En veldig skitten katt

.

At Hroar er en skitten katt hele året, vet alle som kjenner ham. Om våren er han ekstra skitten. Da løper han etter damekatter, og er så sliten at han ikke orker å vaske seg.

Noen ganger er han så sliten at han rett og slett hvelver i trappa, og hviler seg før han kommer helt opp. Men ok, han er skitten, og han virker ikke så veldig klok, men han kan i alle fall male høyere enn noen annen katt vi har møtt.
.

Blomstrende hjemvei

.



Plutselig eksploderer våren, og verden blir full av farger igjen.

Jeg bruker lang tid på å gå hjem, det er så mye å se på. Jeg er litt misunnelig på de som har magnolia i hagen. Hvert år tenker jeg at jeg skal skaffe meg mitt eget magnoliatre, men jeg kommer aldri så langt. Det er alltid noe jeg trenger mer når jeg er i et hagesenter.

Forsythia som blomstrer må være det guleste som finnes.

Og fiolene lyser blått i grøftekanten, mye tidligere enn de pleier.



.

Fornøyde krokus

.

OK, jeg tror ikke krokusene er fornøyde. Jeg tror ikke at de er misfornøyde, heller. Siden de er planter, tror jeg de rett og slett bare er der, og det er jammen meg nok i seg selv.

Jeg er fornøyd. Jeg er fornøyd over at krokusene blomstrer, og over at de ikke kan snakke. Da hadde de sagt at her ville de neimen ikke være, ikke i det rotete bedet som var urørt av menneskehender i hele fjor.

Jeg er fornøyd, og krokousene vet ikke bedre, de vet ikke at noen av slektningene deres vokser i vårklare, sirlige bed, mens de selv er overlatt til en rotete hagedame som tar et skippertak av og til, men aldri når de blomstrer. Hadde de visst det, hadde de sikkert visna på flekken...
.

Gjennom skogen

.

Noen ganger går jeg gjennom skogen for å komme hjem. Det er også en fin vei. Vanligvis er det bløtt å gå der på denne tiden av året, og det pleier å ligge snøflekker rundt om kring.

Nå står det små soler og lyser i skogkanten, og bare vår er i sikte.
.

.

Den fine veien hjem

.

 Blomster små,

gule, blå,

titter opp av marken og

vinker til

Vigdis-lill,

for hun er så snill...

OK, jeg er kanskje ikke sååå snill, men jeg blir i alle fall ikke slemmere av å gå den fine veien hjem...

 .

Sliten og møkkete hankatt

.

Den som er ute og løper etter damer om natta, må sove om dagen, hvis han skal orke det harde livet.

At han må kjempe for kjærligheten, er tydelig. Han kommer inn, med nye rifter i øret, og små sår rundt om kring. Forleden dag hadde noen tatt en liten bit av hodet hans, også. Hroar er ikke verdens klokeste katt, ikke ser det ut til at han blir klokere av skade, heller. Og at han virkelig står på når det gjelder, er nok sikkert.

Altså, han kommer inn og hviler, og spiser. Vaske seg er han ikke like flink til, etter å ha spist ser han ut til å besvime av utmattelse. Han fyller dagene med sex, mat og søvn, og jeg tror det er i den rekkefølgen.

Vaske seg blir det sikkert tid til senere, og når jeg ser på tilstanden han er i, tror jeg ikke kattedamer kan være særlig kresne.

Vår, tralala, vår...

.

Alt kommer for en dag, og gammel moro ligger til spott og spe i veikanten.
.

Noen er alene....

.

 Når snøen blir borte, kommer de fram, de som har blitt alene denne vinteren. Mer eller mindre uskadet har de kommet fra atskillelsen.

Denne hvite votten, for eksempel, ser ganske optimistisk ut, som om den fortsatt håper å bli gjenforent med partneren sin. Den er ikke klar for å bøye hodet, og strekker ut tommelen og prøver å nå fram til den andre.

Denne votten, mest sannsynlig strikket med kjærlighet, er i ferd med å gi opp. Den bøyer seg nedover, men har heller ikke gitt helt opp. Den har fortsatt mye å gi, og kan varme en hånd når den trenger det. Jeg lurer på om noen savner den...

Som et rødt hjerte ligger den i gresset. Her er det ikke mye håp igjen, men den er fortsatt ganske hel. Det kan fortsatt skje et under, og noen som kjenner den kan komme forbi. Men optimistisk ser den ikke ut, heller som en som vil legge seg under dyna og håpe at det går over.

Denne ser litt trassig ut. Mulig den har ligget der en stund, men den ser ikke ut til å gi seg. Den spriker med fingrene, og hadde sikkert ropt med mye stemme om den hadde kunnet.

Mens andre er i ferd med å gå i oppløsning. Knust, glemt og forlatt.

Og noen er så ødelagt at de nærmest er utslettet og går i ett med underlaget....

.

Hundebæsj

.

De som bæsjer i pose, bør slutte å gjøre det i trærne...

Sommerfugl første mars

.

Jeg så en sommerfugl i hagen, og ble så glad, at jeg fulgte etter den med kameraet mitt for å forstå at det virkelig var sant.
Det er ikke ofte jeg ser sommerfugler så tidlig, og jeg kjente vårfornemmelsene begynte å prikke litt i huden.

Katten ble minst like glad som jeg over den uventede gjesten. Jeg tror hun også kjente at våren er her, hun så i alle fall veldig glad ut da hun spiste sommerfuglen....

Sommerfuglen, derimot, var neppe så veldig fornøyd med dagen.... Men på tross av dens tragiske endelikt, var den i alle fall til stor glede for minst to den korte tiden den var her...
.

Snart sommer...

.
For noen, tulipanene, for eksempel, er den fine tida straks over.

Men syrinene har vakre dager i vente.....

.

Den fine veien hjem, første uka i mai

.

Noen hadde bæsja på stia. Det synes jeg var litt dumt. Men jeg tråkka ikke i det.

Sneglene sklir rundt på slimet sitt. Av alle ekle skapninger, leder de, tett fulgt av flått. Hadde jeg bodd i et annet land, er det ikke sikkert at snegler hadde vært de ekleste, men her er de eklest.

Det lukta brennesle. Hver vår tar jeg på brennesla, akkurat som om jeg må kjenne etter om den er den samme. Det er den.

Plutselig har hjemveien min blitt grønn. Den skal bli enda grønnere. Snart kommer bøketrærna til å springe helt ut.

I utkanten av hagen min, står bregnene. De ser ut som en flokk mennesker som venter på å komme inn på konsert, der de står i grupper og nikker til hverandre.

Og morelltrærna blomstrer. Og jeg tenker at vi har mange gode dager i mai....

.

Og det ble vår....

.

I forrige uke var bedene mine fortsatt fulle av snø. Men når våren kommer, kommer den fort, og krokusene har bare ligget og ventet på å få stå opp. Nå er de her....

Hagesyndene fra i fjor, er her også. Det er helt tydelig at det å late som om man ikke har hage en hel sommer, straffer seg året etter. Det må mye opprydning til før det ser presentabelt ut i bedene. Om man da tenker at det skal bli presentabelt.

Siden jeg ikke skal presentere bedene mine for noen som helst, har jeg tenkt å rydde akkurat det jeg vil. Og med mitt forhold til rydding, er det ikke sikkert at det blir så mye....
Men skvallerkålen er pen og grønn, og kjerringrokkene lager en eventyrskog for småkryp, så noen stor krise er det ikke. Det med ugrass, mener jeg.

Og vårblomstene er viljesterke, og baner seg fram gjennom rusk og rask, så jeg fortviler ikke. Ikke i dag, i alle fall. I dag bare gleder jeg meg...
.

I Bergen er det snøklokker...

.

..... i hagen min er det bare snø. Men en tur til Vestlandet minnet meg i alle fall om at det er fine ting under snøen....
.

Hroar sier: Det er vår!

.

Nå kan ikke Hroar snakke, akkurat, han er jo en katt, og selv om jeg av og til oppfører meg som om kattene mine er folk, vet til og med jeg at de ikke kan snakke. Likevel, Hroar sier det er vår, ikke med ord, men med hele seg.

Han er rastløs, og går rundt og prater, når han beærer oss med sitt nærvær. For Hroar er ute og flyr. Han kommer hjem, sluker maten, og sover gjerne litt, og så må han ut igjen. Når han kommer listende hjem på kattepotene sine om morgenen, er han sliten og møkkete, og ikke lukter han særlig godt heller, som om han har vært på rangel. Og det har han nok. Noen ganger har han vært i slosskamp også, og må trøstes, og hvile, og slikke sår. Men han ligger ikke lenge nede, før han må ut igjen.

Panda sitter stort sett i vinduskarmen, og ser på Hroar. Kommer han for nær, slår hun til ham over nesa. Hroar er redd for Panda, med god grunn.

Men det er vår, og noen ganger gjør man dumme ting for å få nærhet, enten man er folk eller dyr. Da Hroar prøvde å snuse på Pandas rumpe, fikk han en skikkelig smekk, og vi fikk observere en dypt sjokkert dronningkatt som i 20 minutter satt helt stille og bare knurra. Og Hroar trakk seg tilbake, med både de skitne labbene og de skitne tankene sine.

Hroar fikk blodig nese, og kommer neppe til å nærme seg Panda med det første, om ikke våren tar overhånd. Men vi antar at ingen katt som likner Hroar noengang får komme i nærheten av überreinslige Panda, uten å merke at selv om hun er liten og vever, er hun et rovdyr når det gjelder.
.
.

Hvitt

 .

Det er faktisk ikke lenge siden det hvite som falt ned på bakken var snø. Det er ikke mange ukene siden det falt snø i mai, og det kjentes ut som om våren aldri skulle komme. Nå kjennes det ut som om vinteren var i et annet liv, og at det har vært vår bestandig.
.

Yesss! Det er vår...

.


Den aller siste rest av vinteren ligger i grusen og ser ensom ut. Ikke at jeg synes så synd på den at jeg tilbyr asyl i fryseboksen, eller noe, det er bare det at den ser litt ensom ut. Og det er greit, dens tid er over, det er på tide å slippe taket nå.



Krokusene bryr seg slettes ikke om at ingen rydda i bedet der de bor i fjor høst. Jeg bryr meg litt om det, for det er kjedelig å bære bort det visne og gamle nå. Enda kjedeligere enn om høsten. Jeg skal skrive det ned på en lapp og henge det på oppslagstavla, sånn at jeg kanskje gjør litt mer hagearbeid i oktober. Kanskje. Hvis jeg husker hvor kjedelig akkurat denne delen av våren er.




Under plommetreet lyser det blått i små stjerner. Av tamme planter tror jeg det er de jeg liker aller best om våren, de ser ut som unger i en skolegård, de nikker og ser ganske snille ut, akkurat som unger i en skolegård gjør når ser den fra utsida. Ser man skolegården fra innsida fordi man for eksempel har inspeksjon, ser ikke alle like snille ut, noen krangler, noen gråter, og noen er fulle av snørr. Jeg ser på blomstene fra utsida, og de er bare snille....
.

Sol...

.


Det er sol, det drypper ute, og om man hører godt etter, kan man høre at det klukker under snøen, der det pleier å være ei grøft. Det smelter på veien, og blir bart. Snøen er skitten og gammel, og i ferd med å trekke seg tilbake. Fuglene synger høyere enn for noen dager siden, og små mennesker med sekk på ryggen hinker hele veien hjem fra skolen.
.

Å eie en fuglekasse

.


Det har vært liv i fuglekassene lenge. Så lenge at beboerne har begynt å flytte ut. Det er spennende hvert år, å se hvor de velger å bosette seg, fuglene, og hvilken fuglekasse som blir tatt først. Denne lille fuglen har bodd i den aller fineste fuglekassa, den som er malt blå med mønster på og som datteren min har laget. De som kom etterpå, måtte bo i de vanlige ubehandla fuglekassene. Det så forresten ikke ut til å gjøre dem noe særlig.

Hvert år synes jeg det er like morsomt å følge med på fuglene som kommer. Det er morsomt å høre på pipinga fra kassene, og det er fint å se at ungene begynner å fly. Katten følger også med - det hender nemlig at fugleungene bommer på åpningen i huset når de skal hjem igjen etter den første flyturen, og da sitter hun klar. Hun sitter forresten klar i ukesvis. I år har hun ikke tatt en eneste fugleunge, ikke det jeg vet, i alle fall, og jeg pleier å vite det, siden hun alltid er stolt av byttet sitt, Jegerkatten.

Hvert år synes jeg synd på foreldrefuglene - å fostre opp fugleunger må være noe av det mest slitsomme som finnes - først fly fram og tilbake, fram og tilbake, med reirmateriale, så ruge og ruge, før ungene endelig er der.

Å ha spebarn i huset er ingenting i forhold til å være moren til en fugleunge. Og faren. For der flyr de, fram og tilbake, hele dagen, mens det skriker i fuglekassa. Med nebbene fulle av mark kommer de hjem til de sultne skrikerungene som bare tier still akkurat i det noen putter mat inn i dem. Så skriker de igjen.

Jeg lurer på om fugleforeldrene av og til tenker at de ikke gidder å dra rett hjem fra jobben, siden det bare er mas likevel, eller at de angrer på alle eggene, det var jo ikke akkurat sånn de hadde tenkt at det skulle bli. Og så lurer jeg på om de aller tynneste fuglene er de som kommer fra oppløste hjem - du kan ikke bli fet fugl med bare en forelder, det er jeg helt sikker på.

Og jeg tenker at jeg er veldig glad for at jeg ikke har vinger og fjær, og at mine unger ikke har skreket like mye som fugleungene gjør. Jeg hadde sikkert ikke kommet rett hjem fra jobben. Og mine unger hadde vært de mest pjuskete i klassen....
.

Krokus i hagen - yesss!

.

Det er påskeferie. Det er sol. Det er krokus i hagen min. Det klør i de lysegrønne fingrene mine etter å begynne å grave, men fortsatt er det meste av hagen dekket av snø, og måke bed gjør jeg bare ikke. Jeg er helt på linje med dagens dametegning, jeg vil gjøre hageting, det er lenge siden, jeg er utålmodig og venter på at plantene mine skal komme fram.

Jeg venter ikke på skvallerkål og brennesle. Jeg venter ikke på iberiasnegler. Jeg venter litt på rådyrene, selv om de forsyner seg godt i bedene av og til, jeg kan dele med rådyra, bare de lar litt være igjen til meg, og det pleier de. Bare ikke av tulipanene, de tar alltid alle tulipanene.

Mens jeg venter, kikker jeg på snøen, og skulle ønske at jeg kunne smelte den med blikket. Og jeg ser på juleneket fra i fjor, og tenker at det skal jeg kaste. Snart. Senere i dag, tror jeg, eller i morgen.
.