Humlefest

.

I hagen min vokser det lavendel. En hel liten hekk, faktisk, og jeg har laga den sjøl. Jeg tok stiklinger av en gammel, sliten lavendelplante, og vips, mange nye. Trives gjør de, også.

Trives gjør også humlene. De har fest hver dag, så lenge lavendelen blomstrer. De brummer rundt, og ser ut som om de er i ferd med å fly hverandre ned rett som det er.

Hadde jeg vært insekt, hadde jeg sikkert vært humle. Liten, rund og dårlig til å fly....


.

Den fine veien hjem

.

Noen ganger ser det ut som om jeg er på vei inn i et eventyr når jeg går hjem.

Solstrålene lager fine mønstre på veien, når de presser seg gjennom det tette bladverket. Solkunst, tenker jeg det er.

Det er forresten ikke bare veien som slynger seg. Det som heter ugress når det er i hagen min, er fine blomster når det vokser i veikanten...
.

Revebjelle

.

Da jeg var liten, var jeg redd for revebjeller. Så redd at jeg ikke turde å plukke de.
- Veldig giftig, sa mora mi, og så strengt på meg. Og det har hun rett i, at den er giftig, altså. Giftig, og vakker.

Dette vakre eksemplaret fant jeg på Kattaberget i Rogaland. Den sto og lyste mot meg, veldig vakker og veldig giftig. Jeg plukket den ikke i virkeligheten, men med kameraet kan man plukke akkurat hva man vil, uansett hvor giftig det er.

Nå lurer jeg bare på hvorfor den heter revebjelle. Det danske navnet Fingerbøll kan jeg forstå, for blomstene minner litt om fingerbøll. Men revebjelle? Jeg har i alle fall aldri sett en rev med en bjelle på...
.

Hagevandring med Katt

.

Katt liker å gå sammen med meg i hagen. Hun liker å se på at jeg jobber der, også, særlig når jeg graver hull. Da tenker hun sikkert at hun jammen har et snilt menneske, et som graver do til henne. Kanskje hun er litt stolt av meg, også.
Men, altså, Katt liker å gå sammen med meg i hagen.
Jeg liker å se på blomstene mine. Jeg kan stå lenge å se på sommerfugler som lander i tustenellikene som kommer fra min oldemors hage.

Katt liker ikke å stå stille lenge, men hun kan godt legge seg på føttene mine, og kile meg på tærne med tunga.
Etter å ha ligget der et øyeblikk, syntes hun pausen hadde vært lang nok. Da spiste hun sommerfuglen.
 

I nellikene surret humlene. Katt ville heller klatre på benet mitt. Det er vondt, når man har på shorts. Da hun ikke fikk komme opp, spiste hun humla i stedet.

Og jeg, som ikke ville ha flere liv på samvittigheten, eller klamrende Katt rundt beinet, løftet opp Katt, og gikk på hagevandring som hun liker det best.

.

En god dag for snegler

.

Noen har i alle fall hatt en god dag i hagen min i dag. Etter regnet boltret sneglene seg både i og utenfor bedene. Over alt hvor jeg gikk, hadde noen slimet rundt før meg. Og jeg tenkte at det er nok nå, nå kan de bare få hagen min, iberiasneglene. Jeg har kjempet mot dem med hele meg, og de leder fortsatt stort.

Så gikk jeg forbi rosa mi, som sto der med vanndråper på, og så ganske fornøyd ut, og jeg tenkte at når den ikke gir opp, kan ikke jeg gi meg, heller. Og jeg bestemte meg for at jeg vil ha hage likevel. En hage med plass til rådyr, roser og damer. Men ikke snegler. Definitivt ikke snegler.

.

Elsker, elsker ikke...

.

Når noen kaster et prestekragehode på bakken uten å plukke av bladene, betyr det at de ikke har noen å elske? Det lurer jeg på...

I støvet

.

Noen hadde mista blomsten sin på veien. Den lå på bakken, men fortsatt var det lett å se hvor lysende rød den egentlig var, under støvet.
Og sånn er det med mange ting, de har kanskje blitt grå og triste, men en gang var de levende og lysende.

Det var det godt å bli minnet på.
.

Solblomst

.

Og verden er full av små soler, til og med når det er skyer på himmelen...
.

En fin dag for bier...

.

... og for blomster. Og for barn som vil løpe barbeint. OK, både biene og barna må passe seg litt for hverandre, for dagen er ikke like fin for den som tråkker på en bie.

Det er en fin dag for han som vil sitte i skyggen og lese bok, og for hun som vil spise is. Det er en fin dag for kjærestepar som har fri og som vil rusle på varme svaberg mens de leier hverandre og snakker om ingenting.

Det er en fin dag for den som vil sitte på kafé og lage små historier om menneskene som går forbi. Og det er en fin dag for den som vil dagdrømme seg bort fra virkeligheten.

Det er en fin dag for å gjøre sakte, gode ting. Det er en fin dag å ikke rekke bussen, sånn at man kan stå på busstoppet og gjøre absolutt ingenting. Og mens man gjør det, kan man høre på biene, de høres fornøyde ut. Og blomstene ser ikke ut som om de har det så verst, de heller...
.

Noe å bli glad av

.

Noe å bli glad av, rett og slett. Noen ting er så intense, at jeg tenker at det er rart at de finnes i virkeligheten. Blomster som lager sommer helt av seg selv, for eksempel.

.

Blomstrende hjemvei

.



Plutselig eksploderer våren, og verden blir full av farger igjen.

Jeg bruker lang tid på å gå hjem, det er så mye å se på. Jeg er litt misunnelig på de som har magnolia i hagen. Hvert år tenker jeg at jeg skal skaffe meg mitt eget magnoliatre, men jeg kommer aldri så langt. Det er alltid noe jeg trenger mer når jeg er i et hagesenter.

Forsythia som blomstrer må være det guleste som finnes.

Og fiolene lyser blått i grøftekanten, mye tidligere enn de pleier.



.

Den fine veien hjem

.

 Blomster små,

gule, blå,

titter opp av marken og

vinker til

Vigdis-lill,

for hun er så snill...

OK, jeg er kanskje ikke sååå snill, men jeg blir i alle fall ikke slemmere av å gå den fine veien hjem...

 .

Som i en gammeldags kjærlighetshistorie

.

Ute, sent i oktober, fant jeg dem, blomsten og bien. Det er rett før blomsten visner, de ved siden av henne har allerede sluppet kronbladene sine ned på bakken.

Og der, i fanget hennes, lå han, helt død, bien. Hverandres, helt til det siste.
.

Mora mi sier at...

.

Jeg har blomst. En stor, fin og rosa blomst.

OK, det er ikke akkurat uvanlig at folk har blomster hjemme hos seg selv. Det er bare litt uvanlig at jeg har det. Fra før av har jeg en gammel porselensblomst, en arv fra da jeg hadde såpebutikk. Den får jeg til, men det er fordi jeg allerede kjente den godt da den flytta inn her.

Og så har jeg tre spragler. De får jeg også til. I alle fall nesten. Når de legger seg ned og ser triste ut, får de et glass vann, og vips, så reiser de seg igjen.

Nå har jeg en blomst til. Den er en gave fra da jeg var og snakket om blogging på Sandefjord bibliotek da det var seniorsurfedag. Den er stor og fin, og foreløpig ser den fornøyd ut (men så har den bare vært her noen dager).

Vanligvis er pleier ikke jeg å høre på det mora mi sier. Jeg gjorde ikke det da jeg var liten, og har ikke sett noen grunn til å begynne med det som voksen heller.

Men når mamma sier at denne planta skal ha et eggeglass vann i uka, tror jeg at jeg skal gjøre et unntak, og gjøre som mora mi sier...
.

Solsikka mi

.

Jeg har bare en solsikke. Og akkurat som resten av familien min, er den ikke særlig høy, den heller.

Men inne i seg har den i alle fall et hjerte....

.

I bedene mine vokser ingen valmuer i år....

.

... for de har mannen tatt....
.

Jeg pleide å ha blå valmuesøstre i hagen....

.

... og jeg skulle ønske noen spiste iberiasnegler....
.

Valmuer

.

Hagemannen gjorde et skikkelig krafttak i hagen i mai, og luka bort en klematis, mange akeleier, og alle valmuene mine. Det vil si, noen valmuer er tilbake, de som ikke vokser i bed fikk være i fred.

Så der står de, under bjerka, oransjerøde og lysende, og ser ut som noe som ikke finnes i virkeligheten....
.

Fortellinger i hagen min

.

I hagen min blomstrer løytnantshjertene. Det er mange historier om hvordan den fikk navnet sitt. En av dem er sånn:
Løytnantshjerte har fått navnet sitt etter hva du ser når blomsterhjertet åpnes. Når løytnanten åpnet hjertet ville han se en pike, og bli minnet om at det fantes vakre jomfruer. Inni hjertet var det en nydelig pike i bare «benklærne». Piken hadde hvitt undertøy på overkroppen, og ballongbukser til truse. Løytnanten skulle bli minnet på at han måtte være forsiktig, så han kunne komme tilbake å få seg en vakker jomfru til kone.


Det historien er ikke Løytnantshjertene i min hage enig i. De har sin egen historie. OK, det er med ei jente her også. Hun har på seg en fin rosa kjole, og hun skal ut med en løytnant.

Så hører hun løytnantens historie om hvorfor han skal være forsiktig i krigen.
- Hallo, sier hun, for det første er jeg ikke jomfru, og for det andre er jeg ikke noens jævla premie for å overleve en krig.
Hun vrenger av seg kjolen, og tar beina fatt, for en mann av den typen vil hun ikke ha.

Åssen det gikk med løytnanten? Det vet jeg ikke - mulig han står der betutta med sabelen i været. Noen dame fikk han i alle fall ikke.
.

Gode dager...

.

Det er den fineste tida på året, det er nesten så jeg glemmer at det har vært vinter, og skal bli vinter igjen. Her og nå er det i alle fall ingen spor av den kalde tida tilbake, verden er grønn, og det blomstrer.

Dette er selvfølgelig ikke i min hage. I min hage er det mest løvetann som blomstrer, men det gjør ikke noe, jeg liker løvetann også. Men av og til er det deilig å gå i en park og se store rhododendron, og jeg klarer å gjøre det nesten uten misunnelse.


.