Jula kan komme

.

Treet er på plass, selv om det ikke har fått pynt på enda, gavene er pakka inn, maten er kjøpt inn.

Og nissen med tissen og vennene hans er plassert på den vante plassen sin, så nå kan jula bare komme....
.

Bare Josef

.

Den tristeste julekrybba noensinne, fant jeg på et loppemarked. Så trist var den, at jeg kunne ikke gå fra den.

Bare Josef er her. Ingen Maria. Ikke noe Jesusbarn. Ikke en gang et lite lam har han til å holde seg med selskap.

Kanskje Maria har tatt med seg Jesusbarnet og reist sin vei. Eller kanskje de bare er i butikken. Jeg håper de bare er i butikken. Jeg håper i alle fall ikke at de sitter i en annen krybbe, eller at de er helt knust.

Kanskje Josef tenkte at han kunne få det koselig i krybba si, og kanskje har han det koselig, men det ser aller mest ensomt ut.

I alle fall, jeg kunne ikke gå forbi. Jeg tenkte at Josef kunne få bo hos meg, at jeg kunne sette en liten katt eller to i krybba, sånn at han har noen å klappe på. Eller en barbiedukke, kanskje.

- Slapp av, Josef, sier jeg når jeg går forbi, det ordner seg. Noen kommer til å stå i krybba sammen med deg om ikke så lenge. Og klarer ikke jeg å ordne det, kommer det helt sikkert til å skje når de store ungene kommer hjem til jul.
.

Gjev eg var i eit varmare land

.

Nei, Pandapus synger ikke mellom bakkar og berg. Men på regnværsdager maler hun noe som høres ut som rolige vuggesanger for seg selv, og har lagt seg til i en koffert, som om hun også lengter etter varmere dager.
.

Hroar snuser rundt

.

Hver dag lukter Hroar på bilen for å finne ut om noen fremmede har tisset på den.
Og hver dag tisser han på den selv, for å markere at han har bil, han også.
.

Fuglehus

.

Hvis jeg var fugl, ville jeg bodd i et sånt hus. Jada, jeg vet at fugler ikke pleier å bo i hus, men jeg ville bodd i et sånt hus, likevel, for å slippe å bli våt på fjæra, og for å sitte i ly for vinden. Hadde jeg vært en heldig fugl, hadde jeg hatt TV, også.

Huset fant jeg på Kongsberg, det er laget av elever ved kulturskolen, og er det absolutt fineste fuglehuset jeg noen gang har sett.
.

La vie en rose

.
 

Ikke alle finner seg i at det er over, at det er november nå. Som rosa i hagen min, for eksempel. Den gir seg ikke. Her er det rose i alle stadier. Her er optimistiske knupper, som fortsatt tror de har en framtid, akkurat som alle andre ungdommer står de og strutter og venter på det som skal komme. De har enda ikke kjent frosten bite skikkelig.

Rosene i sin beste aldre, som står der og bare er blendene vakre, tror heller ikke helt på vinteren, selv om et og annet begynner å henge på dem også.

De mer eldre er slitne, og har mistet både glans, og et og annet kronblad. Kontrasten blir så stor, så stor, til knuppene som står ved siden av. Men fortsatt er det lett å se at det er en rose, sliten og resignert, men rose.

På slutten er det ikke mye igjen, men det er som om hodet reiser seg igjen. De riktig gamle rosene ser bedre ut enn de halvgamle. De bøyer ikke hodene, selv om bladene faller av.

Og på bakken ligger et kronblad, og vitner om at det er helt sant, ting tar slutt.

Og jeg tenker at noen ganger er det med roser som med folk.
.

Jeg fant, jeg fant. Et gammelt minne.

.

En container står i gården min, og tar mot rusk og rask. Den fylles opp av bøker jeg aldri mer skal lese, stoler jeg aldri skal sitte i. Og mange gamle minner.

Første gangen de to største ungene mine var på bytur alene, skulle de kjøpe julgegaver. Fornøyd gikk fireåringen av gårde, med hånden godt festa til storesøster på ni.

Ikke fullt så fornøyde var de da de ble henta av pappaen senere. Niåringen var oppgitt og sur, og det var fireåringen også. Han hadde laget en scene i butikken, fordi han heller ville kjøpe noe til seg selv, og søsteren hadde til slutt marsjert av gårde. Da de ble henta, satt de iskalde på en fortauskant. Men gaver hadde de fått kjøpt til slutt.

Jeg fikk en sparegris. Eller, egentlig fikk jeg to, men den ene knuste for noen år siden. Nå går den andre, også. Han har lenge stått med tom mage og bare samlet støv. Fireåringen og niåringen har blitt flotte voksne, som klarer det å handle sammen helt uten å furte. Tror jeg, da.

Og sparegrisen, han ligger i en container og vinker. Den som ikke har penger, trenger ingen sparegris. Og i alle fall hvis hun sjelden tørker støv. Men minnene om to små mennesker og en bytur før jul, de tar jeg vare på...
.

Som i en gammeldags kjærlighetshistorie

.

Ute, sent i oktober, fant jeg dem, blomsten og bien. Det er rett før blomsten visner, de ved siden av henne har allerede sluppet kronbladene sine ned på bakken.

Og der, i fanget hennes, lå han, helt død, bien. Hverandres, helt til det siste.
.

Noen har det verre. Alltid.

.

Noen har bokstavelig talt fått hjertet revet ut av kroppen.
.

Och löven ligger klistrade mot marken...

.

I år igjen...
.

Mora mi sier at...

.

Jeg har blomst. En stor, fin og rosa blomst.

OK, det er ikke akkurat uvanlig at folk har blomster hjemme hos seg selv. Det er bare litt uvanlig at jeg har det. Fra før av har jeg en gammel porselensblomst, en arv fra da jeg hadde såpebutikk. Den får jeg til, men det er fordi jeg allerede kjente den godt da den flytta inn her.

Og så har jeg tre spragler. De får jeg også til. I alle fall nesten. Når de legger seg ned og ser triste ut, får de et glass vann, og vips, så reiser de seg igjen.

Nå har jeg en blomst til. Den er en gave fra da jeg var og snakket om blogging på Sandefjord bibliotek da det var seniorsurfedag. Den er stor og fin, og foreløpig ser den fornøyd ut (men så har den bare vært her noen dager).

Vanligvis er pleier ikke jeg å høre på det mora mi sier. Jeg gjorde ikke det da jeg var liten, og har ikke sett noen grunn til å begynne med det som voksen heller.

Men når mamma sier at denne planta skal ha et eggeglass vann i uka, tror jeg at jeg skal gjøre et unntak, og gjøre som mora mi sier...
.

Hjertelig hilsen høsten

.

Selv om sommeren ble borte før
vi forstod at den var her,
kan det være fint ute.
Det sier høsten,
og det er jeg enig i.

Edderkopp

.

En edderkopp har laget et stort spinn utenfor vinduet mitt. Jeg sto lenge og så på den, der den løp fram og tilbake for å gjøre nettet sitt enda større.

Og jeg er veldig glad for at jeg ikke er en liten flue.
.

Sagt ved middagsbordet

.


Han: Kan du ikke være litt medgjørlig?
Hun: He? Vil du at jeg skal få slag og miste språket?

.

Plutselig fikk jeg lyst til å være venn med hagen min igjen

 .

 Etter en sommer der hagen min og jeg ikke har vært på talefot, fikk jeg plutselig lyst til å være venn med den igjen. Eller i alle fall deler av den.

Som denne rosebusken. Den gir seg ikke. Det er oktober, og den blomstrer og blomstrer. Den er jeg venn med.

Men grasset, det som skulle vært klippet for ukesvis siden, det er jeg ikke venn med. Og de fleste plantene mine hater meg.

Men løvetannen synes at jeg er ganske grei. Det er sjelden den får utfolde seg så fritt som i hagen min.

Og jeg tenker at jeg har vært en skikkelig dårlig hagedame i år. Men det ser det ikke ut som om den nye rosevennen min bryr seg om. Heldigvis.
.

Nytt teppe

.

Det er høstmørkt om kvelden, og det betyr at snart er det jul. Jeg har tenkt at i år skal ikke julekvelden komme overraskende på kjerringa, og har begynt det kjedelige arbeidet det er å montere hekla lapper sånn at det kan bli til tepper. Jeg hekla flere tepper i våres, og til min store overraskelse monterte jeg de med en gang. I sommer, der i mot, har jeg bare hekla, og nå lå tre, eller kanskje fire, umonterte tepper rundt omkring.

Jeg er ferdig med et, men det hadde store, store lapper. Nå ligger hundrevis av små lapper og venter. Og jeg gruer meg litt til å gå i gang.
.

Fin tur i skogen...

.

Noen ganger, på en fin tur i skogen, finner man så mye kantarell og svart trompetsopp at man glemmer å ta fram kameraet.... Og, for å være ærlig, det som var veldig mye svart trompetsopp i skogen, er ikke like imponerende når det ligger ferdig tørket på glass. Da er det bare kjennere som vil nikke, og si "God fangst", med et snev av misunnelse i stemmen.

Men før vi fant alt det gode i skogbunnen, så vi dette lille huset som holdt på å gå i oppløsning. Hadde vi hatt barn på tur, hadde vi sikkert laget en historie om at der hadde det en gang bodd en heks... Vent, vi laget jo akkurat den historien, selv om vi ikke hadde barn med. Om heksenes hus som faller sammen i skogen, fordi ingen tror på dem mer....

Synd vi ikke hadde med en unge vi kunne skremme litt....

.

Tur på kirkegårder...

.

Helt fra jeg var liten, har jeg likt å gå på kirkegårder. Den gangen pleide jeg å plukke markblomster som jeg la på gravene til folk jeg ikke kjente, til de som hadde ustelte graver og så ut som om de var glemt. Den gangen kjente jeg ingen som lå på kirkegårder.

Nå kjenner jeg mange. Jeg er ikke like flink til å legge blomster på kirkegården, ikke til de jeg kjenner, en gang. Ikke fordi jeg har glemt, men fordi jeg har andre måter å huske på.

Fortsatt liker jeg å gå på kirkegårder. Jeg går nesten alltid på kirkegården når jeg kommer til et nytt sted. Jeg leser navn jeg ikke kjenner så godt, navnetradisjonene på et sted er godt synlig på kirkegården. Og jeg lager små historier inne i hodet mitt. jeg stopper ofte litt ekstra opp ved barnegraver.

Noen ganger finner jeg små, fine ting på kirkegården. Som det lille røde hjertet noen har laget ved et av navnene på minnesmerket over Estonia-ofrene. Jeg liker å se små tegn på at noen husker.

Og noen ganger gråter jeg litt.
.

Etter en krangel

.



Han: Vet du hvor brødkniven er?
Hun: Den sitter i ryggen din, du er bare så ufølsom at du ikke merker det!


.

Den våte veien hjem

.

Den som går den fine veien hjem i dag, kan tro at hun er et annet sted. Det bråker i grøftekanten, vi har fått en egen minifoss, med stemme som en stor.

Og regnet har laget små bekker der vi ikke vil ha bekker.

Til og med iberiasneglene synes det er for vått på bakken, og søker tilflukt i trærne.

.

Den fine veien hjem - i dag igjen

.

I dag møtte jeg ingen orm, bare rådyr. To stykker, faktisk. Mor og barn. Som mødre flest, holder også denne et øye med kalven sin, og ser om den holder seg der den skal.

Jeg har fulgt disse to i hele sommer, og har kikka litt ekstra etter dem, og bekymra meg om jeg ikke har sett dem. Det er nemlig ikke hvert år jeg har anledning til å følge med på en funksjonshemma rådyrmamma. Da vi så henne, hinkende på tre bein, med en bitteliten kalv, ble vi bekymra, og tenkte at dette ikke kunne gå bra. Og det var ikke bare en forbigående skade, hun mangler den nederste delen på det ene beinet.

Det har gått bra. Mor og barn har gressa på jordet i hele sommer. Ungen er nysgjerrig, og ingen av dem er særlig redde. Som unger flest, løper også denne fort fra sted til sted, og den kan hoppe kjempehøyt.

Og moren, hun rekker tunge til verden, og viser at også de som ikke er perfekte kan klare seg bra.

.

Den fine veien hjem

.

Noen ganger møter jeg dyr når jeg går den fine veien hjem. Ofte møter jeg rådyr, de gresser på jordet, eller spiser blomster. Jeg liker å møte rådyr.

Det hender at jeg møter grevling, også, om kvelden. Selv om jeg synes det er fint å se grevlingen tusle forbi, liker jeg ikke å møte den. Når jeg sier hei høyt, hopper den så høyt den kan, og løper inn i skogen. I alle fall har den gjort det til nå, og det håper jeg den vil fortsette med.

I dag møtte jeg en orm. Jeg tror det er en stålorm, og da er den vel egentlig en øgle, men den ser i alle fall ut som en orm. Jeg var ikke redd for den, eller noe, det var fint å se den sole seg i veikanten, jeg håper den har vett nok til å passe seg når det kommer biler.  For selv om jeg synes det er litt skummelt med skapninger som ikke har bein, deler jeg gjerne det fine, fine veien hjem med dem.
.

Hroar hviler, på en måte...

.

Hroar hviler i trappa. OK, dette ser ikke ut som en stilling som er behagelig å ligge i, men han kan ligge sånn lenge, lenge. Hadde han ikke snorket så høyt, er det nesten så man måtte pirket i ham, for å sjekke at han er i live.

Hroar gløtter med øyne som er preget av forrige ukes kattekamp. Og rett etter at kameraet er lagt bort, setter den ikke så veldig kloke katten hodet fast i sprinklene i trappa.... Igjen....

.

Solsikka mi

.

Jeg har bare en solsikke. Og akkurat som resten av familien min, er den ikke særlig høy, den heller.

Men inne i seg har den i alle fall et hjerte....

.

Gaven

.

Jeg kikka ned, og så at det lå en gave i grusen. En fugl.

Jeg er sikker på at den er fra Hroar. Hadde den vært fra Panda, hadde gaven bestått av nebb, fjær og føtter. Hun tar nemlig aldri med seg kjøtt hjem....
.

Søppel

.

Jeg liker ikke at folk kaster søppel. Jeg liker det virkelig ikke. Jeg tenker ofte at jeg ser mest søppel der det ikke er så pent fra før, eller der det er tomt og nakent. Der er det liksom ikke så farlig at folk kaster fra seg ting, eller tømmer søppelkassa, tenker jeg at noen tror.

Og jeg tenker at om det hadde ligget noe annet der, lett henslengt som søpla gjør det, blomster, for eksempel, eller små skulpturer, ville jeg stoppet opp og tenkt at noen hadde pynta. Og når jeg ser på søpla bare som objekt, og ikke som noens avfall, latskap eller sinne, tenker jeg at selvfølgelig ville byen vært renere uten søppel, men penere blir den ikke før vi pynter. Med blomster eller små skulpturer....
.

Den fine veien hjem

.

Da jeg gikk hjem, gikk jeg forbi et epletre med nesten modne epler. Jeg husket barndommens smak av eplekart bare ved å se dem, men likevel måtte jeg smake....

Rognebæra henger høyt i år, også, og jeg antar at de er sure. De smakte jeg ikke på.

De bjørnebæra som har fått mest sol, er modne. Og søte, søte.

Og jeg tenker at jeg er heldig, som så alle de fine tingene, og fikk smake både surt og søtt på den fine veien hjem.

Jeg tenker på mødrene i Somalia....

.

Jeg kan knapt forstå tallene, når jeg leser at 29 000 barn under fem år har dødd av sult i Somalia de siste tre månedene. Jeg prøver å tenke det om i skoleklasser, og kommer til 1000. Tusen skoleklasser med 29 elever i hver. 29 000 barn. Det er som en liten by. Tallet blir så stort, at det er vanskelig å fatte.

Og jeg tenker på mødrene. Mødre som bærer barna sine så langt de orker, for å komme et sted det er trygt, et sted de kan få hjelp. Alle som har båret små barn inne i kroppen og utenfor kroppen, vet noe om behovet for å beskytte. Alle som har båret små barn kan forestille seg håpløsheten når man ser barnet sitt visne bort. Alle som har båret små barn, kan forestille seg sorgen over å måtte begrave den som skulle leve lenger enn deg selv, hun du hadde ønsker om at skulle få et godt liv, et langt liv.

Og jeg tenker at det å ikke kunne gi barna mat, må være noe av det verste foreldre kan oppleve. Små, små mennesker, som er helt avhengige av at noen passer dem. Så kan man bare ikke. Og jeg tenker at nå må noen foreldre foreta valg ingen foreldre burde måtte ta: hvem som skal leve og hvem som skal dø. Og jeg tenker at dette må de leve videre med, blikkene fra de som ikke kunne reddes vil komme tilbake igjen og igjen.

Det er ikke en mor, eller to mødre. Det er mødrene til 29 000 barn, og barna er kanskje navnløse og utallige for oss, men for noen har de vært viktige små mennesker, med navn og en plass i søskenflokken. Og hver eneste et av barna har en historie. Det er han som alltid sov med tommelen i munnen, hun som fikk et arr i panna da hun tok sine første skritt, og ikke var like flink til å gå som hun trodde. Hun som alltid lo så hun hikstet når søsknene kilte henne. Han som ville klare alt selv. De er døde. 29 000 små barn, med navn.

Og jeg tenker på små, varme barnekropper, som sover tett inntil. Små kropper som har rett til fulle bryst og fulle matskåler. Og jeg tenker på mødre som bærer det kjæreste de har, for å prøve å redde dem. Og jeg tenker på mødrene med de tomme armene, de som ikke har noen å bære lenger.

Den er nesten ikke er til å holde ut, tanken på alle de døde, og tanken på de som må leve uten dem. Og jeg tenker at jeg så gjerne skulle båret et lite menneske et stykke, og avlastet noens slitne armer.
Det kan jeg ikke. Men jeg kan gi penger. Heldigvis er flere på plass, og forsøker å hjelpe, der det verken er nok penger, eller nok armer.

Og jeg lar Flyktningehjelpen være armene mine, og gir et bidrag, sånn at kanskje noen mødre slipper å få hull i hjertene sine, og fortsatt kan kjenne små, varme armer rundt halsen.

Kontonummer 8380.08.06006.
Ring 820 44 747 og gi 200 kroner.
SMS: Send HJELP til 2160 og gi 250 kroner.

Katt og avis

.

Nei, han følger ikke med i hva som skjer i verden. Som de fleste katter jeg kjenner, er han opptatt av to ting: mat og søvn. Bortsett fra enkelte perioder, og særlig om våren. Da er han opptatt av tre ting.

Men som så mange andre, liker også Hroar å slenge seg på sofaen med en avis....
.

I bedene mine vokser ingen valmuer i år....

.

... for de har mannen tatt....
.

Sneip og tyggis

.

På en søppelkasse hadde noen installert en tyggegummi og en sigarettsneip. Mest sannsynlig helt uten å vite det, hadde noen laga en skulptur.

Jeg ble litt trist for at jeg ikke hadde en liten plastfigur med spade i veska mi, sånn at jeg også kunne bidratt til installasjonen....
.

Jeg pleide å ha blå valmuesøstre i hagen....

.

... og jeg skulle ønske noen spiste iberiasnegler....
.

Frankie who?

.
... tenkte jeg, da skulle inn på jernbanestasjonen...

Og så begynte jeg å lure på hvem som har hengt opp denne. Hvorfor skrev hun ikke rett på veggen, men på en klistrelapp på vinduet? Og jeg tenkte at hun kanskje kjenner noen som jobber med å rydde og vaske på T-banen, eller et annet sted, eller kanskje hun har gjort det selv, og vet hvor vanskelig det er å fjerne skrift fra veggen. Og kanskje hun tenkte at uansett hva man måtte mene om skrift på vegg, var det jo ikke meninga å gjøre arbeidsdagen vanskeligere for helt vanlige arbeidsfolk.

Eller kanskje hun ikke tenkte det i det hele tatt, det spiller ingen rolle, for hvem hun nå er, ga i alle fall meg mye å lure. Som for eksempel, hvem er Frankie... Og hva har han gjort....
.

I hagen min vokser det tomater...

.

Og plutselig kjenner jeg at jeg er litt venn med den igjen, hagen. Vi har ikke vært så gode venner i år, hagen har grodd ugrasset for fort, og jeg har luka for sakte, og alt for mange iberiasnegler har slima rundt.

Men i kveld plukket jeg modne tomater, det er 25 varmegrader klokka 21, og ikke en regnsky er i sikte. I dag er vi venner igjen, hagen og jeg. Så gode venner at jeg setter meg litt på det grønne fanget og kjenner at, jo, det ble sommer, til slutt.
.

Nattlig besøk....

.

Det er ikke bare rådyr og grevling som går forbi om natta....
.

Bringebær

.

Søte og røde bringebær kan få plass i notatboka mi, og jeg tenker et øyeblikk at alt nesten er helt normalt.

Men jeg begynte å grine da jeg brant meg på brennesle....
.