Hekling om høsten

 .

Et sikkert tegn på at sommeren er over, er at jeg tar fram heklenål eller andre håndarbeidsgreier. Akkurat nå er det heklenål. Og som vanlig når jeg starter på noe, blir det ikke bare en - som vanlig jobber jeg i serier.

Nå holder jeg på å lage en serie med figurer jeg kaller for Hjertevenner. Når de står i flokk foran meg, ser det ut som om de følger meg med blikket, men siden de er snille og ikke har noen munn å mase med, gjør det ikke noe.

De er hekla i ullgarn og fylt med fibervatt. Hjertet er laget av noe som en gang skulle bli et rødt skjerf, men som i stedet fikk en omgang i vaskemaskinen og ble til filt. Øynene er ull festa direkte med filtenål.

Dette er Nilsen, den første av dem. Han kommer nok til å få selskap av mange flere. De vil også bli lagt ut i butikken min på Epla.
.

Mens jeg venter på våren: et nytt strikkedyr

.


Fordelen med vinter er at det er lettere å gjøre ferdig håndarbeidsgreier som normalt ville ligget lenge i en kurv før de ble montert, og vinteren øker sjansen for at nesten-ferdig-tinga kan bli fullført. Jo kaldere det er ute, desto hyggeligere er det å sitte inne med strikketøyet, gjerne kombinert med å se et lett TV-program.

Jeg har nok noen nesten-ferdige som burde fått oppmerksomhet, men det var så fristende å strikke et dyr med et melert garn, særlig nær meleringene er så fine og genseraktige som dette.

Jeg har flere halvferdige av denne typen, det gir meg en fin avveksling fra tegningene jeg holder på med. Og noe må man jo gjøre mens man venter på våren.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.
.

Hjertevenner

.


Disse to figurene minner meg litt om Barbapapafamilien, både i form og farge. Jeg kaller dem hjertevenner, siden de har hvert sitt hjerte festet på kroppen.
.

Retrorangler

.


Egentlig lager jeg nisser. Det er bare det at jeg stakk meg i fingrene så mange ganger da jeg nålefiltet nisser sist, at jeg måtte ha en liten pause. Da passet det godt å ta fram heklenåla og hekle flere retro-rangler. Disse har jeg hatt flere av i såpebutikken min, men nå var det så få igjen at det var lurt å lage noen flere.

De er heklet av bomullsgarn, og de er inspirert av 70-tallet, både i farge og fasong, derav navnet retro-rangler. Inne i rangla er det en bjelle, hvis ikke hadde det jo ikke vært en rangle. Jeg har lært at en rangle ikke skal bjelle mer enn at når du slår deg i hodet med den skal lyden fortsatt være behagelig, hvis ikke er det alt for høyt for en baby. Så hver gang jeg har laget en rangle slår jeg meg i hodet med den, og håper at ingen ser meg....
.

Ikke akkurat flodhest...

.


Jeg skulle hekle en flodhest. Jeg fant et bilde av en hekla flodhest, og tenkte at en sånn skulle jeg lage også. Lenge så det ganske flodhestaktig ut, dyret mitt, helt til jeg startet monteringen. For første gang opplevde jeg at montering av hekling og montering av saker fra IKEA hadde noe felles. Ikke på den måten at jeg satt igjen med kroppsdeler jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av, men mer sånn at jeg fikk noe annet enn det jeg hadde tenkt, og at bilde og ferdig produkt ikke helt stemte overens....

Nå ble det nok ingen flodhest av heklegreiene mine, men et dyr ble det, av litt ukjent opphav. Jeg tenker at dette blå dyret mitt er litt i slekt med kosedyret til Lotta fra Bråkmakergata, kosedyret som hverken var gris eller bjørn, men en grisbjørn.

Og akkurat som når jeg monterer ting fra IKEA forsvinner frustrasjonene når noe er ferdig montert, man glemmer fort at det egentlig skulle bli noe annet. Man glemmer det helt til neste gang man pakker ut de flatpakka delene eller fester de siste trådene, da husker man det plutselig veldig godt, men skitt au, det er plass til både flere skeive hyller fra IKEA og flere grisbjørner i verden. Heldigvis.
.

Andungene mine

.

Ikke at jeg har levende andunger, akkurat. Ikke at jeg skal ha levende andunger noen gang, heller, ikke noen levende fugl skal noengang inn i mitt hus, så sant den ikke flyr inn et åpent vindu helt av seg selv, og hvis så skjer, skal jeg gjøre det jeg kan for å få den ut.

Jeg er redd for fugler - de ser skumle ut, og de ser ut som om de kan komme til å fly rett på deg, og jeg tror for eksempel det er ganske vondt å få et nebb i panna. Noen fugler, som høner, ser til og med onde ut, og det tror jeg de er også, etter å ha sett hendene til noen venner av meg etter eggsanking.

Ender ser ikke onde ut, og en høst så jeg hele Engervannet fullt av ender, de skulle reise til syden, og akkurat da jeg så dem, begynte de å fly - det så ut som om hele vannet løftet seg, og det var stilig å se på, men det fikk meg ikke til å like ender noe bedre. Ikke at jeg ikke liker ender, min danske venninne lager verdens beste andestek, med en saus man kan besvime av, men det var ikke akkurat mat jeg skulle skrive om nå.

Nå skulle jeg presentere mine nye heklegreier - andungene. Jeg pleier å navne dyrene mine, men disse har akkurat blitt montert og fått nebb, så det er ingen bråhast, men det aner meg at Andor, Andrine, Anders og Andrea er representert i flokken. De er akkurat passe store for små hender å holde i, og havner nok etterhvert i såpebutikken min under merkelappen "En liten venn".
.

Om store lastebiler, kø, og å måtte tisse....

.


Når vi er på ferie i Europa og kjører gjennom Tyskland, varierer alltid humøret mitt veldig. Det er ikke sånn at det skifter fra kjempeglad til trist på et blunk, nei, det varierer mellom litt sur, veldig sur, aggressiv og av og til redd.

Det er alltid kø ved Hamburg, og trafikken står stille når man må tisse, store deler av veien er sperret av på grunn av veiarbeid (men hvor er veiarbeiderne?), det går sakte, sakte.

Av og til er det de som kjører i de kjempestore lastebilene og trailerne sin skyld at det går sakte. Günter, for eksempel, tror nemlig at han kan kjøre mye fortere enn han egentlig kan, og at det er Hans i lastebilen foran som er sinka, og om han bare kommer forbi den, da vil det gå fort. Det er bare det at Günter ikke kommer forbi - han kan ikke kjøre så fort som han tror. I tillegg er Hans ganske sur fordi Günter prøver å kjøre forbi, og ikke faen om han slipper konkurrenten inn foran seg. Og bak disse to lastebilene som fyller veien, kjører vi, og mange andre. Sure, fordi vi må tisse, eller fordi vi er sultne. Sure, fordi Günter og Hans oppfører seg som to små gutter som konkurrerer i å tisse lengst. Som om det å tisse langt betyr noe - det som betyr noe er å treffe skåla, og å ikke blokkere døra til do....

De tyske motorveiene er fulle av Hans og Günter - og det hjelper ikke på mitt humør at arbeidsforholda sikkert er tøffe, og at de må rekke ei ferje et sted. Det hjelper ikke i det hele tatt, når de blokkerer veien fordi de skal kjøre forbi noen, og skremmer oss som er små når de plutselig legger seg ut. Ikke i det hele tatt hjelper det.

Det hjelper litt å strikke, faktisk. Man kan strikke sånn at man glemmer at man egentlig skal tisse, og man kan se på stikketøyet for å slippe å se på de store bilene som kjører alt for fort, men ikke fort nok. Riktignok forutsetter det at man strikker i bil at man er passasjer - det er en viktig forutsetning, hvis man ikke vil være mer skummel enn Günter på de tyske motorveiene.

Så jeg strikket en Günter. Han er litt i slekt med Snoppe - i alle fall har han ingen bukser på. Det er fordi han har veldig dårlig tid når han skal tisse - han hopper bare ut av bilen på en rasteplass, og stiller seg ved siden av en annen lastebilsjafør, og så ser de hvem som kan tisse lengst. Han har korte armer - det er for at han ikke skal bli frista til å holde hendene på noe annet enn rattet når han kjører - da kan det nemlig bli enda farligere. Og så har han hvite sokker på.

Og etterhvert som jeg strikket, og ble litt mer kjent med Günter, begynner jeg å håpe at han skal rekke hjem til familien før minsteungen skal sove, sånn at han kan gi henne en nattaklem, særlig siden han bare skal være hjemme en natt før han skal ut på enda en tur. Og jeg tenker at for henne er han en hyggelig pappa med litt skjegg som stikker henne på kinnet når han klemmer henne om kvelden, og hun vet ikke at jeg synes han er skummel og dum som kjører alt for farlig på motorveien.

Og mens man sitter og lager historier om trailersjafører og familiene deres, og strikketøyet vokser, løser køen seg litt, for en liten stund. Og man kommer til en bensinstasjon der de både har do og kaffe, og humøret svinger fra veldig sur til litt blid ...

.

Møt Milly

Dette er Milly - hun er en del av mitt nåværende håndarbeidsprosjekt - det som går ut på å strikke dukker uten mønster selv om man egentlig ikke er så veldig flink til å strikke og man egentlig burde hekle, siden man er en jævel med heklenål... Puuuh...

I alle fall, Milly er ferdig. Hun har bare skjørt på, og sko, og noe sier meg at hun er kjæresten til Snoppe. Hun er i alle fall blid og fornøyd, for nå er det sommerferie, og det liker hun. Og så er hun litt trist, for nå er det sommerferie, og hun vet ikke helt hva hun skal gjøre til høsten, og det er litt skummelt.

Nei, nå overfører jeg igjen - det er jeg som synes det er litt skummelt. Milly ligger i en skuff sammen med Snoppe, der er det trygt og godt, og dukker trenger ikke å bekymre seg så mye om hva som skjer til høsten, de kan bare ta det med ro og tenke at det er deilig med sommerferie. Akkurat som jeg skal gjøre noen uker framover. Høsten kommer tidsnok likevel.

.

Hils på Snoppe

Dette er Snoppe. Han har ingen bukser på. Hadde han vært et menneske, ville han blitt sett på som en raring, kanskje en litt skummel raring, der han gikk bortover veien med naken rumpe og sin lille rosa snopp. Siden han er en dukke, er han bare rar, for han kan vel ikke akkurat beskyldes for å se skummel ut.

Det var lenge tvil om denne figuren skulle bli en dukke eller en akkar. Han ble en dukke, men det er vel ikke usannsynlig at det kommer til å dukke opp en akkar eller to etterhvert.

Etter all kosedyrheklinga trengte jeg å gjøre noe annet, så jeg har tatt fram strikkepinner og strikker i vei - jeg begynner et sted og ser hvor jeg havner. Siden jeg ikke bruker mønster, vil det bare finnes en av hver av figurene mine, og det er mulig at jeg etterhvert vil la dem gå inn i en monsterdukkeserie som muligens kan bli et kunstprosjekt. (og her var det jammen mange forbehold: det er mulig at jeg kanskje på en måte...)

.

Eksamensmonstre

Mai er tida da eksamensmonstrene kommer krypende fram. Nå har riktignok ingen eksamen akkurat, men jeg holder likevel på å avslutte et skoleår, og en avgangsutstilling er minst like nervepirrende som en eksamen.

Til trøst har jeg heklet to eksamensmonstre jeg kan kose meg med - de er i alle fall alt for snille til at jeg blir skremt av dem, og det er jo bra - det er nok av farlige ting i verden om ikke monstrene mine skal være det også.

De kommer forresten til å bo i den lille såpebutikken min en stund, fram til de enten får et nytt hjem, eller bestemmer seg for å rømme for å oppdage verden.

Flere hekla chihuahuaer

Her er et nytt kull hekla chihuahuaer, b-kullet etter at jeg begynte å sette navn på dem. Møt, i første rad fra venstre: Benny, Balder, Bailey, Brownie og Baltazar. Bakerst fra venstre står: Bianca, Blanche og Brittney.

Om jeg skal hekle alfabetet? Lite trolig, men man kan aldri vite med besettelser. Noen jeg kjenner tror jeg ikke stopper før jeg har hundre, jeg er ikke like sikker. Uansett - c-kullets to første ligger allerede umontert i en pose, så noen flere blir det i alle fall.

Et kull hekla chihuahuaer

Et helt kull med chihuahuaer er blitt ferdig nå i påskeferien - de sitter på ei hylle og ser veldig søte ut.

Tidligere ga jeg navn til alle kosedyrene jeg laga, og det har jeg tenkt å begynne med igjen. Så vidt jeg har skjønt, får alle dyr i samme kull navn som begynner med samme bokstav, og siden dette er det første kullet jeg navner, vil disse ha navn som starter med a.

Så altså, møt, nede fra venstre: Alma, Alvin, Arman og Amina. I annen rekke fra venstre finner du Albus, Anouk, Ariel og Anitra.

Tre grønne katter...

Da vi var små, var yndlingsboka til søstra mi en lang periode en billedbok om tre katter, Pim og Pam og Pottifar. Som lesekyndig storesøster, hendte det ganske ofte at jeg leste den boka for henne, så ofte at jeg nå, snart 40 år etter, kan deler av boka utenat....

"Pim og Pam og Pottifar mistet sine vottepar. "Hva vil mor si", hvisket Pam. "Hun vil si at det er skam".

Kort fortalt handla boka om tre kattunger som fikk hvert sitt vottepar av moren sin, som de mista, leita etter, fant igjen, hadde på når de spiste kake, vottene ble møkkete, de måtte vaske, alt var bra til slutt. Ikke så veldig spennende, akkurat, men søstra mi elsket den boka.

I dag kom jeg til å tenke på den boka igjen, den jeg ikke har sett på så mange år, og som mest sannsynlig ble lest i fillebiter og kastet den gangen vi var små.

Kanskje jeg tenkte på den fordi jeg monterte de tre hekla kattene som har ligget i sine enkelte deler siden begynnelsen av januar, og som ble montert fordi jeg syntes glassøynene begynte og se anklagende på meg når jeg gikk forbi dem... (Og litt fordi de er en bestilling til en baby som snart skal bli født).

Har du hørt historien om de tre små fisk....

... som endte sine dager i en ...eeh... såpehandlers disk.... Endelig har det vært noen dager med fint vær, og jeg har sittet inne og strikka, av alle ting. Typsik, når det fine været kom, det jeg trengte, og det hagen min trengte, da ble jeg syk. Så altså; jeg har strikka, hatt feber og kasta opp. I varierende rekkefølge. Og her er resultatet; dette er min tre små fisk. Strikka. Med bjelle i magen. Ranglefisker, friske, som snart skal flytte til såpebutikken.

Sneglerangler

Kanskje det kan være en form for terapi for nevenyttige damer, å lage modeller av ting man ikke liker. Jeg har i alle fall heklet snegler, og jeg synes ikke de er ekle i det hele tatt. Nå er riktignok ikke mine heklesnegler brune og slimete, de spiser ikke blomster, de tar seg ikke fram i verden ved å skli på slim, og de har hus på ryggen... De er ganske søte, og inne i huset er det en liten bjelle, som gjør at det rangler når man f. eks. rister på dem, eller slår seg i hodet med dem, som små mennesker ofte gjør. Disse ranglene har jeg tenkt at skal flytte inn i såpebutikken min, så kan de kanskje blir gaver til noen små mennesker til jul.

Små bamser

Jeg har hekla mange dyr i sommer, blant annet små snille bamser. De bor i den lille såpebutikken min, "Skum - såper og sånn", og kommer inn under kategorien ...og sånn. I bakgrunnen skimtes grisefingerdukker, de er strikka, og alle har navn på merkelappen sin.

Søt og snill snegle

Jeg har definitivt satt personlig rekord i hekling i sommer. De siste medlemmene i serien "En liten venn" er snegler. Siden jeg har hatt et heller anstrengt, ampert og voldelig forhold til snegler i hele sommer, var det godt å få noen søte og hyggelige snegler å forholde seg til. Sneglene jeg har laget har flyttet inn på "Skum - såper og sånn", der de har selskap med ganske mange andre dyr. Det beste er kan hende at de ikke spiser av plantene mine, eller etterlater seg seige slimspor.

Det fortsetter å regne

Jeg fortsetter å hekle. Det vil si, jeg gjør den kjedelige jobben som følger med alt håndarbeid; jeg monterer. De hekla chihuahuaene ble søte, og fortsatt ligger det flere på monteringsvent. Det greie med å hekle hundene sine sjøl, er at de verken trenger å gå tur i regnet, de bråker ikke, og spiser ikke. Nå vet ikke jeg om chihuahuaer egentlig har behov for å gå tur i regnet, eller om det holder at de får løpe en runde på gulvet, men uansett trenger ikke jeg å gå ut i regnet siden jeg ikke har hund. For noen år siden hadde jeg virkelig lyst på hund, jeg er egentlig ikke helt sikker på hva det var som utløste det ønsket, det kan ha en sammenheng med at ungene mine har blitt store, og at jeg trengte en liten venn å lufte. Altså, at menn i førtiårskrise ofte ønsker seg stor motorsykkel er ikke så uvanlig, så det er vel heller ikke rart at jeg ville ha en liten hund. I alle fall, familien min var ikke fra seg av begeistring over mors ønske om hund. Da innførte jeg fantasihunden "Mulle" en stund, og det hjalp - jeg fikk lov til å få hund. Det er mulig at familien snudde fordi de enten vennet seg til at det var en hund, om enn ikke synlig, i huset, eller at de tenkte at det var best at den gærne kjerringa med usynlige venner fikk det som hun ville. Hva skjedde så? Har jeg hund? Nei, jeg ombestemte meg og begynte på kunstskole i stedet - det er mange måter å ha midtlivskrise på....

Fordelen med regn...

... er at man kan få tid til å f.eks montere halvferdige håndarbeider som har ligget på vent en stund. Her er flere av kattene mine - jeg hadde egentlig planer om å lage en hel kurv med svarte og hvite katter, men gidder ikke likevel - hvis man først skal bruke sommeren på å hekle seg i hjel, går det i alle fall an å variere type dyr, og nå ligger 8 små chihuahuaer og venter på sola skal forsvinne igjen, sånn at de også kan bli montert.

Øsende regn, pøsende regn....

Det regner og regner. Til og med jeg, som ellers pleier å foretrekke en lett skya sommer, synes det er i det meste laget. OK - jeg trenger ikke strandvær - jeg kjeder meg veldig fort på stranda, det kommer sand inn steder det ikke bør være sand, små unger skriker, og mister isen sin der andre gjerne vil sitte, måkene er innpåslitne, vannet er for kaldt. Så, jeg ber ikke om strandvær. Jeg vil bare at være skal være sånn at det ikke sier svupp-svupp når jeg er ute og går, jeg vil ikke høres ut som en svupper. Jeg vil kunne gå lydløst over grasset og sette meg under et tre med en god bok, uten måker og unger som spiser is, og jeg vil gjøre det i oppholdsvær. I stedet kommer jeg til å sette personlig rekord i innendørs hekling. Og det var ikke det jeg hadde tenkt å bruke sommeren til....