Tomater i november

.

I lurvehagen er det gjenglemte tomater, de som ikke ble høsta bare for å bli spist, eller for å bli til chutney.

Ja, for det er helt sant at husmorgenet kikka fram, og tvang meg til å lage chutney av noe av tomatoverskuddet. Genet la seg fort på plass igjen, et godt gjemt sted, etterpå, men i alle fall står det flere glass med chutney i mitt kjøkkenskap.

Gartnergenet har jeg imidlertid ikke sett noe til. Tomatplantene står visne og stusslige, og roper etter noen som kan rydde dem bort. Foreløpig later jeg som om jeg ikke hører det.

Det synes i alle fall rådyra er bra, i dag kom det en bukk og forsynte seg av de visne tomatene.

Så altså, jeg er kanskje rotete, men jeg er i alle fall snill mot dyr...
.

Lurvehagen

.

Rotete damer har rotete hager. I alle fall har jeg det.

I hagen min er det iberiasnegler og liljebiller. Brennesle og skvallerkål trives utmerket. Det står planter på vent som skal få mer jord rundt føttene, og det må mye luking til for at det skal se ryddig ut.

Men i hagen min vokser det også løytnantshjerter og akelejer. Valmuene lyser rødt under bjørka, og klematisen slynger seg opp etter veggen. De bor i en rotete hage med en rotete hagedame.

Heldigvis vet de det ikke selv, og ser ut som om de ikke bryr seg om verken den lurvete hagen eller den lurvete dama....
.

Fornøyde krokus

.

OK, jeg tror ikke krokusene er fornøyde. Jeg tror ikke at de er misfornøyde, heller. Siden de er planter, tror jeg de rett og slett bare er der, og det er jammen meg nok i seg selv.

Jeg er fornøyd. Jeg er fornøyd over at krokusene blomstrer, og over at de ikke kan snakke. Da hadde de sagt at her ville de neimen ikke være, ikke i det rotete bedet som var urørt av menneskehender i hele fjor.

Jeg er fornøyd, og krokousene vet ikke bedre, de vet ikke at noen av slektningene deres vokser i vårklare, sirlige bed, mens de selv er overlatt til en rotete hagedame som tar et skippertak av og til, men aldri når de blomstrer. Hadde de visst det, hadde de sikkert visna på flekken...
.

Fjær i huset mitt

.

Etter alt snakket om fjær, må jeg innrømme at det er fjær i huset mitt, også.
Denne fant jeg for eksempel i dag. Og jeg tror at han som har lagt den der, er den samme som legger støvet i krokene mine....
.

Ingen englefjær hos meg...

.
Nå hender det faktisk ganske ofte at det er fjær i mitt hus, men englefjær er det ikke. Fjærene kan forklares med den triste skjebnen som av og til blir en søt liten fugl til del, når Panda er blodtrørstig og går på jakt. Når hun kommer hjem, er hun av og til blodig rundt munnen, og har fjær som sitter fast i pelsen.

Og det er ikke en engel som har sittet og nappet av seg hvite fjoner i godstolen min. Uskyldsren og englemyk, men definitivt fra en katt som legger fra seg deler av vinterpelsen sin.

Og det er absolutt ikke englestøv som er samlet i krokene mine, heller. I mitt hus er det ikke spor av engler. Men at det sitter en liten jævel under sofaen og lager hyblelkaniner, det er jeg ganske sikker på...
.

Jeg fant, jeg fant. Et gammelt minne.

.

En container står i gården min, og tar mot rusk og rask. Den fylles opp av bøker jeg aldri mer skal lese, stoler jeg aldri skal sitte i. Og mange gamle minner.

Første gangen de to største ungene mine var på bytur alene, skulle de kjøpe julgegaver. Fornøyd gikk fireåringen av gårde, med hånden godt festa til storesøster på ni.

Ikke fullt så fornøyde var de da de ble henta av pappaen senere. Niåringen var oppgitt og sur, og det var fireåringen også. Han hadde laget en scene i butikken, fordi han heller ville kjøpe noe til seg selv, og søsteren hadde til slutt marsjert av gårde. Da de ble henta, satt de iskalde på en fortauskant. Men gaver hadde de fått kjøpt til slutt.

Jeg fikk en sparegris. Eller, egentlig fikk jeg to, men den ene knuste for noen år siden. Nå går den andre, også. Han har lenge stått med tom mage og bare samlet støv. Fireåringen og niåringen har blitt flotte voksne, som klarer det å handle sammen helt uten å furte. Tror jeg, da.

Og sparegrisen, han ligger i en container og vinker. Den som ikke har penger, trenger ingen sparegris. Og i alle fall hvis hun sjelden tørker støv. Men minnene om to små mennesker og en bytur før jul, de tar jeg vare på...
.

I hagen - uten briller...

.

Ofte når jeg går ut i hagen, er alt jeg ser det jeg ikke har gjort. Siden jeg har stor hage, har jeg mye ugjort å se på...

I dag gikk jeg ut uten briller, og fikk en helt ny og vakrere opplevelse, og ingen dårlig samvittighet over løv som falt i fjor.....

Og jeg tenker at jammen kom nærsyntheten til nytte....
.

Støv suger

.

Det helper ikke å ha fin støvsuger. Kjedelig er det, okke som.
.

Telefon

 .

Før var telefonene store. De hadde en skive man måtte vri på, eller store taster. En krøllete ledning festa telefonen til veggen. Da visste jeg i alle fall hvor den var....
.

Kampen mot naturen

.


Å ha hage er en evig kamp mot naturen. Skogen ligger der og vil kommer og overta det den en gang eide, sneglene venter på at jeg skal snu ryggen til, sånn at de kan skli superfort på slimet sitt og spise plantene mine, de ville plantene vokser fortere enn de tamme, og skvallerkålen er konge i bedet.




Det er da jeg tenker at jeg vil ha asfalt. Svart og skinnende, med krittstreker der jeg har tegnet et paradis. Asfalt som man ikke trenger å luke, bare koste. Siden jeg har et godt utvalg av maling og pensler, tenker jeg at jeg godt kan male en blomst eller to, eller så mange jeg vil, ingen snegler spiser asfaltblomster.....




De varer aldri lenge, asfaltfantasiene mine. Jeg har ett bed som til enhver tid er ryddig, og kan heldigvis snu ryggen til resten. Og så er jeg akkurat passe nærsynt, sånn at når jeg tar av meg brillene, ser jeg blomster og andre uspesifiserte grønne ting, og sneglene skimter jeg bare i det fjerne. Og jeg tenker at jeg vil være nær hagen min, for bare jeg er nær nok, forsvinner rotet.
.

Jeg samler. På garn også.

 .

Jeg samler. Jeg samler på mange ting det er kjekt å ha. Og så samler jeg på mange ting jeg skal lage noe av en gang. Garn, for eksempel. Det er bare det at når man skal lage noe av garn, er det veldig fristende å gå inn i en garnbutikk å kjøpe noe nytt.

Sånn har det seg at selv om man bruker garn hele tiden, minker ikke garnlageret, det vokser. Noe av det som ligger på lager, har ligget der lenge. Noen garnnøster har vært med på flere flyttelass, og om de hadde vært mennesker, hadde de både hatt stemmerett og flytta hjemmerfra.

Noen av tinga som ligger på lager aner man ikke hva man skal bruke til. Hvorfor i all verden kjøpte jeg det tjukke bomullsgarnet, for eksempel? Jeg som liker tynt garn og tynne pinner. Jeg har sett på det i mer enn 20 år, en gang hekla jeg ei mus av det garnet, og fikk brukt mikroskopiske mengder. Så la jeg det tilbake på lageret.

Jeg lurer på om jeg skal hekle ei mus til. Eller kanskje en gryteklut. Før jeg legger det tilbake på lageret....
.

Fortsatt litt jul....

.


OK, så var det ikke helt sant, det med at jeg hadde rydda bort hele jula. Det er forresten sjelden helt sant når jeg forteller ryddehistorier, jeg er en av de absolutt dårligste rydderne jeg vet om.

Og jeg innrømmer det: vi har fortsatt juletre. Enda flere innrømmelser: det er av plast. Det er ikke av spesielt pen plast en gang, men det er greit nok.

Jeg har et rart forhold til juletrær. Jeg prøver å si at jeg ikke bryr meg om det i det hele tatt, men det er ikke helt sant. Jeg bryr meg i alle fall nok om det til at da de store ungene mine dekket absolutt hele treet med pynt i fjor, og det så bare grusomt ut, som et juletre, begynte jeg å grine. Så alvorlig var det at de om-pynta.

Før, da vi hadde ekte tre inne, kasta vi alltid ut jula tredje juledag. Litt fordi det var barnåler over alt, men medt fordi jeg ikke kunne være i samme rom som treet uten å nyse. Nå drysser det ikke, og jeg nyser ikke, og vi er late, så her kan det komme til å være juletre lenge.

Og så er det snømannen. Han som vi fraktet varsomt hjem fra en sommerferie i Ribe. Han ser bedene på oss, som om han spør om å få være her litt til. Han folder til og med hendene. Og når snømenn folder hendene, er det alvor.....
.

Ut med jula

.


"Tjuendedags-Knut feier jula ut" het det i gamle dager. Her skal det ikke ventes til 20. dag - i dag skal jula ut. Til og med nissene har slutta og smile - de er lei av å bare stå til pynt....

Det skal forresten ikke feies - Knut bor ikke her, det gjør derimot Per, og han er en racer med støvsugeren....
.

Snart jul....

.


Kalenderen forteller at det snart er jul. Jeg har, i år igjen, forsøkt å fortrenge at det nærmer seg. Jeg har ikke kjøpt, laget eller tenkt på julegaver. Jeg har ikke ryddet fram en eneste ting som minner om jul, ikke en gang adventsstaken har jeg funnet fram. Og i dag forteller kalenderen meg at det er på tide å bli bittelitt julestressa.

Rundt meg ser alle ut til å forberede jul, facebook-profilene blir oppdatert om baking, vasking og kaldenderting. Jeg sniker meg fascinert rundt i profiler og blogger, og tenker: Når gjør de alt dette? De strikker sokker, baker krumkaker og fattigmann, vasker inne i alle kriker og kroker, kjøper julegaver, reiser på tur til Sverige og kjøper kjøtt og sprit, syr kostymer til juleavslutninger, pusser sølv, og stryker alt som kan strykes. Jeg tar meg i å mistenke at en del av disse damene ikke finnes i virkeligheten, bare i bloggeverdenen. Så tenker jeg at det er klart de finnes, og at jeg bare er misunnelig fordi jeg ikke har julekakene i boks, julematen i hus, og totalt mangler genet for rydding og vasking.

Jeg bestemmer meg for å late som noen dager til, som om det er lenge til jul. Jeg skal ikke kjøpe, lage eller tenke på julegaver denne uka heller. Jeg skal late som om jeg ikke vet at det er desember. Akkurat som den rosa som blomstrer i bedet mitt. Den vet ikke at det snart er jul, den heller.
.

To renovatører er bedre enn ingen renovatører...

.


Jeg skulle ha en rolig formiddag ved arbeidsbordet mitt, bare jeg og fargeblyantene. Jeg bor på landet, det er stort sett stille utenfor huset mitt, så stille at da ungene var små løp de til vinduet hver gang det kom en bil. "Framandfolk", ropte de, og stod og kikka ut med tindrende barneøyne. OK, det siste der er ikke helt sant, de løp til vinduet, men det med framandfolk fant jeg på.

Det er søpletømmingsdag her, og det kan av og til være verdt å følge med på. Etter at renovasjonen ble satt ut på anbud og sjåførene ikke alltid er vant til norsk vinterføre, hender det både at søplebilene kjører seg fast eller velter. I dag kjørte de seg fast.

Og jeg , som skulle sittet og jobbet, fulgte fascinert med fra vinduet. To timer tok det før de kom seg videre. Først prøvde Pompel og Pilt å komme seg løs selv, med det resultatet at grøfta de satt fast i er enda dypere enn før. Så gikk de rundt bilen og rundt seg selv mange ganger. Pilt prøvde å krype under bilen, og han og Pompel ropte til hverandre. Det så skummelt ut, og heldigvis kom Pilt krypende fram igjen ganske fort.

Heldigvis kom vaktmester Gorgon med redningsbilen sin etter en stund, og etter mye strev kom de seg løs. Særlig var naboen min glad, hun hadde prøvd å komme seg hjem flere ganger, så hun øynet nok et lite håp da søplebilen endelig var borte. Det skulle vise seg å ikke være så lett, akkurat nå sitter hun fast i sporene Pompel og Pilt etterlot seg...

Heldigvis for Pompel og Pilt husket de i alle fall å ta med seg søpla denne gangen - sist gang de satt fast, måtte vi ringe å be dem komme en gang til, siden de i gleden over å komme løs skyndet seg bort fra dette fryktelige stedet, og glemte at de var på oppdrag...

.

Fra ufo til fo...

.

Hadde jeg vært et dyr, så hadde jeg vært en hamster. Det hoper seg opp rundt meg, av ting jeg tenker jeg kanskje kan få bruk for en dag, og av prosjekter jeg har tenkt å gjøre ferdig. En dag.

Akkurat nå prøver jeg å få orden og oversikt, i det minste litt orden og oversikt, og jeg kikker i esker og poser, jeg sorterer og kaster. Jeg innrømmer at jeg sorterer mer enn jeg kaster, men allikevel, jeg tar i alle fall i ting jeg ikke har sett på lenge.

Og jeg møter ufo'ene mine, alle de uferdige objektene som av en eller annen grunn har blitt liggende - det var ikke gøy mer, noe annet fristet mer, eller jeg glemte dem, rett og slett. Som denne lille veska som bare manglet en hank. Nå har den fått det, og ufo'en har blitt fo og flyttet inn i et skap, der den skal bo til jeg finner ut hva jeg skal gjøre med den.

Og i vaskemaskinen ligger det noe som skal bli tova strikkevesker, på vei til å bli fo'er, de også. Kanskje....
.