Om nyttårsforsetter og garn og sånt

.

Hei bloggen,
I det nye året lover jeg på tro og ære at jeg skal strikke mer fra eget garnlager. Jeg skal lese flere bøker fra egen bokhylle. Og jeg skal bli flinkere til å bruke innestemme, i hvert fall når jeg er inne. Jeg skal fortsatt ta med meg mann på museum.

Jeg skal snu steiner og se om det er noe morsomt under dem. Og hvis det er det, og jeg orker å bære det, skal jeg ta det med meg hjem. Det kan jo hende det kommer til nytte en dag.

Siden jeg tror at jeg blir litt snillere av å klappe katter, eller i alle fall ikke slemmere, skal jeg fortsette med det, også.

Det er muligens et tegn på at jeg begynner å bli gammel at jeg ikke trenger et fantastisk flott år. Passe bra, uten store overraskelser, er helt greit for meg. Sammen med de jeg liker å være sammen med, både folk og dyr.

Og, ja, og så skal jeg prøve å bli flinkere til å besøke deg, bloggen. Jeg tror jeg sa det i fjor, også, så jeg lover ikke noe mer enn å prøve.

Jeg holder forresten på med å innfri løftene mine. Jeg har strikket fra eget garnlager. Riktignok av garn jeg fikk i julegave, men det er fra 2014, og ikke kjøpt av meg. Jeg har strikket en hals i det tynne, fine ullgarnet, og er kjempefornøyd, selv om sønnen min synes jeg ser ut som en fremmedkriger når jeg trekker det over hodet og mannen min påstår at det helt sikkert er et marked for strikkede ullhijaber.

Og dermed kom jeg på enda en ting jeg kan love meg selv - jeg skal være mer fornøyd med det jeg lager, selv om andre synes det ser rart ut. Og ikke skal jeg fryse på hodet, heller....
.

Jeg interiørstrikker II

.

... og plutselig fikk dørhåndtaket et trekk, akkurat som trappegelenderet.

Jeg interiørstrikker...

.

Nei, jeg interiørblogger ikke, men jeg har interiørstrikka.
Det starta med at jeg kjøpte en turkis sofa. Den som kjøper en turkis sofa, må male stua si. I alle fall måtte jeg det. Og i trappa opp var det et gelender som egentlig burde skiftes ut, men som i stedet har fått et strikka trekk.

Nå har jeg en oransje vegg jeg blir glad av og et gelender som er godt å holde i.
Og en turkis sofa som kler både den gule og den svart/hvite katten....
.

En god dag å være katt...

.

Dette er en god dag å være katt på - i alle fall for kattene som bor hos meg. Hvis jeg var katt, ville jeg så absolutt likt å bo sammen med meg, og fått maten ferdig servert, og blitt klappet når jeg trengte det.

I dag har kattene ligget urørlige og sett ut som utstoppa varianter av arten. Av og til har de gløtta opp, for å forsikre seg om at alt er som det skal, og Panda har hoppet opp i vinduskarmen og kikket ut flere ganger, før hun har lagt seg tilbake i godstolen.

Hroar har fått katteseng, laget av noe som skulle bli en ullgenser for sikkert 20 år siden. Når noe har ligget så lenge uten å bli ferdig, er det på tide å innse at løpet er kjørt, den UFO'en (unfinished object) kommer aldri til å fly. Da må det enten kastes, eller tenkes nytt. For å strikke ermer 20 år etter, er ikke aktuelt.

Jeg kasta i alle fall delene jeg hadde i vaskemaskinen, krympa de, og sydde de sammen til en katteseng. Tanken var at Panda skulle ligge der og se vakker ut, men Hroar, som egentlig er litt for stor for en seng i størresle medium, har okkupert plassen.

Og der har han ligget i hele dag. Og hadde de ikke vært for snorkelydene og for at han av og til gløtter opp med gule, trøtte øyne, hadde han sett utstoppa ut.

Og jeg tenker at det er godt å være katt. I alle fall for katter som bor hos meg....
.

Verdens vakreste votter

... og de er mine. Jeg kjenner en superflink strikker, og hun har strikket verdens fineste votter til meg. Jeg kan strikke, egentlig er jeg ganske god til det også, men i nærheten av å produsere hva min venninne kan trylle fram ved hjelp av strikkepinner og garn er jeg ikke.

Jeg eier votter med hund og katt på, med poter på tuppen og kjøttbein på tommelen.

Jeg eier verdens fineste votter. De kom i posten, og gjorde meg kjempeglad.
.

Mens jeg venter på våren: et nytt strikkedyr

.


Fordelen med vinter er at det er lettere å gjøre ferdig håndarbeidsgreier som normalt ville ligget lenge i en kurv før de ble montert, og vinteren øker sjansen for at nesten-ferdig-tinga kan bli fullført. Jo kaldere det er ute, desto hyggeligere er det å sitte inne med strikketøyet, gjerne kombinert med å se et lett TV-program.

Jeg har nok noen nesten-ferdige som burde fått oppmerksomhet, men det var så fristende å strikke et dyr med et melert garn, særlig nær meleringene er så fine og genseraktige som dette.

Jeg har flere halvferdige av denne typen, det gir meg en fin avveksling fra tegningene jeg holder på med. Og noe må man jo gjøre mens man venter på våren.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.
.

Engler

.

Her er årets engleproduksjon. Det vil si, de ble strikka og tova i fjor, i romjula. Jeg begynner ofte på julegreier i romjula, da har jeg god tid, og julestemning. Nå varer julestemninga sjelden lenge nok til at jeg får fullført prosjektene, så disse englene har ligget som slappe skall i en pose og sett ut som om de skulle bli noe helt annet enn engler fram til nå.

Nå er de ferdig monterte, de er sydd og stappet, og de har fått hver sin lille pose med tørkete bønner inne i seg, sånn at de kan stå støtt.
.

Mandy

.

Nei, hun er ikke oppkalt etter Mandy Smith, dukken min. For de som ikke husker hvem Mandy Smith er, minner jeg om at hun hadde et kort ekteskap med Bill Wyman i Rolling Stones fra 1989 til 1991. Hun hadde imidlertid hatt et forhold til ham siden 1983, da hun var 13 og han var 47. (Det grøsser i meg å skrive "hatt et forhold til", "date" eller "vært kjæreste med" - siden vi faktisk snakker om et barn, kan ikke jeg se for meg et likeverdig forhold, men det er en sak for et annet innlegg, uten dukken min...) I alle fall, Mandy Smith ga ut boka "It's all over now" i 1994, og det er jo litt trist å tenke på, siden hun da var 24 år gammel... Samme år ble hun forøvrig kåret til Rear of the Year i Storbritannia.

Min Mandy er en del av en søskenflokk, hun er søstra til Milly og Molly, som jeg har skrevet om før. Og da er det innlysende for noen av oss at hun er oppkalt etter barnebokkarakteren Milly Molly Mandy. Det var i alle fall meningen. For i tillegg til å være oppkalt etter den lille engelske jenta med alle navnene, velger jeg å kalle henne litt opp etter den lille engelske jenta som ga ut biografien med den triste, triste tittelen i 1994.
.

Knappeøyne og tidligere elever

.

Jeg strikker fortsatt figurene mine. Og som vanlig er strikkingen grei, monteringen er det verre med - arbeidet kan ligge lenge før jeg somler meg til å sy det sammen og lage historien rundt vesenet.

Dette er Harefrøken. Hun har ikke så veldig lange ører, hun er jo ikke helt kanin, heller, men som sagt, en harefrøken. Hun har ligget en stund i en kurv uten ansikt, og uten armer og ben festa til kroppen.

Da jeg laget henne, tenkte jeg at hun skulle ha grønne øyne, men da jeg kikket i knappeglasset mitt, var det ingen grønne knapper der. Og hun ble liggende umontert.

Da visste jeg ikke at hun var Harefrøken, heller. Det oppdaget jeg da en av mine tidligere elever plantet en liten blå pose med mange knapper i under en busk utenfor såpebutikken min. Oppi der var det blant annet to grønne knapper, og Harefrøken ble til.

Og jeg tenker at jeg er heldig - jeg er heldig som har tidligere elever som ikke bare er tidligere elever lenger, men noen man kjenner fordi man har lyst til å kjenne dem fordi de er interessante personer, som forteller om spennende bøker de har lest og som jeg burde lese, eller kjedelige bøker de har lest, som jeg ikke burde lese, og som kommer med blå poser med knapper i sånn at Harefrøken kan bli et helt ferdig vesen.
.

En rakkar

.


Reke eller akkar - jeg vet ikke hva det minner mest om, dette vesenet jeg har strikka. Han ser ut som noe som bor i havet, og det gjør han jo lurt i i sommervarmen.

Når jeg tenker meg om, ser jeg jo at jeg selvfølgelig har laget en Rakkar - en slektning av både reka og akkaren. Bare jeg får tid og lyst, og det ikke er så varmt, tror jeg at jeg skal strikke en annen nær slektning; en stakkar...
.

Om store lastebiler, kø, og å måtte tisse....

.


Når vi er på ferie i Europa og kjører gjennom Tyskland, varierer alltid humøret mitt veldig. Det er ikke sånn at det skifter fra kjempeglad til trist på et blunk, nei, det varierer mellom litt sur, veldig sur, aggressiv og av og til redd.

Det er alltid kø ved Hamburg, og trafikken står stille når man må tisse, store deler av veien er sperret av på grunn av veiarbeid (men hvor er veiarbeiderne?), det går sakte, sakte.

Av og til er det de som kjører i de kjempestore lastebilene og trailerne sin skyld at det går sakte. Günter, for eksempel, tror nemlig at han kan kjøre mye fortere enn han egentlig kan, og at det er Hans i lastebilen foran som er sinka, og om han bare kommer forbi den, da vil det gå fort. Det er bare det at Günter ikke kommer forbi - han kan ikke kjøre så fort som han tror. I tillegg er Hans ganske sur fordi Günter prøver å kjøre forbi, og ikke faen om han slipper konkurrenten inn foran seg. Og bak disse to lastebilene som fyller veien, kjører vi, og mange andre. Sure, fordi vi må tisse, eller fordi vi er sultne. Sure, fordi Günter og Hans oppfører seg som to små gutter som konkurrerer i å tisse lengst. Som om det å tisse langt betyr noe - det som betyr noe er å treffe skåla, og å ikke blokkere døra til do....

De tyske motorveiene er fulle av Hans og Günter - og det hjelper ikke på mitt humør at arbeidsforholda sikkert er tøffe, og at de må rekke ei ferje et sted. Det hjelper ikke i det hele tatt, når de blokkerer veien fordi de skal kjøre forbi noen, og skremmer oss som er små når de plutselig legger seg ut. Ikke i det hele tatt hjelper det.

Det hjelper litt å strikke, faktisk. Man kan strikke sånn at man glemmer at man egentlig skal tisse, og man kan se på stikketøyet for å slippe å se på de store bilene som kjører alt for fort, men ikke fort nok. Riktignok forutsetter det at man strikker i bil at man er passasjer - det er en viktig forutsetning, hvis man ikke vil være mer skummel enn Günter på de tyske motorveiene.

Så jeg strikket en Günter. Han er litt i slekt med Snoppe - i alle fall har han ingen bukser på. Det er fordi han har veldig dårlig tid når han skal tisse - han hopper bare ut av bilen på en rasteplass, og stiller seg ved siden av en annen lastebilsjafør, og så ser de hvem som kan tisse lengst. Han har korte armer - det er for at han ikke skal bli frista til å holde hendene på noe annet enn rattet når han kjører - da kan det nemlig bli enda farligere. Og så har han hvite sokker på.

Og etterhvert som jeg strikket, og ble litt mer kjent med Günter, begynner jeg å håpe at han skal rekke hjem til familien før minsteungen skal sove, sånn at han kan gi henne en nattaklem, særlig siden han bare skal være hjemme en natt før han skal ut på enda en tur. Og jeg tenker at for henne er han en hyggelig pappa med litt skjegg som stikker henne på kinnet når han klemmer henne om kvelden, og hun vet ikke at jeg synes han er skummel og dum som kjører alt for farlig på motorveien.

Og mens man sitter og lager historier om trailersjafører og familiene deres, og strikketøyet vokser, løser køen seg litt, for en liten stund. Og man kommer til en bensinstasjon der de både har do og kaffe, og humøret svinger fra veldig sur til litt blid ...

.

Møt Milly

Dette er Milly - hun er en del av mitt nåværende håndarbeidsprosjekt - det som går ut på å strikke dukker uten mønster selv om man egentlig ikke er så veldig flink til å strikke og man egentlig burde hekle, siden man er en jævel med heklenål... Puuuh...

I alle fall, Milly er ferdig. Hun har bare skjørt på, og sko, og noe sier meg at hun er kjæresten til Snoppe. Hun er i alle fall blid og fornøyd, for nå er det sommerferie, og det liker hun. Og så er hun litt trist, for nå er det sommerferie, og hun vet ikke helt hva hun skal gjøre til høsten, og det er litt skummelt.

Nei, nå overfører jeg igjen - det er jeg som synes det er litt skummelt. Milly ligger i en skuff sammen med Snoppe, der er det trygt og godt, og dukker trenger ikke å bekymre seg så mye om hva som skjer til høsten, de kan bare ta det med ro og tenke at det er deilig med sommerferie. Akkurat som jeg skal gjøre noen uker framover. Høsten kommer tidsnok likevel.

.

Hils på Snoppe

Dette er Snoppe. Han har ingen bukser på. Hadde han vært et menneske, ville han blitt sett på som en raring, kanskje en litt skummel raring, der han gikk bortover veien med naken rumpe og sin lille rosa snopp. Siden han er en dukke, er han bare rar, for han kan vel ikke akkurat beskyldes for å se skummel ut.

Det var lenge tvil om denne figuren skulle bli en dukke eller en akkar. Han ble en dukke, men det er vel ikke usannsynlig at det kommer til å dukke opp en akkar eller to etterhvert.

Etter all kosedyrheklinga trengte jeg å gjøre noe annet, så jeg har tatt fram strikkepinner og strikker i vei - jeg begynner et sted og ser hvor jeg havner. Siden jeg ikke bruker mønster, vil det bare finnes en av hver av figurene mine, og det er mulig at jeg etterhvert vil la dem gå inn i en monsterdukkeserie som muligens kan bli et kunstprosjekt. (og her var det jammen mange forbehold: det er mulig at jeg kanskje på en måte...)

.

Mus i huset

Et sikkert høsttegn hos oss, er at det kommer mus inn i huset. Og når man bor i et gammelt hus, er det mange hulrom hvor små dyr kan gjemme seg. Om natta kan vi høre de små museføttene løpe i taket, om om morgenen ser vi av og til spor i form av muselort i skuffer og skap. Man skulle tro at en blodtørstig katt ville være nok til å holde musene ute, men det er ikke tilfelle, enkelte ganger har vi til og med funnet muselort ved siden av kattematskåla. Så det er på tide å finne fram fellene igjen. Noe av det verste jeg kan tenke meg, er lyden av en musefelle som smekker igjen når bare jeg er våken. Den lyden får meg til å ville krype under dyna og late som ingenting, men samvittigheten min tvinger meg til å kikke i fella med en gang, tanken på at noen skal ligge i mitt skap og dø sakte, er mer enn jeg kan orke...

Da er det bedre med disse små musene jeg har strikka. De piler ikke rundt i taket om natta, de gnager ikke på matpapiret i skuffen, eller stjeler bomull. De produserer ikke muselort. De er bare veldig myek og gode å klemme på....

Har du hørt historien om de tre små fisk....

... som endte sine dager i en ...eeh... såpehandlers disk.... Endelig har det vært noen dager med fint vær, og jeg har sittet inne og strikka, av alle ting. Typsik, når det fine været kom, det jeg trengte, og det hagen min trengte, da ble jeg syk. Så altså; jeg har strikka, hatt feber og kasta opp. I varierende rekkefølge. Og her er resultatet; dette er min tre små fisk. Strikka. Med bjelle i magen. Ranglefisker, friske, som snart skal flytte til såpebutikken.

Marihøner

Marihøner ute og marihøner inne. Disse er inne, og bor vanligvis i såpebutikken min. Noen ganger, når det er fint vær, og vi har åpent, får de være ute på utstillingsstolen. Dette er fingerdukker, strikka sådanne, og heter noe sånt som Mari og Marianne Marihøne.