Å smelte i varmen

.

Noen dager er så varme at man rett og slett smelter...
.

I støvet

.

Noen hadde mista blomsten sin på veien. Den lå på bakken, men fortsatt var det lett å se hvor lysende rød den egentlig var, under støvet.
Og sånn er det med mange ting, de har kanskje blitt grå og triste, men en gang var de levende og lysende.

Det var det godt å bli minnet på.
.

Som i en såpeserie...

.

Det har alltid forundra meg litt når jeg har sett på amerikanske såpeserier at de spiser is rett fra spannet når ting er litt trist.

Nå forundrer det meg ikke mer. Nå har jeg skjønt at det hjelper...
.

Noen er alene....

.

 Når snøen blir borte, kommer de fram, de som har blitt alene denne vinteren. Mer eller mindre uskadet har de kommet fra atskillelsen.

Denne hvite votten, for eksempel, ser ganske optimistisk ut, som om den fortsatt håper å bli gjenforent med partneren sin. Den er ikke klar for å bøye hodet, og strekker ut tommelen og prøver å nå fram til den andre.

Denne votten, mest sannsynlig strikket med kjærlighet, er i ferd med å gi opp. Den bøyer seg nedover, men har heller ikke gitt helt opp. Den har fortsatt mye å gi, og kan varme en hånd når den trenger det. Jeg lurer på om noen savner den...

Som et rødt hjerte ligger den i gresset. Her er det ikke mye håp igjen, men den er fortsatt ganske hel. Det kan fortsatt skje et under, og noen som kjenner den kan komme forbi. Men optimistisk ser den ikke ut, heller som en som vil legge seg under dyna og håpe at det går over.

Denne ser litt trassig ut. Mulig den har ligget der en stund, men den ser ikke ut til å gi seg. Den spriker med fingrene, og hadde sikkert ropt med mye stemme om den hadde kunnet.

Mens andre er i ferd med å gå i oppløsning. Knust, glemt og forlatt.

Og noen er så ødelagt at de nærmest er utslettet og går i ett med underlaget....

.

Bare tre igjen....

.

1937: Mormor og morfar med de tre eldste døtrene og mormors mor foran den nye lastebilen.

- Nå har jeg bare tre igjen, sier mormor, og rister på hodet.

Hun snakker om ungene sine. Tidligere har den eldste datteren og den yngste sønnen dødd, og sist uke døde datter nummer to.

- Nå har jeg bare tre igjen. Det er ikke riktig, ungene skal ikke dø først, sier hun, som om få uker fyller 101 år.

Jeg nikker, og skjønner så inderlig godt hva hun mener.

- Men jeg har vært heldig, sier hun.
- Alle seks fikk vokse opp, og ble til kjekke folk.

Hun fortsetter å snakke om ungene sine, de som er der, og de som ikke er der mer. Og hun gjentar at hun har vært heldig, hun synes synd på de foreldrene som opplever at ungene er født syke, eller dør når de er små.

- Det må være fælt å oppleve, sier mormor.
Igjen nikker jeg enig. Mormor husker ikke at jeg er en av de foreldrene som har opplevd at et lite barn dør, og det er ingen grunn til å minne henne på det.

Hun er stille en stund.
Så gjentar hun: Nå har jeg bare tre igjen.

Og igjen nikker jeg enig...
.

Bare Josef

.

Den tristeste julekrybba noensinne, fant jeg på et loppemarked. Så trist var den, at jeg kunne ikke gå fra den.

Bare Josef er her. Ingen Maria. Ikke noe Jesusbarn. Ikke en gang et lite lam har han til å holde seg med selskap.

Kanskje Maria har tatt med seg Jesusbarnet og reist sin vei. Eller kanskje de bare er i butikken. Jeg håper de bare er i butikken. Jeg håper i alle fall ikke at de sitter i en annen krybbe, eller at de er helt knust.

Kanskje Josef tenkte at han kunne få det koselig i krybba si, og kanskje har han det koselig, men det ser aller mest ensomt ut.

I alle fall, jeg kunne ikke gå forbi. Jeg tenkte at Josef kunne få bo hos meg, at jeg kunne sette en liten katt eller to i krybba, sånn at han har noen å klappe på. Eller en barbiedukke, kanskje.

- Slapp av, Josef, sier jeg når jeg går forbi, det ordner seg. Noen kommer til å stå i krybba sammen med deg om ikke så lenge. Og klarer ikke jeg å ordne det, kommer det helt sikkert til å skje når de store ungene kommer hjem til jul.
.

La vie en rose

.
 

Ikke alle finner seg i at det er over, at det er november nå. Som rosa i hagen min, for eksempel. Den gir seg ikke. Her er det rose i alle stadier. Her er optimistiske knupper, som fortsatt tror de har en framtid, akkurat som alle andre ungdommer står de og strutter og venter på det som skal komme. De har enda ikke kjent frosten bite skikkelig.

Rosene i sin beste aldre, som står der og bare er blendene vakre, tror heller ikke helt på vinteren, selv om et og annet begynner å henge på dem også.

De mer eldre er slitne, og har mistet både glans, og et og annet kronblad. Kontrasten blir så stor, så stor, til knuppene som står ved siden av. Men fortsatt er det lett å se at det er en rose, sliten og resignert, men rose.

På slutten er det ikke mye igjen, men det er som om hodet reiser seg igjen. De riktig gamle rosene ser bedre ut enn de halvgamle. De bøyer ikke hodene, selv om bladene faller av.

Og på bakken ligger et kronblad, og vitner om at det er helt sant, ting tar slutt.

Og jeg tenker at noen ganger er det med roser som med folk.
.

Jeg fant, jeg fant. Et gammelt minne.

.

En container står i gården min, og tar mot rusk og rask. Den fylles opp av bøker jeg aldri mer skal lese, stoler jeg aldri skal sitte i. Og mange gamle minner.

Første gangen de to største ungene mine var på bytur alene, skulle de kjøpe julgegaver. Fornøyd gikk fireåringen av gårde, med hånden godt festa til storesøster på ni.

Ikke fullt så fornøyde var de da de ble henta av pappaen senere. Niåringen var oppgitt og sur, og det var fireåringen også. Han hadde laget en scene i butikken, fordi han heller ville kjøpe noe til seg selv, og søsteren hadde til slutt marsjert av gårde. Da de ble henta, satt de iskalde på en fortauskant. Men gaver hadde de fått kjøpt til slutt.

Jeg fikk en sparegris. Eller, egentlig fikk jeg to, men den ene knuste for noen år siden. Nå går den andre, også. Han har lenge stått med tom mage og bare samlet støv. Fireåringen og niåringen har blitt flotte voksne, som klarer det å handle sammen helt uten å furte. Tror jeg, da.

Og sparegrisen, han ligger i en container og vinker. Den som ikke har penger, trenger ingen sparegris. Og i alle fall hvis hun sjelden tørker støv. Men minnene om to små mennesker og en bytur før jul, de tar jeg vare på...
.

Som i en gammeldags kjærlighetshistorie

.

Ute, sent i oktober, fant jeg dem, blomsten og bien. Det er rett før blomsten visner, de ved siden av henne har allerede sluppet kronbladene sine ned på bakken.

Og der, i fanget hennes, lå han, helt død, bien. Hverandres, helt til det siste.
.