Bokryggpoesi: Hysj!

.

Jeg har sagt det lenge, at jeg også skal lage bokryggpoesi. Jeg kjenner en som stadig er ute og fotograferer i bokhandelen, og lager dikt av det. Det skal jeg gjøre også, har jeg både tenkt og sagt, men det er ikke før nå handling følger tanke.

Rune, som forøvrig legger ut dikt og noveller på bloggen sin hver eneste dag, har laget mange bokryggpoesier. Jeg har bare laget en, og siden jeg er av den late typen, har jeg bare bevega meg i egen bokhylle.

Med en gang jeg hadde rydda bøkene på plass igjen, tenkte jeg at jeg kanskje skulle endra på rekkefølgen. Men latskapen vant - de var tross alt rydda på plass igjen...

Sånn ble det:

La meg synge deg stille sanger,
Sangen om Salomon, 
Sangen om Jolie Blon,
Sangen om den røde rubin.

Det synger i gresset.
Hysj!


Og sånn kunne det vært:

Det synger i gresset:
Sangen om Salomon,
Sangen om Jolie Blon,
Sangen om den røde rubin.

La meg synge deg stille sanger.
Hysj!
.

Så det stikker i brystet

.

I dag døde min mormor. Og selv om det verken kan kalles brått eller uventa når noen dør bare noen uker før de skulle fylt 102 år, er det trist. Uendelig trist. Mormor har vært der bestandig. Nå er hun ikke det mer.

Helt fra jeg var liten, har jeg vært mye sammen med mormor. Et av mine første minner handler om mormors grønne hatt. Eller, det er vel ikke hatten som var det viktigste. Det er bare det at mens jeg satt i lekegrinda og lekte med mormors grønne hatt, kom mormors slemme katt og angrep meg. Vi har det med å ta vare på slemme katter i vår familie.

Det var mormor som lærte meg både å hekle og strikke. Det var ikke noen liten jobb, og jeg tipper at tålmodigheten hennes ble satt skikkelig på prøve. Men det gikk bra - jeg er rimelig god med både heklenål og strikkepinner.

Jeg har alltid vært veldig glad i min mormor, men få kunne irritere meg mer. Som sikkert flere mormorer gjør, blanda også hun seg inn i ting hun ikke hadde noe med. Ikke var hun særlig taktfull når hun gjorde det, heller. Om jeg hadde på meg en ny jakke, kunne hun godt finne på å si at "Den var jåt". Eller at jeg var stygg på håret. Hun holdt ikke igjen, verken til barn eller voksne.

Jeg er heldig, som har hatt en mormor så lenge. Etter at morfar døde for fire år siden, har jeg vært hos mormor hver eneste søndag, så sant ingen av oss har vært syke. Vi har snakket sammen, ledd sammen, og lagt kabal sammen.

Nå er hun død. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre på søndagene lenger. Og jeg savner henne. Jeg savner henne, så det stikker i brystet.

Astrid Lindgren beskriver det sånn, når Skalle-Per dør i boka om Ronja Røverdatter.

Det gikk en tid, og Skalle-Per ble stadig svakere. Til slutt kom det en natt da alle våket hos ham. Mattis og Lovis og Ronja og Røverne. Skalle-Per lå med lukkede øyne uten å røre seg. Mattis lette engstelig etter tegn til liv. Men det var halvmørkt rundt senga trass i ildsskjæret og talglyset som Lovis hadde tent, nei, han kunne ikke se noe livstegn, og med ett ropte Mattis:
"Han er død!"

Da åpnet Skalle-Per det ene øyet og så bebreidende på ham: "Det er jeg slett ikke! Tror du ikke jeg har så mye folkeskikk at jeg tar farvel før jeg drar av gårde?"
Så halvsov han igjen en lang stund, og de stod der uten å si noe og hørte bare noen små pipende åndedrag.
"Men nå," sa Skalle-Per og slo øynene opp, "nå, gode venner, tar jeg farvel med dere alle! For nå dør jeg."
Og så døde han.

Ronja hadde aldri sett noen dø, og hun gråt en stund. Men han var så trett den siste tiden, tenkte hun, nå får han kanskje hvile seg et sted som jeg ikke vet om.

Mattis storgråt, han gikk fram og tilbake i steinsalen og ropte:
"Han har alltid vært her! Og nå er han her ikke lenger!"
Da sa Lovis:
"Mattis, du vet at ingen kan være her alltid. Vi blir født, og vi dør, slik er det, hva er det du klager for?"
"Men jeg savner ham," ropte Mattis. "Jeg savner ham, så det stikker i brystet."
"Vil du at jeg skal holde rundt deg en stund," spurte Lovis.
"Ja, gjør endelig det," ropte Mattis. "Og du Ronja også!"

Så satt han en stund og lente seg litt mot Lovis og litt mot Ronja og gråt ut sorgen over Skalle-Per som alltid hadde vært med i livet hans, men som ikke var der lenger.
.