Når jeg får god tid om morgenen...

.
Når jeg får god tid om morgenen, skal jeg begynne å re opp senga. Det er langt dit, først må jeg vel lære meg å huske at det er lurt å legge seg om natta, så må jeg lære meg å høre på vekkerklokka. Jeg må sikkert lære meg å være litt mindre morragretten, også. Jeg trur at blide mennesker er flinkere til å re opp senga enn sånne sure som meg, sånne som forlater den varme dyna med sorg hver morgen, og er nærmet bevisstløs den første halve timen etterpå.

Men altså, når jeg får god tid om morgenen, skal jeg re opp senga.
Og ikke bare skal jeg re opp senga, jeg skal pynte den med håndklefigurer, også. Våken, opplagt og glad, skal jeg brette sammen svaner som får stå i min seng når jeg ikke er der selv.

 

Noen dager, når jeg er lei av fugler, skal jeg kanskje lage et annet dyr. 

  

Men hvis jeg har litt dårlig tid en gang, lager jeg kanskje bare en pen skulptur, helt uten vinger eller bein.

Og hvis jeg får gjester, skal jeg gjøre skikkelig arbeid, med et hjerte hvis det er en jeg setter særlig pris på.

Og de dagene jeg ikke klarer å velge, og har ekstra god tid, lager jeg litt av hvert. Ikke med sukker på, men med blomster på.

Og kanskje jeg avslutter det hele med en fin blomst på i do.

Altså, hvis jeg får god tid om morgenen noen gang. Og er blid samtidig...
.

Jeg interiørstrikker...

.

Nei, jeg interiørblogger ikke, men jeg har interiørstrikka.
Det starta med at jeg kjøpte en turkis sofa. Den som kjøper en turkis sofa, må male stua si. I alle fall måtte jeg det. Og i trappa opp var det et gelender som egentlig burde skiftes ut, men som i stedet har fått et strikka trekk.

Nå har jeg en oransje vegg jeg blir glad av og et gelender som er godt å holde i.
Og en turkis sofa som kler både den gule og den svart/hvite katten....
.

Ingen englefjær hos meg...

.
Nå hender det faktisk ganske ofte at det er fjær i mitt hus, men englefjær er det ikke. Fjærene kan forklares med den triste skjebnen som av og til blir en søt liten fugl til del, når Panda er blodtrørstig og går på jakt. Når hun kommer hjem, er hun av og til blodig rundt munnen, og har fjær som sitter fast i pelsen.

Og det er ikke en engel som har sittet og nappet av seg hvite fjoner i godstolen min. Uskyldsren og englemyk, men definitivt fra en katt som legger fra seg deler av vinterpelsen sin.

Og det er absolutt ikke englestøv som er samlet i krokene mine, heller. I mitt hus er det ikke spor av engler. Men at det sitter en liten jævel under sofaen og lager hyblelkaniner, det er jeg ganske sikker på...
.

Restene av jula

.

I fjor var jeg skikkelig dårlig på jul. Jeg bakte ikke, jeg rydda bare det jeg måtte, og jeg var innmari sein med å få fram julepynt. Til gjengjeld har jeg vært ganske sein med å få jula bort også, så det ble vel en gjennomsnittlig lang jul likevel...

Ok, nissene og juletreet har vært borte en stund. Juledukene glemte jeg, så de lå noen dager ekstra, før også de forsvant tilbake i julearkivet. Og i dag så jeg siste rest av jul, en gjenglemt julestjerne i vinduskarmen.

OK, jeg er skikkelig dårlig på jul. Og på planter....
.

Snart jul....

.


Kalenderen forteller at det snart er jul. Jeg har, i år igjen, forsøkt å fortrenge at det nærmer seg. Jeg har ikke kjøpt, laget eller tenkt på julegaver. Jeg har ikke ryddet fram en eneste ting som minner om jul, ikke en gang adventsstaken har jeg funnet fram. Og i dag forteller kalenderen meg at det er på tide å bli bittelitt julestressa.

Rundt meg ser alle ut til å forberede jul, facebook-profilene blir oppdatert om baking, vasking og kaldenderting. Jeg sniker meg fascinert rundt i profiler og blogger, og tenker: Når gjør de alt dette? De strikker sokker, baker krumkaker og fattigmann, vasker inne i alle kriker og kroker, kjøper julegaver, reiser på tur til Sverige og kjøper kjøtt og sprit, syr kostymer til juleavslutninger, pusser sølv, og stryker alt som kan strykes. Jeg tar meg i å mistenke at en del av disse damene ikke finnes i virkeligheten, bare i bloggeverdenen. Så tenker jeg at det er klart de finnes, og at jeg bare er misunnelig fordi jeg ikke har julekakene i boks, julematen i hus, og totalt mangler genet for rydding og vasking.

Jeg bestemmer meg for å late som noen dager til, som om det er lenge til jul. Jeg skal ikke kjøpe, lage eller tenke på julegaver denne uka heller. Jeg skal late som om jeg ikke vet at det er desember. Akkurat som den rosa som blomstrer i bedet mitt. Den vet ikke at det snart er jul, den heller.
.

Å partere en gris....

I anledning at det var verden bokdag i går, skriver Jakob Arvola om Husmorboken. Dette fikk meg til å huske at jeg også har et eksemplar av den boka, og jeg har av og til brukt den også.

Jeg hadde blant annet stor glede av denne boka den ene gangen jeg kjøpte en halv gris. Jeg satt hjemme hos meg selv med min ene halvdel grovpartert gris og Husmorboka, en venn av meg satt med den andre halvdelen grovpartert gris og en moderne kokebok med fargebilder hjemme hos seg selv, og vi findelte grisebitene våre med kniv i den ene hånda og telefon i den andre. Ektefellene våre var selvfølgelig veldig opptatte den kvelden, de hadde vett til å forstå at det var lurt å rømme huset når partering sto på kartet.

Det hadde sikkert vært morsomt å tjuvlytte på den syke, syke telefonsamtalen som utspant seg over flere timer den kvelden: en som leser høyt fra en bok om hvordan kjøttstykket skal se ut, mens en annen forsøker å beskrive bildet. Hallo - vi snakker om kjøtt. Ganske rødt og ganske dødt, alt sammen. Særlig morsomt, og ganske absurd, ble det da vi forsøkte å instruere hverandre i hvordan kniven skulle føres. Vi skar og delte, og fikk pakket ned griseliket i fryseposer til slutt. OK - det var nok mer bog på den grisen enn det som er normalt, alt vi ikke visste hva var endte i den kategorien.

Litt artig er også at både min medparterer og jeg syntes det luktet vondt av kjøttet hver gang vi tok det opp fra fryseboksen - det luktet som da vi parterte, men bare for oss, våre lure ektefeller som ikke hadde tilbrakt tid med slaktet syntes det luktet helt vanlig gris. Så ikke bare sleit vi med å dele dyret, vi fikk liten glede av det i tillegg.

Min venn kasta det halve grisehodet med en gang. Det skulle jeg også gjøre, hodesylte var ikke noe å tenke på en gang i mitt hus, men jeg fant ikke hodet noe sted. Ikke før dagen etter - da fant jeg det liggende i dukkevogna til den yngste datteren min, med en liten dyne over seg. Til store protester fra små mennesker som ville ha en gris, endte Grynte i søpla.

Jeg har ikke kjøpt halve døde dyr siden. Jeg har nok ikke sett i Husmorboken heller. Jeg innser at den er for vanskelig for meg. Men om noen skulle skrive Husmorboka for dummies lover jeg å kjøpe den, og bruke den. Bare jeg slipper å partere en gris.
.