Tomater i november

.

I lurvehagen er det gjenglemte tomater, de som ikke ble høsta bare for å bli spist, eller for å bli til chutney.

Ja, for det er helt sant at husmorgenet kikka fram, og tvang meg til å lage chutney av noe av tomatoverskuddet. Genet la seg fort på plass igjen, et godt gjemt sted, etterpå, men i alle fall står det flere glass med chutney i mitt kjøkkenskap.

Gartnergenet har jeg imidlertid ikke sett noe til. Tomatplantene står visne og stusslige, og roper etter noen som kan rydde dem bort. Foreløpig later jeg som om jeg ikke hører det.

Det synes i alle fall rådyra er bra, i dag kom det en bukk og forsynte seg av de visne tomatene.

Så altså, jeg er kanskje rotete, men jeg er i alle fall snill mot dyr...
.

Skilt

.

Hva betyr det egentlig, dette skiltet med pil på?
Er det bestemte gå-regler for damer med barn?
Hva betyr pila?

Jeg var i alle fall glad for at jeg ikke hadde noe barn med, så gjorde jeg ikke noe feil, i alle fall.
Eller kanskje jeg gjorde det, siden jeg leide på en som er større enn meg...
.

Hel ved

.

OK. Jeg har visst det en stund, at det ville bli umulig å late som om det fortsatt var varmt, i alle fall sånn passe varmt, og at det var lenge til vinteren.

Det er fortsatt mulig å leve i fornektelse, og tenke at det er lenge til vinteren, men det er ikke lenger mulig å late som om det er varmt. Det er kaldt og gufsete. Ute og inne.

Heldigvis er det mulig å gjøre noe med temperaturen inne. Det er på tide å bære ved inn i huset, sånn at jeg kan bli varm av de samme trærne som varmet mannen min da han hugget dem opp tidligere.

Og noen er fornøyde. Kattene ligger foran ovnen, og ser ut som om de er i ferd med å synke inn i en dvalelignende tilstand, sånn som bare katter kan gjøre det.

Og jeg tenker at i mitt neste liv vil jeg bli en katt. Og bo hos en mann som er flink til å hugge ved...
.

Jeg vil ha en geit

.

Jeg har stor hage, med mye gress. Og siden de dyrene som bor her, er ubrukelige når det kommer til gressklipping, ønsker jeg meg en geit.

En snill og sulten geit, som kan gå rundt og gjøre det geiter gjør. På hele plenen. Så ofte den vil.

Nå er jeg bittelitte grann redd for geiter, de har jo tross alt horn, men det kan jo hende jeg kan venne meg til den. Eller at jeg kan tove en slags myk hornhatt i ull, sånn at det ikke gjør vondt når den stanger. Men da blir den kanskje sur, og stanger enda mer, eller flau og trist, sånn at den ikke orker å spise.

OK, jeg vil kanskje ikke ha geit, likevel. Det funker tross alt godt med en mann med gressklipper, også... 
.

Undrer meg på hva jeg får se...

.

... over de høye fjelle....

Det er vakkert, det lange, rare landet mitt. Og jeg skjønner hvorfor diktere har stoppet opp og nesten mistet pusten av fjell og daler...

.

Edderkoppbesøk og lat katt

.

I gamle hus bor det gamle edderkopper. Eller, i alle fall store edderkopper. Sånn som denne, som spankulerte forbi på gulvet.


Og, hallo! Det er sånne ting jeg har katt til, å fange ubudne gjester som tar seg til rette.

Akkurat det tar Hroar med knusende ro. Han kastet et blikk på edderkoppen, rørte den forsiktig med poten, skvatt, og trakk seg tilbake.

Og der ligger han i trappa, og tar livet med knusende ro.
Og edderkoppene leder en - null over Hroar.

.

Ikke alt bør spises...

.

OK, det er sikkert menneskemat, det ser bare ikke sånn ut.

Dette er noe av det man risikerer å få på en ellers hyggelig frokostrestaurant i Berlin, hvis man er bråtøff og sier at man liker alt...

Hvordan jeg kunne finne på å si at jeg liker alt, er en annen sak. Det gjør jeg slettes ikke.

Og til de som sier at all mat er god: dere har ikke smakt denne pølsa...
.

Humlefest

.

I hagen min vokser det lavendel. En hel liten hekk, faktisk, og jeg har laga den sjøl. Jeg tok stiklinger av en gammel, sliten lavendelplante, og vips, mange nye. Trives gjør de, også.

Trives gjør også humlene. De har fest hver dag, så lenge lavendelen blomstrer. De brummer rundt, og ser ut som om de er i ferd med å fly hverandre ned rett som det er.

Hadde jeg vært insekt, hadde jeg sikkert vært humle. Liten, rund og dårlig til å fly....


.

Den fine veien hjem

.

Noen ganger ser det ut som om jeg er på vei inn i et eventyr når jeg går hjem.

Solstrålene lager fine mønstre på veien, når de presser seg gjennom det tette bladverket. Solkunst, tenker jeg det er.

Det er forresten ikke bare veien som slynger seg. Det som heter ugress når det er i hagen min, er fine blomster når det vokser i veikanten...
.

Ubudt gjest på kjøkkenet

.

OK, jeg liker å ha gjester. Jeg pleier ikke å kaste dem ut, og jeg pleier i alle fall ikke å knuse dem.

Men når digre edderkopper kommer på besøk, er jeg ikke veldig fornøyd. Det er greit at det finnes edderkopper i verden, men de trenger ikke å se på meg når jeg vasker opp....

Og nei, jeg knuste ikke denne gjesten, heller. Det trengte jeg ikke. Pandapus var heller ikke fornøyd med inntrengeren. Eller, forresten, kanskje. Hun spiste ham, i alle fall...
.

Å gå av seg..... buksa

.

OK, at man kan gå av seg skoa, det kan jeg skjønne.
Men buksa? Det virker ganske mye vanskeligere.

Umulig er det imidlertid ikke, beviset så jeg på gata i Berlin tidligere i sommer.
Og jeg tenker at det er mulig noen fikk et forklaringsproblem da han kom hjem...
.

Å smelte i varmen

.

Noen dager er så varme at man rett og slett smelter...
.

Revebjelle

.

Da jeg var liten, var jeg redd for revebjeller. Så redd at jeg ikke turde å plukke de.
- Veldig giftig, sa mora mi, og så strengt på meg. Og det har hun rett i, at den er giftig, altså. Giftig, og vakker.

Dette vakre eksemplaret fant jeg på Kattaberget i Rogaland. Den sto og lyste mot meg, veldig vakker og veldig giftig. Jeg plukket den ikke i virkeligheten, men med kameraet kan man plukke akkurat hva man vil, uansett hvor giftig det er.

Nå lurer jeg bare på hvorfor den heter revebjelle. Det danske navnet Fingerbøll kan jeg forstå, for blomstene minner litt om fingerbøll. Men revebjelle? Jeg har i alle fall aldri sett en rev med en bjelle på...
.

Hagevandring med Katt

.

Katt liker å gå sammen med meg i hagen. Hun liker å se på at jeg jobber der, også, særlig når jeg graver hull. Da tenker hun sikkert at hun jammen har et snilt menneske, et som graver do til henne. Kanskje hun er litt stolt av meg, også.
Men, altså, Katt liker å gå sammen med meg i hagen.
Jeg liker å se på blomstene mine. Jeg kan stå lenge å se på sommerfugler som lander i tustenellikene som kommer fra min oldemors hage.

Katt liker ikke å stå stille lenge, men hun kan godt legge seg på føttene mine, og kile meg på tærne med tunga.
Etter å ha ligget der et øyeblikk, syntes hun pausen hadde vært lang nok. Da spiste hun sommerfuglen.
 

I nellikene surret humlene. Katt ville heller klatre på benet mitt. Det er vondt, når man har på shorts. Da hun ikke fikk komme opp, spiste hun humla i stedet.

Og jeg, som ikke ville ha flere liv på samvittigheten, eller klamrende Katt rundt beinet, løftet opp Katt, og gikk på hagevandring som hun liker det best.

.

En god dag for snegler

.

Noen har i alle fall hatt en god dag i hagen min i dag. Etter regnet boltret sneglene seg både i og utenfor bedene. Over alt hvor jeg gikk, hadde noen slimet rundt før meg. Og jeg tenkte at det er nok nå, nå kan de bare få hagen min, iberiasneglene. Jeg har kjempet mot dem med hele meg, og de leder fortsatt stort.

Så gikk jeg forbi rosa mi, som sto der med vanndråper på, og så ganske fornøyd ut, og jeg tenkte at når den ikke gir opp, kan ikke jeg gi meg, heller. Og jeg bestemte meg for at jeg vil ha hage likevel. En hage med plass til rådyr, roser og damer. Men ikke snegler. Definitivt ikke snegler.

.

Bensin og blomster

.

OK, denne bensinstasjonen er ikke i drift. Men den viser at alle bygg kan pyntes på å bli vakre. Nå hadde sikkert denne gamle bensinstasjonen vært vakker uten pynt, også, men kanskje vi ikke hadde blitt like glade av å se på den da.

Jeg ønsker meg bygninger som får meg til å smile i Norge også, som får meg til å stoppe opp og se rundt meg, ikke bare haste videre, videre.

Jeg vil se hester og slanger og små soler som lyser når jeg går forbi. Og som gjør at jeg mange uker etter, når det regner, blir glad av å se på bilder.
.

Jeg er ingen maskin

.

Jeg bekrefter herved at jeg ikke er en maskin.
.

Vakkert på veggen

.

Jeg liker å se på folk, og inne i hodet mitt samler jeg på bilder av folk jeg har møtt. I virkeligheten fotograferer jeg sjelden folk jeg ikke kjenner. Jeg liker ikke å forstyrre situasjonen med å spørre om det er greit at jeg fotograferer, og jeg liker ikke å snikfotografere.

Denne bebien kunne jeg imidlertid ta med meg hjem i kameraet uten problemer, siden hun ikke finnes i virkeligheten, men pryder en vegg i Berlin.
.

Etter regnet...

 .

Til og med rosene henger med hodet i hagen min i dag....

Regndråpene henger på alt det går an å henge på, sånn at jeg blir våt når jeg går forbi.

... men sneglene ser fornøyde ut. Kanskje det er lettere å slime rundt når det er vått på bakken?
 .

Elsker, elsker ikke...

.

Når noen kaster et prestekragehode på bakken uten å plukke av bladene, betyr det at de ikke har noen å elske? Det lurer jeg på...

I støvet

.

Noen hadde mista blomsten sin på veien. Den lå på bakken, men fortsatt var det lett å se hvor lysende rød den egentlig var, under støvet.
Og sånn er det med mange ting, de har kanskje blitt grå og triste, men en gang var de levende og lysende.

Det var det godt å bli minnet på.
.

Gult og grønt

.

.... bare gult og grønt. Det holder, det.

Solblomst

.

Og verden er full av små soler, til og med når det er skyer på himmelen...
.

Lurvehagen

.

Rotete damer har rotete hager. I alle fall har jeg det.

I hagen min er det iberiasnegler og liljebiller. Brennesle og skvallerkål trives utmerket. Det står planter på vent som skal få mer jord rundt føttene, og det må mye luking til for at det skal se ryddig ut.

Men i hagen min vokser det også løytnantshjerter og akelejer. Valmuene lyser rødt under bjørka, og klematisen slynger seg opp etter veggen. De bor i en rotete hage med en rotete hagedame.

Heldigvis vet de det ikke selv, og ser ut som om de ikke bryr seg om verken den lurvete hagen eller den lurvete dama....
.

En fin dag for bier...

.

... og for blomster. Og for barn som vil løpe barbeint. OK, både biene og barna må passe seg litt for hverandre, for dagen er ikke like fin for den som tråkker på en bie.

Det er en fin dag for han som vil sitte i skyggen og lese bok, og for hun som vil spise is. Det er en fin dag for kjærestepar som har fri og som vil rusle på varme svaberg mens de leier hverandre og snakker om ingenting.

Det er en fin dag for den som vil sitte på kafé og lage små historier om menneskene som går forbi. Og det er en fin dag for den som vil dagdrømme seg bort fra virkeligheten.

Det er en fin dag for å gjøre sakte, gode ting. Det er en fin dag å ikke rekke bussen, sånn at man kan stå på busstoppet og gjøre absolutt ingenting. Og mens man gjør det, kan man høre på biene, de høres fornøyde ut. Og blomstene ser ikke ut som om de har det så verst, de heller...
.

Forventning

.

Jeg har hagen full av markjordbær. Egentlig skulle jeg bare ha noen få planter, men markjordbær gjør akkurat som de selv vil, og sprer seg i rasende fart.

Og det får de lov til. Til å være rampete hageplanter, er de i alle fall søte og hyggelige.

Jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å lage markjordbæris og markjordbærkake. Og jeg gleder meg til å gå barbeint i gresset mens jeg plukker de søte, røde bære og trer dem på et strå. Kanskje katten går ved siden av, katten liker å være der jeg er, og kjenner jeg den rett, vil den smake. Og spytte.

Og jeg gleder meg til å følge med på bærene hver eneste dag, for å se hvor langt de har kommet. Og jeg tenker at jeg er heldig, som har små blaff av lykke som gror i hagen min.

Kjør sakte...

.

Det hjelper ikke alltid å sette opp skilt som forteller folk hva de skal gjøre...
.

Kaffe

.

Jeg trenger kaffe ofte. Og nei, jeg pleier ikke å pynte med skåla med blomster. Ikke pleier mannen min å servere meg kaffe på denne måten, heller. Han pleier mer å stikke til meg et krus hvis han synes jeg er sur og trenger koffein.

Og strengt tatt ville jeg heller hatt større kopp og færre blomster...

.

Noen ganger vil jeg ha høner i hagen

.

En gang hadde jeg lyst til å ha høner i hagen. Heldigvis kom jeg på at jeg er redd for høner før jeg rakk å skaffe noen. Jeg synes høner ser litt skumle ut, det er noe ondt i blikkene deres.

OK, jeg trur ikke jeg hadde blitt alvorlig skada av en høne, hvis den ikke hadde kommet til å hakke meg i øyet, eller noe, men jeg tror at jeg ville grua meg til å hente egg. Og da er det ikke noen særlig vits i å ha høner.

Og hadde jeg hatt høner, hadde de helt sikkert hatt navn. Jeg bor i et hus der til og med edderkopper risikerer å få navn hvis de er her en stund. Og dyr med navn, er det vanskelig å spise opp. Jeg ville sikkert endt opp med skikkelig gamle høner, som ikke la egg mer, og som burde vært spist for mange år siden. De ville sikkert hatt en god pensjonisttilværelse, der de trippa rundt, Greta og Henny. Og jeg ville vært redd for dem. Jeg tror nemlig ikke at gamle, demente høner er snillere enn unge.

På avstand synes jeg høner ser ganske hyggelige ut, og av og til, i små blaff, tenker jeg fortsatt at det hadde vært hyggelig å ha noen i hagen. Så kommer jeg på at jeg er redd, og at reven bor her, den også.

Da jeg var på ferie i Tyrkia, var det hyggelig å se hønene tusle rundt i veien. Og siden så mange høner som gikk løs, og ikke ene eneste som lå flat i veien, regner jeg med at de klarer seg ganske godt selv. Ikke så de så skumle ut, heller. Det var nesten sånn at jeg fikk ekstra lyst på høner i hagen. Men hver natt begynte hanen å gale kvart over tre. Da fikk jeg mer lyst på coq au vin...
.

Snegler

.

Jeg liker disse klatrende sneglene med hus mye bedre enn de som slimer seg rundt i hagen min.
.

Noe å bli glad av

.

Noe å bli glad av, rett og slett. Noen ting er så intense, at jeg tenker at det er rart at de finnes i virkeligheten. Blomster som lager sommer helt av seg selv, for eksempel.

.

Egentlig skulle jeg sove, men...

.

Jeg hadde tenkt å legge meg tidlig.
Jeg måtte bare leke litt med månen først.
Og etterpå måtte jeg bare tenke litt på om jeg kan klare å skrive med månen.

Og siden jeg allerede ikke hadde lagt meg, og heller tegnet med lys, tenkte jeg at det kunne være gøy å tegne litt på papir også.

Og plutselig var jeg ikke trøtt mer.
.

Kuer blir også slitne

.

Nei, kua er ikke død, hun bare hviler seg.

Eller, for alt jeg vet, kan det jo faktisk hende at den er død, og spist, men den var ikke død da jeg så den for noen uker siden, da jeg var på ferie i Tyrkia. Den lå helt stille, lenge, men den vifta med halen og rørte på ørene, og døde kuer vifter ikke med halen.

Og da den syntes den hadde ligget lenge nok, sto den opp, og gjorde sånne ting som kuer pleier å gjøre. Den spiste grass, vifta med halen, og rørte på ørene. Og det tror jeg i grunnen holder i massevis, for den som er ku.
.

Lukter man husker

.

Lukten av appelsiner som ligger på bakken.
.

Å klappe katter...

.
Alle som kjenner meg, vet at jeg både bærer og klapper mye på katter. Noen ganger gjør jeg det med liv og lemmer som innsats, siden en av kattene som bor hos meg er av den mer mannevonde typen. Men klappe de skal jeg, og det gjør jeg hver eneste dag.

Og det greie med å være katteklapper, er at man treffer alltid en katt å klappe på når man er borte fra sine egne. Da jeg var i Tyrkia, mysset det av klappekatter. Klappekatter er vanskelige å fotografere, siden de har en tendens til å stikke snuta si opp i andres saker, som f.eks. et kamera. Jeg tror det finnes to typer katter, noen man kan klappe, og noen man bare kan se på.

Denne katten klappet jeg faktisk også. Etter jeg hadde tatt bilde av den. Jeg burde skjønt at den egentlig ikke var noen klappekatt. Den beit meg.

Klok av skade, bare så jeg på de kattene som lå helt stille etter det. Selv om de så snille ut.

Dette er Sides svar på Hroar. Han var møkkete, og preget av å ha sloss med noen som var større enn seg. Hroar liker å ligge i gangen å gnage på sko. Denne katten voktet en skobutikk.

Den prøvde jeg ikke  å klappe.
.