Undrer meg på hva jeg får se...

.

... over de høye fjelle....

Det er vakkert, det lange, rare landet mitt. Og jeg skjønner hvorfor diktere har stoppet opp og nesten mistet pusten av fjell og daler...

.

Den fine veien hjem

.

Noen ganger ser det ut som om jeg er på vei inn i et eventyr når jeg går hjem.

Solstrålene lager fine mønstre på veien, når de presser seg gjennom det tette bladverket. Solkunst, tenker jeg det er.

Det er forresten ikke bare veien som slynger seg. Det som heter ugress når det er i hagen min, er fine blomster når det vokser i veikanten...
.

Gult og grønt

.

.... bare gult og grønt. Det holder, det.

Forventning

.

Jeg har hagen full av markjordbær. Egentlig skulle jeg bare ha noen få planter, men markjordbær gjør akkurat som de selv vil, og sprer seg i rasende fart.

Og det får de lov til. Til å være rampete hageplanter, er de i alle fall søte og hyggelige.

Jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å lage markjordbæris og markjordbærkake. Og jeg gleder meg til å gå barbeint i gresset mens jeg plukker de søte, røde bære og trer dem på et strå. Kanskje katten går ved siden av, katten liker å være der jeg er, og kjenner jeg den rett, vil den smake. Og spytte.

Og jeg gleder meg til å følge med på bærene hver eneste dag, for å se hvor langt de har kommet. Og jeg tenker at jeg er heldig, som har små blaff av lykke som gror i hagen min.

Egentlig skulle jeg sove, men...

.

Jeg hadde tenkt å legge meg tidlig.
Jeg måtte bare leke litt med månen først.
Og etterpå måtte jeg bare tenke litt på om jeg kan klare å skrive med månen.

Og siden jeg allerede ikke hadde lagt meg, og heller tegnet med lys, tenkte jeg at det kunne være gøy å tegne litt på papir også.

Og plutselig var jeg ikke trøtt mer.
.

Som i en såpeserie...

.

Det har alltid forundra meg litt når jeg har sett på amerikanske såpeserier at de spiser is rett fra spannet når ting er litt trist.

Nå forundrer det meg ikke mer. Nå har jeg skjønt at det hjelper...
.

Når snøen henger som papir...

.

Et øyeblikk trodde jeg at jeg så feil, og at det var dopair som han ned fra taket på det lille huset ved ferjeleiet, det som rommet et venterom, og nettopp do.

Så kikket jeg en gang til, og så at det var snøen som hadde installert seg selv som om den var dopapir.

Fint var det, uansett....
.

Hva jeg gjorde i Bergen...

.

Jeg spiste potetkake på konditori i stedet for å gå på kunstutstilling.

Og når jeg var ekstra heldig, fikk jeg klappe litt på Herman...
.

I hagen min vokser det tomater...

.

Og plutselig kjenner jeg at jeg er litt venn med den igjen, hagen. Vi har ikke vært så gode venner i år, hagen har grodd ugrasset for fort, og jeg har luka for sakte, og alt for mange iberiasnegler har slima rundt.

Men i kveld plukket jeg modne tomater, det er 25 varmegrader klokka 21, og ikke en regnsky er i sikte. I dag er vi venner igjen, hagen og jeg. Så gode venner at jeg setter meg litt på det grønne fanget og kjenner at, jo, det ble sommer, til slutt.
.

Valmuer

.

Hagemannen gjorde et skikkelig krafttak i hagen i mai, og luka bort en klematis, mange akeleier, og alle valmuene mine. Det vil si, noen valmuer er tilbake, de som ikke vokser i bed fikk være i fred.

Så der står de, under bjerka, oransjerøde og lysende, og ser ut som noe som ikke finnes i virkeligheten....
.

Gode dager...

.

Det er den fineste tida på året, det er nesten så jeg glemmer at det har vært vinter, og skal bli vinter igjen. Her og nå er det i alle fall ingen spor av den kalde tida tilbake, verden er grønn, og det blomstrer.

Dette er selvfølgelig ikke i min hage. I min hage er det mest løvetann som blomstrer, men det gjør ikke noe, jeg liker løvetann også. Men av og til er det deilig å gå i en park og se store rhododendron, og jeg klarer å gjøre det nesten uten misunnelse.


.

Den fine veien hjem....

.
Da jeg gikk hjem, gikk jeg forbi en liten sol i veikanten....

Så gikk jeg forbi noe som både er rustent og rundt på en gang. Jeg liker både rustne og runde ting....

Jeg stoppa ved en trestamme der mange småkryp bor. De har spist på den i flere år, og den blir mindre og mindre.

I grøfta var det en fin liten foss....

... og bøketrærne har øyne som ser på meg når jeg går forbi.

Da jeg kom hjem, lå Katt og rulla i grusen.

Og hjemme var det kaffe, bok og katt å klappe på....
.

Og det ble vår....

.

I forrige uke var bedene mine fortsatt fulle av snø. Men når våren kommer, kommer den fort, og krokusene har bare ligget og ventet på å få stå opp. Nå er de her....

Hagesyndene fra i fjor, er her også. Det er helt tydelig at det å late som om man ikke har hage en hel sommer, straffer seg året etter. Det må mye opprydning til før det ser presentabelt ut i bedene. Om man da tenker at det skal bli presentabelt.

Siden jeg ikke skal presentere bedene mine for noen som helst, har jeg tenkt å rydde akkurat det jeg vil. Og med mitt forhold til rydding, er det ikke sikkert at det blir så mye....
Men skvallerkålen er pen og grønn, og kjerringrokkene lager en eventyrskog for småkryp, så noen stor krise er det ikke. Det med ugrass, mener jeg.

Og vårblomstene er viljesterke, og baner seg fram gjennom rusk og rask, så jeg fortviler ikke. Ikke i dag, i alle fall. I dag bare gleder jeg meg...
.

Jeg fant, jeg fant....

.

Hele verden er full av skatter. Jeg har funnet et egg, et egg med noe som ser ut som om det kunne blitt en dinosaur, hvis det var ekte, og ikke av plast.

Jeg fant det i Bergen, der noen hadde gitt det til Fretex, sånn at jeg kunne kjøpe det og ta det med til Sandefjord.

Hva jeg skal med egget? Ja, hva skal man egentlig med egg av plast? Jeg skal ikke kaste det på noen, i alle fall, det ville ikke vært pent gjort. Jeg skal rett og slett se litt på det av og til, og ikke noe mer. Det holder det. Det får meg til å smile.
.

Kabeltromler

.

Jeg liker kabeltromler. Jeg synes de er fine alene, og jeg synes de er fine når de er sammen med hverandre. De står der, som skulpturer, uten at de vet det selv. Uten at de som går forbi vet det, heller.

Som kjempestore trådsneller står de der, eller som noe som kan bli til et hagebord.
.

Å vente på bussen....

.

Jeg liker å vente på bussen der noen skriver på veggene. Jeg liker å se på pene bokstaver, og å lese ordene. Jeg pleier å lage små fortellinger om de som har skrevet.

Noen ganger kommer bussen alt for fort, og jeg rekker ikke å bli ferdig med historien. Da er det fint å ha med kamera....
.

Gulrot

.

Noen ganger er gulrøtter små kunstverk, uten at de vet det selv.

.

Syriner

 .

Å gå under et syrintre og bli omslutta av en lukt som er så intens at man ikke vet om den er for påtrengende eller bare deilig - blomstene er så store og overdådige, og akkurat det vi trenger etter en lang vinter.

En gang skal jeg ha en syrinhekk i hagen. Jeg har allerede plantet den, for flere år siden, faktisk, men det dreier seg om verdens mest saktevoksende syriner, det er lite som minner om hekk enda. Foreløpig er det som en rad med miniatyrtrær, og jeg vet at de ikke er dverger, siden jeg kjenner opphavet.

Mens jeg venter på hekken min, suger jeg til meg lukten fra andres syriner. Og av og til går jeg tur med spade, og tar med meg et rotskudd, hvis jeg finner en ekstra fin farge, eller litt spesielle blomster. (Det er ikke sånn at jeg går inn i noens hage og stjeler, akkurat, syriner vokser gjerne der det ikke er hage også).

Og om kvelden, hvis man er så heldig å være i nærheten av syriner, kan en liten busk fylle et stort område med lukt - til og med de som oppfører deg som dverger ellers.
.

Fruktblomstring

.


Plommetrærne har allerede ristet av seg de hvite kronbladene sine, det så ut som om en slags magisk snø la seg på bakken under dem, eller, om man ikke var i så godt humør den dagen at det så litt magisk ut: som litt mislykka fake-snø fra en dårlig julefilm.

Jeg gikk nedover veien, og alt jeg kunne se var iberiasnegler - alle så ut som om de målbevisst sklidde på slimet sitt mot akkurat min hage. Jeg kikka ned mens jeg gikk, og tenkte at jeg kunne prøve å telle dem. Som om det går - å telle den uendelige hæren av slimet kryp klar til invasjon. Og som om det er noen vits i det - å telle dem gjør garantert dagen verre.

Så kikket jeg opp, og dagen ble bedre. Der stod det, inntil fjellet, epletreet med de fine blomstene. Ikke en eneste snegle å se, bare en rosa sky av epleblomster, og dagen ble med ett så veldig mye bedre.
.

Sol...

.


Det er sol, det drypper ute, og om man hører godt etter, kan man høre at det klukker under snøen, der det pleier å være ei grøft. Det smelter på veien, og blir bart. Snøen er skitten og gammel, og i ferd med å trekke seg tilbake. Fuglene synger høyere enn for noen dager siden, og små mennesker med sekk på ryggen hinker hele veien hjem fra skolen.
.