Den aller siste rest av vinteren ligger i grusen og ser ensom ut. Ikke at jeg synes så synd på den at jeg tilbyr asyl i fryseboksen, eller noe, det er bare det at den ser litt ensom ut. Og det er greit, dens tid er over, det er på tide å slippe taket nå.
Krokusene bryr seg slettes ikke om at ingen rydda i bedet der de bor i fjor høst. Jeg bryr meg litt om det, for det er kjedelig å bære bort det visne og gamle nå. Enda kjedeligere enn om høsten. Jeg skal skrive det ned på en lapp og henge det på oppslagstavla, sånn at jeg kanskje gjør litt mer hagearbeid i oktober. Kanskje. Hvis jeg husker hvor kjedelig akkurat denne delen av våren er.
Under plommetreet lyser det blått i små stjerner. Av tamme planter tror jeg det er de jeg liker aller best om våren, de ser ut som unger i en skolegård, de nikker og ser ganske snille ut, akkurat som unger i en skolegård gjør når ser den fra utsida. Ser man skolegården fra innsida fordi man for eksempel har inspeksjon, ser ikke alle like snille ut, noen krangler, noen gråter, og noen er fulle av snørr. Jeg ser på blomstene fra utsida, og de er bare snille....
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar