Bare tre igjen....

.

1937: Mormor og morfar med de tre eldste døtrene og mormors mor foran den nye lastebilen.

- Nå har jeg bare tre igjen, sier mormor, og rister på hodet.

Hun snakker om ungene sine. Tidligere har den eldste datteren og den yngste sønnen dødd, og sist uke døde datter nummer to.

- Nå har jeg bare tre igjen. Det er ikke riktig, ungene skal ikke dø først, sier hun, som om få uker fyller 101 år.

Jeg nikker, og skjønner så inderlig godt hva hun mener.

- Men jeg har vært heldig, sier hun.
- Alle seks fikk vokse opp, og ble til kjekke folk.

Hun fortsetter å snakke om ungene sine, de som er der, og de som ikke er der mer. Og hun gjentar at hun har vært heldig, hun synes synd på de foreldrene som opplever at ungene er født syke, eller dør når de er små.

- Det må være fælt å oppleve, sier mormor.
Igjen nikker jeg enig. Mormor husker ikke at jeg er en av de foreldrene som har opplevd at et lite barn dør, og det er ingen grunn til å minne henne på det.

Hun er stille en stund.
Så gjentar hun: Nå har jeg bare tre igjen.

Og igjen nikker jeg enig...
.

Jeg fant, jeg fant. Et gammelt minne.

.

En container står i gården min, og tar mot rusk og rask. Den fylles opp av bøker jeg aldri mer skal lese, stoler jeg aldri skal sitte i. Og mange gamle minner.

Første gangen de to største ungene mine var på bytur alene, skulle de kjøpe julgegaver. Fornøyd gikk fireåringen av gårde, med hånden godt festa til storesøster på ni.

Ikke fullt så fornøyde var de da de ble henta av pappaen senere. Niåringen var oppgitt og sur, og det var fireåringen også. Han hadde laget en scene i butikken, fordi han heller ville kjøpe noe til seg selv, og søsteren hadde til slutt marsjert av gårde. Da de ble henta, satt de iskalde på en fortauskant. Men gaver hadde de fått kjøpt til slutt.

Jeg fikk en sparegris. Eller, egentlig fikk jeg to, men den ene knuste for noen år siden. Nå går den andre, også. Han har lenge stått med tom mage og bare samlet støv. Fireåringen og niåringen har blitt flotte voksne, som klarer det å handle sammen helt uten å furte. Tror jeg, da.

Og sparegrisen, han ligger i en container og vinker. Den som ikke har penger, trenger ingen sparegris. Og i alle fall hvis hun sjelden tørker støv. Men minnene om to små mennesker og en bytur før jul, de tar jeg vare på...
.

Skikkelig voksen

.

Du skjønner at du er skikkelig voksen når ungen din har større boliglån enn det du har sjøl. Plutselig har tida gått fortere enn man trodde var mulig, og man skjønner at de snakker sant, de gamle, når de sier at det var som om ting skjedde i går.

Plutselig er det ikke deg hun snakker om, når hun sier at hun må ringe hjem og fortelle noe, og det er ikke du som får de kalde føttene hennes i ryggen om natta, og må tviholde på din egen dyne for å ikke fryse.
Og plutselig er det sant at ting som skjedde før, var som i går.

Du skjønner at du er voksen når hun ringer og spør om sånt man spør mødre, svigermødre, eller andre voksne om, som for eksempel hvordan man steker en kalkun, eller om man kan bytte ut hornsalt med natron. Og man etterlyser den boka der alle sånne ting står, de man regner med at voksne skal kunne.

Og du tenker at det var jo i går du satt der med det bittelille mennesket som ikke ville sove, hun som ble stiv som en pinne når du prøvde å ta på henne noe hun ikke ville ha på, hun som gikk rundt en hel sommer med gul boblejakke på, fordi hun av rein stahet nektet for at det var varmt. Hun som insiterte på å ha høyt hår og hadde med seg kosedyr overalt.

Og du tenker at hun er voksen, hun bestemmer når hun skal sove og hva hun skal ha på. Og om hun vil gå en hel sommer med boblejakke på, kan hun det.
Hun er voksen. Med boliglån og studielån og samboer. Men høyt hår har hun ikke lenger.

Og du er voksen. Definitivt voksen. Du er det når ungen din har større boliglån enn det du har sjøl.
.

Første skoledag

 .

Første skoledag en gang på 1970-tallet. Alle sto to og to, utenom hun som gjemte seg bak mora si.

Mange små mennesker har hatt sin aller første skoledag denne uka. Med ransler som er alt for store til små kropper, pennal som fortsatt er reine og ryddige, og matbokser som ennå ikke har rukket å lukte av alt for gamle brødskiver. Små toppmotiverte mennesker som gleder seg til å lære å lese og skrive.

Foreldrene sto ikke to og to, det var ikke så mange fedre som tok seg fri fra jobben.

Jeg husker leseboka fra førsteklasse kjempegodt. "Da klokka klang", med Fi-fi og Fo-fo. "Mor sa sel", "Far så sil", leste vi, og "Ola så same". Det var bare farger i den første delen av boka, den som presenterte bokstavene og de korte tekstene. Når vi hadde lært alle bokstavene og bygget dem sammen til ord, kunne vi lese, og da var det slutt på fargene. Da ble historiene mer alvorlige også, om gutter som slo seg når de sykla og måtte på sykehus.

Dette bildet var skyld i at mange av oss skrev sæu i flere år.

Vi lærte å lese. Vi lærte å lese selv om det tok slutt på fargeillustrasjonene. Alle i min klasse kunne lese, det vet jeg, for på den tida drev vi med høytlesing. Ikke alle leste bra, og noen grua seg sikkert veldig til det ble deres tur, men de kunne lese likevel. Jeg vet ikke helt hva som skjedde med leseopplæringa. Og jeg vet ikke helt hvor de var de som ikke kunne lese - jeg husker ei som begynte å grine når vi hadde prøveskole, hun dukka aldri opp i førsteklasse. Kanskje hun ikke lærte å lese heller, jeg vet ikke.
 

Noen ganger var det veldig synd på Fo-fo, som her, for eksempel.

Og jeg tenker at dette høres ut som en annen verden, et annet århundre, og det var det. Det var et annet årtusen, faktisk. Og jeg tenker ikke at alt var bedre før, det var det slettes ikke, mye var verre. Men kanskje, kanskje, at Fi-fi og Fo-fo ikke var så verst for små mennesker som skulle lære å lese.
.

Glassfugl

.


I vinduet henger en glassfugl. Den har hengt der i flere år, så lenge har den hengt der at jeg ikke pleier å se den, den har blitt til noe som er der, akkurat som vinduet selv er det. I dag så jeg den igjen, både den og den andre fuglen som er nesten tvillinglik, og som også henger der.

Og jeg husket på en sommerdag i Flensburg, med byvandring etter å ha overnattet på et alt for dyrt hotell, som vi hadde overnattet på flere ganger før, så vi visste at det var for dyrt, men ungene elsket det, og hvert år på vei hjem fra ferie sov vi der. Vi gikk i de samme små butikkene i de mange bakgårdene, var hos den samme glassblåseren, spiste samme type is.

Og i vinduet mitt henger en glassfugl som gjør at jeg husker ikke bare glassblåseren som pleide å være på ferie i Norge og som snakka litt norsk, men keramikeren og de som laget barnehusker av gamle bildekk, og den fine, fine, badestranda utenfor byen. Glassfuglen som har vært usynlig i flere år dukket plutselig opp igjen, sammen med et glimt av sommer.
.