Dennis og Embla

 .

Det er mulig at jeg jobber meg gjennom alfabetet med disse chcihuahuaene som havner i epla-butikken min: Alma, Baldrian og Che er allerede på plass, eller, Alma er ikke der lenger, men hun finnes i alle fall.

Her er Dennis og Embla, de to siste tilskuddene på chihuahua-stammen.
.

En hjertevenn: Gundersen

.

Ingen hvile for de slemme; når jeg ikke tegner damer eller roter rundt med ord, hekler jeg. Og akkurat nå er det hjertevenner jeg hekler, de har så få detaljer at det går fint å se på TV samtidig.

Dette er Gundersen. Han er muligens ikke de  kjappeste i verden, men han er myk og snill, og han har et godt blikk for ting som skjer.

Gundersen og flere av vennene hans finnes i min lille butikk på epla.
.

Hekling om høsten

 .

Et sikkert tegn på at sommeren er over, er at jeg tar fram heklenål eller andre håndarbeidsgreier. Akkurat nå er det heklenål. Og som vanlig når jeg starter på noe, blir det ikke bare en - som vanlig jobber jeg i serier.

Nå holder jeg på å lage en serie med figurer jeg kaller for Hjertevenner. Når de står i flokk foran meg, ser det ut som om de følger meg med blikket, men siden de er snille og ikke har noen munn å mase med, gjør det ikke noe.

De er hekla i ullgarn og fylt med fibervatt. Hjertet er laget av noe som en gang skulle bli et rødt skjerf, men som i stedet fikk en omgang i vaskemaskinen og ble til filt. Øynene er ull festa direkte med filtenål.

Dette er Nilsen, den første av dem. Han kommer nok til å få selskap av mange flere. De vil også bli lagt ut i butikken min på Epla.
.

To the nice couple that bought us

.





We usually come with a card that explains that we are one-of-a-kind creatures, there are no patterns for us, and we are hand-knitted in Sandefjord, Norway. Thank you for buying us both when you visited our little shop in Bakgården.
.

Mens jeg venter på våren: et nytt strikkedyr

.


Fordelen med vinter er at det er lettere å gjøre ferdig håndarbeidsgreier som normalt ville ligget lenge i en kurv før de ble montert, og vinteren øker sjansen for at nesten-ferdig-tinga kan bli fullført. Jo kaldere det er ute, desto hyggeligere er det å sitte inne med strikketøyet, gjerne kombinert med å se et lett TV-program.

Jeg har nok noen nesten-ferdige som burde fått oppmerksomhet, men det var så fristende å strikke et dyr med et melert garn, særlig nær meleringene er så fine og genseraktige som dette.

Jeg har flere halvferdige av denne typen, det gir meg en fin avveksling fra tegningene jeg holder på med. Og noe må man jo gjøre mens man venter på våren.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.
.

Hjertevenner

.


Disse to figurene minner meg litt om Barbapapafamilien, både i form og farge. Jeg kaller dem hjertevenner, siden de har hvert sitt hjerte festet på kroppen.
.

Andungene mine

.

Ikke at jeg har levende andunger, akkurat. Ikke at jeg skal ha levende andunger noen gang, heller, ikke noen levende fugl skal noengang inn i mitt hus, så sant den ikke flyr inn et åpent vindu helt av seg selv, og hvis så skjer, skal jeg gjøre det jeg kan for å få den ut.

Jeg er redd for fugler - de ser skumle ut, og de ser ut som om de kan komme til å fly rett på deg, og jeg tror for eksempel det er ganske vondt å få et nebb i panna. Noen fugler, som høner, ser til og med onde ut, og det tror jeg de er også, etter å ha sett hendene til noen venner av meg etter eggsanking.

Ender ser ikke onde ut, og en høst så jeg hele Engervannet fullt av ender, de skulle reise til syden, og akkurat da jeg så dem, begynte de å fly - det så ut som om hele vannet løftet seg, og det var stilig å se på, men det fikk meg ikke til å like ender noe bedre. Ikke at jeg ikke liker ender, min danske venninne lager verdens beste andestek, med en saus man kan besvime av, men det var ikke akkurat mat jeg skulle skrive om nå.

Nå skulle jeg presentere mine nye heklegreier - andungene. Jeg pleier å navne dyrene mine, men disse har akkurat blitt montert og fått nebb, så det er ingen bråhast, men det aner meg at Andor, Andrine, Anders og Andrea er representert i flokken. De er akkurat passe store for små hender å holde i, og havner nok etterhvert i såpebutikken min under merkelappen "En liten venn".
.

En rakkar

.


Reke eller akkar - jeg vet ikke hva det minner mest om, dette vesenet jeg har strikka. Han ser ut som noe som bor i havet, og det gjør han jo lurt i i sommervarmen.

Når jeg tenker meg om, ser jeg jo at jeg selvfølgelig har laget en Rakkar - en slektning av både reka og akkaren. Bare jeg får tid og lyst, og det ikke er så varmt, tror jeg at jeg skal strikke en annen nær slektning; en stakkar...
.

Møt Milly

Dette er Milly - hun er en del av mitt nåværende håndarbeidsprosjekt - det som går ut på å strikke dukker uten mønster selv om man egentlig ikke er så veldig flink til å strikke og man egentlig burde hekle, siden man er en jævel med heklenål... Puuuh...

I alle fall, Milly er ferdig. Hun har bare skjørt på, og sko, og noe sier meg at hun er kjæresten til Snoppe. Hun er i alle fall blid og fornøyd, for nå er det sommerferie, og det liker hun. Og så er hun litt trist, for nå er det sommerferie, og hun vet ikke helt hva hun skal gjøre til høsten, og det er litt skummelt.

Nei, nå overfører jeg igjen - det er jeg som synes det er litt skummelt. Milly ligger i en skuff sammen med Snoppe, der er det trygt og godt, og dukker trenger ikke å bekymre seg så mye om hva som skjer til høsten, de kan bare ta det med ro og tenke at det er deilig med sommerferie. Akkurat som jeg skal gjøre noen uker framover. Høsten kommer tidsnok likevel.

.

Eksamensmonstre

Mai er tida da eksamensmonstrene kommer krypende fram. Nå har riktignok ingen eksamen akkurat, men jeg holder likevel på å avslutte et skoleår, og en avgangsutstilling er minst like nervepirrende som en eksamen.

Til trøst har jeg heklet to eksamensmonstre jeg kan kose meg med - de er i alle fall alt for snille til at jeg blir skremt av dem, og det er jo bra - det er nok av farlige ting i verden om ikke monstrene mine skal være det også.

De kommer forresten til å bo i den lille såpebutikken min en stund, fram til de enten får et nytt hjem, eller bestemmer seg for å rømme for å oppdage verden.

Flere hekla chihuahuaer

Her er et nytt kull hekla chihuahuaer, b-kullet etter at jeg begynte å sette navn på dem. Møt, i første rad fra venstre: Benny, Balder, Bailey, Brownie og Baltazar. Bakerst fra venstre står: Bianca, Blanche og Brittney.

Om jeg skal hekle alfabetet? Lite trolig, men man kan aldri vite med besettelser. Noen jeg kjenner tror jeg ikke stopper før jeg har hundre, jeg er ikke like sikker. Uansett - c-kullets to første ligger allerede umontert i en pose, så noen flere blir det i alle fall.

Et kull hekla chihuahuaer

Et helt kull med chihuahuaer er blitt ferdig nå i påskeferien - de sitter på ei hylle og ser veldig søte ut.

Tidligere ga jeg navn til alle kosedyrene jeg laga, og det har jeg tenkt å begynne med igjen. Så vidt jeg har skjønt, får alle dyr i samme kull navn som begynner med samme bokstav, og siden dette er det første kullet jeg navner, vil disse ha navn som starter med a.

Så altså, møt, nede fra venstre: Alma, Alvin, Arman og Amina. I annen rekke fra venstre finner du Albus, Anouk, Ariel og Anitra.

Tre grønne katter...

Da vi var små, var yndlingsboka til søstra mi en lang periode en billedbok om tre katter, Pim og Pam og Pottifar. Som lesekyndig storesøster, hendte det ganske ofte at jeg leste den boka for henne, så ofte at jeg nå, snart 40 år etter, kan deler av boka utenat....

"Pim og Pam og Pottifar mistet sine vottepar. "Hva vil mor si", hvisket Pam. "Hun vil si at det er skam".

Kort fortalt handla boka om tre kattunger som fikk hvert sitt vottepar av moren sin, som de mista, leita etter, fant igjen, hadde på når de spiste kake, vottene ble møkkete, de måtte vaske, alt var bra til slutt. Ikke så veldig spennende, akkurat, men søstra mi elsket den boka.

I dag kom jeg til å tenke på den boka igjen, den jeg ikke har sett på så mange år, og som mest sannsynlig ble lest i fillebiter og kastet den gangen vi var små.

Kanskje jeg tenkte på den fordi jeg monterte de tre hekla kattene som har ligget i sine enkelte deler siden begynnelsen av januar, og som ble montert fordi jeg syntes glassøynene begynte og se anklagende på meg når jeg gikk forbi dem... (Og litt fordi de er en bestilling til en baby som snart skal bli født).

Mus i huset

Et sikkert høsttegn hos oss, er at det kommer mus inn i huset. Og når man bor i et gammelt hus, er det mange hulrom hvor små dyr kan gjemme seg. Om natta kan vi høre de små museføttene løpe i taket, om om morgenen ser vi av og til spor i form av muselort i skuffer og skap. Man skulle tro at en blodtørstig katt ville være nok til å holde musene ute, men det er ikke tilfelle, enkelte ganger har vi til og med funnet muselort ved siden av kattematskåla. Så det er på tide å finne fram fellene igjen. Noe av det verste jeg kan tenke meg, er lyden av en musefelle som smekker igjen når bare jeg er våken. Den lyden får meg til å ville krype under dyna og late som ingenting, men samvittigheten min tvinger meg til å kikke i fella med en gang, tanken på at noen skal ligge i mitt skap og dø sakte, er mer enn jeg kan orke...

Da er det bedre med disse små musene jeg har strikka. De piler ikke rundt i taket om natta, de gnager ikke på matpapiret i skuffen, eller stjeler bomull. De produserer ikke muselort. De er bare veldig myek og gode å klemme på....

Har du hørt historien om de tre små fisk....

... som endte sine dager i en ...eeh... såpehandlers disk.... Endelig har det vært noen dager med fint vær, og jeg har sittet inne og strikka, av alle ting. Typsik, når det fine været kom, det jeg trengte, og det hagen min trengte, da ble jeg syk. Så altså; jeg har strikka, hatt feber og kasta opp. I varierende rekkefølge. Og her er resultatet; dette er min tre små fisk. Strikka. Med bjelle i magen. Ranglefisker, friske, som snart skal flytte til såpebutikken.

Sneglerangler

Kanskje det kan være en form for terapi for nevenyttige damer, å lage modeller av ting man ikke liker. Jeg har i alle fall heklet snegler, og jeg synes ikke de er ekle i det hele tatt. Nå er riktignok ikke mine heklesnegler brune og slimete, de spiser ikke blomster, de tar seg ikke fram i verden ved å skli på slim, og de har hus på ryggen... De er ganske søte, og inne i huset er det en liten bjelle, som gjør at det rangler når man f. eks. rister på dem, eller slår seg i hodet med dem, som små mennesker ofte gjør. Disse ranglene har jeg tenkt at skal flytte inn i såpebutikken min, så kan de kanskje blir gaver til noen små mennesker til jul.

Små bamser

Jeg har hekla mange dyr i sommer, blant annet små snille bamser. De bor i den lille såpebutikken min, "Skum - såper og sånn", og kommer inn under kategorien ...og sånn. I bakgrunnen skimtes grisefingerdukker, de er strikka, og alle har navn på merkelappen sin.

Søt og snill snegle

Jeg har definitivt satt personlig rekord i hekling i sommer. De siste medlemmene i serien "En liten venn" er snegler. Siden jeg har hatt et heller anstrengt, ampert og voldelig forhold til snegler i hele sommer, var det godt å få noen søte og hyggelige snegler å forholde seg til. Sneglene jeg har laget har flyttet inn på "Skum - såper og sånn", der de har selskap med ganske mange andre dyr. Det beste er kan hende at de ikke spiser av plantene mine, eller etterlater seg seige slimspor.

Det fortsetter å regne

Jeg fortsetter å hekle. Det vil si, jeg gjør den kjedelige jobben som følger med alt håndarbeid; jeg monterer. De hekla chihuahuaene ble søte, og fortsatt ligger det flere på monteringsvent. Det greie med å hekle hundene sine sjøl, er at de verken trenger å gå tur i regnet, de bråker ikke, og spiser ikke. Nå vet ikke jeg om chihuahuaer egentlig har behov for å gå tur i regnet, eller om det holder at de får løpe en runde på gulvet, men uansett trenger ikke jeg å gå ut i regnet siden jeg ikke har hund. For noen år siden hadde jeg virkelig lyst på hund, jeg er egentlig ikke helt sikker på hva det var som utløste det ønsket, det kan ha en sammenheng med at ungene mine har blitt store, og at jeg trengte en liten venn å lufte. Altså, at menn i førtiårskrise ofte ønsker seg stor motorsykkel er ikke så uvanlig, så det er vel heller ikke rart at jeg ville ha en liten hund. I alle fall, familien min var ikke fra seg av begeistring over mors ønske om hund. Da innførte jeg fantasihunden "Mulle" en stund, og det hjalp - jeg fikk lov til å få hund. Det er mulig at familien snudde fordi de enten vennet seg til at det var en hund, om enn ikke synlig, i huset, eller at de tenkte at det var best at den gærne kjerringa med usynlige venner fikk det som hun ville. Hva skjedde så? Har jeg hund? Nei, jeg ombestemte meg og begynte på kunstskole i stedet - det er mange måter å ha midtlivskrise på....

Fordelen med regn...

... er at man kan få tid til å f.eks montere halvferdige håndarbeider som har ligget på vent en stund. Her er flere av kattene mine - jeg hadde egentlig planer om å lage en hel kurv med svarte og hvite katter, men gidder ikke likevel - hvis man først skal bruke sommeren på å hekle seg i hjel, går det i alle fall an å variere type dyr, og nå ligger 8 små chihuahuaer og venter på sola skal forsvinne igjen, sånn at de også kan bli montert.