Det er et kaldt drag i lufta, og om kvelden blir det mørkt. Gangen min er full av sko, og snart fylles den opp av jakker også. For ikke så mange år siden bodde jeg sammen med små mennesker som hadde små runde føtter, og små sko. Nå har de samme menneskene blitt store, de har store føtter, de har store sko, de har mange sko. Og skoa står overalt i min gang. Når jeg ser på de ikke fullt så små menneskene tenker jeg at tida jammen går fort - de små har blitt nesten ferdige voksne som snart skal ut i verden å klare seg sjøl. En er allerede ute i verden og klarer seg sjøl, og har en egen gang full av sko - førti par flyttet hun med seg da hun reiste for et par år siden, og det har sikkert ikke blitt færre av dem.
Når jeg kikker ut vinduet tenker jeg også at tida jammen går fort. Det er ikke lenge siden jeg stod på samme sted, kikka ut, og tenkte at i år skal det bli orden i hagen. Og plutselig er det høst. Jeg kikker ut, og ser alt jeg ikke gjorde. Og så ser jeg heldigvis noen av tingene jeg rakk. Og jeg ser at jordskokken blomstrer, og vet at under bakken ligger det deilige knoller som er fine og sprø, og som egner seg godt i f.eks. en wok om noen uker. Jordskokken er en fantastisk grønnsak. De er det siste jeg forholder meg til i hagen om høsten - jeg graver dem opp fram til det blir så kaldt og hardt i bakken at jeg ikke orker det lenger, og de er det første jeg graver opp om våren. En av de gode tingene med høsten, er jordskokken. Og det at det er mørkt ute om kvelden, gjør at jeg kan stå i vinduet og slippe å se det jeg ikke har gjort i hagen. Og tida går fort - om ikke lenge kommer våren tilbake, med nye muligheter...
