Spørg mig om alt: Dvergvækster

.

Jeg eier et fantastisk lite trebindverk som heter "Spørg mig om alt". Og det er virkelig råd for alt, eller i alle fall ganske mye, i de bøkene. Blant annet kan man lese at man ikke bør skure soveværelser om vinteren,  hvordan man skal vaske kniplinger, og hvordan man kan forhindre at burfugler får syke føtter. Ja, og man kan finne ut hvordan man kan lage et redningsbelte til damer av en gammel boa, og hvordan man kan fjerne en jernsplint fra øyet.

Det er ikke så mange av rådene jeg tror jeg kommer til å følge, men noen er så fantastiske at de bør deles. Og noen må jeg bare prøve, så sant de ikke setter liv og helse på spill.

Boka er forøvrig trykket i Danmark i 1920, etter den engelske originals 66. opplag.

Og hallo, når man leser om hvordan man kan lage dvergvekster i appelsiner så må man jo bare prøve. Det høres gøy ut, og skulle det ikke funke, er det i alle fall ingen som dør av det.

Så står skrevet:
Dvergvækster: Man skjærer et Hul saa stort som en Krone i en Appelsein, som man udhuler. Den tomme Skal fyldes såå halvt med lidt Kokosnødfibre, fint Mos og Trækul, der dannes til en Masse ved Hjælp av en Smule Ler. 
Derefter lægger man et Agern eller Kerne af det Træ, man vil have i Dværgform, midt i den omtalte Blanding. 
Appelsinen anbringes i et Glas eller en Vase i Vinduet, og Indholdet fugtes af og til gennem Aabningen i Skallen med lidt Vand, ligesom man af og til strøer en Smule Brændaske paa det. 
Med Tiden vil saa Træet  skyde op gennem Blandingen, og Rødderne vil skyde ud gennem Skallens Sider. 
Rødderne afskæres lige ud med Skallen, og dette gentages hyppig i løbet af et par Aar. Træets Stamme vil opnaa en Højde af fire til fem Tommer og vil saa faa et knortet, vantrevent Udseende, medens det dog ogsaa i mange Tilfælde kommer til at se ud som et velvokset gammelt Træ. 
Naar Enderne av Rødderne afskæres for sidste Gang, skal Appelsinen, der mærkelig nok ikke raadner, males sort og ferniseres.

OK - før jeg gikk i gang lurte jeg på om jeg skulle bruke store eller små appelsiner - hvor store var egentlig appelsinene i 1920? Og hvor stor var en krone?
Med god hjelp fra ban og svigerbarn ble appelsinene hulet ut, og fylt med jord. Jeg juksa, og brukte vanlig uteblomsterjord, siden jeg ikke hadde kokosnøttfiber eller mose for hånden.

Siden jeg er dårlig til å vente, satte jeg like godt et bittelite bøketre i den ene appelsina, bare for at det skal være noe levende der.

Nå er det bare å vente, og håpe at noe kommer opp, sånn at jeg får min helt egen appelsinbonsai.
.

Dyreliv i lurvehagen

.

I hagen min bor det liljebiller. De er pene, røde og slemme. Et og annet vepsebol finnes det, og en ganske stor mengde edderkopper. I grønnsakshagen har jeg maur som biter skikkelig hardt, og på gresset sklir brune ekle snegler framover på slimet sitt.

I jordskokkbedet bor det jordrotter. De er minst like glad i jordskokker som det jeg er, og mye flinkere enn meg til å høste dem. Kattene mine liker at vi dyrker jordrotter, og særlig Pandapus kan sitte time etter time ved inngangene og vente. Hun venter ikke forgjeves. I går så vi at hun tok fire.

Det bor mange fugler her. Jeg er skikkelig dårlig på fuglenavn, men jeg vet hva en trost er, og det har vi. En hel familie med troster. Jeg synes synd på trosteforeldrene som flyr fram og tilbake med mat til ungene. Ungene oppfører seg som utakknemlige tenåringer, de er aldri fornøyde, og roper hele tida på mer.

Tidlig på kvelden går reven forbi. Det er et hi like inn i skogkanten, og i år har vi vært så heldige å se reveunger på plenen. Det er ikke hvert år, så det setter vi ekstra stor pris på.

Vi liker grevlingene, også. De ser på en måte ut som forvokste marsvin, og ikke ut som noe som kan klare seg selv i naturen. Men det kan de, bare de holder seg unna veien. Det er trist de årene vi ser at ungene blir færre og færre.

Vi liker dyrene "våre". De fleste. Vi liker ikke de som spiser hagen vår. Vi kan ikke fordra liljebiller og iberiasnegler. Ikke jordrotter, heller, men de beholder vi for kattenes skyld.

Fem rådyr holder til her i år. De går rundt husveggen, og står på jordet nedenfor huset. Om natta lager de voldsomme rådyrlyder, lyder man ikke skulle tro kunne komme ut av så søte skapninger.

Rådyra synes lurvehagen er skikkelig god, og forsyner seg av det de vil ha. I kveld hadde vi besøk av en søt rådyrgutt. Han lå lenge og slappa av, og fulgte nysgjerrig med på folk og katter. Etter en stund reiste han seg opp, hoppet litt rundt på plenen, og løp inn i skogen. Han kommer ofte på besøk.

Han liker syrinene. Det er derfor det som vi ønsket skulle bli en høy hekk bare har knehøyde.

Men hallo, når noen er så søte, da kan de spise i hagen min. Så mye de bare vil.

Bokryggpoesi: Hysj!

.

Jeg har sagt det lenge, at jeg også skal lage bokryggpoesi. Jeg kjenner en som stadig er ute og fotograferer i bokhandelen, og lager dikt av det. Det skal jeg gjøre også, har jeg både tenkt og sagt, men det er ikke før nå handling følger tanke.

Rune, som forøvrig legger ut dikt og noveller på bloggen sin hver eneste dag, har laget mange bokryggpoesier. Jeg har bare laget en, og siden jeg er av den late typen, har jeg bare bevega meg i egen bokhylle.

Med en gang jeg hadde rydda bøkene på plass igjen, tenkte jeg at jeg kanskje skulle endra på rekkefølgen. Men latskapen vant - de var tross alt rydda på plass igjen...

Sånn ble det:

La meg synge deg stille sanger,
Sangen om Salomon, 
Sangen om Jolie Blon,
Sangen om den røde rubin.

Det synger i gresset.
Hysj!


Og sånn kunne det vært:

Det synger i gresset:
Sangen om Salomon,
Sangen om Jolie Blon,
Sangen om den røde rubin.

La meg synge deg stille sanger.
Hysj!
.

Så det stikker i brystet

.

I dag døde min mormor. Og selv om det verken kan kalles brått eller uventa når noen dør bare noen uker før de skulle fylt 102 år, er det trist. Uendelig trist. Mormor har vært der bestandig. Nå er hun ikke det mer.

Helt fra jeg var liten, har jeg vært mye sammen med mormor. Et av mine første minner handler om mormors grønne hatt. Eller, det er vel ikke hatten som var det viktigste. Det er bare det at mens jeg satt i lekegrinda og lekte med mormors grønne hatt, kom mormors slemme katt og angrep meg. Vi har det med å ta vare på slemme katter i vår familie.

Det var mormor som lærte meg både å hekle og strikke. Det var ikke noen liten jobb, og jeg tipper at tålmodigheten hennes ble satt skikkelig på prøve. Men det gikk bra - jeg er rimelig god med både heklenål og strikkepinner.

Jeg har alltid vært veldig glad i min mormor, men få kunne irritere meg mer. Som sikkert flere mormorer gjør, blanda også hun seg inn i ting hun ikke hadde noe med. Ikke var hun særlig taktfull når hun gjorde det, heller. Om jeg hadde på meg en ny jakke, kunne hun godt finne på å si at "Den var jåt". Eller at jeg var stygg på håret. Hun holdt ikke igjen, verken til barn eller voksne.

Jeg er heldig, som har hatt en mormor så lenge. Etter at morfar døde for fire år siden, har jeg vært hos mormor hver eneste søndag, så sant ingen av oss har vært syke. Vi har snakket sammen, ledd sammen, og lagt kabal sammen.

Nå er hun død. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre på søndagene lenger. Og jeg savner henne. Jeg savner henne, så det stikker i brystet.

Astrid Lindgren beskriver det sånn, når Skalle-Per dør i boka om Ronja Røverdatter.

Det gikk en tid, og Skalle-Per ble stadig svakere. Til slutt kom det en natt da alle våket hos ham. Mattis og Lovis og Ronja og Røverne. Skalle-Per lå med lukkede øyne uten å røre seg. Mattis lette engstelig etter tegn til liv. Men det var halvmørkt rundt senga trass i ildsskjæret og talglyset som Lovis hadde tent, nei, han kunne ikke se noe livstegn, og med ett ropte Mattis:
"Han er død!"

Da åpnet Skalle-Per det ene øyet og så bebreidende på ham: "Det er jeg slett ikke! Tror du ikke jeg har så mye folkeskikk at jeg tar farvel før jeg drar av gårde?"
Så halvsov han igjen en lang stund, og de stod der uten å si noe og hørte bare noen små pipende åndedrag.
"Men nå," sa Skalle-Per og slo øynene opp, "nå, gode venner, tar jeg farvel med dere alle! For nå dør jeg."
Og så døde han.

Ronja hadde aldri sett noen dø, og hun gråt en stund. Men han var så trett den siste tiden, tenkte hun, nå får han kanskje hvile seg et sted som jeg ikke vet om.

Mattis storgråt, han gikk fram og tilbake i steinsalen og ropte:
"Han har alltid vært her! Og nå er han her ikke lenger!"
Da sa Lovis:
"Mattis, du vet at ingen kan være her alltid. Vi blir født, og vi dør, slik er det, hva er det du klager for?"
"Men jeg savner ham," ropte Mattis. "Jeg savner ham, så det stikker i brystet."
"Vil du at jeg skal holde rundt deg en stund," spurte Lovis.
"Ja, gjør endelig det," ropte Mattis. "Og du Ronja også!"

Så satt han en stund og lente seg litt mot Lovis og litt mot Ronja og gråt ut sorgen over Skalle-Per som alltid hadde vært med i livet hans, men som ikke var der lenger.
.