Ikke alt bør spises...

.

OK, det er sikkert menneskemat, det ser bare ikke sånn ut.

Dette er noe av det man risikerer å få på en ellers hyggelig frokostrestaurant i Berlin, hvis man er bråtøff og sier at man liker alt...

Hvordan jeg kunne finne på å si at jeg liker alt, er en annen sak. Det gjør jeg slettes ikke.

Og til de som sier at all mat er god: dere har ikke smakt denne pølsa...
.

Torskerogn...

.

Jeg følger opp gårsdagens mandarinsteinhjerte med et bilde av torskerogn, også med en slags hjerteform.
Jeg har aldri tilberedt fersk torskerogn før, og skal aldri gjøre det igjen heller, men en liten prat på lærerværelset i dag brakte fram minner om barndommens torskerognmiddag.

Jeg likte torskerogn. Jeg likte smaken og konsistensen, og syntes formen var spennende. Det synes jeg fortsatt, at formen er spennende. Men min torskerogn smakte ikke som barndommens torskerogn, selv om jeg leste lenge og vel i Ingrid Espelids kokebok. Enten har torskerogna endra seg med åra, eller mine smaksløker har endra seg, eller så var mora mi flinkere til å lage torskerogn enn det jeg er...

Ofte leker jeg med maten. Jeg har utført avanserte hjernekirurgiske inngrep på blomkål, for eksempel. Og da torskrogna la på fjøla og så ut som en hjerne, hadde jeg veldig lyst til å skjære i den. Jeg gjorde det ikke, siden jeg hadde lest at man for all del ikke måtte stikke hull på posen, da ville nemlig en million egg lekke ut.

Jeg angrer. Noen typer mat bør man heller leke med enn å spise, og for meg faller torskerogn i den kategorien. Jeg ville garantert likt torskerogn bedre om jeg hadde lobotomert den i stedet for å spise den.

Jeg skal aldri mer tilberede torskerogn, og jeg tror at jeg skal la noen andre ting som er minner om barndommens smaker, fortsette å være minner. Og kommer jeg over en torskerogn igjen, skal jeg finne fram skalpellen og leke med den.....

Men pus var i alle fall fornøyd.
.

Noen dager er bare litt råtne...

 .
 Først tenkte jeg at jeg skulle spise et eple. 

Da det ikke frista, delte jeg en avokado.

Noen dager er bare litt råtne....
.

Å sitte i heisen

.
OK, når man har vært på kurs, sovet på verdens varmeste hotellrom, og vært småsjuk, bør man ikke gå inn i en heis. Jeg vet det nå. I går visste jeg det ikke, så med største selvfølgelighet gikk jeg og to andre damer inn i en heis etter å ha vært på DTKs kunstutstilling.

I de tre åra jeg gikk på den skolen, tok jeg den heisen mange, mange ganger, og selv om den av og til kom med litt hosteaktige lyder, tok den meg alltid dit jeg skulle. Men ikke i går.

Vi gikk inn i heisen i fjerde etasje, skulle til første, men kom til tre og en halv. Da var det bråstopp.
Selvfølgelig trykte vi på alarmknappen. Det står at det er det man skal gjøre om heisen står fast. Vi trykte. Ingenting skjedde. Vi tenkte kanskje det ville komme en stemme ut fra veggen, men nei. Neste punkt var å ringe de numrene som stod på veggen, først det ene, så det andre, det man skulle ringe etter kl 15. Ingen av de numrene var i bruk.

Da ringte vi en vi kjente på skolen, som så tok kontakt med heisfirmaet for å få oss ut. Bildet over viser utsikten ned til tredje etasje.

En time i heis er lenge. I en liten heis kjennes det ut som en liten evighet, faktisk. Det er varmt, og det er kjedelig. Og hele tida kom velmenende mennesker og spurte hvordan det gikk med oss. Noen kom med gode råd om at vi skulle gå bort fra døra (som om vi ikke hadde vært i en heis før, eller ikke kunne lese instruksjonene på døra). Noen bare lo, og det var egentlig like greit.

Etter en lang time ble vi redda ut av hyggelig vekterdame. Siden hun ikke fant(!) maskinrommet, måtte hun låse opp døra, og sende ned en stol vi kunne stå på når vi klatra ut. Bildet under viser døra til fjerde etasje, der vi krøyp ut.

Vi har følgende forslag til de som eier heisen: mal den i en hyggelig farge. Sett opp et speil, hvis man sitter fast helt alene kan det være hyggelig å ha noen å se på. Fest klappstoler langs veggene, og ha en bladkurv på veggen. Og aller viktigst: lim et telefonnummer som virker opp på veggen....
.

Lukten av død

.



Når det begynner å lukte rart på kjøkkenet, og man har kikka de stedene mat kan stå og bli ekkel, kan det være lurt å sjekke musefellene - særlig hvis det er et par dager siden sist.

Når man bor i et gammelt hus, må man regne med at man ikke bor der helt alene. I perioder kan man høre lyden av løpende små føtter i tak og vegger, og man vet at det bare er å finne fram fellene. Jo, vi har katt, og hun er en dyktig jeger, hun fanger både mus og fugl. Ute. Inne fanger hun ingenting, det er mulig at hun er en ødelagt innejeger etter å ha levd sammen med marsvin, hamstre og rotter - uansett, hun leer ikke et øyelokk selv om musene romsterer like ved henne.

Vi vet jo at mus ikke lever alene, de liker seg i familiegrupper, og innemus formerer seg året rundt. Vi vet det, og det burde innebære at vi sjekka fellene ofte.

OK, vi glemte det. Vi glemmer det aldri igjen. Ikke etter å ha kjent lukta som begynte å bre seg på kjøkkenet. Og historiene vi leser om mennesker som bokstavlig talt har levd sammen med lik i lasta, eller i skapene, over lengre tid, gir oss helt nye bilder. I hodet og i nesa.

Fella med museliket er båret ut av huset. Katten ligger så rolig at hun ser ut til å være utstoppa.
Og vi hører små løpende skritt i taket. Og fortsatt kjenner vi lukten av død.
.