Hroar sier: Det er vår!

.

Nå kan ikke Hroar snakke, akkurat, han er jo en katt, og selv om jeg av og til oppfører meg som om kattene mine er folk, vet til og med jeg at de ikke kan snakke. Likevel, Hroar sier det er vår, ikke med ord, men med hele seg.

Han er rastløs, og går rundt og prater, når han beærer oss med sitt nærvær. For Hroar er ute og flyr. Han kommer hjem, sluker maten, og sover gjerne litt, og så må han ut igjen. Når han kommer listende hjem på kattepotene sine om morgenen, er han sliten og møkkete, og ikke lukter han særlig godt heller, som om han har vært på rangel. Og det har han nok. Noen ganger har han vært i slosskamp også, og må trøstes, og hvile, og slikke sår. Men han ligger ikke lenge nede, før han må ut igjen.

Panda sitter stort sett i vinduskarmen, og ser på Hroar. Kommer han for nær, slår hun til ham over nesa. Hroar er redd for Panda, med god grunn.

Men det er vår, og noen ganger gjør man dumme ting for å få nærhet, enten man er folk eller dyr. Da Hroar prøvde å snuse på Pandas rumpe, fikk han en skikkelig smekk, og vi fikk observere en dypt sjokkert dronningkatt som i 20 minutter satt helt stille og bare knurra. Og Hroar trakk seg tilbake, med både de skitne labbene og de skitne tankene sine.

Hroar fikk blodig nese, og kommer neppe til å nærme seg Panda med det første, om ikke våren tar overhånd. Men vi antar at ingen katt som likner Hroar noengang får komme i nærheten av überreinslige Panda, uten å merke at selv om hun er liten og vever, er hun et rovdyr når det gjelder.
.
.