Når det begynner å lukte rart på kjøkkenet, og man har kikka de stedene mat kan stå og bli ekkel, kan det være lurt å sjekke musefellene - særlig hvis det er et par dager siden sist.
Når man bor i et gammelt hus, må man regne med at man ikke bor der helt alene. I perioder kan man høre lyden av løpende små føtter i tak og vegger, og man vet at det bare er å finne fram fellene. Jo, vi har katt, og hun er en dyktig jeger, hun fanger både mus og fugl. Ute. Inne fanger hun ingenting, det er mulig at hun er en ødelagt innejeger etter å ha levd sammen med marsvin, hamstre og rotter - uansett, hun leer ikke et øyelokk selv om musene romsterer like ved henne.
Vi vet jo at mus ikke lever alene, de liker seg i familiegrupper, og innemus formerer seg året rundt. Vi vet det, og det burde innebære at vi sjekka fellene ofte.
OK, vi glemte det. Vi glemmer det aldri igjen. Ikke etter å ha kjent lukta som begynte å bre seg på kjøkkenet. Og historiene vi leser om mennesker som bokstavlig talt har levd sammen med lik i lasta, eller i skapene, over lengre tid, gir oss helt nye bilder. I hodet og i nesa.
Fella med museliket er båret ut av huset. Katten ligger så rolig at hun ser ut til å være utstoppa.
Og vi hører små løpende skritt i taket. Og fortsatt kjenner vi lukten av død.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar