Dyreliv i lurvehagen

.

I hagen min bor det liljebiller. De er pene, røde og slemme. Et og annet vepsebol finnes det, og en ganske stor mengde edderkopper. I grønnsakshagen har jeg maur som biter skikkelig hardt, og på gresset sklir brune ekle snegler framover på slimet sitt.

I jordskokkbedet bor det jordrotter. De er minst like glad i jordskokker som det jeg er, og mye flinkere enn meg til å høste dem. Kattene mine liker at vi dyrker jordrotter, og særlig Pandapus kan sitte time etter time ved inngangene og vente. Hun venter ikke forgjeves. I går så vi at hun tok fire.

Det bor mange fugler her. Jeg er skikkelig dårlig på fuglenavn, men jeg vet hva en trost er, og det har vi. En hel familie med troster. Jeg synes synd på trosteforeldrene som flyr fram og tilbake med mat til ungene. Ungene oppfører seg som utakknemlige tenåringer, de er aldri fornøyde, og roper hele tida på mer.

Tidlig på kvelden går reven forbi. Det er et hi like inn i skogkanten, og i år har vi vært så heldige å se reveunger på plenen. Det er ikke hvert år, så det setter vi ekstra stor pris på.

Vi liker grevlingene, også. De ser på en måte ut som forvokste marsvin, og ikke ut som noe som kan klare seg selv i naturen. Men det kan de, bare de holder seg unna veien. Det er trist de årene vi ser at ungene blir færre og færre.

Vi liker dyrene "våre". De fleste. Vi liker ikke de som spiser hagen vår. Vi kan ikke fordra liljebiller og iberiasnegler. Ikke jordrotter, heller, men de beholder vi for kattenes skyld.

Fem rådyr holder til her i år. De går rundt husveggen, og står på jordet nedenfor huset. Om natta lager de voldsomme rådyrlyder, lyder man ikke skulle tro kunne komme ut av så søte skapninger.

Rådyra synes lurvehagen er skikkelig god, og forsyner seg av det de vil ha. I kveld hadde vi besøk av en søt rådyrgutt. Han lå lenge og slappa av, og fulgte nysgjerrig med på folk og katter. Etter en stund reiste han seg opp, hoppet litt rundt på plenen, og løp inn i skogen. Han kommer ofte på besøk.

Han liker syrinene. Det er derfor det som vi ønsket skulle bli en høy hekk bare har knehøyde.

Men hallo, når noen er så søte, da kan de spise i hagen min. Så mye de bare vil.

Tomater i november

.

I lurvehagen er det gjenglemte tomater, de som ikke ble høsta bare for å bli spist, eller for å bli til chutney.

Ja, for det er helt sant at husmorgenet kikka fram, og tvang meg til å lage chutney av noe av tomatoverskuddet. Genet la seg fort på plass igjen, et godt gjemt sted, etterpå, men i alle fall står det flere glass med chutney i mitt kjøkkenskap.

Gartnergenet har jeg imidlertid ikke sett noe til. Tomatplantene står visne og stusslige, og roper etter noen som kan rydde dem bort. Foreløpig later jeg som om jeg ikke hører det.

Det synes i alle fall rådyra er bra, i dag kom det en bukk og forsynte seg av de visne tomatene.

Så altså, jeg er kanskje rotete, men jeg er i alle fall snill mot dyr...
.

Jeg vil ha en geit

.

Jeg har stor hage, med mye gress. Og siden de dyrene som bor her, er ubrukelige når det kommer til gressklipping, ønsker jeg meg en geit.

En snill og sulten geit, som kan gå rundt og gjøre det geiter gjør. På hele plenen. Så ofte den vil.

Nå er jeg bittelitte grann redd for geiter, de har jo tross alt horn, men det kan jo hende jeg kan venne meg til den. Eller at jeg kan tove en slags myk hornhatt i ull, sånn at det ikke gjør vondt når den stanger. Men da blir den kanskje sur, og stanger enda mer, eller flau og trist, sånn at den ikke orker å spise.

OK, jeg vil kanskje ikke ha geit, likevel. Det funker tross alt godt med en mann med gressklipper, også... 
.

Humlefest

.

I hagen min vokser det lavendel. En hel liten hekk, faktisk, og jeg har laga den sjøl. Jeg tok stiklinger av en gammel, sliten lavendelplante, og vips, mange nye. Trives gjør de, også.

Trives gjør også humlene. De har fest hver dag, så lenge lavendelen blomstrer. De brummer rundt, og ser ut som om de er i ferd med å fly hverandre ned rett som det er.

Hadde jeg vært insekt, hadde jeg sikkert vært humle. Liten, rund og dårlig til å fly....


.

Hagevandring med Katt

.

Katt liker å gå sammen med meg i hagen. Hun liker å se på at jeg jobber der, også, særlig når jeg graver hull. Da tenker hun sikkert at hun jammen har et snilt menneske, et som graver do til henne. Kanskje hun er litt stolt av meg, også.
Men, altså, Katt liker å gå sammen med meg i hagen.
Jeg liker å se på blomstene mine. Jeg kan stå lenge å se på sommerfugler som lander i tustenellikene som kommer fra min oldemors hage.

Katt liker ikke å stå stille lenge, men hun kan godt legge seg på føttene mine, og kile meg på tærne med tunga.
Etter å ha ligget der et øyeblikk, syntes hun pausen hadde vært lang nok. Da spiste hun sommerfuglen.
 

I nellikene surret humlene. Katt ville heller klatre på benet mitt. Det er vondt, når man har på shorts. Da hun ikke fikk komme opp, spiste hun humla i stedet.

Og jeg, som ikke ville ha flere liv på samvittigheten, eller klamrende Katt rundt beinet, løftet opp Katt, og gikk på hagevandring som hun liker det best.

.

En god dag for snegler

.

Noen har i alle fall hatt en god dag i hagen min i dag. Etter regnet boltret sneglene seg både i og utenfor bedene. Over alt hvor jeg gikk, hadde noen slimet rundt før meg. Og jeg tenkte at det er nok nå, nå kan de bare få hagen min, iberiasneglene. Jeg har kjempet mot dem med hele meg, og de leder fortsatt stort.

Så gikk jeg forbi rosa mi, som sto der med vanndråper på, og så ganske fornøyd ut, og jeg tenkte at når den ikke gir opp, kan ikke jeg gi meg, heller. Og jeg bestemte meg for at jeg vil ha hage likevel. En hage med plass til rådyr, roser og damer. Men ikke snegler. Definitivt ikke snegler.

.

Lurvehagen

.

Rotete damer har rotete hager. I alle fall har jeg det.

I hagen min er det iberiasnegler og liljebiller. Brennesle og skvallerkål trives utmerket. Det står planter på vent som skal få mer jord rundt føttene, og det må mye luking til for at det skal se ryddig ut.

Men i hagen min vokser det også løytnantshjerter og akelejer. Valmuene lyser rødt under bjørka, og klematisen slynger seg opp etter veggen. De bor i en rotete hage med en rotete hagedame.

Heldigvis vet de det ikke selv, og ser ut som om de ikke bryr seg om verken den lurvete hagen eller den lurvete dama....
.

Forventning

.

Jeg har hagen full av markjordbær. Egentlig skulle jeg bare ha noen få planter, men markjordbær gjør akkurat som de selv vil, og sprer seg i rasende fart.

Og det får de lov til. Til å være rampete hageplanter, er de i alle fall søte og hyggelige.

Jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å lage markjordbæris og markjordbærkake. Og jeg gleder meg til å gå barbeint i gresset mens jeg plukker de søte, røde bære og trer dem på et strå. Kanskje katten går ved siden av, katten liker å være der jeg er, og kjenner jeg den rett, vil den smake. Og spytte.

Og jeg gleder meg til å følge med på bærene hver eneste dag, for å se hvor langt de har kommet. Og jeg tenker at jeg er heldig, som har små blaff av lykke som gror i hagen min.