Bare tre igjen....

.

1937: Mormor og morfar med de tre eldste døtrene og mormors mor foran den nye lastebilen.

- Nå har jeg bare tre igjen, sier mormor, og rister på hodet.

Hun snakker om ungene sine. Tidligere har den eldste datteren og den yngste sønnen dødd, og sist uke døde datter nummer to.

- Nå har jeg bare tre igjen. Det er ikke riktig, ungene skal ikke dø først, sier hun, som om få uker fyller 101 år.

Jeg nikker, og skjønner så inderlig godt hva hun mener.

- Men jeg har vært heldig, sier hun.
- Alle seks fikk vokse opp, og ble til kjekke folk.

Hun fortsetter å snakke om ungene sine, de som er der, og de som ikke er der mer. Og hun gjentar at hun har vært heldig, hun synes synd på de foreldrene som opplever at ungene er født syke, eller dør når de er små.

- Det må være fælt å oppleve, sier mormor.
Igjen nikker jeg enig. Mormor husker ikke at jeg er en av de foreldrene som har opplevd at et lite barn dør, og det er ingen grunn til å minne henne på det.

Hun er stille en stund.
Så gjentar hun: Nå har jeg bare tre igjen.

Og igjen nikker jeg enig...
.

Jeg fant, jeg fant. Et gammelt minne.

.

En container står i gården min, og tar mot rusk og rask. Den fylles opp av bøker jeg aldri mer skal lese, stoler jeg aldri skal sitte i. Og mange gamle minner.

Første gangen de to største ungene mine var på bytur alene, skulle de kjøpe julgegaver. Fornøyd gikk fireåringen av gårde, med hånden godt festa til storesøster på ni.

Ikke fullt så fornøyde var de da de ble henta av pappaen senere. Niåringen var oppgitt og sur, og det var fireåringen også. Han hadde laget en scene i butikken, fordi han heller ville kjøpe noe til seg selv, og søsteren hadde til slutt marsjert av gårde. Da de ble henta, satt de iskalde på en fortauskant. Men gaver hadde de fått kjøpt til slutt.

Jeg fikk en sparegris. Eller, egentlig fikk jeg to, men den ene knuste for noen år siden. Nå går den andre, også. Han har lenge stått med tom mage og bare samlet støv. Fireåringen og niåringen har blitt flotte voksne, som klarer det å handle sammen helt uten å furte. Tror jeg, da.

Og sparegrisen, han ligger i en container og vinker. Den som ikke har penger, trenger ingen sparegris. Og i alle fall hvis hun sjelden tørker støv. Men minnene om to små mennesker og en bytur før jul, de tar jeg vare på...
.

Noen har det verre. Alltid.

.

Noen har bokstavelig talt fått hjertet revet ut av kroppen.
.

Tur på kirkegårder...

.

Helt fra jeg var liten, har jeg likt å gå på kirkegårder. Den gangen pleide jeg å plukke markblomster som jeg la på gravene til folk jeg ikke kjente, til de som hadde ustelte graver og så ut som om de var glemt. Den gangen kjente jeg ingen som lå på kirkegårder.

Nå kjenner jeg mange. Jeg er ikke like flink til å legge blomster på kirkegården, ikke til de jeg kjenner, en gang. Ikke fordi jeg har glemt, men fordi jeg har andre måter å huske på.

Fortsatt liker jeg å gå på kirkegårder. Jeg går nesten alltid på kirkegården når jeg kommer til et nytt sted. Jeg leser navn jeg ikke kjenner så godt, navnetradisjonene på et sted er godt synlig på kirkegården. Og jeg lager små historier inne i hodet mitt. jeg stopper ofte litt ekstra opp ved barnegraver.

Noen ganger finner jeg små, fine ting på kirkegården. Som det lille røde hjertet noen har laget ved et av navnene på minnesmerket over Estonia-ofrene. Jeg liker å se små tegn på at noen husker.

Og noen ganger gråter jeg litt.
.

I bedene mine vokser ingen valmuer i år....

.

... for de har mannen tatt....
.

Ut av veggen...

.

Plutselig, i Stockholm, var det som om noen prøvde å komme seg ut av murveggen.

Og sån kan vi jo ha det av og til, noen hver av oss....
.

Å tenne lys

.

Det er fint å tenke på andre. Det er fint å tenne lys, også. Det er fint å tenne lys for å huske, for å bli minet på ting, for å ta ting inn over oss.

Og det hjelper. Det hjelper oss selv til å forstå ting som har skjedd. Det gir oss en anledning til å huske på fine ting, eller triste. Det gir oss en følelse av fellesskap, det at vi tenner lys.

Mer gjør det ikke. Det blir ikke mindre vondt for de vi tenner lys for, bare for oss selv. Ingen får familier tilbake, eller mat i magen av at vi tenner lys. For all del, man må gjerne fortsette å tenne lys. Så mange man vil. Men det gjør ikke noe om det følger handlinger med lysene også, i tillegg til tiden det tar å tenne lighteren og å oppdatere facebook-profilen....
.

To hender

.

Om en måned er min mormors hender hundre år gamle. Hun har opplevd en utvikling som har vært enorm, på alle felt. Min nevø har vært i verden en måned. For ham er verden ny og ubrukt...
.

Skikkelig voksen

.

Du skjønner at du er skikkelig voksen når ungen din har større boliglån enn det du har sjøl. Plutselig har tida gått fortere enn man trodde var mulig, og man skjønner at de snakker sant, de gamle, når de sier at det var som om ting skjedde i går.

Plutselig er det ikke deg hun snakker om, når hun sier at hun må ringe hjem og fortelle noe, og det er ikke du som får de kalde føttene hennes i ryggen om natta, og må tviholde på din egen dyne for å ikke fryse.
Og plutselig er det sant at ting som skjedde før, var som i går.

Du skjønner at du er voksen når hun ringer og spør om sånt man spør mødre, svigermødre, eller andre voksne om, som for eksempel hvordan man steker en kalkun, eller om man kan bytte ut hornsalt med natron. Og man etterlyser den boka der alle sånne ting står, de man regner med at voksne skal kunne.

Og du tenker at det var jo i går du satt der med det bittelille mennesket som ikke ville sove, hun som ble stiv som en pinne når du prøvde å ta på henne noe hun ikke ville ha på, hun som gikk rundt en hel sommer med gul boblejakke på, fordi hun av rein stahet nektet for at det var varmt. Hun som insiterte på å ha høyt hår og hadde med seg kosedyr overalt.

Og du tenker at hun er voksen, hun bestemmer når hun skal sove og hva hun skal ha på. Og om hun vil gå en hel sommer med boblejakke på, kan hun det.
Hun er voksen. Med boliglån og studielån og samboer. Men høyt hår har hun ikke lenger.

Og du er voksen. Definitivt voksen. Du er det når ungen din har større boliglån enn det du har sjøl.
.

Det er ikke alt som trenger en forklaring....

.

... noen ganger er det helt innlysende at dagen har gått i dass....
.

Noen dager er bare litt råtne...

 .
 Først tenkte jeg at jeg skulle spise et eple. 

Da det ikke frista, delte jeg en avokado.

Noen dager er bare litt råtne....
.

Mormor er 99 år

.


I går ble min mormor 99 år. "Jeg lurer på om jeg rekker hundre", sier mormor, og jeg tenker at det gjør hun nok, om hun holder seg frisk, i alle fall så frisk som man kan være når kroppen har levd i 99 år.

Min mormor er en bitteliten dame, hun blir mindre og mindre for hvert år som går, sånn som gamle damer pleier. -Jeg pleide å være høyere, sier mormor, og så pleide jeg å ha høyhæla sko når jeg pynta meg. Det har hun ikke lenger.

Mormor har mange historier, og hun forteller gjerne de samme tingene igjen og igjen. Det gjør ingenting, når hun forteller historien sin flere ganger, blir den lettere å huske. Både for hun som forteller og for oss som hører på.

Ting går saktere når man er nesten hundre. Beina går saktere, og det tar litt lenger tid å huske ting. -Ting er ikke som de var, sier mormor, hun liker ikke at det går så sakte, og hun liker ikke å ikke få til alle de samme tingene som før.

-Jeg glemmer, sier mormor. Hun husker ikke alltid hvor hun har lagt tingene sine. Men hun husker hvordan det var å være liten jente å se et fly for første gang, og hun forteller gjerne om hvordan hun traff han som senere skulle bli min morfar. Og her om dagen minnet hun meg om hvilken dato nevøen min hadde bursdag på, hun hadde rett, jeg tok feil.



Og fortsatt kan hun legge kabal. Ikke så mange varianter som før, riktignok, men hun kan. Og jeg blir slått av en nesten hundreåring når det kommer til å stokke kortene....
.

Hattifnatt-dag

.


Noen dager er hattifnatt-dager. Da virrer jeg rundt og leiter etter kompasset mitt. Og ja, jeg vet at hattifnattene har barometer, de er på jakt etter tordenværet for å lades opp av lynet. På hattifnatt-dager kunne jeg godt tenkt meg litt lynlading, jeg også, men aller mest trenger jeg å finne veien.

Ikke at jeg skal så langt. Kanskje jeg bare skal på arbeidsrommet og leite fram stoffene jeg skal ha med meg på kurs i helga. Eller kanskje jeg skal besøke noen. Eller jobbe litt. Jeg tror definitivt jeg skal jobbe litt. Men jeg trenger altså kompasset for å finne veien.

Heldigvis har jeg hattifnattkoppen min med kaffe i. Jeg har to kopper, faktisk, helt like. To som kjenner meg godt har gitt meg dem. Helt uavhengig av hverandre ga de meg koppene, de kjenner ikke hverandre, men begge vet nok at jeg pleier å leite etter et kompass av og til. Og siden jeg ikke er verdens mest ryddige, er det veldig fint å ha to like kopper, den ene kan jo stå et lurt sted når jeg vil drikke kaffe av hattifnattkoppen min.

Og når jeg holder rundt den varme hattifnattkoppen blir det mye lettere å bestemme seg for hva jeg skal gjøre etter kaffepausen. Sånn er det med hattifnattkopper - de viser vei og gir energi, og er kompass og barometer på en gang.
.

Mat, mat, mat, over hele linja....

.


Det er nok nå. Mer enn nok. Etter å ha spist oss gjennom utallige mattyper som har jule- foran seg, er vi mette. Vi har spist juleribbe, julesylte, julekaker, julegrøt.... Det er nok nå. Vi er så mette.

Å si at vi er jævla mette, høres ikke bra ut. Ordene jævla og mett har ingenting i samme setning å gjøre, men det er det vi er, jævla mette. Og det er nok nå.
.

Sorg

.
Det kom ikke som noe sjokk da min morfar døde lørdag kveld. Han var født i 1911, så han var gammel. Og han var sliten, han hadde virkelig gjort jobben sin, akkurat som en gammel lastebil. Jeg besøkte morfar fredag, han var mer sliten og enda mindre enn han var i jula, og jeg tenkte at han var i ferd med å forsvinne, bestefaren min. Men selv om jeg tenkte at det kanskje var siste gangen jeg så ham, trodde jeg det vel egentlig ikke, egentlig, innerst inne, har jeg vel tenkt at han skulle være her bestandig, for det har han jo alltid vært.

Astrid Lindgren beskriver det sånn, når Skalle-Per dør i boka om Ronja Røverdatter.

Det gikk en tid, og Skalle-Per ble stadig svakere. Til slutt kom det en natt da alle våket hos ham. Mattis og Lovis og Ronja og Røverne. Skalle-Per lå med lukkede øyne uten å røre seg. Mattis lette engstelig etter tegn til liv. Men det var halvmørkt rundt senga trass i ildsskjæret og talglyset som Lovis hadde tent, nei, han kunne ikke se noe livstegn, og med ett ropte Mattis:
"Han er død!"

Da åpnet Skalle-Per det ene øyet og så bebreidende på ham: "Det er jeg slett ikke! Tror du ikke jeg har så mye folkeskikk at jeg tar farvel før jeg drar av gårde?"
Så halvsov han igjen en lang stund, og de stod der uten å si noe og hørte bare noen små pipende åndedrag.
"Men nå," sa Skalle-Per og slo øynene opp, "nå, gode venner, tar jeg farvel med dere alle! For nå dør jeg."
Og så døde han.

Ronja hadde aldri sett noen dø, og hun gråt en stund. Men han var så trett den siste tiden, tenkte hun, nå får han kanskje hvile seg et sted som jeg ikke vet om.

Mattis storgråt, han gikk fram og tilbake i steinsalen og ropte:
"Han har alltid vært her! Og nå er han her ikke lenger!"
Da sa Lovis:
"Mattis, du vet at ingen kan være her alltid. Vi blir født, og vi dør, slik er det, hva er det du klager for?"
"Men jeg savner ham," ropte Mattis. "Jeg savner ham, så det stikker i brystet."
"Vil du at jeg skal holde rundt deg en stund," spurte Lovis.
"Ja, gjør endelig det," ropte Mattis. "Og du Ronja også!"

Så satt han en stund og lente seg litt mot Lovis og litt mot Ronja og gråt ut sorgen over Skalle-Per som alltid hadde vært med i livet hans, men som ikke var der lenger.

.

Mitt nyttårsforsett heter Ellen

.
Jeg har lang trening i å bryte nyttårsforsetter, like lang trening som i å ha nyttårsforsetter. Derfor har jeg unngått det de siste åra. Erfaringa mi sier at det er lettere å slutte å røyke i februar enn ved nyttårstider, irriterende lett, faktisk, men det er en helt annen sak. Erfaringa mi sier også at det er lettere å slutte å røyke enn å slutte å kjøpe bøker, at man får veldig lyst til å kjøpe garn når man har bestemt seg for ikke å gjøre det, og at de lange turene man gikk i januar er bleke minner når mars kommer.

Likevel, på tross av alle de brutte forsettene, prøver jeg i år igjen. Og i år heter mitt nyttårsforsett Ellen. Ja, altså, nyttårsforsettet mitt heter ikke bare Ellen, det heter Ellen også. I tillegg heter det Tone, Turid, Trine og Gry. Det heter Elisabeth og Stine, Anne, Trude og Lene. Og Annelene.

Navnet spiller ikke så stor rolle her - det som spiller en rolle er at jeg har et nyttårsforsett, og det dreier seg om folk jeg bryr meg om. Det dreier seg om å ta en telefon. Eller dra på besøk. Eller gå på kafé, jeg liker å gå på kafé, på et eller annet tidspunkt sluttet jeg å gå på kafé, og det skal jeg begynne med igjen. Sammen med Laila. Og Hanne. For jeg vil vite hvordan de har det. Jeg vil høre hvilke bøker de leser, jeg vil krangle litt om politikk, jeg vil le av de morsomme tingene som skjer, og jeg om jeg kan gjøre noen triste ting litt lettere, vil jeg gjøre det også.

Jeg vil være litt mindre sosial amøbe, uten å overdrive, jeg liker å være sammen med meg selv. Men jeg trenger Ellen. Og jeg trenger Laila, Turid, Trine og Gry. Jeg trenger at noen forteller meg ting jeg ikke visste at jeg ville vite. Jeg trenger å le sammen med noen, og å være trist sammen med noen. Det gjør meg til et bedre menneske. Og når man har mennesker der ute som man bruker mye tid å tenke på, kan man omgjøre noe av tanketiden til gjøretid. Man kan sende en mail. Eller en SMS. Eller gå på kafé. Det skal jeg gjøre mer i 2009.

Og mitt nyttårsforsett heter Ellen.
.

Generasjonsskifte

.
Du skjønner at du rykker opp i generasjonene når ungen din ringer og spør om det er greit å binde opp kalkunen med ullgarn. Det skjedde bare så plutselig - hun pleide å være en som kasta skittentøyet sitt fra seg på gulvet, og som la fra seg bøker overalt , og som glemte å legge cd'er og dvd'er tilbake i covrene. Hun pleide ikke å bry seg om hva som passet som tilbehør til kalkun, eller hvor mange poteter hun måtte beregne til åtte. Hun pleide å lure på om døde fugler ble til jord, eller om de fløy til himmelen. Nå lurer hun på hvordan man tilbereder bønner på best mulig måte.

Plutselig ringer hun og spør om sånne ting. Og plutselig går det opp for meg at det er forventet at jeg skal kunne svare på all verdens spørsmål som har med mat å gjøre, og andre ting, vanskeligere ting, kanskje ting som har med flekkfjerning å gjøre, eller forsikringsgreier, ting jeg alltid har tenkt at man kan spørre noen som er eldre enn seg selv om.

Plutselig går det opp for meg at i kraft av alder har jeg fått en autoritet jeg tenker at tilhører foreldregenerasjonen. Og, herregud, det går opp for meg at jeg er foreldregenerasjonen. De under meg er ungdom, de over meg er gamle, og det skjedde helt av seg selv.

Og jeg tenker at jeg må finne ut om den finnes, den boka jeg trenger akkurat nå, den med svarene på alle spørsmålene om kalkuner og innboforsikringer....
.

Nok nå...

.

Nok ribbe og kalkun. Nok av papir som er så glanset at det ikke kan resirkuleres, men står og tar opp plass vi strengt tatt kan bruke til noe annet. Nok av nisser og engler med skumle ansikter. Nok av småkaker som ingen spiser, julegodter vi glemte vi hadde, gløggen vi ikke drakk i år heller. Nok av kjølseskap fylt med ting vi synes må være der fordi det er jul, og en fryseboks med rester, man trenger faktisk ikke å kjøpe den største kalkunen man finner, selv om det er lurt med tanke på svinn - det kjennes ikke særlig lurt ut når man står der etterpå og plukker skroget og tenker at egentlig har man ikke lyst på restene, men man må, man må, for man er et fornuftig menneske som tenker at man både sparer tid og penger på å ha rester klare i fryseboksen.

Nok av Olsen-banden på TV, og programmer om Henki Kolstad, jeg orker ikke et eneste program til om Henki Kolstad, og ja, jeg vet at jeg kan slå av, og jeg gjør det, men bare det å vite at det finnes gjør meg irritert - det er nok nå. Nok av engelske kostymedramaer med handling fra 1800-tallet, med strenge damer og fnisete unge jenter, kan vi ikke få britisk krim i stedet, selv om det er jul, men ikke Poirot, vær så snill, det er nok nå. Vi tar heller en reprise på Morse, for eksempel, eller Frost.

Det er nok nå, nok av at noen tenker at de kan bombe andre bare fordi resten av verden er i julemodus og reagerer saktere og mildere enn ellers i året, det er nok nå, vi kan ikke late som om det er jevnbyrdige parter som slåss når den ene er mange, mange, mange ganger større enn den andre. Det er noens unger som blør og dør - helt virkelige unger som pleide å være levende og varme. Verden er ikke på liksom, og det er nok.

Nok. Nok papir. Nok søppel. Nok krig. Nok prat.

.

Jeg er en bygd

.

Jeg er en bygd. Ikke en by, det overlater jeg til Anne Grethe Preus, en bygd er mer enn nok. Jeg er den vesle bygda som glemte at det var jul - i alle fall oppfører jeg meg som om jeg er det. Hver morgen våkner jeg og tenker at det er noe jeg burde gjøre, og det har noe med fuglenek og granbar å gjøre. Hver natt legger jeg meg, og tenker at det er noe jeg har glemt.
Bake, tenker jeg, det hadde kanskje vært en idé å bake noe, men så vet jeg ikke helt hva, og så har jeg glemt det like etterpå, da går jeg rundt og gjør noe helt annet, flytter på noe, for eksempel, eller tegner litt.

Her en dag forsøkte jeg å berolige en som var julestresset med at det er god tid, det er lenge til jul. Da fikk jeg blikket. Det oppgitte blikket som så tydelig viser deg at du ikke har skjønt noenting, og at det du sier er helt bak mål. Jeg ønsker meg litt julestress jeg også, bare litt, sånn at menneskene jeg bryr meg om i alle fall får en julegave fra meg, som ikke er kjøpt på bensinstasjon kl 14 julaften. (Men for sikkerhets skyld skal jeg sjekke på bensinstasjonen hva de har som eventuelt kan brukes i ytterste nød, bare sånn for sikkerhets skyld)

Jeg pleide å være et julemenneske som bakte 7 slag, hengte opp julegardiner og fylte huset med nisser. Hallo - hvor ble jeg av? Når ble jeg ei bygd? Er det en viss mengde juleting vi skal gjøre i livet, og fordi jeg hadde noen voldsomme år, har jeg brukt opp julegreiene for alltid? Eller er det sju magre og sju fete juleår, og jeg er inne i de magre? Og det er ikke første året jeg har det sånn, jeg skrev om akkurat det samme i fjor, om å være kjerringa når julekvelden kommer.

Jeg har laget en liten lapp der det står noen få juleting. Den skal jeg se på i morgen, og plukke ut en av tingene; skaffe et nek, tenne litt røkelse, kanskje, eller stappe en appelsin full av nellik. Man trenger ikke å være veldig entusiastisk for å klare noen av de tingene der. Og så kan jeg late som om det er en del av veien mot jul - den bittelille grusveien gjennom bygda. Og jeg tenker at grusveier kan være hyggelige de også, selv om de ikke er like brede og fulle av lys som byveiene.
.

Et øyeblikk var verden rosa...

.




... i skrivende stund er det bare et kvarter siden at verden, i alle fall min lille verden, var helt rosa. Den var så rosa at min ellers ikke så veldig observante sønn kom og dro med seg mora si ut for å se. Det varte ikke lenge, nå er det ikke rosa ute lenger, nå er det rett før mørkt. Men et øyeblikk var verden rosa...
.