onsdag 28. september 2011

Fin tur i skogen...

.



Noen ganger, på en fin tur i skogen, finner man så mye kantarell og svart trompetsopp at man glemmer å ta fram kameraet.... Og, for å være ærlig, det som var veldig mye svart trompetsopp i skogen, er ikke like imponerende når det ligger ferdig tørket på glass. Da er det bare kjennere som vil nikke, og si "God fangst", med et snev av misunnelse i stemmen.

Men før vi fant alt det gode i skogbunnen, så vi dette lille huset som holdt på å gå i oppløsning. Hadde vi hatt barn på tur, hadde vi sikkert laget en historie om at der hadde det en gang bodd en heks... Vent, vi laget jo akkurat den historien, selv om vi ikke hadde barn med. Om heksenes hus som faller sammen i skogen, fordi ingen tror på dem mer....

Synd vi ikke hadde med en unge vi kunne skremme litt....

.

onsdag 21. september 2011

Tur på kirkegårder...

.



Helt fra jeg var liten, har jeg likt å gå på kirkegårder. Den gangen pleide jeg å plukke markblomster som jeg la på gravene til folk jeg ikke kjente, til de som hadde ustelte graver og så ut som om de var glemt. Den gangen kjente jeg ingen som lå på kirkegårder.

Nå kjenner jeg mange. Jeg er ikke like flink til å legge blomster på kirkegården, ikke til de jeg kjenner, en gang. Ikke fordi jeg har glemt, men fordi jeg har andre måter å huske på.




Fortsatt liker jeg å gå på kirkegårder. Jeg går nesten alltid på kirkegården når jeg kommer til et nytt sted. Jeg leser navn jeg ikke kjenner så godt, navnetradisjonene på et sted er godt synlig på kirkegården. Og jeg lager små historier inne i hodet mitt. jeg stopper ofte litt ekstra opp ved barnegraver.




Noen ganger finner jeg små, fine ting på kirkegården. Som det lille røde hjertet noen har laget ved et av navnene på minnesmerket over Estonia-ofrene. Jeg liker å se små tegn på at noen husker.

Og noen ganger gråter jeg litt.
.

mandag 19. september 2011

Etter en krangel

.



Han: Vet du hvor brødkniven er?
Hun: Den sitter i ryggen din, du er bare så ufølsom at du ikke merker det!


.

tirsdag 6. september 2011

Den våte veien hjem

.




Den som går den fine veien hjem i dag, kan tro at hun er et annet sted. Det bråker i grøftekanten, vi har fått en egen minifoss, med stemme som en stor.




Og regnet har laget små bekker der vi ikke vil ha bekker.




Til og med iberiasneglene synes det er for vått på bakken, og søker tilflukt i trærne.

.

torsdag 1. september 2011

Den fine veien hjem - i dag igjen

.

I dag møtte jeg ingen orm, bare rådyr. To stykker, faktisk. Mor og barn. Som mødre flest, holder også denne et øye med kalven sin, og ser om den holder seg der den skal.






Jeg har fulgt disse to i hele sommer, og har kikka litt ekstra etter dem, og bekymra meg om jeg ikke har sett dem. Det er nemlig ikke hvert år jeg har anledning til å følge med på en funksjonshemma rådyrmamma. Da vi så henne, hinkende på tre bein, med en bitteliten kalv, ble vi bekymra, og tenkte at dette ikke kunne gå bra. Og det var ikke bare en forbigående skade, hun mangler den nederste delen på det ene beinet.




Det har gått bra. Mor og barn har gressa på jordet i hele sommer. Ungen er nysgjerrig, og ingen av dem er særlig redde. Som unger flest, løper også denne fort fra sted til sted, og den kan hoppe kjempehøyt.




Og moren, hun rekker tunge til verden, og viser at også de som ikke er perfekte kan klare seg bra.




.