Jeg tenker på mødrene i Somalia....

.

Jeg kan knapt forstå tallene, når jeg leser at 29 000 barn under fem år har dødd av sult i Somalia de siste tre månedene. Jeg prøver å tenke det om i skoleklasser, og kommer til 1000. Tusen skoleklasser med 29 elever i hver. 29 000 barn. Det er som en liten by. Tallet blir så stort, at det er vanskelig å fatte.

Og jeg tenker på mødrene. Mødre som bærer barna sine så langt de orker, for å komme et sted det er trygt, et sted de kan få hjelp. Alle som har båret små barn inne i kroppen og utenfor kroppen, vet noe om behovet for å beskytte. Alle som har båret små barn kan forestille seg håpløsheten når man ser barnet sitt visne bort. Alle som har båret små barn, kan forestille seg sorgen over å måtte begrave den som skulle leve lenger enn deg selv, hun du hadde ønsker om at skulle få et godt liv, et langt liv.

Og jeg tenker at det å ikke kunne gi barna mat, må være noe av det verste foreldre kan oppleve. Små, små mennesker, som er helt avhengige av at noen passer dem. Så kan man bare ikke. Og jeg tenker at nå må noen foreldre foreta valg ingen foreldre burde måtte ta: hvem som skal leve og hvem som skal dø. Og jeg tenker at dette må de leve videre med, blikkene fra de som ikke kunne reddes vil komme tilbake igjen og igjen.

Det er ikke en mor, eller to mødre. Det er mødrene til 29 000 barn, og barna er kanskje navnløse og utallige for oss, men for noen har de vært viktige små mennesker, med navn og en plass i søskenflokken. Og hver eneste et av barna har en historie. Det er han som alltid sov med tommelen i munnen, hun som fikk et arr i panna da hun tok sine første skritt, og ikke var like flink til å gå som hun trodde. Hun som alltid lo så hun hikstet når søsknene kilte henne. Han som ville klare alt selv. De er døde. 29 000 små barn, med navn.

Og jeg tenker på små, varme barnekropper, som sover tett inntil. Små kropper som har rett til fulle bryst og fulle matskåler. Og jeg tenker på mødre som bærer det kjæreste de har, for å prøve å redde dem. Og jeg tenker på mødrene med de tomme armene, de som ikke har noen å bære lenger.

Den er nesten ikke er til å holde ut, tanken på alle de døde, og tanken på de som må leve uten dem. Og jeg tenker at jeg så gjerne skulle båret et lite menneske et stykke, og avlastet noens slitne armer.
Det kan jeg ikke. Men jeg kan gi penger. Heldigvis er flere på plass, og forsøker å hjelpe, der det verken er nok penger, eller nok armer.

Og jeg lar Flyktningehjelpen være armene mine, og gir et bidrag, sånn at kanskje noen mødre slipper å få hull i hjertene sine, og fortsatt kan kjenne små, varme armer rundt halsen.

Kontonummer 8380.08.06006.
Ring 820 44 747 og gi 200 kroner.
SMS: Send HJELP til 2160 og gi 250 kroner.

Ufattelig. Trist.

.

Noen dager bli annerledes enn de skulle være. Noen dager blir ordløse og triste, blytunge og uendelig lange. Når det uvirkelige plutselig blir virkelig og nært, og ikke bare scener fra amerikanske nyhetssendinger.

Det skal være liv og latter på sommerleir. Det skal være diskusjoner, men de skal være vennlige. På leir skal man sitte rundt bålet om kvelden og løse problemene i verden, og kanskje sine egne.

Kanskje man har et myggestikk å klø på, myggen kan være irriterende når man sitter ute sendt om kvelden. Men det er verdt det, å klø.

På leir møter man venner fra året før, og mange nye. Noen får kanskje kjæreste for første gang, og er glade for det. Noen er kanskje triste fordi det blir slutt med kjæresten. Noen klager på maten, og noen krangler med venninna. Og noen kanskje lengter litt hjem. Men det hjelper når man sitter rundt bålet om kvelden, og er sammen. På leir.

Noen dager blir annerledes enn de skulle være. For foreldre, som aldri får sine hjem. Foreldre som, hvis de ligner litt på meg, tenker at sommerleir nesten er det tryggeste stedet man kan ha ungene sine om sommeren.

Foreldre er ofte fulle av uro når ungene drar på Interrail, til syden, eller på festival - det er så mye som kan skje dem, så mange som kan skade dem. Men leir, det skal være trygt. Unger som er på leir, skal komme hjem slitne og trøtte, etter alt for seine kvelder ved bålet. De skal savne nye venner, og kanskje den nye kjæresten. De skal være fulle av glød og pågangsmot, og ha mange nye tanker med seg. De skal komme hjem.

Noen dager blir annerledes enn de skulle være. Sommerleir skal være ungdom som prøver å tørke den våte soveposen i buskene, men de synger likevel, for de er på leir. Sammen. Og foreldrene kanskje ringer og spør om de husker på å kle seg om kvelden, og om de får sovet noe.

Noen dager blir annerledes. Noen dager blir usigelig lange. Blytunge og triste.
Og der det skulle vært glade ungdommer på leir, er bare stillheten etterpå....
.

Appelsinhode

.

Ikke alle går en glad påske i møte, for atskillige appelsiner betyr påsken slutten på tilværelsen. Jeg tipper at båtpåske ikke er spesielt hyggelig om man er appelsin.
.

Jeg venter på våren...

.


Jeg venter veldig på våren. Jeg venter på at fuglene skal flytte inn i fuglekassene, jeg venter på å drikke kaffe ute på trappa, jeg venter på krokus og snøklokker. Til og med brenneslen venter jeg på, for jeg liker å se på neslesommerfugler. Iberiasneglene venter jeg ikke på, men de kommer likevel.

Jeg er lei av snø. Jeg er lei av slaps. Jeg vil at det skal forsvinne fort, at sola skal komme og varme, og at slapseperioden skal gå over. Jeg venter på våren, og liker ikke at det sier schwupp schwupp når jeg går.

Jeg er ferdig med vinter for i år. Jeg blir trist av vinter. Jeg er lei grå snø. Jeg er lei av gul snø. Jeg venter på våren. Men ikke så mye at jeg spiser den gule snøen...
.

Vinter - i dag igjen

.


Vi venter på våren, katten og jeg. Ingen av oss liker å fryse, og ingen av oss går på ski. Jeg får heldigvis lov til å gå på do inne, men Katt må av og til ut. Hun går ikke så veldig langt, hun gjør det hun skal, så kommer hun inn igjen. Og venter.

Halve dagen sitter hun i vinduet og kikker ut med de gule refleksøynene sine - resten av tiden sover hun. Innimellom går hun rastløs rundt seg selv, og vet ikke helt hva hun skal finne på. Hun går ut og inn, ut og inn. Akkurat som jeg gjør. Og så kikker vi litt ut vinduet, og venter.
.

I dag begravde vi morfar

.

I dag begravde vi morfar. Lørdag 10.01 døde min morfar nesten 98 år gammel. Det er ikke uventet at noen dør i den alderen, men det er likevel så usigelig trist. "Han har alltid vært her! Og nå er han ikke her lenger," ropes det i Astrid Lindgrens bok om Ronja Røverdatter når Skalle-Per dør.

Og akkurat sånn kjennes det ut: han har alltid vært her, og nå er han ikke her lenger. Og morfar har vært her for så mange, med 6 barn, 20 barnebarn, 37 oldebarn og 7 tippoldebarn er det mange etterkommere.

Min morfar var en arbeidshest hele livet, han var latesbilsjåfør av yrke, og inntil beina svikta for få år siden, måket han snø og hogde ved, og han gikk mange og lange turer. Han likte aldri å sitte stille, morfar, og han likte seg best når han kunne slå av en prat med både store og små. Han likte særlig godt å snakke med unger, og han fortalte mange historier, sanne historier fra virkeligheten, og ljugerhistorier han hentet fra fantasien, som for eksempel at det kom små mus ut fra veggen og spiste opp håret på hodet hans når han sov. Eller, som for bare et par uker siden, da han fortalte at det var bruna kattunger til middag. Mange små har blitt frydefullt skremt av historiene hans opp gjennom årene.

Det var morfar som lærte meg å sykle, uten at han selv noengang hadde eiet en sykkel. Han som aldri hadde hatt på seg et par skøyter, tok meg med på isen, og løftet meg opp igjen og igjen hver gang jeg ramla. Og det var akkurat sånn han var hele livet - hvis han kunne gjøre noe for andre, gjorde han det, uten at han ventet å få noe igjen.

Morfar var ikke en som klaget, han var ikke en som sa at alt var bedre før. "Nå har vi det godt", pleide han å si, "vi har alt vi trenger". Han var tydelig på at det livet man levde før i tiden var fyllt med strev og slit, og at fortiden ikke var noe man skulle romantisere.

I 20 år har han bodd på Bugården Eldresenter sammen med mormor. Nå er han ikke her lenger, og tankene går til mormor som er alene igjen etter over 75 års samliv. Heldigvis har hun både mange mennesker og mange minner.

Morfar levde et langt og godt liv, med mange han brydde seg om, og mange som brydde seg om ham. Og selv om døden er en del av livet, vil jeg si som Mattis i Ronja Røverdatter: "Men jeg savner ham. Jeg savner ham så det stikker i brystet".

(bildet over malte jeg som en portrettøvelse da morfar var 96 år)
.

Sorg

.
Det kom ikke som noe sjokk da min morfar døde lørdag kveld. Han var født i 1911, så han var gammel. Og han var sliten, han hadde virkelig gjort jobben sin, akkurat som en gammel lastebil. Jeg besøkte morfar fredag, han var mer sliten og enda mindre enn han var i jula, og jeg tenkte at han var i ferd med å forsvinne, bestefaren min. Men selv om jeg tenkte at det kanskje var siste gangen jeg så ham, trodde jeg det vel egentlig ikke, egentlig, innerst inne, har jeg vel tenkt at han skulle være her bestandig, for det har han jo alltid vært.

Astrid Lindgren beskriver det sånn, når Skalle-Per dør i boka om Ronja Røverdatter.

Det gikk en tid, og Skalle-Per ble stadig svakere. Til slutt kom det en natt da alle våket hos ham. Mattis og Lovis og Ronja og Røverne. Skalle-Per lå med lukkede øyne uten å røre seg. Mattis lette engstelig etter tegn til liv. Men det var halvmørkt rundt senga trass i ildsskjæret og talglyset som Lovis hadde tent, nei, han kunne ikke se noe livstegn, og med ett ropte Mattis:
"Han er død!"

Da åpnet Skalle-Per det ene øyet og så bebreidende på ham: "Det er jeg slett ikke! Tror du ikke jeg har så mye folkeskikk at jeg tar farvel før jeg drar av gårde?"
Så halvsov han igjen en lang stund, og de stod der uten å si noe og hørte bare noen små pipende åndedrag.
"Men nå," sa Skalle-Per og slo øynene opp, "nå, gode venner, tar jeg farvel med dere alle! For nå dør jeg."
Og så døde han.

Ronja hadde aldri sett noen dø, og hun gråt en stund. Men han var så trett den siste tiden, tenkte hun, nå får han kanskje hvile seg et sted som jeg ikke vet om.

Mattis storgråt, han gikk fram og tilbake i steinsalen og ropte:
"Han har alltid vært her! Og nå er han her ikke lenger!"
Da sa Lovis:
"Mattis, du vet at ingen kan være her alltid. Vi blir født, og vi dør, slik er det, hva er det du klager for?"
"Men jeg savner ham," ropte Mattis. "Jeg savner ham, så det stikker i brystet."
"Vil du at jeg skal holde rundt deg en stund," spurte Lovis.
"Ja, gjør endelig det," ropte Mattis. "Og du Ronja også!"

Så satt han en stund og lente seg litt mot Lovis og litt mot Ronja og gråt ut sorgen over Skalle-Per som alltid hadde vært med i livet hans, men som ikke var der lenger.

.