Å gå av seg..... buksa

.

OK, at man kan gå av seg skoa, det kan jeg skjønne.
Men buksa? Det virker ganske mye vanskeligere.

Umulig er det imidlertid ikke, beviset så jeg på gata i Berlin tidligere i sommer.
Og jeg tenker at det er mulig noen fikk et forklaringsproblem da han kom hjem...
.

Kaffe

.

Jeg trenger kaffe ofte. Og nei, jeg pleier ikke å pynte med skåla med blomster. Ikke pleier mannen min å servere meg kaffe på denne måten, heller. Han pleier mer å stikke til meg et krus hvis han synes jeg er sur og trenger koffein.

Og strengt tatt ville jeg heller hatt større kopp og færre blomster...

.

Når snøen henger som papir...

.

Et øyeblikk trodde jeg at jeg så feil, og at det var dopair som han ned fra taket på det lille huset ved ferjeleiet, det som rommet et venterom, og nettopp do.

Så kikket jeg en gang til, og så at det var snøen som hadde installert seg selv som om den var dopapir.

Fint var det, uansett....
.

Lykkekaker

.

Etter å ha spist kinesisk, fikk vi lykkekaker, jeg og mannen. De er ikke akkurat spennende å spise, de smaker papir, men det er morsomt å se hva som er inni, akkurat som kinderegg.

Og nå går vi bare og venter, hver på vår egen måte...
.

Mormor og mat

.

- Jeg kunne ikke tenke meg å dra til utlanda, sier mormor, all den rare maten.
Hun kikker opp fra kabalen hun holder på å legge.
- Og jeg har sett på TV at det er mannfolka som lager maten. Det synes jeg er ekkelt, jeg vet jo ikke om de vasker seg en gang!
.

Tyggis i nesa

.

Et sted i Stockholm gikk jeg i en park med skulpturer. Jeg skulle ikke se på skulpturer, jeg var sliten i beina og sutrete, jeg skulle drikke øl, og ta toget hjem til hotellet.

Så fikk jeg se denne damen, med en tyggis plassert i det ene neseboret, og det ble spennende å se på skulpturer likevel. Ingen av de andre hadde tyggis i noen av kroppsåpningene, og jeg hadde ikke tyggis i veska.
.

Fluesoppen befaler deg...

 .

Noen ganger går jeg tur forbi fluesopp-fjellet, der noen har tatt seg tid til å male en sopp, og til å skrive "Fluesoppen befaler deg".

Det er ingen sti der, men noen har giddet å ta med seg fantasi og maling inn i skogen for å pynte fjellet. Jeg vet ikke hvem det er som har gjort det, eller hvorfor, kanskje de hadde en slags lek på akkurat det stedet, eller kanskje de bare kjedet seg. Eller kanskje de egentlig drømte om å sette merket sitt et mer synlig sted, men ikke turde.

Hva fluesoppen befaler vet jeg heller ikke, men den får i alle fall meg til å smile når jeg går forbi.
.

Å sitte i heisen

.
OK, når man har vært på kurs, sovet på verdens varmeste hotellrom, og vært småsjuk, bør man ikke gå inn i en heis. Jeg vet det nå. I går visste jeg det ikke, så med største selvfølgelighet gikk jeg og to andre damer inn i en heis etter å ha vært på DTKs kunstutstilling.

I de tre åra jeg gikk på den skolen, tok jeg den heisen mange, mange ganger, og selv om den av og til kom med litt hosteaktige lyder, tok den meg alltid dit jeg skulle. Men ikke i går.

Vi gikk inn i heisen i fjerde etasje, skulle til første, men kom til tre og en halv. Da var det bråstopp.
Selvfølgelig trykte vi på alarmknappen. Det står at det er det man skal gjøre om heisen står fast. Vi trykte. Ingenting skjedde. Vi tenkte kanskje det ville komme en stemme ut fra veggen, men nei. Neste punkt var å ringe de numrene som stod på veggen, først det ene, så det andre, det man skulle ringe etter kl 15. Ingen av de numrene var i bruk.

Da ringte vi en vi kjente på skolen, som så tok kontakt med heisfirmaet for å få oss ut. Bildet over viser utsikten ned til tredje etasje.

En time i heis er lenge. I en liten heis kjennes det ut som en liten evighet, faktisk. Det er varmt, og det er kjedelig. Og hele tida kom velmenende mennesker og spurte hvordan det gikk med oss. Noen kom med gode råd om at vi skulle gå bort fra døra (som om vi ikke hadde vært i en heis før, eller ikke kunne lese instruksjonene på døra). Noen bare lo, og det var egentlig like greit.

Etter en lang time ble vi redda ut av hyggelig vekterdame. Siden hun ikke fant(!) maskinrommet, måtte hun låse opp døra, og sende ned en stol vi kunne stå på når vi klatra ut. Bildet under viser døra til fjerde etasje, der vi krøyp ut.

Vi har følgende forslag til de som eier heisen: mal den i en hyggelig farge. Sett opp et speil, hvis man sitter fast helt alene kan det være hyggelig å ha noen å se på. Fest klappstoler langs veggene, og ha en bladkurv på veggen. Og aller viktigst: lim et telefonnummer som virker opp på veggen....
.

To renovatører er bedre enn ingen renovatører...

.


Jeg skulle ha en rolig formiddag ved arbeidsbordet mitt, bare jeg og fargeblyantene. Jeg bor på landet, det er stort sett stille utenfor huset mitt, så stille at da ungene var små løp de til vinduet hver gang det kom en bil. "Framandfolk", ropte de, og stod og kikka ut med tindrende barneøyne. OK, det siste der er ikke helt sant, de løp til vinduet, men det med framandfolk fant jeg på.

Det er søpletømmingsdag her, og det kan av og til være verdt å følge med på. Etter at renovasjonen ble satt ut på anbud og sjåførene ikke alltid er vant til norsk vinterføre, hender det både at søplebilene kjører seg fast eller velter. I dag kjørte de seg fast.

Og jeg , som skulle sittet og jobbet, fulgte fascinert med fra vinduet. To timer tok det før de kom seg videre. Først prøvde Pompel og Pilt å komme seg løs selv, med det resultatet at grøfta de satt fast i er enda dypere enn før. Så gikk de rundt bilen og rundt seg selv mange ganger. Pilt prøvde å krype under bilen, og han og Pompel ropte til hverandre. Det så skummelt ut, og heldigvis kom Pilt krypende fram igjen ganske fort.

Heldigvis kom vaktmester Gorgon med redningsbilen sin etter en stund, og etter mye strev kom de seg løs. Særlig var naboen min glad, hun hadde prøvd å komme seg hjem flere ganger, så hun øynet nok et lite håp da søplebilen endelig var borte. Det skulle vise seg å ikke være så lett, akkurat nå sitter hun fast i sporene Pompel og Pilt etterlot seg...

Heldigvis for Pompel og Pilt husket de i alle fall å ta med seg søpla denne gangen - sist gang de satt fast, måtte vi ringe å be dem komme en gang til, siden de i gleden over å komme løs skyndet seg bort fra dette fryktelige stedet, og glemte at de var på oppdrag...

.

Om bilder av våpen og det å lukte elgku

.


Jeg syntes han kikka litt ekstra lenge på meg, mannen i Narvesenkiosken, da jeg brukte lang tid på å spørre ham om de ulike våpenbladene de forhandlet, blant annet om hvilke som hadde de saftigste bildene. Han guidet meg til manneavdelingen, og viste meg utvalget. Jeg tror nok ikke han var en kjenner på feltet, det hørtes ikke sånn ut, men han tok oppgaven som kundeveileder på alvor, og bladde i de forskjellige bladene sammen med meg.

"Nei, der er bildene for store", sa jeg, om det første magasinet han kom med. Helt uten å spørre hvorfor jeg trengte mindre bilder, hjalp han meg til å finne det rette bladet. Og som sagt, han fulgte med på alt jeg gjorde til jeg gikk ut av kiosken, som om det var viktig for ham å memorere meg. Kanksje han tenkte at han vil få bruk for det en dag, at han en dag skal si at "Det var her i kiosken min våpeninteressen hennes begynte, jeg solgte henne det første bladet. Jeg kunne jo ikke vite at det skulle gå så fryktelig galt".

I alle fall, i kveld har jeg sittet og bladd i våpenbladet mitt. Og jeg har funnet mange pene bilder, bilder som jeg gleder meg til å klippe ut og legge ut over bordet og kikke ekstra godt på. Før jeg velger de aller fineste. Eller kanskje jeg velger en stor serie, jeg vet ikke enda.

Våpen får meg til å bli litt kvalm og til å grøsse, men det var jammen ikke bare det som fikk meg til å grøsse i det bladet. Tanken på at noen smører seg inn med syntetisk elglukt i geléform og så går ut i skogen, får meg i alle fall til å grøsse. Og ikke ante jeg at jegere juksa og smørte seg inn med elgkulukt for å narre oksene. Og jeg lurer litt på den bukkelukta de har i flaske, den som lukter dominerende bukk og får revirbukken til å bli vill og gal, hvordan lukter den egentlig? Jeg tipper bukk... Dette var i alle fall litt i ekleste laget for meg.

Det er mulig noen lurer på hva jeg skal med alle disse våpenbildene. Saken er selvfølgelig at jeg skal bruke våpenbildene inn i dametegningene mine, en eller annen gang. Foreløpig skal de ligge på vent, sammen med bildene av klokker og kniver. Og jeg må nok se litt mer i våpenbladet mitt før jeg ødelegger det.

Jeg tror forresten ikke at det blir en vane, det å kjøpe våpenblader. Og av en eller annen grunn var det litt flaut å spørre etter det. Like flaut som den gangen jeg var på jakt etter sykepleierporno. I alle fall nesten like flaut.
.

Tørka oksepenis

.
Det var med litt forundring jeg leste om Baltasar som fikk tørket penis i julegave, oksepenis, selv om jeg selvfølgelig synes det er fint å utnytte alle ressurser på dyret. Fascinerende er det også at man kaller det tørka muskel i dyrebutikken, det lurer jeg også litt på, er det sånn at det er litt flaut å si penis, eller er det sånn at man tenker at det er best at hunden ikke vet hva den spiser?

Jeg hadde i alle fall ikke tenkt det før, at man kunne gå i butikken å be om oksepenis, og jeg lurte litt på hvordan en oksepenis egentlig så ut. Det kunne hun Baltasar eier ikke fortelle meg, hun erklærte at hun ikke var penisekspert, og syntes det var vanskelig å vite hva som var strupe og hva som var penis.

Søsteren hennes, derimot, kan skille penis fra strupe, og har lagt ut bilde. Og jeg er takknemmelig og beæret over at bloggposten heter Til Vigdis. Takk, Helle, dette var oppklarende. Og jeg regner med at dette bare var starten på serien "tørkete kroppsdeler hunden min spiser", eventuelt "ting du ikke visste det gikk an å kjøpe i løsvekt".
.

Museflesk og sms

.

Jeg og den største ungen, Studentungen, har av og til litt sms-utvekslinger om litt uvanlige emner. Denne er fra et par uker tilbake.

Studentungen: Synes det er litt ekkelt at Bolla Pinnsvin har med seg museflesk på skolen...

Jeg: Det er jo bra og fornuftig med matpakke. Og det er sikkert lett å pakke inn...

Studentungen: Det er jeg forsåvidt enig i. Det jeg reagerte mest på, er at hun har med seg museflesk på en skole der det går flere forskjellige dyr. Det er jo litt slemt.

Jeg: Det er sikkert ikke mus igjen i november. De har blitt matpakke. Da gleder Bolla seg til lemenår.

Studentungen: Og annethver år er det sykt mange lemen på skolen. Neste år er det sykt mange begravelser.

Jeg: Og Bolla er sulten og mett annenhvert år. Hun er en jojo-slanker.

Studentungen: Huff. For en slem barnesang. Eller, så mye stygt vi klarer å legge i den...

Vi glemte visst å spørre hverandre hvordan det gikk sånn ellers...
.

Litt uheldig logo, kanskje....

.

I alle fall minner den meg litt mer om noen av de klønete tegningene (unnskyld, unnskyld) noen av elevene mine av og til tegna på tavla når de kom over et kritt, enn om et sted jeg har lyst til å gå inn for å spise maten min....

Det kan også tenkes at jeg har en ualminnelig skitten fantasi....
.