Av og til tenker jeg at det hadde vært hyggelig å hatt noen høner. Jeg liker å se høner som sparker litt i bakken og pirker litt med nebbene sine i jorda, og kakler til hverandre, akkurat som vi mennesker gjør det. Når jeg tenker at jeg ønsker meg høner, vet jeg akkurat hvor hønsehuset skal ligge, jeg vet hvordan hønene skal se ut, og jeg vet nesten hva de heter. For mine høner skal selvfølgelig ha navn, selv om andre hønseeiere har sagt at det er ulurt, i alle fall hvis man skal spise hønene. Og det tenker jo jeg at jeg skal.
Samtidig vet jeg at jeg ikke spiser de jeg kjenner, og vet at om jeg får høner noen gang, kommer jeg sikkert til å ha kjempegamle fugler som må passes på når jeg skal på ferie. Og jeg er ikke sikker på om hønsevaktene akkurat står i kø. I kø står sikkert revene som har hi rett oppe i skogen.
Når jeg ønsker meg høner, glemmer jeg at jeg egentlig er redd for dem. Ikke at høns noen gang har gjort meg noe vondt, men de ser slemme ut i øynene sine, og nebbene er spisse. Jeg har også sett hendene til små gutter som har blitt sendt i hønsehuset for å hente egg - de var klare bevis på at høner ikke alltid er snille.
Noen ganger tenker jeg at jeg vil ha høner. Brune snille høner som løper rundt i hagen. Da finnes det ingen slemme høner eller rever, og de våkner ikke tidlig og bråker - mine høner sover til kl 9. Og jeg er selvfølgelig ikke redd for mine egne høner, de jeg har valgt navn til, og som bor i det lille røde hønsehuset jeg akkurat vet hvor skal ligge....
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar