Jul

.

Den kom seint for kjerringa i år, jula. Ikke alt som skulle vært klart, er det. Julekakene er det bakeren som har bakt, gavene kunne vært penere pakka inn, og ingen har husket på å kjøpe clementiner.
Men nissene har kommet fram, og plastjuletreet står der ferdig pyntet - og ja, det skal være plast hos meg, jeg dreper ikke trær unødvendig for bare noen dager (og i tillegg er jeg allergisk mot gran).

Pandapus hater jul. Hun hater alt som forstyrrer og gjør at ting bytter plass. Hroar, derimot, ser ut til å synes det er helt greit. Han har ingenting i mot å bli dekket med glitter. At han i tillegg har på en grønn lueliknende sak, var bare for å teste om han kan bli julekortmotiv neste år. Det kan han, han gløtta bare såvidt opp, og sov videre. Og jeg tenker at katteverdenen er litt som menneskeverdenen, noen har et fullstendig avslappa forhold til at det blir litt kaos. Jeg lurer på om det har noe å si at han er hankatt....
.

Under snøen...

.

Hvor er eieren av sykkelen, tenkte jeg, ble han overraska av et fryktlig snøvær og valgte å gå hjem, fordi det var glatt og skummelt å sykle. Men hvorfor leide han ikke sykkelen med seg, tenkte jeg, likte han den ikke lenger, var den dum, kanskje den har punktert.

Eller kanskje det var en tyv som etterlot seg sykkelen, fordi han plutselig ikke skulle lenger. Men det er også rart, det er liksom ingenting å skulle til akkurat der sykkelen er, en grøft med snø på, bare.
Eller, tenkte jeg, er det ikke bare en grøft med snø på, ligger det noe under snøen, noe vi burde sett, eller noen?

Det tenkte jeg, og samlet enda en historie i hodet mitt. Og så gikk jeg videre. Jeg skal kikke litt ekstra etter når våren kommer....
.

Katteverdenens svar på Onslow...

.

Han er ikke særlig klok, Hroar. Akkurat som i menneskeverdenen, er det store variasjoner også når det kommer til katt. Og Hroar er ikke av de klokeste. - det har jeg sagt noe om før.

Hroar er ikke så veldig flink til å vaske seg, heller, og han lukter ikke alltid godt. Når han spiser, gjør han det med hele hodet i matskåla, og han har ofte matrester i pelsen etterpå. Når han oppdager det, ser han glad ut, og slikker det i seg.

Hroar tilbringer mesteparten av dagen i hvilemodus. Han sover overalt, mens han både snorker og promper. Mye. Han er ekstremt lat, og lar seg ikke affisere av det som skjer rundt ham når han hviler.

Hroar roter gjerne i søpla for å se om han finner noe å spise. Han går ikke alltid så langt når han skal på do, men han går i alle fall ut. Jeg er ikke sikker på om Hroar hadde fått bo hos meg hvis han hadde vært menneske.

Om man skal tenke seg en menneskelig variant av Hroar, er det Onslow fra "Høy på pæra". Nå kan man jo tenke seg at ingen frivillig vil la Onslow ligge på sofaen sin. Men noen elsker Onslow. Og noen elsker Hroar.
.

Skikkelig voksen

.

Du skjønner at du er skikkelig voksen når ungen din har større boliglån enn det du har sjøl. Plutselig har tida gått fortere enn man trodde var mulig, og man skjønner at de snakker sant, de gamle, når de sier at det var som om ting skjedde i går.

Plutselig er det ikke deg hun snakker om, når hun sier at hun må ringe hjem og fortelle noe, og det er ikke du som får de kalde føttene hennes i ryggen om natta, og må tviholde på din egen dyne for å ikke fryse.
Og plutselig er det sant at ting som skjedde før, var som i går.

Du skjønner at du er voksen når hun ringer og spør om sånt man spør mødre, svigermødre, eller andre voksne om, som for eksempel hvordan man steker en kalkun, eller om man kan bytte ut hornsalt med natron. Og man etterlyser den boka der alle sånne ting står, de man regner med at voksne skal kunne.

Og du tenker at det var jo i går du satt der med det bittelille mennesket som ikke ville sove, hun som ble stiv som en pinne når du prøvde å ta på henne noe hun ikke ville ha på, hun som gikk rundt en hel sommer med gul boblejakke på, fordi hun av rein stahet nektet for at det var varmt. Hun som insiterte på å ha høyt hår og hadde med seg kosedyr overalt.

Og du tenker at hun er voksen, hun bestemmer når hun skal sove og hva hun skal ha på. Og om hun vil gå en hel sommer med boblejakke på, kan hun det.
Hun er voksen. Med boliglån og studielån og samboer. Men høyt hår har hun ikke lenger.

Og du er voksen. Definitivt voksen. Du er det når ungen din har større boliglån enn det du har sjøl.
.

Rangler

.

Noen dager er Vigdis vesle verden ekstra liten. I dag, for eksempel, har jeg sittet under dyna med litt feber og heklenål. Eller, heklenåla var over dyna, og resultatet ble en rangle som er lagt ut i epla-butikken min.
.

Katteblogging: katt ruller i grusen

.


Pandapus er ikke så veldig fornøyd over å dele hus og hage med en annen katt. Når Hroar går forbi, snur hun seg bort. Eller hun freser, i alle fall hvis han prøver å legge seg på hennes sted.

Hroar har lært å snu seg bort han også. Han sitter gjerne på en stein og snur seg bort fra Panda. I to minutter, til han glemmer seg og vil hilse på. Eller han vasker føttene, og glemmer at han har dårlig balanse og faller bakover.

 
De freser til hverandre. Og de katteuler. De krangler om maten. De vil ut og inn. Dag og natt og hele tida. De maser. Men begge to ruller i grusen og er akkurat så hyggelige som katter kan være....
 

Nå om dagen er det ingen grus å rulle i. Det er snø der grusen pleier å være. Hroar ruller gjerne i snøen, mens Pandapus spankulerer majestetisk forbi med potene høyt hevet.
.

Bokmerker

.

Jeg er en sånn som ofte legger løse lapper i bøkene mine for å markere hvor langt jeg har kommet. De forsvinner ofte enten ut av boka eller inn i boka.

Jeg har laget bokmerker for sånne som meg selv, sånne mister lapper ut av boka, men hater å brette hjørner.

Bokmerket er rett og slett en filtblomst med lang stilk. Blomsten ligger fast i den ene siden, og stilken stikker ut i den andre, og holder styr på hvor langt man har lest. Denne blomsten trenger ikke vann - det eneste den trenger er at man husker å flytte den....

Jeg har lagt ut noen av bokmerkene i epla-butikken min.
.

Noen dager er det best under dyna....

.

Som med folk, er katter også veldig forskjellige. Pandapus er friluftstypen, jegeren. Ut på tur, aldri sur, ser hun ut til å tenke. Eller sur, det er hun jo. Og hun kan godt sitte trist i vinduskarmen og kikke ut, men uansett vær - etter en stund begynner hun å bli rastløs, og må ut for å fange noe som er mindre enn hun selv.

Hroar, derimot, ser ikke ut til å ha det samme behovet. Han kan godt ligge å dra seg en hel dag, gjerne i en seng, under ei dyne. Eller hvor som helst ellers han måtte falle om når han blir trøtt. Av og til kikker han rundt seg, for å se at verden er den samme, før han igjen faller i dyp søvn....

Og jeg må si at jeg skjønner Hroar godt. Hvis valget står mellom å ligge under dyna eller å gå ut i kulda og fange mus, er jeg ikke i tvil om hva jeg velger....
.

Det er ikke alt som trenger en forklaring....

.

... noen ganger er det helt innlysende at dagen har gått i dass....
.

Juks og bedrag

.

Når man ser på denne vakre naturen, og vet at jeg var på hyttetur i helga, kan man lett trekke den feilaktige slutningen at jeg gjorde noe som hadde med natur å gjøre. Hvis man ikke kjenner meg godt. De som kjenner meg, vet at jeg og naturen er uvenner når den er dekket av snø.

Så altså - dette er juks og bedrag. Jeg og naturen befant oss riktignok på samme sted, men vi var på hver vår side av et vindu....
.

Katteblogging: Gjemsel

.
Pandapus gjemmer seg for å få ro og fred. Hun har små huler i hekken, og i blomsterbedene.

Når Hroar gjemmer seg, er det for å kaste seg fram for å fange oss når vi går forbi.

.

Katteblogging: Kattevask

.

Pandapus er alltid gullende ren. Selv om hun sitter midt i blomsterbedet, lyser det hvitt i pelsen hennes. Hun er über-reinslig, sa en av husets ungdommer, hun vasker seg alltid både før og etter hun spiser.

Hroar er ikke så flink til å vaske seg. Han vasker seg riktignok mye og ofte, men det ser ut til at han vasker seg på samme sted igjen og igjen. Det betyr at han kan ha en veldig rein pote, og en som er full av støv.
Det virker ikke alltid som om han forstår hvor han selv begynner eller slutter, heller, det hender han slikker på en pote, og når han når fram til slutten av seg selv, fortsetter han å slikke gulvet.

Imidlertid ser det ut til at han har god intimhygiene, han bruker mye tid på å vaske seg nedentil, eller bortentil som det kanskje er bedre å si når det handler om en katt.

.

Rangle i rødt

 .

Jeg hekler videre, og akkurat nå er det fargerike rangler til små mennesker jeg lager.
Babyranglene inspirert av 1970-tallet, heklet i bomullsgarn i ulike  farger. Ranglen er fylt med fiberfyll, og har en liten bjelle inne i seg.

Ranglen er myk og god, og er ikke farlig å slå seg i hodet med..... ikke bråker den så mye at den irriterer omgivelsene, heller....

Ranglene blir lagt ut i epla-butikken min.
.

Katteblogging: Katt og koffert

.

Pandapus liker å sove i kofferter og esker. Hun lager små reir der det er mykt, og hun kan sove i timesvis.

Hroar sover helst der det er folk. Da spiller det ingen rolle om underlaget er mykt.
Hroar sover ikke i kofferter. Ser han en koffert, tisser han i den.

.

Nyponbuskar, nyponbuskar

.

Och nyponbuskar, nyponbuskar,
hela vägen nyponbuskar
ser jag när jag blundar
och nånstans där så blev jag
den jag är nu.
- Lars Winnerbäck, Söndermarken


Noen ganger blir verden til en sang når jeg er ute og går. Når nypene er røde og klokka er fire og det er oktober, for eksempel.....
.

Dennis og Embla

 .

Det er mulig at jeg jobber meg gjennom alfabetet med disse chcihuahuaene som havner i epla-butikken min: Alma, Baldrian og Che er allerede på plass, eller, Alma er ikke der lenger, men hun finnes i alle fall.

Her er Dennis og Embla, de to siste tilskuddene på chihuahua-stammen.
.

Høst

.

 
Det ser ut som høst ute, og det lukter høst ute. Det lukter vått løv som ligger på bakken, og det er bare et spørsmål om tid før trærna er helt nakne. I blomsterbeda har hostaene dekket jorda med store, gule blader.

Men i bedet står også en trassig valmue som nekter å akseptere at høsten er her, at det er slutt. "Jeg gir meg faen ikke", hadde den sikkert sagt om den hadde kunnet snakke. Og det må man bare beundre den for.

.

Katteblogging: Panda, Hroar og eiendom

.
Pandapus har steder hun gjerne sitter for å passe på området sitt. Når andre dyr går forbi, prøver hun å jage dem bort. Hun sitter og ser skummel ut, og klarer å jage dyr som er mye større enn det hun er selv. En gang sto vi i vinduet og kikket på henne når hun gikk i ring rundt en rev som prøvde å passere. Til og med reven forsto at Pandapus ikke er til å spøke med, og rygget.Katten til en tidligere nabo gikk i stor bue rundt vår hage for å komme seg til musefangerjordet ved siden av der vi bor.
Om man er menneske og kommer for nær, snur hun seg og går til neste utkikkspunkt.

Hroar vil helst sitte der det er andre. Han vil være der noen kan klø og klappe på ham. Han ser ikke skummel ut i det hele tatt. Men siden det ser ut til at han har store mangler i kattungelærdommen sin, kan han ikke kvesse klør noe særlig bra, og han kan påføre folk og andre dyr ganske mye smerte.
Hroar ser ikke ut til å forstå det der med eiendomsgrenser. Han oppfører seg som om verden er fri for alle, og ser ikke de usynlige gjerdene. 
Hroar er immun mot Pandas blikk. Han forstår ingenting av signalene hun sender ut, og vil gjerne sitte ved siden av henne. Det er derfor han stadig har et lite sår på nesa....

Pandapus eier verden. Det bryr ikke Hroar seg noe om.
.

En hjertevenn: Gundersen

.

Ingen hvile for de slemme; når jeg ikke tegner damer eller roter rundt med ord, hekler jeg. Og akkurat nå er det hjertevenner jeg hekler, de har så få detaljer at det går fint å se på TV samtidig.

Dette er Gundersen. Han er muligens ikke de  kjappeste i verden, men han er myk og snill, og han har et godt blikk for ting som skjer.

Gundersen og flere av vennene hans finnes i min lille butikk på epla.
.

Muffins!

 .

Når man kommer hjem og ser at den store minsteungen har bakt, og ikke en gang tatt med seg hele baksten, glemmer man at det ofte er slitsomt å være mora til noen, og de store haugene med skittentøy ser plutselig mindre ut. Og en tenker at jammen er det mye som blir bedre med litt kake....
.

Katteblogging 1

.
Dette er Pandapus. Egentlig har hun ikke noe navn, hun kom til oss da hun var voksen, og sa ikke hva hun het. Ikke er det så mange lyder i henne heller, hun hilser når hun kommer hjem, og  piper hvis hun har vondt noe sted. Av og til kaller vi henne bare Katt, Dronninga, eller Sjefen over alle sjefer. Men etter at en katt til flytta inn hos oss, har vi behov for et litt mer permanent navn på henne, så nå, etter snart ti år, kaller vi henne Panda. Vi tror ikke hun har behov for et navn, hun tenker nok at hun fortsatt er rettmessig hersker over verden.

Dette er Hroar. Han kom bare han også, men da vi spurte hva han het, svarte han med noe som, men litt velvilje, kan tolkes som Hroar. I motsetning til Pandapus, som er en stille katt, kommer det mange lyder fra Hroar. Han majuer, snorker og maler. I motsetning til Pandapus, er han også en sosial katt, med en litt enklere personlighet, på mer enn en måte.

Plutselig har dyrelivet i huset endret seg - vi har gått fra å være en enkattsfamilie til å ha to, og vi har ingen rotter lenger. Det er forøvrig ingen sammenheng mellom de to tingene - Bob Marley og Bob Dylan døde stille og rolig i buret sitt med noen ukers mellomrom - av alderdom.
.

Telefon

 .

Før var telefonene store. De hadde en skive man måtte vri på, eller store taster. En krøllete ledning festa telefonen til veggen. Da visste jeg i alle fall hvor den var....
.

Gulrot

.

Noen ganger er gulrøtter små kunstverk, uten at de vet det selv.

.

Purre

 .

Jeg innrømmer det. Av og til er det gammel ekkel mat i kjøleskapet mitt. Men av og til er det gammel mat der som ikke er ekkel. Som en purre som bare stille og rolig har tørka inn, for eksempel....
.

Høner i hodet

 .

Av og til tenker jeg at det hadde vært hyggelig å hatt noen høner. Jeg liker å se høner som sparker litt i bakken og pirker litt med nebbene sine i jorda, og kakler til hverandre, akkurat som vi mennesker gjør det. Når jeg tenker at jeg ønsker meg høner, vet jeg akkurat hvor hønsehuset skal ligge, jeg vet hvordan hønene skal se ut, og jeg vet nesten hva de heter. For mine høner skal selvfølgelig ha navn, selv om andre hønseeiere har sagt at det er ulurt, i alle fall hvis man skal spise hønene. Og det tenker jo jeg at jeg skal.

Samtidig vet jeg at jeg ikke spiser de jeg kjenner, og vet at om jeg får høner noen gang, kommer jeg sikkert til å ha kjempegamle fugler som må passes på når jeg skal på ferie. Og jeg er ikke sikker på om hønsevaktene akkurat står i kø. I kø står sikkert revene som har hi rett oppe i skogen.

Når jeg ønsker meg høner, glemmer jeg at jeg egentlig er redd for dem. Ikke at høns noen gang har gjort meg noe vondt, men de ser slemme ut i øynene sine, og nebbene er spisse. Jeg har også sett hendene til små gutter som har blitt sendt i hønsehuset for å hente egg - de var klare bevis på at høner ikke alltid er snille.

Noen ganger tenker jeg at jeg vil ha høner. Brune snille høner som løper rundt i hagen. Da finnes det ingen slemme høner eller rever, og de våkner ikke tidlig og bråker - mine høner sover til kl 9. Og jeg er selvfølgelig ikke redd for mine egne høner, de jeg har valgt navn til, og som bor i det lille røde hønsehuset jeg akkurat vet hvor skal ligge....
.

Tid for lam

.

Og noe særlig mer trenger jeg vel ikke å si om den saken....
.

Hekling om høsten

 .

Et sikkert tegn på at sommeren er over, er at jeg tar fram heklenål eller andre håndarbeidsgreier. Akkurat nå er det heklenål. Og som vanlig når jeg starter på noe, blir det ikke bare en - som vanlig jobber jeg i serier.

Nå holder jeg på å lage en serie med figurer jeg kaller for Hjertevenner. Når de står i flokk foran meg, ser det ut som om de følger meg med blikket, men siden de er snille og ikke har noen munn å mase med, gjør det ikke noe.

De er hekla i ullgarn og fylt med fibervatt. Hjertet er laget av noe som en gang skulle bli et rødt skjerf, men som i stedet fikk en omgang i vaskemaskinen og ble til filt. Øynene er ull festa direkte med filtenål.

Dette er Nilsen, den første av dem. Han kommer nok til å få selskap av mange flere. De vil også bli lagt ut i butikken min på Epla.
.

Noen dager er bare litt råtne...

 .
 Først tenkte jeg at jeg skulle spise et eple. 

Da det ikke frista, delte jeg en avokado.

Noen dager er bare litt råtne....
.

Første skoledag

 .

Første skoledag en gang på 1970-tallet. Alle sto to og to, utenom hun som gjemte seg bak mora si.

Mange små mennesker har hatt sin aller første skoledag denne uka. Med ransler som er alt for store til små kropper, pennal som fortsatt er reine og ryddige, og matbokser som ennå ikke har rukket å lukte av alt for gamle brødskiver. Små toppmotiverte mennesker som gleder seg til å lære å lese og skrive.

Foreldrene sto ikke to og to, det var ikke så mange fedre som tok seg fri fra jobben.

Jeg husker leseboka fra førsteklasse kjempegodt. "Da klokka klang", med Fi-fi og Fo-fo. "Mor sa sel", "Far så sil", leste vi, og "Ola så same". Det var bare farger i den første delen av boka, den som presenterte bokstavene og de korte tekstene. Når vi hadde lært alle bokstavene og bygget dem sammen til ord, kunne vi lese, og da var det slutt på fargene. Da ble historiene mer alvorlige også, om gutter som slo seg når de sykla og måtte på sykehus.

Dette bildet var skyld i at mange av oss skrev sæu i flere år.

Vi lærte å lese. Vi lærte å lese selv om det tok slutt på fargeillustrasjonene. Alle i min klasse kunne lese, det vet jeg, for på den tida drev vi med høytlesing. Ikke alle leste bra, og noen grua seg sikkert veldig til det ble deres tur, men de kunne lese likevel. Jeg vet ikke helt hva som skjedde med leseopplæringa. Og jeg vet ikke helt hvor de var de som ikke kunne lese - jeg husker ei som begynte å grine når vi hadde prøveskole, hun dukka aldri opp i førsteklasse. Kanskje hun ikke lærte å lese heller, jeg vet ikke.
 

Noen ganger var det veldig synd på Fo-fo, som her, for eksempel.

Og jeg tenker at dette høres ut som en annen verden, et annet århundre, og det var det. Det var et annet årtusen, faktisk. Og jeg tenker ikke at alt var bedre før, det var det slettes ikke, mye var verre. Men kanskje, kanskje, at Fi-fi og Fo-fo ikke var så verst for små mennesker som skulle lære å lese.
.

Valdemars Slot

 .

På Tåsinge, utenfor Fyn, ligger Valdemars Slot. På området ligger også flere museer, bl.a. Jagt- og trofæmuseet og Museum for lystsejlads. Jeg tror det er helt sant når jeg sier at jeg aldri kommer til å oppsøke noen av de museene. Derimot kan jeg tenke meg å rusle rundt på området og gå på leketøysmuseet som også ligger der.

Da vi var der i sommer, var det på kveldstid, og alt var stengt. Men pent var det, i kveldssola. Bygningen her tror jeg er tepaviljongen, det så i alle fall sånn ut på kartet.
.

Gave fra katten

.

Den lå der, rett utafor døra, gaven. Katten var ikke der, men vi skal selvfølgelig takke veldig pent neste gang den kommer.

Vi er ikke helt sikre på hvilken av kattene vi skal takke, hun som bor her, eller han som forsøker å flytte inn. Vi mistenker at det er en smiskegave fra han som prøver å flytte inn, siden hun som bor her alltid pleier å spise hodet til byttet sitt før hun gir det til oss.

For sikkerhets skyld takker vi begge to, og forteller dem at de selvfølgelig er flinkest i hele verden.
.

Like a bird on the wire....

 .

En svale gjør ingen sommer, men det hjelper mye med to!
.

Fluesoppen befaler deg...

 .

Noen ganger går jeg tur forbi fluesopp-fjellet, der noen har tatt seg tid til å male en sopp, og til å skrive "Fluesoppen befaler deg".

Det er ingen sti der, men noen har giddet å ta med seg fantasi og maling inn i skogen for å pynte fjellet. Jeg vet ikke hvem det er som har gjort det, eller hvorfor, kanskje de hadde en slags lek på akkurat det stedet, eller kanskje de bare kjedet seg. Eller kanskje de egentlig drømte om å sette merket sitt et mer synlig sted, men ikke turde.

Hva fluesoppen befaler vet jeg heller ikke, men den får i alle fall meg til å smile når jeg går forbi.
.

I Danmark brenner de hekser....

 .

... i alle fall på St. Hans aften. Alle bålene vi så, hadde en heks i toppen. En dansk venn sier at de brente riktig mange hekser i virkeligheten også, i den tiden man gjorde sånt. Jeg synes det er en merkelig skikk å feste en heks i toppen av et bål - til minne om barbari, på en måte.

Ellers tilbrakte jeg St. Hans aften i år på Louisiana - hele området var fullt av små og store mennesker som så kust, spiste, fulgte med på underholdningen, og koste seg i gresset. Og avsluttet aftenen med å brenne ei heks.
.

Svaler med egen do

 .

 I dag var det vill svaleaktivitet i lufta hos meg. Jeg visste ikke at det var et svalereir i nærheten, men i dag var i alle fall en familie med 6 svaleunger på flytur. Ungene fløy ganske lavt og vinglete, og måtte ofte sette seg å hvile på telefonstolpene og på taket.

I Rudkøbing på Langland så jeg noen svaler som hadde fått sin egen do. De hadde bygget reir innunder taket mellom to butikker, og noen kloke mennesker hadde sørget for at fuglene fikk sin egen do under reiret. Sånn fikk fuglene være i fred uten at menneskene rundt slapp å vaske fugledritt hele tida.

I tillegg fikk de et fint sted å sitte, svalene, for å betrakte verden rundt seg.
.