Ikke alle finner seg i at det er over, at det er november nå. Som rosa i hagen min, for eksempel. Den gir seg ikke. Her er det rose i alle stadier. Her er optimistiske knupper, som fortsatt tror de har en framtid, akkurat som alle andre ungdommer står de og strutter og venter på det som skal komme. De har enda ikke kjent frosten bite skikkelig.
Rosene i sin beste aldre, som står der og bare er blendene vakre, tror heller ikke helt på vinteren, selv om et og annet begynner å henge på dem også.
De mer eldre er slitne, og har mistet både glans, og et og annet kronblad. Kontrasten blir så stor, så stor, til knuppene som står ved siden av. Men fortsatt er det lett å se at det er en rose, sliten og resignert, men rose.
På slutten er det ikke mye igjen, men det er som om hodet reiser seg igjen. De riktig gamle rosene ser bedre ut enn de halvgamle. De bøyer ikke hodene, selv om bladene faller av.
Og på bakken ligger et kronblad, og vitner om at det er helt sant, ting tar slutt.
Og jeg tenker at noen ganger er det med roser som med folk.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar