Dette er ingen pipe - det er et bilde av en. Og det blir vi minnet på av Magritte, selv om vi egentlig vet det hele tiden: bilde og objekt er ikke det samme. Man kan for eksempel ikke røyke et bilde av en pipe.
Jeg synes piper er fine å se på og gode å holde i, og da mener jeg virkelige piper. Bilder av piper interesserer meg ikke så mye. Jeg synes piper er så gode å holde i at jeg prøvde å lære meg å røyke pipe for noe som kjennes ut som en evighet siden. Jeg klarte det imidlertid ikke. Ikke i det hele tatt. Jeg tror det har noe med tålmodighet å gjøre - de som røyker pipe må ha god tid, de tar pauser, og tenner pipa si igjen og igjen. Da jeg røkte ville jeg ha alt fort. Da jeg prøvde å røyke pipe ble jeg innmari varm på leppene.
Jeg ga opp piperøykeprosjektet. Selv om jeg likte å lukte på pakkene med pipetobakk, og selv om det var godt å holde på en pipe. Jeg fikk det rett og slett ikke til, og jeg orka ikke å være verdens dårligste piperøyker. Derfor ble jeg en innmari god sigarettrøyker i stedet. Så ble jeg en god slutter, som absolutt ikke savner det å røyke.
Men noen ganger tenker jeg at når jeg blir en kjempegammel dame skal jeg røyke pipe. Da skal jeg sitte på verandaen min med katten i fanget og stappe pipa mi. Og jeg skal ha all verdens tid, sånn at jeg kan tenne pipa igjen og igjen, sakte, jeg regner med at bare jeg blir gammel nok, kommer tålmodigheten også, den som må til om man skal kunne røyke pipe uten at det brenner på leppene....
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar