Josef, igjen

.

Den ensomme Josef i krybba er pakket bort. Ikke helt alene, heller.

Maria og Jesusbarnet kom riktignok ikke tilbake. Teoriene om hvorfor de ikke var der, ble flere og flere etterhvert som juledagene gikk. Reiste de fra ham, tro? Kanskje Maria ønsket seg noe annet, at hun nektet å tilbringe jula i en stall?

Tenåringen i huset mener at det var Josef som ba Maria om å dra. Hun sier at han faktisk ikke trodde på de jomfru-greiene, og at han ikke ville ha noe mer med henne å gjøre.
Vi vet ikke, men fortsetter sikkert å spekulere til neste jul.

I alle fall, Josef har fått selskap. Under juletreet lå det en pakke til Josef, og det var ingen i vårt hus som hadde kjøpt den, så flere var med på lage historien om Josef.
Vi trodde kanskje det var en ny Maria, men det viste seg å være et esel. Så nå har han fått selskap i stallen.

Og neste år ønsker han seg et lam...
.

Da det var jul...

.

Også dyra var interessert i pakkene under treet. I alle fall Hroar. Og han var veldig fornøyd med tomme esker, bånd og julepapir. Sånn sett er han grei å ha med å gjøre, og det er i alle fall noe.
.

Jula kan komme

.

Treet er på plass, selv om det ikke har fått pynt på enda, gavene er pakka inn, maten er kjøpt inn.

Og nissen med tissen og vennene hans er plassert på den vante plassen sin, så nå kan jula bare komme....
.

Bare Josef

.

Den tristeste julekrybba noensinne, fant jeg på et loppemarked. Så trist var den, at jeg kunne ikke gå fra den.

Bare Josef er her. Ingen Maria. Ikke noe Jesusbarn. Ikke en gang et lite lam har han til å holde seg med selskap.

Kanskje Maria har tatt med seg Jesusbarnet og reist sin vei. Eller kanskje de bare er i butikken. Jeg håper de bare er i butikken. Jeg håper i alle fall ikke at de sitter i en annen krybbe, eller at de er helt knust.

Kanskje Josef tenkte at han kunne få det koselig i krybba si, og kanskje har han det koselig, men det ser aller mest ensomt ut.

I alle fall, jeg kunne ikke gå forbi. Jeg tenkte at Josef kunne få bo hos meg, at jeg kunne sette en liten katt eller to i krybba, sånn at han har noen å klappe på. Eller en barbiedukke, kanskje.

- Slapp av, Josef, sier jeg når jeg går forbi, det ordner seg. Noen kommer til å stå i krybba sammen med deg om ikke så lenge. Og klarer ikke jeg å ordne det, kommer det helt sikkert til å skje når de store ungene kommer hjem til jul.
.

Restene av jula

.

I fjor var jeg skikkelig dårlig på jul. Jeg bakte ikke, jeg rydda bare det jeg måtte, og jeg var innmari sein med å få fram julepynt. Til gjengjeld har jeg vært ganske sein med å få jula bort også, så det ble vel en gjennomsnittlig lang jul likevel...

Ok, nissene og juletreet har vært borte en stund. Juledukene glemte jeg, så de lå noen dager ekstra, før også de forsvant tilbake i julearkivet. Og i dag så jeg siste rest av jul, en gjenglemt julestjerne i vinduskarmen.

OK, jeg er skikkelig dårlig på jul. Og på planter....
.

Jul

.

Den kom seint for kjerringa i år, jula. Ikke alt som skulle vært klart, er det. Julekakene er det bakeren som har bakt, gavene kunne vært penere pakka inn, og ingen har husket på å kjøpe clementiner.
Men nissene har kommet fram, og plastjuletreet står der ferdig pyntet - og ja, det skal være plast hos meg, jeg dreper ikke trær unødvendig for bare noen dager (og i tillegg er jeg allergisk mot gran).

Pandapus hater jul. Hun hater alt som forstyrrer og gjør at ting bytter plass. Hroar, derimot, ser ut til å synes det er helt greit. Han har ingenting i mot å bli dekket med glitter. At han i tillegg har på en grønn lueliknende sak, var bare for å teste om han kan bli julekortmotiv neste år. Det kan han, han gløtta bare såvidt opp, og sov videre. Og jeg tenker at katteverdenen er litt som menneskeverdenen, noen har et fullstendig avslappa forhold til at det blir litt kaos. Jeg lurer på om det har noe å si at han er hankatt....
.

Fortsatt litt jul....

.


OK, så var det ikke helt sant, det med at jeg hadde rydda bort hele jula. Det er forresten sjelden helt sant når jeg forteller ryddehistorier, jeg er en av de absolutt dårligste rydderne jeg vet om.

Og jeg innrømmer det: vi har fortsatt juletre. Enda flere innrømmelser: det er av plast. Det er ikke av spesielt pen plast en gang, men det er greit nok.

Jeg har et rart forhold til juletrær. Jeg prøver å si at jeg ikke bryr meg om det i det hele tatt, men det er ikke helt sant. Jeg bryr meg i alle fall nok om det til at da de store ungene mine dekket absolutt hele treet med pynt i fjor, og det så bare grusomt ut, som et juletre, begynte jeg å grine. Så alvorlig var det at de om-pynta.

Før, da vi hadde ekte tre inne, kasta vi alltid ut jula tredje juledag. Litt fordi det var barnåler over alt, men medt fordi jeg ikke kunne være i samme rom som treet uten å nyse. Nå drysser det ikke, og jeg nyser ikke, og vi er late, så her kan det komme til å være juletre lenge.

Og så er det snømannen. Han som vi fraktet varsomt hjem fra en sommerferie i Ribe. Han ser bedene på oss, som om han spør om å få være her litt til. Han folder til og med hendene. Og når snømenn folder hendene, er det alvor.....
.

Ut med jula

.


"Tjuendedags-Knut feier jula ut" het det i gamle dager. Her skal det ikke ventes til 20. dag - i dag skal jula ut. Til og med nissene har slutta og smile - de er lei av å bare stå til pynt....

Det skal forresten ikke feies - Knut bor ikke her, det gjør derimot Per, og han er en racer med støvsugeren....
.

Mat, mat, mat, over hele linja....

.


Det er nok nå. Mer enn nok. Etter å ha spist oss gjennom utallige mattyper som har jule- foran seg, er vi mette. Vi har spist juleribbe, julesylte, julekaker, julegrøt.... Det er nok nå. Vi er så mette.

Å si at vi er jævla mette, høres ikke bra ut. Ordene jævla og mett har ingenting i samme setning å gjøre, men det er det vi er, jævla mette. Og det er nok nå.
.

Juleblomst

.


For meg som har feiret jul på lavt nivå de siste årene, er ikke juleblomster det jeg har hatt mest av, og i alle fall ikke sånne som man kjenner fra de er små knopper. I år fikk jeg en amaryllis av moren min i november, og har klart å passe den hele tiden.

Her er den like før den springer helt ut. Og en ting er sikkert - amaryllis er superlett å få til - at en lever i vinduskarmen min, er bevis nok....
.

Engler daler ned i skjul...

.


Som så mange andre, trodde jeg også at englene dalte ned i et skjul da jeg var liten. Stall - skjul - i alle fall et uthus av et eller annet slag. Vi hadde ikke skjul, men naboen hadde, og det var jeg litt misunnelig på, og jeg kikka nok litt ekstra på det skjulet rundt juletider. Det tok litt tid før jeg forsto at ordet skjul hadde mer enn en betydning. Nå står englene helt åpenlyst i vinduskarmen min, verken i skjul eller skjul, fordi det er jul.

Det jeg lurer på nå, er hvem Lønnli, han som i blant oss går, er...
.

Nå er det jul igjen

.



Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!

Ja, nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!

Og grauten koker!
Og grauten koker!
Og grauten koker!
Og grauten koker!

Ja nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!

Og spurven sitter!
I ne-e-e-ket!
Og jæææ-æææii stapper!
Min lange pipe!

Og synger:

Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!

Og bestefar kommer!
Og bestefar kommer!
Og bestefar kommer!
Og han er nisse!

God kveld, du gamle!
God kveld, du gamle!
God kveld, du gamle!
Sett fra deg stokken!

Ta av deg maska!
Her har du flaska!
Ta av deg maska!
Her har du flaska!

Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!

Og vi synger salmer!
Under juletrepalmer!
Og vi synger salmer!
Under juletrepalmer!

Og jeg pakker opp skrujernet!
Og jeg pakker opp skrujernet!
Og jeg pakker opp skiskraperen!
Og jeg pakker opp skiskraperen!

Takk onkel Petter!
Takk tante Laura!
Den der var grei den!
Den der var grei den!

Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!

Og ribba smaker!
Og her er kaker!
Og ribba smaker!
Og her er kaker!

En liten dram til?
Litt mere sursild?
Litt mere sursild
Litt mere sursild...

Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!

Ja nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
-Arild Nyquist, 1972
.

Mus og pus i hus

.


Tidligere i dag hørte jeg at det kraslet i kjøkkenskuffen, og da jeg åpnet den satt det en søt, forskremt liten mus og kikket på meg med de søte museøynene sine. Med et tomt yoghurtbeger fanga jeg den, og bar den forsiktig ut. Jeg er ikke helt sikker på om det virkelig var en barmhjertighetshandling eller ikke, siden det både er hvitt og kaldt ute, men jeg orka ikke å bli musemorder sånn like oppunder jul.

Så, noen timer senere, åpnet jeg skuffen på nytt. Ny mus, og denne klarte jeg ikke å fange. Jeg, som egentlig liker dyr, liker ikke at de bor i min skuff, ikke før jul en gang liker jeg det. Skal de feire jul i mitt hus får de gjøre det inne i veggen, eller et annet sted som gjør at jeg ikke trenger å vite sikkert at de er der. Hadde de holdt seg inne i veggen, hadde de ikke opplevd at familien ble splittet opp like før jul, heller, men hadde kunnet leve i dekning en stund til, uten fare for utvisning.

Den eneste som ikke bryr seg om musene som piler rundt, er katten. Hun løfter ikke et øyelokk om der bråker aldri så mye i skuffen, hun som ellers er lynkjapp når ting som er mindre enn henne beveger seg. Kanskje hun er i julemodus, og innvilger juleamnesti til alle som søker dekning hos oss i år. Kanskje katten for en gangs skyld er den snilleste her.... Eller kanskje hun har tatt ferie og tenker at det er mye bedre å sove rundt i sengene enn å fange noe - hun har det godt, der hun ligger i varmen, gløtter opp av og til, før hun snur seg og sover videre.
.

Snart jul....

.


Kalenderen forteller at det snart er jul. Jeg har, i år igjen, forsøkt å fortrenge at det nærmer seg. Jeg har ikke kjøpt, laget eller tenkt på julegaver. Jeg har ikke ryddet fram en eneste ting som minner om jul, ikke en gang adventsstaken har jeg funnet fram. Og i dag forteller kalenderen meg at det er på tide å bli bittelitt julestressa.

Rundt meg ser alle ut til å forberede jul, facebook-profilene blir oppdatert om baking, vasking og kaldenderting. Jeg sniker meg fascinert rundt i profiler og blogger, og tenker: Når gjør de alt dette? De strikker sokker, baker krumkaker og fattigmann, vasker inne i alle kriker og kroker, kjøper julegaver, reiser på tur til Sverige og kjøper kjøtt og sprit, syr kostymer til juleavslutninger, pusser sølv, og stryker alt som kan strykes. Jeg tar meg i å mistenke at en del av disse damene ikke finnes i virkeligheten, bare i bloggeverdenen. Så tenker jeg at det er klart de finnes, og at jeg bare er misunnelig fordi jeg ikke har julekakene i boks, julematen i hus, og totalt mangler genet for rydding og vasking.

Jeg bestemmer meg for å late som noen dager til, som om det er lenge til jul. Jeg skal ikke kjøpe, lage eller tenke på julegaver denne uka heller. Jeg skal late som om jeg ikke vet at det er desember. Akkurat som den rosa som blomstrer i bedet mitt. Den vet ikke at det snart er jul, den heller.
.

... og vi har pynte tre ...

.


Jula kom sakte i år, men nå, som både neket er på plass ute og treet er pynta inne, er det jul hos oss også. Treet er riktignok av plast, sånn at ingen skal bli tette og nyse, og vi har ikke akkurat overdrevet pyntinga, men noen nisser og noen engler er på plass, og selvfølgelig den litt alternative julekrybba.

Og vi tenker at dette er julen hvor vi skal hvile oss og slappe av. Vi har minimalt med oppgaver og avtaler denne jula, men vi har mange uleste bøker, alle sammen, og en og annen film kan jeg tenke meg at kommer til å snurre i denne filmglade/filmgale familien.

Nå slapper vi av - det lukter krydder og appelsin, posten klarte å levere de siste bestilte gavene i tide, de er pakket inn og plassert under treet, det er ingen vits i å stresse mer i dag. Nå kan vi rett og slett bare glede oss over at det er ferie og feire jul.
.

I år kommer jula sakte

.


Vi er litt på etterskudd når det gjelder jul. Vi sliter faktisk litt med å finne jula. Egentlig trodde vi at den befant i et skap under trappa, men nei, det var bare en anelse jul der. Vi tenker at dette er et år da jula kommer sakte, likevel regner vi med at den dukker opp, veldig snart og helt av seg selv, for det pleier juler å gjøre.

Det vi fant under trappa, var julekrybba, den som den største av ungene gråt seg til da hun var tre år. De veldig lite religiøse foreldrene klarte ikke å stå for de store tårene, og skaffet seg en krybbe, en krybbe som forøvrig har 20-års jubileum i år.

Vanligvis pleier Josef å få stå inne i krybba, men i år har husets to eldste barn, de to som juridisk sett, men bare juridisk sett, er voksne, byttet ham ut med en Furby. Og sånn skal den få stå i år, i år får Josef fri til å gjøre noe annet, og så får vi se til neste år, om han kommer tilbake, eller om flere av figurene rømmer etterhvert.
.

1979: The Greedies synger julen inn...

.



The Greedies, eller The Greedy Bastards som de kalte seg først, var et kortvarig prosjekt som bestod av medlemmer fra Thin Lizzy og Sex Pistols. Bandet har ikke akkurat gått inn i musikkhistorien som en stor og viktig greie, men jeg er på desperat jakt etter jula, og benytter meg av alle hjelpemidler for å finne den. Også "A Merry Jingle". Det kan jo hende at det hjelper....
.

The Wombats: Is this Christmas?

.



Jeg trenger julestemning, og siden jeg både er svak for unge britiske menn som synger og spiller og merkelige australske pungdyr, prøver jeg å komme i julestemning med The Wombats "Is this Christmas". Jeg er særlig litt svak for åpningen, ...Not A Creature Was Stirring, Except A Wombat...

Jeg vet ikke helt om det hjelper på julestemningen, men det er forsøket verdt. Forøvrig skal The Wombats spille på Slottfjellsfestivalen 2009, men da er det vel neppe julesanger som står på repertoaret.
.

En gang var jeg mammaen til Lucia

.


Det er mange år siden jeg stod tidlig opp på Lucia-dagen, det er i alle fall mange år siden jeg stod tidlig opp bare fordi det var Lucia-dag. Da ungene var små, stod jeg grytidlig opp, eller lot være å legge meg, det passer egentlig min natur best, og vekket dem kl 0600 med kakao og lusse-katter. Så satt vi med tente lys og så på Lucia-morgen programmene på svensk TV, helt like hvert eneste år, med scener fra kjøkkenet og fra stallen, de samme sangene, ikke bare Lucia-sangen, men også om å komme fra pepperkakeland.

Vi fortalte aldri ungene om den egentlige Lucia, vi husket alt for godt de sjokkerte blikkene vi fikk den gangen vi fortalte om det å være barnearbeider i gruvene i England, så vi tenkte at historien om Lucia og tortur og vold og øyne på et fat kanskje ikke ville falle helt i smak, og noen fortellinger var det greit å overlate til skolen senere.

I noen år var det barnehage med Lucia-frokost og Lucia-tog, det var slitsomt, vi likte egentlig den barnehagen som hadde Lucia-feiringen lagt til ettermiddagen bedre - frokost i barnehager passer ikke morgengretne mammaer så godt.

Et år var min unge Lucia. Det var et privilegium som ble de eldste jentene til del, de som gikk siste året i barnehagen. Vi husker enda hun som ikke ville gi fra seg kronen til nestemann, og moren hennes som kjefta, og vi husker hvor fort det toget gikk, og hvor vanskelig det var å fotografere ungen vår i fart. Og vi husker gutten som ikke ville ha på seg trollmannshatt, men ville ha glitter i stedet. Det var den samme gutten som sang "Santa Lucia dreit oppi lia" så høyt han bare kunne da verdens raskeste Lucia-tog løp forbi. Og vi husker han som slikka på lussekattene på fatet, og vi visste at han hadde vært med på å bake, så vi hadde ikke så veldig lyst på akkurat de kakene, og det var veldig vanskelig å late som om man spiste samtidig som de små bakerne stod der klare til å servere mer.

Det er mange år siden jeg stod tidlig opp og laget kakao på Lucia-dagen. Det er ikke det helt samme med tenåringer, de er ikke like lette å få opp om morgenen, og egentlig likte vi aldri lussekatter så tidlig om morgenen. Og ikke har vi svensk TV lenger, heller.
.

Jeg er en bygd

.

Jeg er en bygd. Ikke en by, det overlater jeg til Anne Grethe Preus, en bygd er mer enn nok. Jeg er den vesle bygda som glemte at det var jul - i alle fall oppfører jeg meg som om jeg er det. Hver morgen våkner jeg og tenker at det er noe jeg burde gjøre, og det har noe med fuglenek og granbar å gjøre. Hver natt legger jeg meg, og tenker at det er noe jeg har glemt.
Bake, tenker jeg, det hadde kanskje vært en idé å bake noe, men så vet jeg ikke helt hva, og så har jeg glemt det like etterpå, da går jeg rundt og gjør noe helt annet, flytter på noe, for eksempel, eller tegner litt.

Her en dag forsøkte jeg å berolige en som var julestresset med at det er god tid, det er lenge til jul. Da fikk jeg blikket. Det oppgitte blikket som så tydelig viser deg at du ikke har skjønt noenting, og at det du sier er helt bak mål. Jeg ønsker meg litt julestress jeg også, bare litt, sånn at menneskene jeg bryr meg om i alle fall får en julegave fra meg, som ikke er kjøpt på bensinstasjon kl 14 julaften. (Men for sikkerhets skyld skal jeg sjekke på bensinstasjonen hva de har som eventuelt kan brukes i ytterste nød, bare sånn for sikkerhets skyld)

Jeg pleide å være et julemenneske som bakte 7 slag, hengte opp julegardiner og fylte huset med nisser. Hallo - hvor ble jeg av? Når ble jeg ei bygd? Er det en viss mengde juleting vi skal gjøre i livet, og fordi jeg hadde noen voldsomme år, har jeg brukt opp julegreiene for alltid? Eller er det sju magre og sju fete juleår, og jeg er inne i de magre? Og det er ikke første året jeg har det sånn, jeg skrev om akkurat det samme i fjor, om å være kjerringa når julekvelden kommer.

Jeg har laget en liten lapp der det står noen få juleting. Den skal jeg se på i morgen, og plukke ut en av tingene; skaffe et nek, tenne litt røkelse, kanskje, eller stappe en appelsin full av nellik. Man trenger ikke å være veldig entusiastisk for å klare noen av de tingene der. Og så kan jeg late som om det er en del av veien mot jul - den bittelille grusveien gjennom bygda. Og jeg tenker at grusveier kan være hyggelige de også, selv om de ikke er like brede og fulle av lys som byveiene.
.