Sommerfugler, Katt og jeg

Jeg liker å rusle i hagen min når det er fint vær - og det er det i dag. Jeg spiller høy musikk på mp3-spilleren min, og napper opp litt ugrass her og der - bare litt, i dag gidder jeg ikke å irritere meg over nesle og skvallerkål - i dag vil jeg være som oksen Ferdinand - jeg vil sitte under et tre og lukte på blomstene.

I skogkanten vokser det villbringebær, de er søte og modne. Og bak gjestehytta er kantarellen snart klar til innhøsting - igjen. Det kommer i alle fall noe godt ut av denne våte sommeren. Jeg skal ta med kaffekopp og bok ut, og så skal jeg sette meg ned å se på sommerfuglbusken min og late som om dette er en ordentlig sommer. I dag er forresten sommerfuglbusken full av bier, men en og annen sommerfugl kommer også innom. Om noen dager, når hele busken er i blomst kommer det til å myldre av sommerfugler her - jeg gleder meg. Katt gleder seg ikke - hun pleier å ligge under den busken når hun slapper av ute, og jeg tror hun synes det er forstyrrende med alle insektene. Og så har sommerfuglvingene en tendens til å feste seg i værhårene hennes når hun spiser dem, og det liker hun nok ikke, hun er en forfengelig katt, må vite. Men i dag er det ikke mange nok til at det er et problem, hun ligger og ruller seg under busken, og har det så bra som en katt kan ha det. I dag koser vi oss, Katt og jeg.

Stokkrosene mine

Ugrasset har hatt gode kår i sommer, i alle fall i hagen min. Jeg går ikke ut og pirker i jorda når det regner - da sitter jeg inne og er vær-sur, eller, som noen kanskje har fått med seg; jeg bedriver en slags tvangsmessig hekleaktivitet. I dag har det ikke regnet, og jeg har vært ute og kriseluket. Det spretter opp brennesle og skvallerkål hos meg, og masse annet ugrass som jeg ikke vet hva heter. En gang tenkte jeg at måten å kvitte meg med skvallerkål på var å spise den opp, men som en del andre sunne grønne ting: den smaker ikke menneskemat. Så jeg napper litt her og der, og tenker at det er godt jeg bor litt avsides til. Men så, midt oppe i alle elendigheten av skvallerkål og snegler, så jeg stokkrosene mine. Stokkrosene mine har jeg kjent helt fra de var frø - ja, egentlig enda lenger, siden jeg også møtte opphavet deres. De kommer fra Ribe i Danmark. Utenfor et bittelite hus stod det en stokkrose nesten avblomstret. Stokkroser er noe av det danskeste jeg vet, og jeg liker det danske. Jeg tok med meg en frøkapsel, som jeg sådde året etter. Og året etter det igjen blomstret hun, stokkrosa mi. Akkurat som opphavet er hun nesten svart - svartere blomster er det sjelden å se. Og nå har jeg hatt henne i 7 år. Og hun står der, høy, svart og minner meg om Danmark.

Flere chihuahuaer...

... og i dag er det takk og lov oppholdsvær - det betyr pause fra den tvangsmessige heklingen jeg har bedrevet i det siste...

Det fortsetter å regne

Jeg fortsetter å hekle. Det vil si, jeg gjør den kjedelige jobben som følger med alt håndarbeid; jeg monterer. De hekla chihuahuaene ble søte, og fortsatt ligger det flere på monteringsvent. Det greie med å hekle hundene sine sjøl, er at de verken trenger å gå tur i regnet, de bråker ikke, og spiser ikke. Nå vet ikke jeg om chihuahuaer egentlig har behov for å gå tur i regnet, eller om det holder at de får løpe en runde på gulvet, men uansett trenger ikke jeg å gå ut i regnet siden jeg ikke har hund. For noen år siden hadde jeg virkelig lyst på hund, jeg er egentlig ikke helt sikker på hva det var som utløste det ønsket, det kan ha en sammenheng med at ungene mine har blitt store, og at jeg trengte en liten venn å lufte. Altså, at menn i førtiårskrise ofte ønsker seg stor motorsykkel er ikke så uvanlig, så det er vel heller ikke rart at jeg ville ha en liten hund. I alle fall, familien min var ikke fra seg av begeistring over mors ønske om hund. Da innførte jeg fantasihunden "Mulle" en stund, og det hjalp - jeg fikk lov til å få hund. Det er mulig at familien snudde fordi de enten vennet seg til at det var en hund, om enn ikke synlig, i huset, eller at de tenkte at det var best at den gærne kjerringa med usynlige venner fikk det som hun ville. Hva skjedde så? Har jeg hund? Nei, jeg ombestemte meg og begynte på kunstskole i stedet - det er mange måter å ha midtlivskrise på....

Ulempa med regn

Fordelen med regn er at man slipper å dra på stranda. Og man får gjort ferdig prosjekter som har ligget lenge på vent. Ulempa er sneglene. I min hage kommer det snegler fra alle kanter - på den ene sida grenser vi til en kornåker, på den andre sida grenser vi til en skog. Begge steder bor det snegler. Mange. Og nå er de på vandring - de kommer til meg. Jeg plukker og jeg plukker, og drukner dem i saltvann. Jeg prøvde å dele noen i to og la de bli liggende på bakken, men det ble for kvalmt da alle andre snegler i nærheten la seg i en klynge for å spise opp liket. Så jeg sverger til pølseklypemetoden. Så kan man jo spørre seg om det er verdt det, Iberiasneglen er ustoppelig. Og jeg vet at min lille pølseklypeinnsats er å regne som en dråpe i havet. Og jada, jeg vet at havet består av dråper, det er bare så innmari mange av dem. Likevel har jeg bestemt meg for å konsentrere meg om min lille dråpe, selv om de er mange og ustoppelige. Det har seg nemlig sånn at Iberiasneglen kan befrukte seg selv, og den kan legge 400 egg. Og hvis hver snegle jeg plukker og henretter betyr at det blir potensielt 400 færre snegler i hagen min til neste år, er det verdt det. Og forresten, den som sa at det er de saktmodige som skal arve jorden, hadde nok ikke hørt om Iberiasneglen.....

Fordelen med regn...

... er at man kan få tid til å f.eks montere halvferdige håndarbeider som har ligget på vent en stund. Her er flere av kattene mine - jeg hadde egentlig planer om å lage en hel kurv med svarte og hvite katter, men gidder ikke likevel - hvis man først skal bruke sommeren på å hekle seg i hjel, går det i alle fall an å variere type dyr, og nå ligger 8 små chihuahuaer og venter på sola skal forsvinne igjen, sånn at de også kan bli montert.

Øsende regn, pøsende regn....

Det regner og regner. Til og med jeg, som ellers pleier å foretrekke en lett skya sommer, synes det er i det meste laget. OK - jeg trenger ikke strandvær - jeg kjeder meg veldig fort på stranda, det kommer sand inn steder det ikke bør være sand, små unger skriker, og mister isen sin der andre gjerne vil sitte, måkene er innpåslitne, vannet er for kaldt. Så, jeg ber ikke om strandvær. Jeg vil bare at være skal være sånn at det ikke sier svupp-svupp når jeg er ute og går, jeg vil ikke høres ut som en svupper. Jeg vil kunne gå lydløst over grasset og sette meg under et tre med en god bok, uten måker og unger som spiser is, og jeg vil gjøre det i oppholdsvær. I stedet kommer jeg til å sette personlig rekord i innendørs hekling. Og det var ikke det jeg hadde tenkt å bruke sommeren til....