Jeg kan knapt forstå tallene, når jeg leser at 29 000 barn under fem år har dødd av sult i Somalia de siste tre månedene. Jeg prøver å tenke det om i skoleklasser, og kommer til 1000. Tusen skoleklasser med 29 elever i hver. 29 000 barn. Det er som en liten by. Tallet blir så stort, at det er vanskelig å fatte.
Og jeg tenker på mødrene. Mødre som bærer barna sine så langt de orker, for å komme et sted det er trygt, et sted de kan få hjelp. Alle som har båret små barn inne i kroppen og utenfor kroppen, vet noe om behovet for å beskytte. Alle som har båret små barn kan forestille seg håpløsheten når man ser barnet sitt visne bort. Alle som har båret små barn, kan forestille seg sorgen over å måtte begrave den som skulle leve lenger enn deg selv, hun du hadde ønsker om at skulle få et godt liv, et langt liv.
Og jeg tenker at det å ikke kunne gi barna mat, må være noe av det verste foreldre kan oppleve. Små, små mennesker, som er helt avhengige av at noen passer dem. Så kan man bare ikke. Og jeg tenker at nå må noen foreldre foreta valg ingen foreldre burde måtte ta: hvem som skal leve og hvem som skal dø. Og jeg tenker at dette må de leve videre med, blikkene fra de som ikke kunne reddes vil komme tilbake igjen og igjen.
Det er ikke en mor, eller to mødre. Det er mødrene til 29 000 barn, og barna er kanskje navnløse og utallige for oss, men for noen har de vært viktige små mennesker, med navn og en plass i søskenflokken. Og hver eneste et av barna har en historie. Det er han som alltid sov med tommelen i munnen, hun som fikk et arr i panna da hun tok sine første skritt, og ikke var like flink til å gå som hun trodde. Hun som alltid lo så hun hikstet når søsknene kilte henne. Han som ville klare alt selv. De er døde. 29 000 små barn, med navn.
Og jeg tenker på små, varme barnekropper, som sover tett inntil. Små kropper som har rett til fulle bryst og fulle matskåler. Og jeg tenker på mødre som bærer det kjæreste de har, for å prøve å redde dem. Og jeg tenker på mødrene med de tomme armene, de som ikke har noen å bære lenger.
Den er nesten ikke er til å holde ut, tanken på alle de døde, og tanken på de som må leve uten dem. Og jeg tenker at jeg så gjerne skulle båret et lite menneske et stykke, og avlastet noens slitne armer.
Det kan jeg ikke. Men jeg kan gi penger. Heldigvis er flere på plass, og forsøker å hjelpe, der det verken er nok penger, eller nok armer.
Og jeg lar Flyktningehjelpen være armene mine, og gir et bidrag, sånn at kanskje noen mødre slipper å få hull i hjertene sine, og fortsatt kan kjenne små, varme armer rundt halsen.
Kontonummer 8380.08.06006.
Ring 820 44 747 og gi 200 kroner.
SMS: Send HJELP til 2160 og gi 250 kroner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar