Gjev eg var i eit varmare land

.

Nei, Pandapus synger ikke mellom bakkar og berg. Men på regnværsdager maler hun noe som høres ut som rolige vuggesanger for seg selv, og har lagt seg til i en koffert, som om hun også lengter etter varmere dager.
.

Hroar snuser rundt

.

Hver dag lukter Hroar på bilen for å finne ut om noen fremmede har tisset på den.
Og hver dag tisser han på den selv, for å markere at han har bil, han også.
.

Katteblogging: Katt og koffert

.

Pandapus liker å sove i kofferter og esker. Hun lager små reir der det er mykt, og hun kan sove i timesvis.

Hroar sover helst der det er folk. Da spiller det ingen rolle om underlaget er mykt.
Hroar sover ikke i kofferter. Ser han en koffert, tisser han i den.

.

Katteblogging: Panda, Hroar og eiendom

.
Pandapus har steder hun gjerne sitter for å passe på området sitt. Når andre dyr går forbi, prøver hun å jage dem bort. Hun sitter og ser skummel ut, og klarer å jage dyr som er mye større enn det hun er selv. En gang sto vi i vinduet og kikket på henne når hun gikk i ring rundt en rev som prøvde å passere. Til og med reven forsto at Pandapus ikke er til å spøke med, og rygget.Katten til en tidligere nabo gikk i stor bue rundt vår hage for å komme seg til musefangerjordet ved siden av der vi bor.
Om man er menneske og kommer for nær, snur hun seg og går til neste utkikkspunkt.

Hroar vil helst sitte der det er andre. Han vil være der noen kan klø og klappe på ham. Han ser ikke skummel ut i det hele tatt. Men siden det ser ut til at han har store mangler i kattungelærdommen sin, kan han ikke kvesse klør noe særlig bra, og han kan påføre folk og andre dyr ganske mye smerte.
Hroar ser ikke ut til å forstå det der med eiendomsgrenser. Han oppfører seg som om verden er fri for alle, og ser ikke de usynlige gjerdene. 
Hroar er immun mot Pandas blikk. Han forstår ingenting av signalene hun sender ut, og vil gjerne sitte ved siden av henne. Det er derfor han stadig har et lite sår på nesa....

Pandapus eier verden. Det bryr ikke Hroar seg noe om.
.

Katteblogging 1

.
Dette er Pandapus. Egentlig har hun ikke noe navn, hun kom til oss da hun var voksen, og sa ikke hva hun het. Ikke er det så mange lyder i henne heller, hun hilser når hun kommer hjem, og  piper hvis hun har vondt noe sted. Av og til kaller vi henne bare Katt, Dronninga, eller Sjefen over alle sjefer. Men etter at en katt til flytta inn hos oss, har vi behov for et litt mer permanent navn på henne, så nå, etter snart ti år, kaller vi henne Panda. Vi tror ikke hun har behov for et navn, hun tenker nok at hun fortsatt er rettmessig hersker over verden.

Dette er Hroar. Han kom bare han også, men da vi spurte hva han het, svarte han med noe som, men litt velvilje, kan tolkes som Hroar. I motsetning til Pandapus, som er en stille katt, kommer det mange lyder fra Hroar. Han majuer, snorker og maler. I motsetning til Pandapus, er han også en sosial katt, med en litt enklere personlighet, på mer enn en måte.

Plutselig har dyrelivet i huset endret seg - vi har gått fra å være en enkattsfamilie til å ha to, og vi har ingen rotter lenger. Det er forøvrig ingen sammenheng mellom de to tingene - Bob Marley og Bob Dylan døde stille og rolig i buret sitt med noen ukers mellomrom - av alderdom.
.

Gave fra katten

.

Den lå der, rett utafor døra, gaven. Katten var ikke der, men vi skal selvfølgelig takke veldig pent neste gang den kommer.

Vi er ikke helt sikre på hvilken av kattene vi skal takke, hun som bor her, eller han som forsøker å flytte inn. Vi mistenker at det er en smiskegave fra han som prøver å flytte inn, siden hun som bor her alltid pleier å spise hodet til byttet sitt før hun gir det til oss.

For sikkerhets skyld takker vi begge to, og forteller dem at de selvfølgelig er flinkest i hele verden.
.

Bortskjemt bordkatt

.



Om dagen sitter den viterdeprimerte katten og kikker ut vinduet. Den er et trist syn, det er som om hele den blir litt pjuskete, pelsen stritter litt mer enn vanlig, og når den ikke sitter i vinduskarmen eller sover, går den hvileløst rundt .

Av og til må den ut, ikke lenge, men nok til å få bekreftet at det er sant: det er kaldt der ute, om man blir våt på beina. Når du har fire bein som blir kalde og våte, er det ekstra trist.

Om natta er katten ofte en bordkatt. Og vi, menneskene den eier, lister oss litt rundt, og tenker at det er best at den får være i fred, triste katter får ligge på bordet, nesten så mye de vil. Så stryker vi litt på henne, og minner henne om at det går over. Snøen forsvinner, vinteren blir borte. Det ser ut som om hun tror akkurat like lite på det som vi gjør det....
.

Mus og pus i hus

.


Tidligere i dag hørte jeg at det kraslet i kjøkkenskuffen, og da jeg åpnet den satt det en søt, forskremt liten mus og kikket på meg med de søte museøynene sine. Med et tomt yoghurtbeger fanga jeg den, og bar den forsiktig ut. Jeg er ikke helt sikker på om det virkelig var en barmhjertighetshandling eller ikke, siden det både er hvitt og kaldt ute, men jeg orka ikke å bli musemorder sånn like oppunder jul.

Så, noen timer senere, åpnet jeg skuffen på nytt. Ny mus, og denne klarte jeg ikke å fange. Jeg, som egentlig liker dyr, liker ikke at de bor i min skuff, ikke før jul en gang liker jeg det. Skal de feire jul i mitt hus får de gjøre det inne i veggen, eller et annet sted som gjør at jeg ikke trenger å vite sikkert at de er der. Hadde de holdt seg inne i veggen, hadde de ikke opplevd at familien ble splittet opp like før jul, heller, men hadde kunnet leve i dekning en stund til, uten fare for utvisning.

Den eneste som ikke bryr seg om musene som piler rundt, er katten. Hun løfter ikke et øyelokk om der bråker aldri så mye i skuffen, hun som ellers er lynkjapp når ting som er mindre enn henne beveger seg. Kanskje hun er i julemodus, og innvilger juleamnesti til alle som søker dekning hos oss i år. Kanskje katten for en gangs skyld er den snilleste her.... Eller kanskje hun har tatt ferie og tenker at det er mye bedre å sove rundt i sengene enn å fange noe - hun har det godt, der hun ligger i varmen, gløtter opp av og til, før hun snur seg og sover videre.
.

Kattehule

.

Pandapus har gode dager. I alle fall når det ikke regner. Hun ligger rundt omkring og hviler seg om dagen, flere steder i hagen vår er det kattegroper, der hun har ligget gresset flatt. Flere steder, der det er busker og kratt, lager hun seg små huler som hun ligger i når det blåser eller regner litt.


Hun kommer fram for å spise, strekke seg eller bli klødd. Så legger hun seg igjen. Det er gode dager for Pandapuser, og netter. Da er hun våken og rastløs og jakter på de som er mindre enn henne selv. Eller skraper på døra for å komme inn. Eller ut. Hun skraper i alle fall.
Og vi som lever med henne, tenker at det er godt at vi ikke har lært henne å ringe på døra...
.

Å få mus i gave

.


Når Katt fanger mus, kommer hun løpende så fort hun kan, med musa i munnen og halen rett til værs. Hun legger musa foran meg, mens hun kommer med noen veldig stolte porre-lyder, lyder hun bare har når hun har fanget noe.

Siden jeg ikke akkurat har lyst til å dele byttet med henne, forteller jeg henne hvor flink hun er. Hun ruller stolt rundt og rundt i grusen, mens musa ligger på lit-de-parade. Dessverre rakk ikke jeg å fotografere mens musa lå pent dandert, da jeg rakk fram etter å ha gått for å hente kameraet, hadde måltidet begynt.

Tidligere måtte jeg legge musa i en skål for at Katt skulle spise, nå har hun funnet ut at det er greit uten tallerken også, og hun spiste hele dyret. Bare halen er tilbake, og den ligger nå plassert under den busken der hun legger alle rester etter byttedyrene. Siden jeg tror katten min er spesielt intelligent, regner jeg med at hun har et eller annet tellesystem, der under busken, og at hun unner seg en ekstra godbit hver gang hun runder hundre.

Heldig er den som har en Katt som kommer hjem med gaver, særlig når de er ferdig jaktet.
.

Når Dronningkatten straffer

.


Katten min er nok mer enn gjennomsnittlig sta. Hver gang jeg har vært borte, er hun fornærmet og bruker lang tid på å nærme seg igjen. Vanligvis følger hun meg rundt, hun går i beina mine, og kommer og strekker seg så jeg kan bære henne.

Når jeg har vært borte noen dager, går hun demonstrativt foran meg, når jeg snakker til henne ser hun en annen vei, og hun vil absolutt ikke bæres.

Så går det en dag eller to, og hun vil bæres litt. Aller nådigst får jeg lov til å løfte opp Kattedronningen, og ha henne på armen i et par minutter, før hun går sin vei, setter seg ned utenfor rekkevidde og stirrer.

Hun setter seg ned akkurat utenfor berøringsrekkevidde og snur seg bort når jeg snakker. Og sånn skal vi ha det noen dager til, helt til Dronningen tar meg, lydige slave, inn i varmen igjen, og kommer for å bli båret, for å bli kost med, og for å sove i min seng.
Akkurat når det passer henne, selvfølgelig.....
.

Vår - tralala vår

Det er vår og vinter på en gang i hagen min. Snøklokkene blomstrer, og snøen ligger der fortsatt i store mengder, men jeg kan i alle fall se at den synker mer og mer sammen for hver dag, og renner nedover veien og lager store hull.

I dag så jeg en sommerfugl som ikke klarte å vente lenger. Katten min så sommerfuglen, den også. Sommerfuglen trenger i alle fall ikke å fryse til natta, den ligger langt nede i en kattemage.
.

Katt med kontroll

.


"Nå kan vi aldri se på TV igjen", sa husets voksne sønn, "hvis ikke katten vil". I et anfall av kjedsomhet kasta nemlig katten seg rundt, grep tak i fjernkontrollen med potene sine, og rulla seg tilbake, og lå der med fjernkontrollen mellom potene.

Noen vil kanskje tenke at sønnen i huset enten er dum, snill eller redd for katten siden han sa det han sa, noe jeg som mor på det sterkeste vil avvise. Altså, jeg avviser det med dum - han er snill, og han er av og til redd for katten, med rette. Vi har rett og slett en skummel katt, ingen vil ta fra den katten noe den har bestemt seg for å eie og beskytte, når Diktatorpus bestemmer seg for å ligge et sted, ligger den der. Når den bestemmer seg for å ligge på noe, ligger den også der.

Vi innrømmer det, vi har skjemt henne bort, Katten over alle katter, og vi får som fortjent. Og fortjent kan være at vi ikke kan skifte TV-kanal når vi vil. Eller at noen av husets innbyggere har oppklorte hender "fordi pus liker å leke på den måten". Heldigvis for oss er hun ikke opptatt av å se på TV veldig ofte, og enda mer heldig for oss er at hun ikke kan ringe på døra - hun ville mest sannsynlig ringt på og løpt sin vei, ofte, og særlig om natta.
.

Vinter - i dag igjen

.


Vi venter på våren, katten og jeg. Ingen av oss liker å fryse, og ingen av oss går på ski. Jeg får heldigvis lov til å gå på do inne, men Katt må av og til ut. Hun går ikke så veldig langt, hun gjør det hun skal, så kommer hun inn igjen. Og venter.

Halve dagen sitter hun i vinduet og kikker ut med de gule refleksøynene sine - resten av tiden sover hun. Innimellom går hun rastløs rundt seg selv, og vet ikke helt hva hun skal finne på. Hun går ut og inn, ut og inn. Akkurat som jeg gjør. Og så kikker vi litt ut vinduet, og venter.
.

Det går over...

.


Det går alltid over. Det kalde, glatte og våte går over, det blir vår, om ikke så lenge blir det vår, med løvsprett og blomster. OK - så kommer ugrasset og sneglene, men det blir vår, snøen forsvinner, og det er andre ting å være redd for enn å dette på isen og brekke lårhalser og andre ting.

Det går over - katten blir gladere, og jeg blir gladere, verken katten eller jeg liker å fryse på beina. Vi liker ikke at det er glatt heller, voksne damer og voksne katter vet at ting kan brekke. Vi liker å se på fuglene som flytter inn i fuglekassene og følge med på ungene som klekkes, og vi liker å kunne sitte i skogkanten og følge med på dyrene som tusler forbi, hvis det ikke er hunder, vi liker ikke hunder, verken jeg eller katten.

Vi venter, og det går over. Den går alltid over, vinteren. Og i mellomtiden, mens vi venter, kikker vi ut vinduet. Katt ligger i vinduskarmen, det gjør ikke jeg, jeg står ved siden av og kikker ut, på snøen som henger fra taket og istappene som skal henge der en stund til. Før de går over.
.

I dag katteblogger jeg

.



Akkurat nå vil jeg være en katteblogger. Jeg har lyst til å bekymre meg litt over Pjuske-Pus, hun som sitter i vinduskarmen med litt mer pjuskete pels enn vanlig, og er en trist katt som ikke orker å gå ut fordi det er vinter og hun blir kald på potene. I timesvis kan hun sitte der, uten å røre seg, bare ser. Ikke engang småfuglene der ute får henne til å røre seg, ikke naboens hund heller. Bare når naboen katt går forbi ser vi antydning til interesse, Pjuske-Pus er en dame som vet hvilket område som er hennes.




Eller kanskje jeg skal si noe om Psyko-Pus, hun som legger seg på rygg, kikker opp, og håper at noen skal ta på henne, sånn at hun virkelig kan vise dem hvem de har med å gjøre, og at ingen kan røre henne uten å måtte møte konsekvensene, som ofte er lange kloremerker på huden. Psyko-Pus, som tilsynelatende ligger der og ønsker å bli tatt på, og tro meg, hun ønsker det inderlig, hun ønsker kamp, hun ønsker å vinne.

Eller Panda-Pus, vakre, snille Panda-Pus, som liker å ligge i menneskesenger om natta, helst på noens føtter, sånn at det blir umulig å røre seg. Hun som legger seg oppå oss med kattefjeset nesten nær ansiktene våre, og maler og maler, helt til vi strekker ut en trøtt hånd og klør henne litt bak øret. I dag er hun mest Panda, pusen vår. Hun flytter seg rundt og ser ut til å kose seg uansett hvor hun er - hun strekker seg opp for å bli båret, og hun maler bare vi ser på henne.



Så i dag koser vi oss. Vi koser oss med Panda-Pus og katteblogging, vi vet det ikke kan vare, vi bor sammen med en lunefull kattedame, men vi holder fast ved det i dag. I dag katteblogger vi, og tenker at virkeligheten sikkert er der i morgen også....
.

Og vi har sett opp fuggelband....

.

Neket er på plass, og nei, det er ikke, som enkelte onde tunger påstår, min julegave til katten.... Eller jo, på en måte er det det - min katt pleier å være litt trist om vinteren, og den ser ut tilå bli gladere når den ser småfuglene spise. Men altså - tanken bak å henge opp neket, er å mate småfuglene, ikke katten.

Vi pleide å henge fuglemat i plommetreet. Det var dyreplageri i dobbelt forstand. Det var synd på fuglene som så den deilige maten, men ikke turde å nærme seg. Og så var det synd på Katt - litt fordi fuglene ikke turde å nærme seg, og veldig fordi hun tredte seg inn i et veldig trangt fuglematehus og nesten ble sittende fast.

Vi har sluttet med dyreplageriet. Maten henger i et tre med torner, der Katt ikke klatrer. Fuglene spiser fornøyd av nek og meiseboller, og Katt ligger ganske fornøyd på en vedstabel like ved og følger med. Og kjenner vi katten vår rett, ligger hun der og gleder seg til at det skal flytte leieboere inn i fuglekassene til våren....
.

Sur Katt

.

Katt tramper når hun er sur. Andre katter beveger seg helt stille, og sniker seg innpå deg. Katt tramper, og ser på deg med et strengt blikk. Da hjelper ingenting. Jeg spør om hun vil ha mat. Hun stirrer. Jeg spør om hun vil bæres litt. Hun stirrer. Jeg spør om jeg skal klappe henne litt. Hun snur seg bort og tramper til døra. Katt masjerer når hun ikke får det som hun vil. I dag måtte hun flytte seg fra de reine klærne hun ville ligge på. Katt er sur. Når Katt er sur, går hun ofte ut. Hun går ikke langt, ikke lenger at vi ser henne fra døra, og fra minst et vindu. Hun ligger og stirrer og ser ut som en forærmet katt, en som ikke har fått vilja si.

Flaks for Katt at det var fint vær i dag - da var kunne hun ligge i solveggen og kikke stygt på alle som gikk forbi, helt uten å fryse.
.

Et snev av vinter

.
I går så jeg en hvitveis i grøftekanten. I dag er den samme grøftekanten hvit. Det er vel ikke akkurat vinteren som har kommet, bare en centimeter av den, den aller første snøen er her, og det får meg til å tenke på at vinteren kommer - helt sikkert.

Jeg liker ikke vinter. Jeg synes at vinteren er kald og ekkel, det kommer snø inn på steder det ikke skal være snø, det er glatt og skummelt å gå, og jeg tenker med gru på hvor skummelt det kommer til å bli når jeg blir en gammel dame, og ikke bare en middelaldrende som nå.

Katt liker heller ikke vinter. I dag, da hun egentlig var på vei ut, snudde hun i lufta da hun oppdaget snøen. Da hun likevel måtte ut litt senere, løftet hun potene høyt, høyt, i et forsøk på å unngå det kalde og våte.

Hun var ikke lenge ute i dag, Katt, og kjenner jeg henne rett, kommer hun til å tilbringe mye tid inne de neste månedene, og bare gå ut når hun absolutt må. Hun kommer til å sitte i vinduskarmen og kikke ut, og bli litt mer pjuskete i pelsen enn hun pleier, og hun kommer til se ut som en litt trist katt. Hun kommer til å trøstespise og bli stor og tung å bære, og hun kommer til å sove, sove og sove, mens hun venter på at det skal gå over. Eller, det er vel kanskje jeg som venter på at det skal gå over...

Jeg tror jeg skal henge opp meiseboller og fuglefrø i et av trærne ute, et vi kan se fra vinduet, både Katt og jeg. På den måten blir vi kanskje litt gladere, både Katt, jeg og småfuglene...
.

Om å gjøre hagearbeid sammen med Katt

.

Den bortskjemte katten og jeg har vært ute i hagen og gjort høstting. Det vil si, den bortskjemte katten har gjort katteting: den har fanget og spist en mus, den har lagt seg ned og rullet alle steder jeg skulle luke, og da jeg gravde et hull til en høstdelt plante, skyndet den seg å gjøre fra seg i det ferdiggravde hullet før jeg rakk å sette planten ned.

Jeg ga opp gravingen, og gikk en liten tur med katten i stedet, det vil si at jeg gikk, katten ble båret. Hun er en bortskjemt dame som liker å sitte på skulderen min og betrakte verden.

Det er en ting jeg alltid får gjøre i fred for katten, det er å bruke plantemakuleringsmaskinen - kompostkvernen bråker litt for mye til at katten gidder være i nærheten. Så mens jeg sørget for at ulikt plantemateriale ble hakket opp i småbiter og brukt som jorddekke ved den nyplanta hekken, lå pus og sov blant floksene.

Og hun gjorde et godt valg av sovested - det er ikke mye som blomstrer hos oss akkurat nå, men floksene står der i år også, og varsler om at høsten er her.
.