Lykkekaker

.

Etter å ha spist kinesisk, fikk vi lykkekaker, jeg og mannen. De er ikke akkurat spennende å spise, de smaker papir, men det er morsomt å se hva som er inni, akkurat som kinderegg.

Og nå går vi bare og venter, hver på vår egen måte...
.

Søvnløs på sanatoriet

.

Den siste uka har jeg tenkt at om jeg noen gang skal skrive en roman, skal den hete nettopp det: Søvnløs på sanatoriet.

Først tenkte jeg at hovedpersonen, som er frisk, ligger søvnløs, natt etter natt, og hører de syke hoste. Hun blir mer og mer sliten ettersom dagene går, fanget blant de syke. Og sympatien og omsorgen for de slitne blir etterhvert forandra til hat og desperasjon.

Så, etter noen dager, og netter, ble det klart at om jeg noen gang skal skrive den boka, blir det en kriminalroman. En blodig en.

Og jeg lurer på om mannen som bor i mitt hus noen gang kommer til å bli kvitt hosten sin....
.

Om å tråkke i sement

.

Noen ganger drømmer jeg at jeg sitter fast i bakken. Jeg prøver å bevege meg, men beina lar seg ikke rikke, som om jeg skulle ha tråkka i sement. Jeg våkner svett og sliten, og Hroar ligger på beina mine....
.

Å sitte i heisen

.
OK, når man har vært på kurs, sovet på verdens varmeste hotellrom, og vært småsjuk, bør man ikke gå inn i en heis. Jeg vet det nå. I går visste jeg det ikke, så med største selvfølgelighet gikk jeg og to andre damer inn i en heis etter å ha vært på DTKs kunstutstilling.

I de tre åra jeg gikk på den skolen, tok jeg den heisen mange, mange ganger, og selv om den av og til kom med litt hosteaktige lyder, tok den meg alltid dit jeg skulle. Men ikke i går.

Vi gikk inn i heisen i fjerde etasje, skulle til første, men kom til tre og en halv. Da var det bråstopp.
Selvfølgelig trykte vi på alarmknappen. Det står at det er det man skal gjøre om heisen står fast. Vi trykte. Ingenting skjedde. Vi tenkte kanskje det ville komme en stemme ut fra veggen, men nei. Neste punkt var å ringe de numrene som stod på veggen, først det ene, så det andre, det man skulle ringe etter kl 15. Ingen av de numrene var i bruk.

Da ringte vi en vi kjente på skolen, som så tok kontakt med heisfirmaet for å få oss ut. Bildet over viser utsikten ned til tredje etasje.

En time i heis er lenge. I en liten heis kjennes det ut som en liten evighet, faktisk. Det er varmt, og det er kjedelig. Og hele tida kom velmenende mennesker og spurte hvordan det gikk med oss. Noen kom med gode råd om at vi skulle gå bort fra døra (som om vi ikke hadde vært i en heis før, eller ikke kunne lese instruksjonene på døra). Noen bare lo, og det var egentlig like greit.

Etter en lang time ble vi redda ut av hyggelig vekterdame. Siden hun ikke fant(!) maskinrommet, måtte hun låse opp døra, og sende ned en stol vi kunne stå på når vi klatra ut. Bildet under viser døra til fjerde etasje, der vi krøyp ut.

Vi har følgende forslag til de som eier heisen: mal den i en hyggelig farge. Sett opp et speil, hvis man sitter fast helt alene kan det være hyggelig å ha noen å se på. Fest klappstoler langs veggene, og ha en bladkurv på veggen. Og aller viktigst: lim et telefonnummer som virker opp på veggen....
.

Rådyrbråk

.


Jeg kaller ham Roar, rådyret som står og roper i hagen min. Han er ikke oppkalt etter noen jeg kjenner, jeg bare tenkte at det passet å gi ham et navn på r, siden han nå en gang er et rådyr, og det han roper kan, om man legger massevis av godvilje til, tolkes som noe roar-aktig. Vent, da er det vel ikke han som heter Roar, siden det er sjelden man står og roper på seg selv... OK - jeg kaller ham Roger.

Roger kommer hver eneste natt, når det nærmer seg morgen. Han står i hagen og gresser, eller ugresser som det heter på disse kanter. Han er søt, så søt at man til og med kan tenke seg å kalle ham for Bambi. Men det er før han åpner munnen. Ut av dette vakre dyret kommer det lyder man forbinder med store fulle menn som spyr. Det er like overraskende å høre som når små rosa bebier raper med hele seg, eller som da datteren min sa snutefaen til politiet, hun var to år, hadde store blå øyne og var søt, og hadde barnevakter med dårlig innflytelse....

Roger står forresten ganske stille og spiser for seg selv, helt til han får øye på meg. Da tramper han i bakken og går mot meg mens han kommer med rådyrlydene sine. Han liker virkelig ikke at jeg er i hagen, han vil helt tydelig ha alt selv.

Lenge kan han stå og trampe med bena, før han fortsetter å spise, eller han løper sin vei. Særlig hvis det kommer lyd fra kameraet mitt løper han, eller hvis han har trampet så nær meg at jeg føler meg truet og bruker den strenge lærerstemmen min og ber ham gå sin vei.

Jeg trøster meg med at han vel ikke kan være så veldig farlig - som jeg ble enig med en venninne: i verste fall, om han angriper, får jeg legge hendene rundt halsen hans og klemme til - jeg er tross alt en voksen dame. Det er lite sannsynlig, men tenk hvis, tenk om akkurat han er et Psykopat-rådyr, og selv om de fleste rådyr er snille, kan det vel finnes en og annen gærning blant dem også. Og jeg er sikker på at de begynner i det små, de slemme rådyrene også, de begynner kanskje med å skremme en dame, så blir de avhengige og det går lenger og lenger, til de plutselig en dag angriper. Og akkurat da er sikkert jeg der...

OK - noen synes nok at jeg er urettferdig mot Roger, så jeg gir meg nå. Men de som syntes dette er nevrotisk, kan jo lure på hvordan det går om jeg klarer å fotografere Gunnar Grevling....
.