OK, så var det ikke helt sant, det med at jeg hadde rydda bort hele jula. Det er forresten sjelden helt sant når jeg forteller ryddehistorier, jeg er en av de absolutt dårligste rydderne jeg vet om.
Og jeg innrømmer det: vi har fortsatt juletre. Enda flere innrømmelser: det er av plast. Det er ikke av spesielt pen plast en gang, men det er greit nok.
Jeg har et rart forhold til juletrær. Jeg prøver å si at jeg ikke bryr meg om det i det hele tatt, men det er ikke helt sant. Jeg bryr meg i alle fall nok om det til at da de store ungene mine dekket absolutt hele treet med pynt i fjor, og det så bare grusomt ut, som et juletre, begynte jeg å grine. Så alvorlig var det at de om-pynta.
Før, da vi hadde ekte tre inne, kasta vi alltid ut jula tredje juledag. Litt fordi det var barnåler over alt, men medt fordi jeg ikke kunne være i samme rom som treet uten å nyse. Nå drysser det ikke, og jeg nyser ikke, og vi er late, så her kan det komme til å være juletre lenge.
Og så er det snømannen. Han som vi fraktet varsomt hjem fra en sommerferie i Ribe. Han ser bedene på oss, som om han spør om å få være her litt til. Han folder til og med hendene. Og når snømenn folder hendene, er det alvor.....
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar