet til og med jeg at de ikke kan snakke. Likevel, Hroar sier det er vår, ikke med ord, men med hele seg.

Han er rastløs, og går rundt og prater, når han beærer oss med sitt nærvær. For Hroar er ute og flyr. Han kommer hjem, sluker maten, og sover gjerne litt, og så må han ut igjen. Når han kommer listende hjem på kattepotene sine om morgenen, er han sliten og møkkete, og ikke lukter han særlig godt heller, som om han har vært på rangel. Og det har han nok. Noen ganger har han vært i slosskamp også, og må trøstes, og hvile, og slikke sår. Men han ligger ikke lenge nede, før han må ut igjen.

Panda sitter stort sett i vinduskarmen, og ser på Hroar. Kommer han for nær, slår hun til ham over nesa. Hroar er redd for Panda, med god grunn.

Men det er vår, og noen ganger gjør man dumme ting for å få nærhet, enten man er folk eller dyr. Da Hroar prøvde å snuse på Pandas rumpe, fikk han en skikkelig smekk, og vi fikk observere en dypt sjokkert dronningkatt som i 20 minutter satt helt stille og bare knurra. Og Hroar trakk seg tilbake, med både de skitne labbene og de skitne tankene sine.

Hroar fikk blodig nese, og kommer neppe til å nærme seg Panda med det første, om ikke våren tar overhånd. Men vi antar at ingen katt som likner Hroar noengang får komme i nærheten av überreinslige Panda, uten å merke at selv om hun er liten og vever, er hun et rovdyr når det gjelder.
.
.

Om å tråkke i sement

.

Noen ganger drømmer jeg at jeg sitter fast i bakken. Jeg prøver å bevege meg, men beina lar seg ikke rikke, som om jeg skulle ha tråkka i sement. Jeg våkner svett og sliten, og Hroar ligger på beina mine....
.

Vinterkatter

.

Panda er trist. Hun går korte turer ut, rister på labbene, og løper inn igjen. Dagene bruker hun til å sitte i vinduskarmen og se på verden. Hun er som en gammel dame som fryser lett, og er redd for å brekke lårhalsen. Nå tror jeg ikke Panda er redd for å brekke noe som helst, men hun liker ikke å få snø på potene. En og annen trist lyd kommer fra henne der hun sitter, hun stirrer og stirrer. Heldigvis har hun utsikt til fuglebrettet.

Hroar venter også på våren. Men har ntar det ikke så tungt - han er ikke redd for å få snø på potene, og han ruller gjerne litt i snøen. Og våren, den kommer, bare man sover lenge nok....
.

Katteverdenens svar på Onslow...

.

Han er ikke særlig klok, Hroar. Akkurat som i menneskeverdenen, er det store variasjoner også når det kommer til katt. Og Hroar er ikke av de klokeste. - det har jeg sagt noe om før.

Hroar er ikke så veldig flink til å vaske seg, heller, og han lukter ikke alltid godt. Når han spiser, gjør han det med hele hodet i matskåla, og han har ofte matrester i pelsen etterpå. Når han oppdager det, ser han glad ut, og slikker det i seg.

Hroar tilbringer mesteparten av dagen i hvilemodus. Han sover overalt, mens han både snorker og promper. Mye. Han er ekstremt lat, og lar seg ikke affisere av det som skjer rundt ham når han hviler.

Hroar roter gjerne i søpla for å se om han finner noe å spise. Han går ikke alltid så langt når han skal på do, men han går i alle fall ut. Jeg er ikke sikker på om Hroar hadde fått bo hos meg hvis han hadde vært menneske.

Om man skal tenke seg en menneskelig variant av Hroar, er det Onslow fra "Høy på pæra". Nå kan man jo tenke seg at ingen frivillig vil la Onslow ligge på sofaen sin. Men noen elsker Onslow. Og noen elsker Hroar.
.